Maria Dubinina
RiddoDuottarMuseat-Porsanger Museum

RiddoDuottarMuseat-Porsanger museum går nå i gang med å etablere en ny basisutstilling etter en lang periode med flytting av magasinet og flere flyttinger av museumslokaler i løpet av de siste årene. Derfor var det særlig interessant å delta på omvisningen i Nasjonalmuseet og høre om arbeidet med å skape en ny utstilling etter sammenslåingen av Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger.

Et lite museum, som Porsanger museum, har sjelden tilgang til store grupper av fagpersoner som kuratorer, tekstforfattere, formidlere og designere. Ofte må mye av arbeidet gjennomføres av få ansatte som fyller flere roller samtidig. Nettopp derfor var det nyttig å få innblikk i utfordringene Nasjonalmuseet møtte, og hvilke løsninger de valgte. Denne artikkelen konsentrerer seg om noen enkle tekniske og kuratoriske grep som kan fungere som starttips og spørsmål å tenke gjennom ved utvikling av en ny basisutstilling.

Den hjertevarme omvisningen ble ledet av senior malerikonservator Ida Antonia Tank Bronken. Før gruppen kunne gå inn i lokalene, ble det naturligvis gjennomført en sikkerhetskontroll. Dette ble etterfulgt av en fortelling om en besøkende som hadde forsøkt å lime seg fast til Edvard Munchs Skrik med superlim. Historien illustrerte på en konkret måte hvor viktig sikkerhet er i moderne museer.

En av de største utfordringene ved etableringen av den nye utstillingen var at arbeidet startet lenge før museumsbygget sto ferdig. Da planleggingsprosessen begynte, var det i praksis bare et hull i bakken. Man visste ikke hvordan rommene kom til å oppleves i virkeligheten, men samtidig måtte man finne historiene som skulle fortelles. Det oppstod flere spørsmål: Skulle utstillingen bygges opp kronologisk eller tematisk? Eller kanskje som en kombinasjon av begge deler? Til slutt falt valget på en kronologisk fortelling.

Dette er et spørsmål som også er relevant for mange mindre museer. En tematisk oppbygning kan gi større frihet til å trekke linjer mellom ulike perioder og hendelser, mens en kronologisk oppbygning ofte gir publikum en lettere tilgjengelig fortelling. Det finnes ingen fasit, men besøket viste hvor viktig det er å ta et bevisst valg tidlig i prosessen.

Et av de mest interessante poengene under omvisningen var at mennesket står i sentrum av hele utstillingen. Dette valget gjenspeiles i både store og små detaljer. Byster møter publikum i menneskehøyde. Mange gjenstander er plassert slik at man lettere kan forestille seg hvordan de ble brukt. Selv retningen på enkelte gjenstander som for eksempel skjeer er valgt med tanke på den besøkendes opplevelse.

For meg fremstår dette som et viktig prinsipp å ta med seg videre: en basisutstilling trenger et samlende anker. Når man står overfor mange valg, kan dette ankeret fungere som en rettesnor. Det kan være mennesket, stedet, naturen eller en bestemt historie. Poenget er at noe må binde utstillingen sammen og skape helhet.

Et av de vakreste rommene i Nasjonalmuseet var installasjonen To Dronninger Møtes. Utstillingen presenterer dronning Maud og dronning Sonja, to kvinner fra ulike tidsperioder og med ulike bakgrunner, men med den samme rollen som dronning i Norge. Det som gjorde sterkest inntrykk var hvordan rommet i seg selv bidro til fortellingen. De store montrene i sentrum av rommet er utformet som diamanter og plassert slik at de ser mot hverandre. På den måten gjenspeiler rommets fysiske utforming navnet To Dronninger Møtes. Dette viser hvordan utstillingsdesign kan brukes aktivt som en del av formidlingen. Rommet er ikke bare et sted der gjenstander vises fram; rommet blir en del av historien.

Under omvisningen ble det også snakket om digital formidling. Hvordan kan man kommunisere mer informasjon til publikum uten at det digitale tar over opplevelsen? Svaret var at de digitale løsningene skulle være så diskrete som mulig. De skulle gi mulighet for fordypning for dem som ønsker det, uten å forstyrre møtet mellom publikum og gjenstandene. Dette er også et nyttig spørsmål for mindre museer. Ny teknologi er spennende, men den bør støtte historien, ikke dominere den.

