Tor Marschhäuser
Museene i Sør Trøndelag as, Ringve og Rockheim

 Jeg var så heldig og fikk delta på NCCPP (National Conference on Property Protection) og ICMS sin konferanse i september i år.  Tema var «Preserving the past, protecting the future: Global Innovationsin Culturalproperty protection» og ble avholdt i noen av Los Angeles flotteste museer.

Det faste innlednings innlegget som alltid holdes av Gettymuseets egen Bob Combs går igjennom de fleste større hendelser og skader ved museum over hele verden det siste året. Dette gir et bilde av hva som «trender» og hva vi bør være ekstra oppmerksomme på når det gjelder sikring og sikkerhet. Gjennom det siste året er det selvfølgelig krigen i Ukraina og Midtøsten som er de mest ødeleggende og alvorligste hendelsene, men bildet viser helt tydelig at demonstranter/aktivister står for en økende og betydelig sikkerhetsrisiko.  Dette har tidligere først og fremst berørt billedkunst, mens vi nå ser at aktivister også angriper andre typer museum og gjenstander med suppe, maling og fastliming av demonstranter.

Ett av de mest interessante innleggene kom fra Getty`s egen stab, som viste oss sitt opplæringsprogram for egne ansatte ved «Security and visitor services». Opplærings programmet tar for seg nyansatte og har en plan for hva de skal gjennomgå første dag, første uke, andre uke osv. og inneholder til sammen 33 forskjellige temaer.

Opplæringen inneholder både praktisk gjennomføring som for eksempel førstehjelpskurs, men også flere bolker med ferdig lagede videosnutter som viser alt fra branninstrukser til bruk av kommunikasjonsmidler. De hadde også stort fokus på hvordan de forskjellige generasjonene har ulik evne til å motta informasjon, å at opplæring derfor i noen tilfeller bør tilrettelegges etter hvem som skal motta informasjon. De delte inn i følgende grupper;

Baby Bloomers	Generation X	Millenials	Generation Z
1946 – 1964	1965 – 1980	1928 -1996	1997 – 1912
Aged 60 – 78	Aged 44 – 59	Aged 28 – 43	Aged 12 – 27

Jeg har selv vurdert å bruke videoer som en del av opplæringen i våre museer. Dette gir oss en bedre mulighet til å nå alle ansatte, å de kan gjenta videoen flere ganger om det er ønskelig. Som nyansatt ved et museum er det utrolig mye informasjon som kommer samtidig, og det kan være fint å repetere det du er usikker på etter en tid.  Det vil også gi oss muligheter til å loggføre at alle har gjennomgått opplæring og til hvilke tidspunkt, slik at en påminner om oppfrisking kan sendes ut til de som har vært ansatt lengere.

Det er etter min mening helt nødvendig å gjennomføre opplæring uten bruk av video på de viktigste punktene for å forsikre seg om at alt er gjennomgått og forstått, men video kan absolutt være et godt supplement med sine fordeler.

Museene vi har besøkt i USA har dessverre et annet trusselnivå og har dermed større behov for beredskap mot terrorisme og skyting enn vi kan sies å ha ved de fleste museer her hjemme (for tiden med unntak av jødiske museer). Dette gjenspeiler seg også i deres fokus på tidlig varsling og evakuering. Ved Museum of tollerance som ligger sentralt i Los Angeles har de væpnede vakter med skuddsikre vester både utenfor og inne i museet. Opplæringen hadde et preg av militære holdninger der vaktene fikk beskjed om at de måtte være forberedt på at de var terroristenes første mål.

Av konferansens høydepunkter vil jeg også trekke frem Ihor Poshyvalio som holdt et sterkt innlegg via Teams, direkte fra Ukraina fortalte han hvordan Russland systematisk går inn for å ødelegge, stjele og utslette ukrainsk kultur. Dette er en bevist handling for at Ukrainerne skal miste sin tilhørighet til de områder som russerne okkuperer. Det viser oss også at det er et element vi må ha med inn i egne beredskapsplaner nå som verden og Europa er blitt et mer utrygt område, med en reell fare for krig. Vi må ha en god plan for hvordan kultur og kulturskatter skal berge videre til generasjoner etter oss.

Eystein Markusson
Svalbard museum

Konferansen var NATHIST’s årlige konferanse. Den arrangeres på forskjellige steder hvert år og ble i år arrangert i samarbeid med det naturhistoriske museet (Muséum d’histoire naturelle) i Nantes. Konferansen var delt inn i følgende tema:

• Strategies for Natural History Museums in a World of Challenges
• Ongoing Climate Change: Mobilizing Institutions and Individuals
• Natural History Museums in an Era of Socio-Economic Challenges
• Decolonizing the Natural History Museum: Discovering Hidden Histories and New Collaborations
• New Approaches for Museums: Selected Case Studies

Siden Svalbard museum nylig har åpnet ny permanent utstilling med mer fokus på klimaendringene som er pågående og svært dramatiske på Svalbard var det naturlig for meg å sende inn forslag til et foredrag med tittelen: A changing world: A new exhibition recombining collections to display the dramatic climate changes of the High Arctic. Dette ble aksepterte dette og jeg holdt foredraget som en del av sesjonen Ongoing Climate Change: Mobilizing Institutions and Individuals.

Innlegg mitt handlet om hvordan museet vårt bruker utstillinger og gjenstander for å lære våre gjester om disse temaene. Jeg syntes også at de andre temaene, som dekolonisering, var både aktuelle og tankevekkende. Alt i alt var temaene godt balanserte og tiltrakk seg en mangfoldig gruppe kolleger som hadde inspirerende samtaler om det viktige arbeidet vi gjør i museene våre.

I etterkant av foredraget fikk jeg mange interesserte spørsmål knyttet til temaet og har i etterkant også fått flere spørsmål på e-post.

Etter å ha deltatt på flere generelle museumskonferanser hvor dekolonialisering har vært tema, som regel i forbindelse med kulturhistoriske tema og knyttet til urfolk, var det interessant for meg å få emnet belyst fra et naturhistorisk perspektiv. Mange av de som var tilstede var representanter fra de store klassiske naturhistoriske museene. Disse har et noe annerledes perspektiv enn små regionale museer, som f.eks. Svalbard museum, som ofte har innebygd enn tverrfaglig tilnærming til sin formidling og integrerer både kultur og natur. I en tid hvor vi har store og komplekse utfordringer å løse, som natur- og klimakrisen er viktige, er de tverrfaglige perspektivene svært nyttige, og vil jeg hevde, særlig i formidlingen til publikum.