Et annet interessant tema var møblene som ble valgt til utstillingsrommene. Dette kan virke som en liten detalj, men mye arbeid var lagt ned i prosessen. Flere testgrupper ble involvert før de endelige løsningene ble valgt. Møblene skulle fungere for ulike aldersgrupper og ulike behov.

Særlig interessant var hvordan barn er tatt på alvor som målgruppe. Gjennom hele utstillingen finnes det steder der barn kan stoppe opp og gjøre egne aktiviteter. På den måten får også de yngste besøkende noe å utforske. Dette er viktig fordi en basisutstilling skal fungere for mange ulike grupper samtidig.

Sikkerhetsløsningene i museet var også verdt å merke seg. Ved flere eksponater finner man en enkel linje på gulvet, omtrent 40 centimeter fra gjenstanden. Det er ingen store stolper med sperrebånd. I stedet brukes en diskret markering som minner publikum om å holde avstand. En slik løsning er ikke alltid tilstrekkelig alene, men den viser hvordan sikkerhet kan integreres på en naturlig måte i utstillingsdesignet.

Omvisningen ble avsluttet i et eventyrrom utviklet for barn. Her var alt tilpasset barns perspektiv. Gjenstander og aktiviteter var plassert i barnas høyde. Et stort eventyrtre og stemningsfull belysning skapte en nærmest magisk atmosfære. Samtidig var rommet utformet med en høyere toleranse for aktivitet og utforskning enn resten av museet. Det var tydelig at målgruppen hadde vært styrende for utforming av både innhold og omgivelser.

Besøket i Nasjonalmuseet ga mange nyttige refleksjoner som kan tas med inn i arbeidet med vår nye basisutstilling. Det jeg sitter igjen med, er at mange av de mest interessante løsningene ikke nødvendigvis handler om store budsjetter eller omfattende ressurser. Flere av grepene som ble presentert, som å finne en samlende idé for utstillingen, tenke bevisst rundt publikums opplevelse, tilpasse formidlingen til ulike målgrupper og bruke enkle sikkerhetstiltak, er løsninger som også små museer med begrensede ressurser kan gjennomføre. Dette er erfaringer og perspektiver som vil være verdifulle å ta med videre i arbeidet med å utvikle Porsanger museums nye basisutstilling.

Hana Lukesova
Universitetsmuseet i Bergen

ICOM-CCs triennalkonferanse 2026 ble arrangert på Oslo Kongressenter i Oslo og samlet fagfolk, forskere, konservatorer og museumsrepresentanter fra ulike deler av verden.

Konferansen ble åpnet av direktør ved Nasjonalmuseet, Ingrid Røynesdal, sammen med Maja Leonardsen Musum fra ICOM Norway. Konferansen satte søkelys på aktuelle utfordringer og utviklingstrekk innen konservering og kulturarvsforvaltning, med særlig vekt på temaet «Cultural Connections in Conservation».

Bidraget Te Rā and beyond: Embedding cultural connection in everyday conservation, presentert av Jade Hadfield, Erina McCann, Catherine A. Smith, Ranui Ngarimu og Donna Campbell, passet svært godt inn i konferansens overordnede tema. Artikkelen undersøker hvordan kulturelle forbindelser, urfolks kunnskap og medvirkning kan integreres i konserveringsarbeidet som en grunnleggende del av praksisen. Gjennom eksempelet Te Rā: The Māori Sail viser forfatterne hvordan konservering kan bevege seg fra et ensidig fokus på objektenes fysiske og materielle egenskaper til en praksis som også ivaretar menneskene, relasjonene og kulturene som gir objektene deres betydning.

Bidraget Te Rā and beyond: Embedding cultural connection in everyday conservation, av Jade Hadfield, Erina McCann, Catherine A. Smith, Ranui Ngarimu og Donna Campbell, ble presentert som en del av sesjonen til arbeidsgruppen «Objects from Indigenous and World Cultures» under ICOM-CCs triennalkonferanse i 2026. Innlegget tok utgangspunkt i spørsmålet om hvordan konservering kan utvikles fra en primært materialorientert praksis til en mer menneskesentrert og urfolksledet tilnærming. Et hovedbudskap var at inkludering av urfolk ikke bør forstås som et tillegg til eksisterende museums- og konserveringspraksis, men som en grunnleggende del av etisk og faglig forsvarlig arbeid med urfolks kulturarv.

Bidraget innledet med det maoriske uttrykket Ehara taku toa i te toa takitahi, engari he toa takitini – «Min styrke er ikke den enkeltes styrke, men den kollektive styrken». Dette uttrykket illustrerer på mange måter hovedperspektivet i presentasjonen: Kulturarv eksisterer ikke uavhengig av menneskene som har skapt, brukt, videreført og gitt den mening. Derfor kan heller ikke konservering av urfolks kulturarv utelukkende baseres på vurderinger av materialer, fysisk tilstand og tekniske bevaringsbehov.

Fra materialbevaring til menneskesentrert konservering

Presentasjonen plasserte dagens konserveringspraksis i en historisk sammenheng. Gjennom 1900-tallet ble konservering i økende grad utviklet som en vitenskapelig disiplin. Kunnskap om materialenes kjemiske og fysiske egenskaper, nedbrytningsprosesser, miljøforhold og risiko ble sentrale elementer i arbeidet. Denne utviklingen har gitt museene bedre muligheter til å stabilisere og bevare gjenstander over lang tid, og prinsipper som minimal intervensjon, reversibilitet og respekt for materialets historiske integritet har fått en viktig plass.

Samtidig viste bidraget at en sterk materialorientering kan ha begrensninger. Et objekt kan være fysisk godt bevart, men likevel miste noe av sin betydning dersom forbindelsen til menneskene, praksisene og kunnskapssystemene som gir objektet mening, blir brutt. Kulturarv er ikke bare materiale. Den består også av relasjoner, språk, ritualer, historier, identitet og tilhørighet.

Dette leder til et grunnleggende spørsmål: «Hvem bevarer museene gjenstandene for, og hvem har rett til å definere hva som skal bevares og hvordan?»

«Hvorfor må urfolkssamlinger knyttes til urfolk?»

Dette spørsmålet er særlig viktig for samlinger med urfolks opprinnelse. Mange slike gjenstander befinner seg i dag langt fra de samfunnene som skapte og brukte dem. Historisk har samlinger ofte blitt etablert gjennom koloniale prosesser, innsamling, handel, misjon, forskning eller andre former for maktulikhet. Dermed har museene i mange tilfeller fått kontroll over materiell kultur som fortsatt har stor betydning for levende samfunn.

Fra konsultasjon til reelt partnerskap

Bidraget argumenterer for at urfolk bør være involvert fra begynnelsen av prosessen og ha reell innflytelse på beslutningene. Dette innebærer en deling av autoritet og ansvar. Urfolks kunnskap bør ikke bare brukes som et supplement til vestlig vitenskapelig kunnskap, men anerkjennes som et selvstendig kunnskapssystem.

Dette innebærer også at museene må være villige til å endre egne arbeidsprosesser. Dekolonisering av konservering handler derfor ikke bare om å «inkludere flere stemmer», men om å undersøke hvem som definerer kunnskap, setter premisser og ta beslutninger.

Te Rā som eksempel

Māori-kuratorer og forskere hadde en sentral rolle i utviklingen av utstillingen «Te Rā: The Māori Sail ved Christchurch Art Gallery Te Puna o Waiwhetū i 2023». Te Rā er den eneste kjente overlevende tradisjonelle maoriske seiltypen av sitt slag. Den ble ikke presentert som et isolert etnografisk objekt, men ble plassert i en større fortelling om maorisk kunst og kultur, omgitt av verk av andre maoriske kunstnere. På denne måten ble gjenstanden satt inn i en levende kulturell sammenheng.

Før utstillingen ble åpnet, ble det dessuten gjennomført verksteder hvor lokalsamfunnet fikk tilgang til Te Rā. Over 300 mennesker i ulike aldre og med ulik bakgrunn fikk se, berøre og hilse på seilet. Dette viser en annen forståelse av konservering enn den som kun fokuserer på å beskytte gjenstanden mot fysisk skade. Kontakt med mennesker kan også være en del av kulturarvens liv og betydning.

Avslutning og betydning for norske museer og samiske samlinger

Te Rā and beyond utfordrer en tradisjonell forståelse av konservering som først og fremst handler om å sikre objekters fysiske overlevelse. Presentasjonen viser at bevaring av urfolks kulturarv også må handle om å bevare og styrke forbindelsene mellom mennesker, steder, kunnskap og gjenstander.