Disse spørsmålene har også fått meg til tenke på om et geografisk område kan kolonialiseres dersom det ikke finnes folk der før kolonimaktens inntreden på området? Årsaken til spørsmålet ligger naturlig nok i at Svalbard ikke hadde en urbefolkning da det ble oppdaget i 1596. På globalt nivå er dette ganske spesielt, men for det som noen ganger kalles norsk polar-imperialisme er dette heller regelen, Svalbard er et eksempel, Bouvetøya og Antarktis er andre. En annen grunn til å stille dette spørsmålet knytter seg til det naturfilosofiske spørsmålet om naturen har egenverdi. Dette er en diskusjon som har et omfang langt utenfor målet med en rapport som denne, men med støtte i f.eks. filosofen Hverven at naturen har egenverdi og at vi kan snakke om en form for kolonialisme på f.eks. Svalbard. For naturen har i alle fall mennskelig inntreden fått dramatiske følger i hele perioden etter 1596.

Som en del av konferansen var det også lagt til rette for besøk ved en rekke museer i Nantes. Jeg besøkte tre museer.

1. Det naturhistoriske museet i Nantes.

Et naturlig og nesten obligatorisk besøk siden dette var vertskapet for konferansen. Museet er et klassisk naturhistorisk museum med montre og utstillinger slik vi kjenner det fra de fleste større europeiske byer. Museet står imidlertid foran en omfattende renovering med mål om å modernisere bygningen og forbedre opplevelsen for besøkende.

De tilgjengelige utstillingsområdene vil øke fra 2 200 m² til nesten 3 900 m². Dette gjør det mulig å vise frem en større del av samlingen, hvorav bare 1 % er utstilt i dag. Målet er å øke antall årlige besøkende fra 160 000 i 2022 til 300 000 ved å forbedre forholdene for publikum og gjøre bygningen fullt tilgjengelig for alle. Renoveringen inkluderer oppgradering av sikkerhet, tilgjengelighet og energieffektivitet ved bruk av bærekraftige, biobaserte materialer. Den nye museumsopplevelsen, med temaet «Å bo på jorda i morgen», vil ta opp aktuelle temaer som klimaendringer og tap av biologisk mangfold for å engasjere publikum i miljøutfordringer. Museet vil stenge dørene i begynnelsen av 2025 for å starte arbeidet. Renoveringen vil pågå i tre år, med planlagt gjenåpning i 2028. Med denne transformasjonen, med et estimert budsjett på 46 millioner euro, ønsker Naturhistorisk museum i Nantes å posisjonere som et av de ledende museene i Frankrike. Svært ambisiøst.

2. Château des ducs de Bretagne & Musée d’histoire de Nantes

Château des ducs de Bretagne, et storslått slott i hjertet av Nantes, er en av byens mest ikoniske historiske bygninger. Slottet, som ble oppført på 1400-tallet, var residensen til hertugene av Bretagne og senere et kongelig tilholdssted da Bretagne ble en del av Frankrike. Bygningen kombinerer middelalderens forsvarsmekanismer med renessansens elegante arkitektur. Med sine høye murer, vollgraver og vakre tårn lar slottet besøkende få oppleve en reise tilbake i tid, nesten som hentet ut fra en Disney-film.

Inne i slottet ligger Musée d’histoire de Nantes, et moderne museum som forteller byens rike historie gjennom 32 utstillingsrom. Museet dekker alt fra Nantes’ rolle som en viktig havneby, til dens fortid som sentrum for slavehandel og videre til dens moderne utvikling. Gjennom en kombinasjon av historiske gjenstander, multimedia og interaktive utstillinger, gir museet en dyp forståelse av byens komplekse fortid og dens betydning i dag.

3. Musée Dobrée

Museet består av tre bygninger: Manoir de la Touche fra middelalderen, Palais Dobrée inspirert av renessansestilen, og en moderne utstillingsbygning. Museet er oppkalt etter Thomas Dobrée, en rik kunstsamler fra 1800-tallet, som testamenterte sin enorme samling til byen.

Samlingen er svært variert med historiske og kunstneriske gjenstander fra ulike epoker og deler av verden. Den omfatter alt fra arkeologiske funn og middelaldersk kunst til moderne kunstverk og sjeldne manuskripter. Et av museets mest kjente objekter er hjertet til hertuginnen av Bretagne, Anne de Bretagne, oppbevart i en forgylt relikvie. Utstillingene var av noe varierende kvalitet, men også noen fine grep for formidling av teknikker og taktile utstillinger.

Museet var nylig gjenåpnet og måten de har kombinert historiske og moderne bygninger var svært vellykket, noe av det bedre jeg har sett og virkelig et interessant studieobjekt for noen som skal i gang med et slikt prosjekt.

Anne Britt Halvorsen og Karianne Labråten Pandey
Kulturhistorisk museum

Årets ICOM CIDOC konferanse ble avholdt 11.-15. November ved Rijksmuseum i Amsterdam og dette var første gang Kulturhistorisk museums arkivarer deltok. Tema var Sustainable Connections; hvordan kunnskapsnettverk, tilkobling og samarbeid har en sentral rolle i arbeidet med å heve museumsdokumentasjon og kunnskapsdeling. Foredragene omhandlet i stor grad problemstillinger knyttet lenket (åpen) data, bruk og gjenbruk av museumsinformasjon, FAIR data og erfaringer fra ulike nettverk og måter å samarbeide på.

Keynote første dag ble holdt av David Newbury fra Getty. Han trakk frem hvordan ulike disipliner – arkivarer, bibliotekarer og kuratorer – påvirker hvordan man tilnærmer seg brukerne av samlingene. På tross av at disiplinene er ganske like bruker man ulike standarder for å identifisere hver enhet. Han stilte spørsmål om hvorvidt man skal prioritere å være et museum eller prøve å gjøre alt og møte alle behov. Vi oppfattet det som at han mente at det kanskje ikke er museenes oppgave å utvikle de tekniske løsningene. Han oppfordret institusjoner som ikke var kommet i gang med tilgjengeliggjøring av samlingene sine å prioritere å opprette lenker mellom to disipliner på tvers av systemer, fremfor å bruke tid på å utvikle løsninger som kan samle dem i felles base.

Bruk av kunstig intelligens var et gjennomgående tema på konferansen. Renata Perim Lopes fra University of Sao Paolo, pekte på mulighetene som ligger i å involvere publikum til å relatere gjenstander, organisere og tolke samlinger ut fra egne preferanser. I tillegg til å skape mer personaliserte opplevelser for den enkelte publikummer, vil brukerne kunne berike samlingen med ny data. Rijksmuseums relanserte Rijksstudio er et eksempel på en løsning som lar publikum interagere med samlingen på nye måter. Ved å søke opp gjenstander både gjennom browsing og ved bruk av litt mindre konkrete søk enn det som tradisjonelt brukes kan publikum opprette egne nettgallerier basert på KI.