Dette er særlig viktig fordi mange urfolks samlinger er resultat av historiske maktforhold hvor gjenstander ble fjernet fra sine opprinnelige sammenhenger. Når museene i dag arbeider med disse samlingene, har de derfor et ansvar for å etablere reelle og langsiktige forbindelser med de samfunnene kulturarven kommer fra.

Det viktigste budskapet fra bidraget er derfor at urfolksmedvirkning ikke bør betraktes som et fremtidig ideal eller et ekstra tiltak når ressurser og tid tillater det. Det bør være en naturlig og integrert del av hverdagslig museums- og konserveringspraksis. En slik utvikling innebærer ikke at den vitenskapelige konserveringens kunnskap forkastes, men at den inngår i en bredere forståelse av kulturarv – der materialer, mennesker, kunnskap, relasjoner og kulturelle rettigheter ses som gjensidig avhengige.

På denne måten kan museene gå fra å være institusjoner som primært forvalter objekter, til å bli institusjoner som forvalter relasjoner og legger til rette for at kulturarv kan forbli levende.

Erfaringene fra Te Rā har også en tydelig relevans for norske museer og forvaltningen av samiske samlinger. Selv om den historiske, politiske og kulturelle konteksten i Aotearoa New Zealand og Norge er forskjellig, finnes det viktige paralleller.

For norske museer kan erfaringene fra Te Rā være særlig inspirerende. Eksempelet viser at samarbeid med urfolk ikke behøver å begrenses til rådgivning i forbindelse med en utstilling. Fagpersoner, kunstnere, håndverkere, kulturutøvere, forskere og andre representanter for relevante urfolkslokalsamfunn kan involveres gjennom hele samlingsforvaltningen – fra dokumentasjon og tilstandsvurdering til konservering, transport, magasinering, forskning og formidling. En slik tilnærming kan bidra til at samiske gjenstander ikke bare blir bevart som historiske objekter, men fortsatt kan inngå i levende kulturelle relasjoner.

Dette perspektivet er også relevant for spørsmålet om tilgang. For enkelte gjenstander kan det være kulturelle eller kontekstuelle hensyn som gjør at fri tilgang, fotografering eller offentlig visning ikke nødvendigvis er riktig i alle situasjoner. En materialorientert konservering kan lett fokusere på hvordan en gjenstand fysisk skal beskyttes, mens en kultursensitiv tilnærming også må spørre om hvem som bør ha tilgang, hvordan gjenstanden skal håndteres, og hvilke kulturelle regler som bør respekteres. Dermed blir konservering ikke bare et spørsmål om materialets overlevelse, men også om å ivareta kulturell integritet.

For norske museer kan dette kreve en endring fra prosjektbasert medvirkning til mer langsiktige institusjonelle relasjoner. Dersom urfolks medvirkning først kommer inn når en utstilling skal utvikles, kan viktige beslutninger om samlingen allerede være tatt. Te Rā viser verdien av å etablere samarbeidet langt tidligere.

Reell inkludering handler ikke bare om hvem som får komme til orde, men om hvem som får være med på å definere premissene. Samtidig bør dette ikke forstås som at alle urfolkssamlinger nødvendigvis skal forvaltes på én bestemt måte. Ulike samfunn, institusjoner og enkeltpersoner har ulike erfaringer, kunnskaper og behov. Derfor er det viktig å utvikle samarbeidsformer som tar utgangspunkt i de konkrete gjenstandene, deres historier og de aktuelle samfunnene. Dette krever tid, tillit og kontinuitet.

Te Rā viser dermed en mulig retning for norsk museumspraksis: fra å spørre «Hvordan kan museet best bevare denne gjenstanden?» til også å spørre «Hvordan kan museet bevare gjenstandens kulturelle forbindelser, og hvem skal være med på å bestemme dette?» Dette skiftet kan få betydning langt utover konserveringsarbeidet. Det berører forskning, dokumentasjon, formidling, digitalisering, magasinforvaltning, tilbakeføring og museenes forhold til lokalsamfunn og urfolk.

For mange samlinger kan en slik tilnærming bidra til å styrke forbindelsen mellom institusjonene og urfolk. Samtidig kan den utfordre museene til å erkjenne at deres samlinger ikke bare representerer en fortid som skal bevares, men også kulturer og kunnskapssystemer som eksisterer i nåtid og skal videreføres inn i fremtiden. På denne måten blir konservering også et spørsmål om ansvar, relasjon og gjensidighet.

Den viktigste endringen er ikke nødvendigvis å utvikle flere former for konsultasjon, men å etablere varige partnerskap hvor kunnskap, ansvar og beslutningsmyndighet deles. Forvaltningen av urfolkssamlinger kan da i større grad bli en praksis som ikke bare sikrer objektenes fysiske overlevelse, men også bidrar til å opprettholde deres kulturelle betydning og forbindelser til mennesker, steder og kunnskap.

Dr. Denise Hagströmer, seniorkurator, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, ICDAD styremedlem 2023-25.

Et takk til Norsk ICOM for reisestøtten som gjorde det mulig for meg å delta i International Committee for Museums and Collections of Decorative Arts and Design på ICOM-ICDADs konferanse Dwelling, Design, and the Decorative Arts i Salem, Massachusetts, USA i 2024. Som styremedlem i ICDAD deltok jeg også på ICDADs generalforsamling, i komité-arbeidsmøter for den vitenskapelige komiteen, presenterte ett foredrag og var en av konferansens moderatorer.

Temaet for årets konferanse var Domesticity (boligkultur), og arrangementet fant sted i Peabody Essex Museum fra den 19. til den 21. november. Peabody Essex Museum, PEM, ble grunnlagt i 1799 og er det eldste kontinuerlig opererende museum i USA. Museet har en av de største samlingene av historisk arkitektur i noe kunstmuseum i USA, og museets forskjellige husmuseer og hager spenner over fire århundrer.

Selve konferansen fant sted på den første konferansedagen i de inspirerende og velbevarte salene i Hamilton Hall fra 1805, et hus som er allment anerkjent som en av de viktigste føderale bygningene i Amerika. Etter en åpen Call for Papers, bød konferansen på et stort spekter av kortere foredrag, primært med historiske temaer. Foredragene på konferansen ble supplert av en rekke studiebesøk. Blant annet fikk man mulighet til å oppsøke de historisk berømte bolighusene som er en del av PEM, inklusive Ropes Mansion fra tidig 1700-tallet og Gardner Pingree-House fra tidig 1800-tall. I stor kontrast til disse to New England-eindommen, fikk konferansedelegatene en omvisning av imponerende Yin Yu Tang – oversatt til engelsk som “Hall of Plentiful Shelter” – et hus med 16 soverom bygget i Kinas sørøstlige Huizhou-region, som var hjemmet til Huang-familien i nesten 200 år. Yin Yu Tang, som ble flyttet til PEM for over 20 år siden, har vært en bro til å forstå boligkulturen til generasjoner av familier som bor og jobber på landsbygda i Kina, gjennom det som kan beskrives som en immersive opplevelse for oss besøkere.

I min rapport vil jeg rette et særskilt blikk på ett av studiebesøkene, et eksempel på 1930-tallets europeiske moderne bevegelse og dess etablering i Massachusets, nemlig Gropius House fra 1938.

Walter Gropius, grunnleggeren av den tyske designskolen kjent som Bauhaus, var en av de mest innflytelsesrike arkitektene i det tjuende århundre. Vår omviser, husets Site Manager Wendy Hubbard, gav oss en veldig inspirerende omvisning om hvordan Gropius tegnet huset som familiens hjem da han kom for å undervise i arkitektur ved Harvards Graduate School of Design. Ekteparet Gropius kom fra London, dit de hadde først flyktet fra Nazi-Tyskland i 1934.

Huset ligger i Baker Bridge Road 68 i Lincoln, MA og der bodde Walter sammen med redaktøren og skribenten Ise Frank Gropius og datteren Ati. Det var Gropius’ mesen, filantropen Helen Storrow, som under initiativ fra den fremtredende Boston-arkitekten Henry Shepley, tilbød ham tomten på 2, 5 hektar og kapitalen til å bygge huset. Det er beskjedent i skala, men ble likevel noe av en sensasjon da det bygget på et av de mest idylliske stedene i New England, på toppen av en ås omgitt av en frukthage med epletrær bare en halvtimes kjøretur fra Harvard. Gropius’ asymmetriske hus kombinerte tradisjonelle elementer fra New England-regionen som feltstein og tre, med nye materialer som glassbyggestein og krom. Huset ble bygget med brede glassflater for å tillate naturlig lys. Grensene mellom inne og ute ble visket ut for å harmonisere med det omkringliggende landskapet. Walter og Ise Gropius fremmet idealer som enkelhet, geometri, funksjon og økonomi ved å bruke familiens hjem som et undervisningsverktøy. Synlig bak frukttrærene kunne vi se arkitekten Marcel Breuers hus, i dag i privat eides. Helen Storrow donerte også en nabotomt og midler til å bygge en bolig for Marcel Breuer, en av Gropius’ samtidige, da han ankom USA kort tid etter Gropius. De to startet et arkitektfirma i Cambridge, Massachusetts, kalt Walter Gropius and Marcel Breuer. Associated Architects. Mange av familiens eiendeler er fortsatt på plass, inkludert en bemerkelsesverdig samling møbler designet av Marcel Breuer laget i Bauhaus-verkstedene. Som eksempel kan nevnes matsalsstolene som hadde blitt brukt i direktørens hus i Bauhaus, Dessau.