Nicola Carboni (University of Geneva) presenterte studier av hvordan utstillingshistorie har bidratt til å forme kunsthistorie. Innlegget fokuserte mest på hvordan de hadde jobbet med å samle og samkjøre informasjon fra ulike aktører og i ulike formater, men er også et eksempel på hvordan samhandling med samlinger kan berike samlinger med ytterligere data.

Selv om KI gir oss mange muligheter når det kommer til dokumentasjon, ble det også trukket frem eksempler på fallgruver ved bruk av slik teknologi. Keynote på dag 2 ble holdt av Giselle Beiguelman, professor ved University of Sao Paulo, som understreket viktigheten av å være bevisst på hvordan også maskiner kan være påvirket av fordommer, avhengig av materiale som ligger til grunn for opplæringen. Man trenger derfor å utvikle verktøy som kan korrigere data som gir en skjev fremstilling basert på forutinntatthet. Hun rettet lys mot hvordan den informasjonen som bevares former historien og vår forståelse av ting, og at det i dag er mektige aktører innen infrastruktur, som Google, Apple, Facebook og Amazon, som i stor grad avgjør hva som arkiveres for fremtiden.

Susannah Montgomory, Inholland University of Applied Sciences trakk også frem hvordan arv ikke er nøytralt, men er formet av hva som dokumenteres og bevares, hvem som har tilgang på det og tilgjengelig teknologi. Dette er noe man må fortsette å være bevisst på etter hvert som prosesser for lagring av data automatiseres.

Dominic Oldman (Kartography CIC) holdt et spennende innlegg om hvordan man i vestlig tradisjon i stor grad er substans- og objektfokusert og fjerner objekter fra sine sammenhenger. Ifølge ham bør definisjonen av dokumentasjon oppdateres og bli mer prosess- og relasjonsfokusert og han mener CIDOC CRM tilbyr et rammeverk uten predefinerte felt, som møter krav til dynamisk lagring. Han trakk frem hvordan samhandling med samlinger gir den museumsansatte verdifull data som vanskelig lar seg formidle videre i statiske databaser. Han mener vi bør fokusere mer på historier og sammenhenger, fremfor skjema og felt. Det er ikke opplagt for oss hvordan og om denne måten å organisere informasjon på kan løses i praksis, men tenker det er et interessant innspill i arbeidet mot å forene data for ulike disipliner, som ikke alltid passer så godt inn i hverandres systemer.

Konferansens omgivelser var også veldig inspirerende og det ble heldigvis tid til flere runder i Rijksmuseums utstillinger. Arrangørene ordnet i tillegg omvisning i museets bibliotek for de som ønsket dette. Vi fikk også en presentasjon av Rijksmuseums pågående og veldokumenterte konservering av Rembrandts maleri Nattevakten (Operation Nigh Watch), og et knippe heldige deltakere fikk omvisning i atelieret sammen med kurator.

Inntrykket vi sitter igjen med etter konferansen er at mange museer har kommet langt på vei når det gjelder å publisere foto og informasjon om gjenstander i samlingene sine på nett, enten det er på egenkomponerte eller eksterne løsninger. For historisk arkivmateriale har, så vidt vi kan se, mange fortsatt en vei å gå når det kommer til tilgjengeliggjøring, uten at det kommer frem noen tydelige grunner til dette.

Det kan tyde på at også mange av de små institusjonene som deltok er kommet langt på vei når det gjelder tilgjengeliggjøring. Dette kan ha sammenheng med at omfanget av samlingene er mindre, men det kan også tenkes at det er fordi de bruker løsninger som allerede er tilgjengelig, fremfor å utvikle noe eget. En annen grunn kan være at de, i motsetning til større institusjoner, ikke har like mange behov og disipliner som skal tilfredsstilles, og heller ikke er bundet av konsortium og lignende.

Det virker ikke som at den optimale fellesløsningen for forening av informasjon om gjenstander, arkivmateriale og bøker er på plass ennå. Mange jobber mot dette, men løser det foreløpig på ulike måter. Gjennom samtaler med andre deltakere fikk vi inntrykk av at dette med å utvikle felles løsninger var et gjentakende tema på de siste års CIDOC konferanser. Dette kan kanskje forklare hvorfor flere oppfordret til å ikke vente på det perfekte systemet, men å starte med å ta i bruk tilgjengelig teknologi.

Cecilie Rørstad og Audhild Gregoriusdotter Rotevatn
Stiftinga Viti

Det einaste norske bidraget under ICOM-ICAMT sin 50 årskonferanse i Taiwan, kom frå Stiftinga Viti. https://icamt.mini.icom.museum/icamt-50th-annual-conference-taiwan-2024/

Cecilie Rørstad og Audhild Gregoriusdotter Rotevatn deltok med ein artikkel og tilhøyrande presentasjon av museet Brudavolltunet med utgangspunkt i artikkelen “Landscapes on display: how can an old farm be a sustainable exhibition and disseminate sustainability?”.

I alt var det museumstilsette frå 18 land som presenterte forsking på konferansen i Taiwan.

Brudavolltunet – eit gardstun in situ

I artikkelen legg dei to vekt på korleis eit autentisk gardstun in situ, fungerer som ein kunnskapsbank for berekraft. Samstundes er tunet eit levande museum, men utan montrar, skjermar og utan ei kuratert utstilling. Det er tunet i seg sjølv som er utstillinga.

Museet Brudavolltunet vert eit motkraft mot moderne utstillingar med høg skjermbruk, og lar publikum i staden delta med hender og sansar.

Bruk av naturen, årstidene, landskapet, det som veks, bygningane, korleis bygningane er plasserte innbyrdes, alt dette formidlar kunnskap om fortida, som gir gode refleksjonar til notid og framtid.  Museet lar publikum delta, ikkje berre passivt observere.

Bygningar som kuraterte utandørs utstillingar

Mange friluftsmuseum i Noreg har kuraterte, utandørs utstillingar, med bygningar som er tilført eit miljø.

Eit døme på dette er Norsk folkemuseum og Sunnmøre museum, der bygningar frå ulike stader vert demonterte og flytta til museet. Her har ein sett bygningane opp igjen og skapt ulike miljø i uteområde.

Dette betyr at byningane i stor grad er flytta vekk frå landskapet og natur- og kulturmiljøet dei opphaveleg stod i. Bygningane er då kuraterte utandørsutstillingar, vekke frå sitt originale miljø.

Her skil Brudavolltunet seg ut: tunet er “på rot”, og har ikkje tilført bygningar frå ulike andre stader.

Historiske dokument viser at dette ikkje var konfliktfritt då museet vart skipa av lokale entusiastar. Fleire i Ørsta kommune, der tunet ligg, ynskte å skape eit tradisjonelt friluftsmuseum etter modell frå Sunnmøre museum, med tilførte bygningar frå andre bygder.