Hver gjenstand i hjemmet deres hadde en mening og grunn til å være der, ellers ble den henvist til kjelleren. Nye designgjenstander som skulle ut på markedet måtte prøves ut. I stuen merket jeg meg to eksemplarer av japanen Sori Yanagis Sommerfugl-krakk, fra 1954, som ifølge datteren Ati var høyt elsket av foreldrene for designets unike japansk ånd. Kunstverk i stuen inkluderer personlige gaver av Josef Albers, Joan Miró og Henry Moore. Ise og Walter Gropius’ samarbeide ble synlig i tandem-skrivebordet med designeren Marianne Brandts arbeidsbelysning i stål og tre fra 1925, her ovenfor Ises skrivemaskin.

De to lampene var tidligere brukt i ekteparets hus i Dessau. Etter at ha forlatt metallverkstedet ved Bauhaus, arbeidet Brandt bla i Gropius’ studio i Berlin. Gropius bodde i huset til sin død i 1969. Ise Gropius fortsatte å bo der til kort tid før sin død i 1983. Gropius House er i dag et nasjonalt historisk landemerke(National Historic Landmark) og forvaltes av stiftelsen Historic New England.

For avslutningsvis vende tilbake konferansens tema, så ga studiebesøket til Walter og Ise Frank Gropius’ hus en berikende forståelse av og en ny dimensjon til Bauhaus immigrantens bidrag til New England-regionens boligarkitektur og designkultur, dets historiske narrativ og identitet, så vel som til ICDAD-konferansens tema.

Telma Martha Gomez Murillo
Kulturhistorisk museum UiO

Den internasjonale konferansen om Museums and Change-Convergence of Voices: Global Dialogue on Administration, Custody and Service, fant sted fra mandag 9. til torsdag 12. september i år, i Museum of Anthropology and History i Mexico City ved Nasjonalt institutt for Antropologi og Historie, og presenterte et svært bredt spekter av temaer knyttet til administrasjon, bevaring og tjeneste.

Spesialistene fra Smithsonian Institution presenterte sine artikler 9. september under morgensesjonen og holdt senere workshops og rundebordsmøter ved å bruke en strategi med idédugnad og dialog om opplevelsene til hver av deltakerne i rundebordskonferansen.

Når det gjelder støtte til kulturell suverenitet, presenterte Dr. Manuel May Castillo, prosjektkoordinator og leder for latinamerikanske programmer og oppsøkende spesialister ved Smithsonian Institution, National Museum of Indigenous American , sitt emne knyttet til arbeidet hans ved museet for å gi oss en oversikt over «International Legal Frameworks» og «Human Rights Framework» for urfolk. Han mener at dette rammeverket har utvidet seg og blitt mer komplekst, og han deler med oss i store trekk deler av kampen som ulike urfolksgrupper har drevet gjennom flere tiår, først for å bli anerkjent som grupper med like rettigheter og verdier som enhver annen gruppe. Disse prinsippene, som finnes i FNs erklæring om urfolks rettigheter (formet de siste tiårene), har utvidet folkeretten og har påvirket både politikken og nasjonale lover i forskjellige land rundt om i verden.

Budskapet som Dr. Manuel ønsker å formidle at prinsippene i erklæringen har et urfolksånd. Han refererte til den lange kampen i flere tiår for urfolksdelegasjonene (som har refleksjon og hjerte for de forskjellige urfolkene i verden) som først besøkte Folkeforbundet i Genève, som senere ble til FN.