Dette var ein pågåande debatt lokalt museumslaget og det offentlege ordskiftet i mange år. Resultatet vart at dei som ville verne tunet slik det stod, vann fram i diskusjonen.

Dette har lagt grunnlaget for at museet i dag difor er særleg interessant med sin høge autensitet.

ICAMT-konferansen
Artikkelen og presentasjonen vart godt tatt i mot på ICAMT-konferansen.

Det overordna temaet og tittelen for konferansen var “Encountering Transition – Reshaping museum architecture, exhibition design and techniques in response to global/local changes.”

Globalt er det store endringar som finn stad, både geopolitisk og når det gjeld klima og miljø. Desse endringane og spenningane fører med seg kriser og påverkar  føresetnader og levekår over heile verda.

På konferansen deltok forskarar frå mange land og presenterte si forsking og arbeid innan dette temaet.

National Museum of Prehistory

Første del av konferansen fann stad på National Museum of Prehistory. Museet ligg utanfor Taitung, ein by heilt sør på Taiwan.

Museet formidlar historia til Taiwan med utgangspunkt i austronesiarane si 30 000 år lange historie på øya, og korleis havet og øyene i aust-Asia og rundt Stillehavet har ei lang felles historie.

Denne folkegruppa sine levekår vart formidla i utstillingane på ein tankevekkande og lærerik måte som utfordra og stilte spørsmål med vårt europeiske verdsbilde og perspektiv.

Delar av utstillinga tok føre seg korleis verda sitt forbruk av for slik som palmeolje og plast påverka og truga austronesiarane sine  leveområde og kultur.

Samstundes viste utstillinga også kulturutrykk og gjenstandar vi kjende att frå norsk kultur og norske museumssamlingar, som åttebladsrosa og ein kalender som likna den norske primstaven.  Og vårt felles verdshav, korleis påverkar havet menneska som lever med og av havet og utvikling av kultur og samfunn?

Fo Guang Shan Buddha Museum

Konferansedeltakarane besøkte også Fo Guang Shan Buddha Museum. Museet er ein del av eit buddhistisk kloster utanfor Kaohshiung.

Klosteret og museet utgjer eit imponerande anlegg, og nonnene formidla interessante perspektiv om bygginga av klosteret og musea og bakgrunnen for val av arkitektonisk uttrykk og symbolikk i utsmykkingane. Museet formidlar også ulike aspekt ved buddhistiske kulturuttrykk og historie.

Sikring av kulturarven
Eit av hovudføredraga kom frå Polen, der Kulturdepartementet i landet er i ferd med å byggje eit nytt, nasjonalt magasin for ivaretaking av kulturarven.

Omlag sytti prosent av den polske kulturarven forsvann eller vart øydelagt under andre verdskrig. Polen tek no grep for å sikre kulturarven sin i sikrare magasin, med bakgrunn i mellom anna endra tryggleik i verda, ikkje minst Ukraina- Russland-krigen.

Som nordmenn fekk vi spørsmål om kva tiltak vi gjorde for å sikre kulturarven vår, særleg med tanke på vårt naboskap til Russland. Polen byggjer fellesmagasinet slik at museum og private samlarar kan leige magasinplass. Ei hovudutfordring er manglande tillit i museumssektoren der alle vil “passe på” sitt.

Formidling av dei krevjande historiene
Konferansen omhandla også korleis krevjande historie kan formidlast og eksempel på korleis bygningar som representerer krevjande epokar eller einskildhistorier kan få nye uttrykk.

I Tainan, som tidlegare var hovudstaden på øya, er det fleire bygningar frå den  japanske kolonitida, ein periode som framleis er nært for mange taiwanesarar.

Byen var på delar av 1600-talet handelspost for Nederland og Nederlandske Aust-Indiakompani, for handelen mellom Nederland og aust-Asia.

Byen og innbyggarane har teke med seg kolonihistoria, og har bevart ulike bygningar frå desse periodane på litt ulike vis og med ulike perspektiv. Kolonihistoria har vore både krevjande og definerande for byen og innbyggarane der.

Ny kunnskap og erfaringsutveksling

For Viti har det stor verdi å delta på ICAMT sin årlege konferanse og andre museumsfaglege konferansar internasjonalt.

Konferansar som denne presenterer ny kunnskap innan museumsfaglege tema, som verda over har mange likskapar. Det er lærerikt for oss å høyre om andre si forsking og problemstillingar innan felt også vi arbeider med her på Sunnmøre.

Besøka på musea i Taiwan gav oss eit innblikk i eit land og ei verd med store kontrastar, som vi i Noreg også er ein del av.

Møta med og erfaringsutveksling med museumsfolk frå både Taiwan og andre delar av verda gjev oss ny fagleg innsikt, nye perspektiv og inspirasjon til å utvikle våre museum vidare.

Det gjev oss eit utvida museumsfagleg nettverk med museumskollegaer over heile verda, noko som vil vere kunne danne grunnlag for nye samarbeid og ny forsking og formidling om tema som angår oss alle, på tvers av landegrenser og regionar.

 

Leif Pareli, konservator emeritus, Norsk Folkemuseum

Bååstede-prosjektet, der Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum overførte vel 1600 samiske gjenstander fra samlingen ved Norsk Folkemuseum (som eies av begge de to museene) til de seks samiske museene i Norge, har vært presentert ved flere ICME-konferanser. Men erfaringer fra dette prosjektet er fremdeles relevant å dele med andre. Jeg valgte denne gang å fokusere på det jeg mener kan være positive følger for begge parter i et slikt prosjekt, altså ikke bare for mottakerne men også for den avleverende institusjonen. Dette er en side ved repatriering som til nå har fått lite oppmerksomhet. Min presentasjon het After Bååstede – Turning Repatriation from a Loss to a Win-win, og dreide seg om det jeg mener kan være positivt i etterkant, også for et museum som har gitt fra seg en stor del av en viktig samling.

Årets ICME-konferanse, med den litt runde tittelen Museums and Change, fokuserte nettopp på dekolonialisering og repatriering, og de fleste innleggene dreide seg om ulike planer om repatriering til urfolksgrupper, med mer eller mindre konkrete prosjekter, men også mye frustrasjon over byråkrati og vrangvilje hos de store, sentrale museene som i dag sitter på slike samlinger. Deltakerne på konferansen var for en stor del unge og aktivistisk orienterte. De fleste var nye i ICME, og knapt noen hadde hørt de tidligere presentasjonene om Bååstede, som jo er et tilbakeføringsprosjekt som faktisk er blitt gjennomført etter planen, og sånn sett må kunne kalles en suksess.