Det første offisielle besøket til general Deskaheh Levi som talsmann fant sted i 1923 da han dro til Folkeforbundet i Genève på jakt etter rettferdighet, etter en uttømmende forespørsel om rettferdighet i Canada. Han fikk ikke møte i folkeforbundet, men byen Genève ga han en mulighet til å snakke med innbyggerne.

Dr. Manuel kaller denne begivenheten det første viktige symbolske øyeblikket fordi det var urbefolkningens første møte med statssystemet, og tatt i betraktning at dette øyeblikket ligger mellom de to verdenskrigene ble det en lang periode før de offisielle samtalene ble gjenopptatt i 1977. I denne perioden fortsatte urbefolkningen kampen for sine rettigheter.

I 1977 gikk den første delegasjonen av talspersoner for urfolks filosofier, kunnskap og verdier inn i FN-hovedkvarter og til slutt ble det essensielle dokumentet opprettet: Menneskerettighetserklæringen for urfolk (2007). Dette skaper presedens og viser til muligheten for å introdusere filosofier, kunnskap og verdier til de forskjellige folkene for å prøve å introdusere menneskerettighetsspråket. Deltakelsen var mer konstant i årene som kom.

I perioden 1977-2007 har det vært et intenst arbeid for urfolksgruppene og erklæringen ble vedtatt i 2007. Urfolksdelegasjoner har lenge slitt med diplomatiske spørsmål og intenst arbeid, angående samlinger. Artikkel nr.11 og 12 adresserer urbefolkningens rett til å opprettholde, beskytte og utvikle fortid, nåtid og fremtidig manifestasjon, også retten til å beskytte de arkeologiske stedene,hellige steder og gjenstander. I mange tilfeller er disse gjenstandene seremonielle gjenstander knyttet til religiøs betydning. Artikkel nr.11 og 12 viser også til restitusjon og hjemsendelse av de objektene som ble tatt uten behørig samtykke fra urbefolkningen.

Artikkel nr.41 tar for seg rett til å forvalte kulturarv, vitenskap, teknologi, også rett til kontroll og beskyttelse av åndsverk.

Artikkel nr.24 tar for seg tradisjonell medisin og helbredelsespraksis og noen av elementene har medisinske egenskaper.

Artiklene er en del av det «fargerike tekstilet» i forhold til Dr. Manuel May Castillo, de er knyttet til hverandre og de er en del av garantier for urbefolkningen. Kampen for rettighetene til urfolk har ikke tatt slutt, men betingelsene er gitt slik at under Erklæring om urfolksrettigheter gjennomføres nødvendige tiltak for deres samsvar og beskyttelse i hver av artiklene.

Christian-Emil Ore
Universitetet i Oslo

Årets CIDOC-konferanse ble arrangert i Rijksmuseum, Amsterdam. Konferansetittelen var «Sustainable Connections: Building Knowledge Networks». Som forventet dreie de fleste av foredragene seg om digitale samlinger, informasjonsmodeller og hvordan å kople informasjon, og mange av dem var ganske tekniske slik av illustrasjon 1 viser. Tatt i betraktning min egen faglige bakgrunn, nestleder i CIDOC CRM Special Interest Group, fulgte jeg disse med stor interesse. Men det var et kort foredrag om et digitaliserings- og forsoningsarbeid på Nova Scotia, Canada som jeg synes fortjener en nærmere omtale: Unlocking Collections : «Meeting communities where they are»  holdt av Karin Kierstead, Association of Nova Scotia Museums (ANSM).  Det ga en annen tolkning av konferansetittelen.

Museumslandskapet i Nova Scotia kan minne om det vi hadde i Norge inntil den store konsolideringen for 20–25 år siden. ANSM har 121 medlemsmuseer, og befolkningen på Nova Scotia er om lag en million. I Norge hadde vi 700 samlinger (570 museer) og en befolkning på rundt 5 millioner. Mange av medlemsmuseene i ANSM er små, lokale museer (bygninger, båter o.l.).