Derfor synd at forsinkelser, særlig på grunn av tekniske problemer ved de digitale innslagene, førte til at spørsmåls- og debattrunden ble sløyfet, og jeg fikk dermed bare noen tilfeldige tilbakemeldinger i etterkant. De var til gjengjeld alle positive. Jeg merket meg særlig kommentarene fra en brasiliansk deltaker, som mente måten Bååstede var lagt opp på, kunne være en modell for det materialet hun selv arbeidet med, og der motstanden fra ledelse og kolleger lignet på motforestillinger som også Bååstede ble møtt med i begynnerfasen, slik som skepsis til mottakernes evne til å ivareta museumsfaglige krav til sikkerhet og håndtering.  Her hadde Bååstede et godt utgangspunkt, med mottakere som var etablerte museer og med høyt kvalifisert fagpersonale. Slik er det jo ikke overalt ellers. Ikke desto mindre mener jeg at erfaringene fra dette prosjektet kan ha relevans for mange typer tilbakeføringskrav andre steder i verden. Kanskje også i Brasil?

Som vanlig på slike konferanser var dagsprogrammet etterfulgt av et kveldsprogram med besøk på andre museer, der vi fikk omvisninger og møter med kolleger. For meg var det en spesiell opplevelse å besøke Nasjonalmuseet for Verdens Kulturer, fordi jeg visste at de der hadde en samisk samling, og jeg hadde på forhånd vært i kontakt med museet og den ansvarlige konservatoren. Samlingen var blitt innkjøpt på 1960-tallet med hjelp fra Nordiska museet, og besto av gjenstander fra reindriftsamisk miljø i Nord-Sverige. Da museet, som var en gammel institusjon, ble omdannet til verdenskulturmuseum, var det ved åpningen i 1965 for første gang i Latinamerika med en ”Sala de Lapones”. Denne utstillingen ble så nylig erstattet av en ny, og samtidig ble ordet ”Lapones” endret til ”Sami”, med tilhørende forklaring av hvorfor.

Her hadde de, i samarbeid med de nordiske ambassadene, laget en utstilling der et nokså lite antall gjenstander ga grunnlag for fyldige og gode tekster (så langt jeg rakk å lese) om mange forhold i samisk kultur og samfunnsliv. Konservatoren fortalte at han i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell kompetanse på samene, men han redegjorde for faglige problemer underveis i utstillingsprosjektet, og understreket hvordan de hadde søkt å kvalitetssikre både gjenstandsutvalg og tekster. Særlig var han opptatt av den trommen de hadde anskaffet til utstillingen, og understreket at de la vekt på å respektere samiske tradisjoner og regler rundt denne hellige gjenstanden. Jeg lovet å sjekke noen opplysninger når jeg kom tilbake til Folkemuseet og kunne konferere med litteraturen der. Alt i alt en interessant og spennende opplevelse, her i dette museet så langt fra Sameland.

En konferanse som denne kunne fortjene kommentarer om mye mer enn bare det faglige programmet. For meg personlig var det en stor opplevelse å være tilbake i Mexico By, der jeg var med også forrige gang ICME hadde møte her. Det var i 1999, og jeg var garantert den eneste fra den gang som deltok også nå. Mexico er et stort og mangfoldig land, slik vi kunne se i utstillingene i Det antropologiske nasjonalmuseet, der konferansen ble holdt. Før selve konferansen var det dagstur til den storslåtte ruinbyen Teotihuacan, som for to tusen år siden var Amerikas største by, og etter konferansen var det utflukt til provinshovedstaden Oaxaca lenger sør, med en mer avslappet atmosfære enn i megamillionbyen Mexico. Blant høydepunktene her var en omvisning i byens etno-botaniske hage, der vi lærte mye om denne provinsens mange kulturplanter – ikke visste jeg at mais har sin opprinnelse akkurat her, i en plante som fremdeles vokser vilt i området, eller at kulturvariantene av mais i dag er verdens mest dyrkede matplante, foran både hvete og ris. Og mye, mye mer. Mexico er et flott land, og en museumskonferanse er et utmerket utgangspunkt for å ønske å komme tilbake og lære mer.

Tone Cecilie Simensen Karlgård
Kulturhistorisk museum, UiO

Det imponerende og gigantiske Nasjonalmuseet for Antropologi I Mexico City var vertskap for årets konferanse. Selve konferanseprogrammet innehold 46 presentasjoner over 3 dager.

Key Note foredraget var ved Tereza Morales, hun representerte nettverket for Community Museums i Mexico, som hun har arbeidet med å bygge opp siden 1981. I dag har nettverket vokst til å omfatte hele Latin Amerika med medlemmer i de fleste nasjonene. Ideologien for museene i nettverket er å skape lokalemuseer som jobber på helt egne premisser, community museer skal være motkrefter til den interne koloniseringen og stille kritiske spørsmål til den den eurosentriske kunnskapsproduksjonen som museumstanken bygger på. Disse museene er steder, møteplasser hvor små lokalmiljøer, og grupper som er nederst i makthierarkiet i samfunnet representerer seg selv, forteller om sine egne historiske kamper, forståelser av kulturelle praksiser og sine forfedres historie. Flere av de nasjonale institusjonene, både etnografiske museer, universiteter og nasjonalmuseer jobber aktivt med å samarbeide med lokalmiljøer for å etablere community-museer. Social-museology er begrepet som brukes for å betegne dette arbeidet. I motsetning til Norsk museumspolitikk med sammenslåinger og reduksjon av antallet museer, jobber museumsfeltet i både Mexico og Brasil for å etablere flere små lokalmuseer – fordi det arbeidet som kan ledes av lokalmuseer har en sosial og politisk positiv kraft og motkraft til kulturell og sosial undertrykkelse.

Adriana Russi fra Fluminense Federal Univ. og The Federal University of the State of Rio de Janeiro presenterer prosjektet: Mapping Ethnograhpic Collections in Brazil: Locate to Repatriate, og i dette svært ambisiøse, nasjonale prosjektet inkluderes flere typer museumssamlinger ikke kun de som er samlet inn i etnografisk arbeid. Prosjektet inkluderer samlinger fra afrobrasilianske grupper- quliombolas, ulike immigrantgrupper, romer, populærkulturelle samlinger osv. I Brasil er det over 4000 museer og prosjektet søker å kartlegge både hvilket mangfold av forskere som jobber med ulike samlinger og å samle elementær informasjon om hva slags samlinger som finnes, om institusjonene og hvor de er lokalisert. Presentasjonen forteller om perspektiver og praktiske utfordringer i dette gigantiske digitale prosjektet. Innen sosial museologi spiller denne kartleggingen en selvfølgelig rolle i å styrke ulike grupper og individers forståelse for og stolthet av egen tilhørighet og identitet, historiekunnskap.

Renata Curcio Valente presenterer et samarbeids-forskningsprosjekt i regi av Brasils nasjonalmuseum i Rio de Janeiro, som ble totalt ødelagt av brannen i 2018. Valentes eksempel er fra samarbeidet med Kadiwèu, en urfolksgruppe i Mato gross do Sul rundt keramikkproduksjon og kunnskap om naturressurser i området. Det foregår grundig arbeid for å bygge opp nye samlinger basert på samarbeid med lokale grupper og miljøer flere steder i Brazil.

Valente er forøvrig også involvert i arbeidet med å kartlegge hva som finnes av samlinger fra Brasil i museer i Europa og har kontakt Etnografisk samling ved Kulturhistorisk museum, UiO som huser en samling på rundt 800 gjenstander. Foreløpig er kontakten hovedsakelig basert på utveksling av digital informasjon om samlingene til grupper som jobber med å bygge kunnskap, og kulturelle praksiser og håndverksteknikker fra sine forfedre.

Tilbakeføringen av fjærkappen fra Nasjonalmuseet i København har allerede avstedkommet store positive ringvirkninger og den gruppen som kappen kom fra: Tupinamba er styrket i sin stolthet – en lokal kunstner jobber med et prosjekt hvor hun lærer av den 300 år gamle kappen laget av røde ibis fjær og skaper en egen fra vår samtid- hun benytter fjær fra tamme fugler – uten å drepe dem og fletter inn historier, lærer selv og vekker kunnskap om både før colombianske tradisjoner og det blir en slags helbredende prosess.

Repatriering og tilgjengeliggjøring av samlinger fra urfolksgrupper er sentrale arbeidsområder for spesielt etnografiske museer i hele Amerika. Dagen før konferansens hovedprogram startet søndag 8. September foregikk en pre-konferanse workshop i regi av Smithsonians avdeling National Museum of the American Indian (NMAI) med tittelen: Cultural Souvereignty at the National Museum of The American Indian (NMAI) Evolving practices of care, stewardship and return. Kelly McHugh leder for konserveringsseksjonen og Nancy Kenet Vickery, repatrieringsanalytiker, ledet work-shopen. Underveis i gruppearbeidet delte flere frustrasjoner over rigide, byråkratiske barrierer hvis representanter fra opprinnelsessamfunn kom for å besøke samlinger, det var da sjefskonservatoren Kelly McHugh sa med glimt i øyet – i slike tilfeller praktiserer vi Gerilja konservering.

NMAI har lenge jobbet med tilbakeførings-spørsmål og har nå etablert et system som i stor grad overgir autoritet til grupper og individer som krever gjenstander tilbakeført – kort fortalt stiller ikke lenger muset spørsmål og hvorfor gjenstander skal føres tilbake til opprinnelsessamfunn, alle henvendelser mottas som legitime krav uten spørsmål – men de stiller spørsmålet –finnes det argumenter mot å tilbakeføre?

NMAI har bygget et kulturelt forskningssenter i Bronx – hvor arkitekturen reflekterer urbefolkningers kosmologi slik at her er samlingene oppbevart i den sirkelrund bygningens senter, det er mye dagslys som strømmer inn gjennom store vinduer. Gjennom utstrakt samarbeid har dette museet fått en rolle som «elders» i mange av first nations samfunnene, og gjensidig tillit er en sentral verdi.

For å opprettholde og videreutvikle den solide posisjonen som museet har etablert – er robuste infrastruktur systemer helt nødvendig. Et kart over USA viser hvor gjenstander er returnert fra og hvor de er kommet tilbake til, og et «repatrierings dashboard» er lansert basert på arbeidet ved NMAI hvor respekt for first Nations rettigheter danner basen. Dette «dashboardet» viser statistikkene over hvordan arbeidet foregår både i USA og i det øvrige Amerika. Retningslinjene som er utarbeidet av NMAI danner nå basis for alle de 20 institusjonene som sorterer inn under Smithsonian og samler inn materiell, arkiver og andre forskningsdata.

Eksempler fra USA viser at interesse for mer bærekraftig bruk av naturmaterialer – og kunnskap om urfolks – både samtidige og eldre/tradisjonelle teknologier øker. Som Kelly McHugh sjef for konserveringsavdelingen ved Smithsonian uttrykker det: «The underlying force is making Social Justice for native peoples of the Western hemisphere.» Dette er store ord – og det er opplagt en drivkraft innenfra museumsinstitusjonen å etablere en holdning om å være en institusjonen som jobber bevisst med urfolks perspektivet. Her ligger betydningen av «Shared Stewardship», at det er helt nødvendig å innlemme opprinnelsesgruppers kunnskap om å ta vare på og å forvalte gjenstandene, respektere og dokumentere og å aktivt samarbeide med representanter fra opprinnelses grupper, (dersom de finnes), for å forstå og å forvalte slike samlinger. Museets rolle skal være en kvalitetssikret kilde til korrekt kunnskap om samlingers bruk, betydning, proviniens etc. og eventuell tilbakeføringshistorie.

Sammenfallende stemmer –Leif Pareli poengterte i sin presentasjon om Bååstede; det at noen  gjenstander  gjenstander ikke kunne tilbakeføres har ført til kopieringsprosjekt – hvor kunnskap om tradisjonelle håndverkstradisjoner spres og bygges. Som både Bååstede og eksempler fra Smithsonian og Nasjonalmuseet i Brasil viser – tilbakeføring kan være det motsatte av utarming av museets samlinger isteden betyr det økt samarbeid og styrker kunnskap, kunnskapsutveksling og stimulerer til kreativitet og økt interesse for håndverkstradisjoner, materialbruk og generelt levende kulturuttrykk i samtiden.

Tone Cecilie Simensen Karlgård
KHM/UiO

Pathways to Change. Reimagening Care in Radical Hope var tittelen på KEYNOTE forelesningen, av Laura Van Broekhoven fra Pitt Rivers museet i Oxford. I likhet med de øvrige etnografiske museene i vesten huser Pitt Rivers museet store etnografiske samlinger med tung kolonial arv og både vanskelige og varierte historier. Broekhoven tok utgangspunkt i et av resultatene fra en stor nasjonal undersøkelse i Storbritannia hvor publikum blant annet fikk spørsmålet: Hva er museers viktigste rolle? «Preserve and take good care of historical objects» altså å ta godt vare på historiske gjenstander var det utsagnet som fikk høyeste tilslutning i undersøkelsen. Men – hva betyr care, dette begrepet tolker og nyfortolker Pitt Rivers på interessante måter. Her har etterkommere etter masai folk besøkt magasin og utstillinger og det jobbes med alternative måter å rette opp eller finne fram til forsoning for problematiske, kanskje brutale innsamlingsmetoder. Å kjøpe inn en kvegflokk til kvegnomader og bytte denne med nomadenes kunnskap er et av tiltakene som det jobbes med.I Pitt Rivers er de opptatt av at alle avdelinger og alle ansatt er engasjert i denne endringen i museets filosofi og praksis i prosessen for å bli et sted for care i alle meninger av begrepet.

Framtidas gjenstandsforvaltning

Hva kan museer i Europa lære av praksiser i kulturforvaltningen i land i Afrika? Thomas Laely fra University of Zurich er engasjert i et langvarig samarbeid mellom museer i Uganda og Sveits og han går forbi diskusjonene om den koloniale arven og den ofte svært belærende holdningen som museumsfolk fra Europa utviser i samarbeid med museer i land i Afrika, spesielt sør for Sahara. Thomas stiller spørsmålet om hvordan akademisk arbeid innen museumspraksiser på det afrikanske kontinentet innen kuratering, konservering og utstillinger – og relasjoner til gjenstander kommer til syne og inkorporeres i museumspraksiser utenfor land i Afrika?

Dr. Andrea Scholts fra Ethnological Museum I Berlin ga en rik presentasjon: “From Curated participation to true collaboration – the pitfalls on the way to a new concept of ethnological museums” Scholts er aldri redd for å kritisere egen institusjon og uttrykker skuffelse over at prosessene med å etablere nye utstillinger i Humboldt Forum, på tross av høye idealer i utgangspunktet om å jobbe med nye og inkluderende metoder,  fremdeles var preget av kuratorisk autoritet og tradisjonelle former for representasjon. I dag er et såkalt Global Community Center under etablering, dette skal arbeide med langvarige relasjoner og forsøke å sikre representasjon og bred deltakelse i museets arbeid med samlinger, eierskap til samlinger og kuratering. Scholts avslutter presentasjonen med å vektlegge hvor viktig det er å jobbe prosessuelt med samlinger og mennesker. Når museet setter opp et forutbestemt mål med et prosjekt og strengt styrer mot dette virker det hemmende på sensitiviteten overfor hva som kan dukke opp av interessante diskusjoner og reaksjoner underveis. Dessuten er det ofte mennesker med flere språk involvert og det er viktig å ta den tiden som trengs for å sikre samforståelse i prosessene. To konkrete språklige endringer i begrepsbruk har blitt utarbeidet underveis i prosjektet. De har gått bort fra å omtale innholdet i de aktuelle delene i museets samlinger som objects til å omtale dem som cultural belongings.

Scholtz delte erfaringer fra samarbeid med kildegrupper som har en relasjon til samlinger i Humbolt forum fra Amazonas i Øvre Rio-Negro området mot grensen til Colombia. Humbolt forum har organisert besøk av representanter derfra. Museet lærer enormt mye fra slike besøk. Da representantene fra kildegruppen fikk besøke magasinet hvor gjenstander fra deres forfedre er magasinert, sortert og ivaretatt i ulike kategorier utløste dette sterke reaksjoner fra kildegruppa og dette løftet fram viktig kunnskap. Slik representantene forklarte det var de gjenstanden som var samlet inn å regne som kroppsdeler. Slik de var sortert og organisert i museet magasin var kroppsdelene slitt fra hverandre og lå nærmest slengt rundt i magasinet på en svært lite respektfull måte. Gjennom denne deltakelsen fra kildegruppa ble denne uheldige organiseringen ryddet opp i, slik at gjenstander som hører til samme kropp nå får ligge i samme boks i magasinet. Som tittelen pa Andrea Scholts sitt innlegg viser ville hun dele erfaringer fra både vellykkede og vanskelig grep fra museets side i prosesser for å etablere relasjoner og samarbeid.

Presentasjonen av prosjektet “Speculations in an Uncertain Archive: Explorers, Dreamers and Thieves at the British Museum” av Laura Osirio Sunnucks var et av de mest inspirerende og nytenkende innleggene. Her er feministiske sci-fi forfattere invitert til å finne, gjerne slitne og litt ubestemmelige gjenstander i British museums arkiv som kan være mangelfullt registrert eller uregistrert, for så å spinne litterære tekster rund disse. Forfatterne var helt frie både til å finne gjenstander og til å skrive uavhengig av kontekst og kunnskap knytta til gjenstandene. En fant et medtatt ark fra et herbarium som inneholdt en tørket potetplante fra Mexico, i den imaginære framtida får opplysningene og det genetiske materialet fra potetplanta betydning for menneskers overlevelse. En halv-robot og et menneske samarbeider om dette i en post-apokalyptisk tid.

Avslutningsvis vil jeg nevne eksempler på utfordringer som LGBT befolkningen opplever i mange land. Jan Franjul, Process – Association for the Promotion of Queer Culture and LGBTIQ+ Rights & Mario Buletić, Ethnographic Museum of Istria (Croatia) COME The Coming Out Museum: A transforming Collaborative process for a more accepting future

Innlegg gjorde dypt inntrykk fordi det dessverre er et eksempel på hvor alvorlig situasjonen er for skeive i flere land i Europa, som i andre deler av verden strammes vilkårene for å leve ut sin legning kraftig inn. The Coming Out museum planlegges i Kroatia i samarbeid med det nasjonale LGBT forbundet og Etnologisk museum i Istria. Foreløpig er det en innsamling av personlige historier, en instagram konto og ildsjeler som søker midler til å etablere selve museet.

I Etnografisk museum i Budapest viser de utstillingen Yanomami. Spirits. Survivors. Photo exhibition of Claudia Andujar – som er en fantastisk mønstring av livsverket til den denne brasilianske verdenskjente fotografen med ungarsk, sveitsiske bakgrunn. I alt vises 124 fotografier i en enorm utstillingssal. Men, i det ene hjørnet av salen er det satt opp et sperretau – og fotoene bak der kan bare betraktes av personer over 18 år. Jeg forstod ikke dette umiddelbart, men så viste det seg at et foto av to unge gutter, nakne overkropper – fra 1967 heter «Homosexuality» og dette er årsaken til 18 års grensen. Kuratorene har sikkert ført tunge diskusjoner  for i det hele tatt å kunne vise dette bildet. I de øvrige utstillingene er problemstillingene, tekstene og gjenstandspresentasjoner i Budapest Etnografiske museum imponerende aktuelle, gode og rike, både tankevekkende og kunnskapsmettet. Men den delvise sensureringen av et kunstfoto som tematiserer skeive liv på en forsiktig og dempet måte viser at det er ulike utfordringer og områder museer har å arbeide med i dag og i tida som kommer, og at internasjonale konferanser og nettverk er viktig for å styrke hverandres arbeid for åpenhet og toleranse.

Morien Rees
Project medarbeider Varanger Museum
Interim Chair Sustain. The International Committee on Museums and Sustainable Development

Jeg ble invitert til å delta på CAMOCs årskonferanse 2023 i New York 16.-18. oktober på Museum of the City of New York, som ligger på legendariske 5th Avenue med utsikt mot Central Park. CAMOC, ICOMS internasjonale komite for byer, er relativt ny, men har i løpet av en tiårsperiode samlet over 700 individuelle medlemmer og 130 institusjonelle medlemmer. Temaet for konferansen var “Changing Cities, Changing Museums”, og som det fremgikk av programmet, tok konferansen utgangspunkt i “cities are famously generators and reflectors of social, economic, environmental and political change”, og aldri har dette vært mer aktuelt enn i vår egen tid. Programmet inkluderte paneldiskusjoner, workshops og et idéforum.

Under konferansens keynote, The Zigzag City: Wandering around museums, inviterte Garnette Cadogan, forfatter og foreleser ved MIT deltakerne på konferansen til å vandre rundt  Invisible Cities sammen med Italo Calvino og Charles Baudelaire, og til å anvende sin egen versjon av zigzagging på både museumsbesøk og byer. I sistnevnte ånd ga konferansearrangørene også førstegangsbesøkende i the city that never sleeps muligheten til å bli med på en rekke utflukter til kjente og kjære reisemål, inkludert spaserturer i Central Park og East Harlem og et besøk på Ellis Island, Frihetsgudinnen og Tenement Museum.

Invitasjonen min besto av å bidra med tre presentasjoner: den første i forbindelse med ledelsen av sesjonen “Environmental Transformations in Changing Cities”, den andre for å presentere det norske forskningsprosjektet Flyt, som har sitt utspring i skognettverk i Norge, og til slutt for å rapportere om opprettelsen av SUSTAIN, den nye internasjonale komiteen for museer og bærekraftig utvikling.

Hvert av disse tre innleggene beskriver, på en eller annen måte, hvordan museumsfolk, museer og ICOM selv har arbeidet med essensen i Kyoto-resolusjonen fra 2019: Om bærekraft og implementering av FNs 2030-agendaen. Dette arbeidet har funnet sted innenfor rammen av en rekke viktige organisatoriske funksjoner som ICOMs medlemmer har utviklet og fått på plass i løpet av de siste seks årene. Dette rammeverket, som også omfatter ICOMs tilnærming til bærekraft, består av Kyoto-resolusjonen fra 2019, den nye museumsdefinisjonen 2022, den strategiske planen 2022-2028, handlingsplanen for bærekraft 2022-2030, revisjonen av de etiske retningslinjene og til slutt SUSTAIN. Dette organisatoriske rammeverket etablerer et rom der ICOMs medlemmer, både individuelle og institusjonelle, forhåpentligvis kan bidra til å gjøre publikum i stand til å bedre håndtere de globale utfordringene som planeten og dens innbyggere står overfor.

Den røde tråden i mitt bidrag til CAMOC-konferansen var å informere alle deltakerne om den nye internasjonale komiteen SUSTAIN og invitere medlemmene til å bli med i den. Målet med den nye internasjonale komiteen er først og fremst å forankre ICOMs tilnærming til bærekraft i en egen permanent organisasjonsstruktur og samtidig tilby alle ICOMs medlemmer en arena og en tilgjengelig plattform der de kan påvirke organisasjonens fremtidige retning i alle spørsmål knyttet til bærekraft og klima-sammenbrudd. Invitasjonen til å nominere kandidater til styret og styreleder ble sendt ut i begynnelsen av november, fristen for nominasjoner er 5. januar 2024, og den første generalforsamlingen, med valg, vil bli avholdt 7 mars 2024. (Interesserte, enten individuelt eller institusjonelt, kan kontakte chair.sustain@icom.museum eller ICOMs sekretariat hvis de ønsker å høre mer om den nye internasjonale komiteen).

Sesjonen “Environmental Transformations in Changing Cities”, som jeg ledet på konferansens andre dag, inneholdt tre presentasjoner: Transformations – tales of trash – activism and ethical responsibility fra Roskilde museum; fra Odense Museum, It socks: What does a single sock add up to in the big carbon footprint?? og fra Ghent City Museum, Co-housing and urban agriculture: The challenges regarding feeding and housing in an historical and contemporary context. Alle disse presentasjonene har noe vesentlig å gjøre med museenes håndtering av utfordringene knyttet til samfunnets forbruksmønster og ikke-bærekraftige vekst, og er eksempler på museer som bruker nye formidlingsmetoder for å engasjere samfunnet i disse utfordringene. Etter presentasjonene var det en interessant meningsutveksling om nødvendigheten av de-growth og hvordan dette kan påvirke museene i årene som kommer – arrangørene av konferansen hadde satt av god tid til meningsutvekslingen ved å gi like mye tid til presentasjonene som til diskusjonen etterpå.

Forskningsprosjektet Flyt ble presentert i en to timer lang sesjon under programposten Gallery of Ideas – Food for thought, der konferansedeltakerne fikk anledning til å delta i en samtale med meg på tomannshånd. Flyt har sine røtter i skognettverket og det historiske skogbruket i Norge, da elver var den eneste måten å frakte tømmer fra skogen til kundene. Prosjektet, som er et samarbeid mellom fire universiteter, fem museer, Riksantikvaren og representanter for ICOM og Norges UNESCO-kontor, er et forbilledlig eksempel på bærekraftsmål 17: partnerskap for målene. Flyt har som mål å forske på Norsk skognettverks kjernetemaer, utvikle perspektiver og metoder i forskning basert på FNs bærekraftsmål, og diskutere fagutvikling, forskningsrelevans og forskningsformidling for å konkretisere museenes samfunnsrolle. Spesielt interessant for flere av konferansedeltakerne i New York var prosjektets bruk av en Future scenario building workshop med fokus på hvordan museene kan fremme bærekraft. Samtalene på tomannshånd inkluderte diskusjoner om en rekke temaer som først ble diskutert tidligere i høst 2023 på futures workshop på Museene i Akershus avdeling Fetsund Lenser. Blant disse temaene var: hva skjer hvis museene ikke lenger kan samle inn gjenstander? Eller ikke kan bygge nye lokaler? Er det bedre å være større, eller kan museene i stedet for å ekspandere, trappe ned og omfavne de-growth? Finnes det en vei inn i fremtiden som gjør det mulig for museene å drive slik de gjør i dag? Kan vi fortsette som før, eller må sektoren omstruktureres fullstendig? Forhåpentligvis får vi noen svar når forskningen publiseres i 2024.

CAMOCs årskonferanse på Museum of the City of New York med utsikt til Central Park, bød ikke bare på et omfattende konferanseprogram med bidrag fra fagfolk fra hele verden, men også på mange andre givende øyeblikk, blant annet en fantastisk visuell utstilling om New Yorks historie sett gjennom klipp fra en kavalkade av 100 års Hollywood-filmer. Og ikke minst, muligheten til å møte og utveksle erfaring og synspunkter med kolleger om ulike tilnærminger for å oppnå en bærekraftig fremtid, blant annet gjennom å delta i den nye IC  SUSTAIN.