For å forstå bakgrunnen for prosjektet hun snakket om, er det nyttig å se litt på historien til Nova Scotia. Nova Scotias historie de siste 400 årene er kompleks og har mange kulturelle lag. Urbefolkningen er Mi’kmaq-folket. Området ble først kolonisert av Frankrike i 1605 og gitt navnet Acadia, mens den engelske/skotsk kongen James I/VI utstedte i 1621 et dokument med rettigheter til å opprette en koloni med navnet Nova Scotia. De neste 120 årene skiftet det hvem som hadde kontrollen, men det endte som kjent med britisk kontroll. Det som kanskje er mer ukjent, er at britene på midten av 1700-tallet brutalt tvangsflyttet de fransktalende (akadiere) dels til det som nå er USA, dels til Europa. I perioden 1770–1815 kom det rundt 16 000 gælisktalende immigranter fra Nordvest-Skottland (første fase av The Highland Clearances). Som ellers i de nordlige koloniene var det et visst innslag av afroamerikanere, både slaver og frie.  I dag finnes det mindre grupper av Mi’kmaq, fransktalende akadiere, gællisktalende og afroamerikanere i Nova Scotia, i tillegg til den dominerende engelsktalende befolkingen.

Canada har siden 2002 hatt sin «Truth and Reconciliation»-kommisjon altså nesten 20 år før den norske. Fokus har vært hvordan urfolk har blitt behandlet, og hva som kan gjøres for å rette opp forholdene. Verken de fransktalende akadierne, gællisktalende eller afroamerikanere kan sies å høre til urfolk og omfattes ikke av kommisjonens arbeid.

I 2022 fikk ANSM støtte til en videre digitalisering av samlingene til medlemsmuseene. Inntil da var drøyt halvparten av samlingene digitalisert. ANSM ønsket også å diskutere strategier og annet samarbeid med dem de kaller de grunnleggende gruppene (Mi’kmaq, akadiere, gællisktalende, afroamerikanere) for blant annet å høre deres mening om hvordan digitalisering best kunne gjøres. Det var ikke snakk om å la være å digitalisere den eksisterende tradisjonelle dokumentasjonen, men prøve å få representanter for de fire gruppene i tale for å se om en kunne dokumentere materialet på en bedre måte. Noen kan hevde at det er visse metodiske problemer knyttet til et slikt samarbeid ved at de gjenværende gruppene ikke nødvendigvis representerer det som var, men etter min mening bør en lytte til dem som hører til slike grupper i dag. Det er vel det minste en kan gjøre. Vi har mye av det samme problematikken i Norge, jf. Fosen-saken, dokumentasjon av sørsamiske miljøer, skogfinner og de reisende. For en uke siden fikk jeg selv en forespørsel om hvordan å registrere og bevare stedsnavn på romani, altså ikke navn som Tatersletta, men navn som de brukte selv.

I 2022 begynte ANSM å utarbeide en digitaliseringsstrategi for de kulturhistoriske samlingene. Samlingene til medlemsmuseene omfatter gjenstander og materiale fra de fire gruppene, men er selvfølgelig ikke begrenset til det. Tanken var som nevnt å få til en samhandling mellom museene og minoritetsgruppene for på den måten å få klargjort hva som skulle prioriteres og hvordan det best burde gjøres med henblikk på en avkolonisering av dokumentasjonen. Som ved de fleste slike samlinger, også her i Norge, er materialet katalogisert av personer som ikke tilhører minoritetsgruppene, og dokumentasjonen inneholder begrenset informasjon om de aktuelle gruppene. Målet til ANSM var å styrke båndene, lytte til ønsker og behov, samt gi gruppene en bedre tilgang til gjenstandene «sine». For å oppnå dette ønsket ANSM å samarbeide med gruppene om prioriteringer, diskutere problemer med eksisterende dokumentasjon, sørge for at lokale lærerne kunne få bedre informasjon til bruk i undervisningen og en generell enklere tilgang.

Sommeren 2022 ble det avhold møter med de ulike gruppene. Det var to totimers møter pr gruppe (tre for Mi’kmaq).  For meg synes det å være litt knapp tid å få frem gode resultater, og de burde kanskje gjenta møtene med jevne mellomrom. Om det er planen ble det ikke sagt noe om i foredraget, og det står ingen ting om det i ANSMs skriftlige materiale. Men synes å være klart at museene og ANSM fikk mange nye og nyttige tilbakemeldinger som det ser ut til at de har tatt hensyn til i den videre planleggingen. Men som vi alle vet, krever en omlegging av dokumentasjonspraksis og aktiv kontakt med minoritetsgrupper, det være seg urfolk eller senere innvandrere, ressurser som det kan være vanskelig å finne i en ikke altfor velfinansiert museumssektor. Men det er alltid verdt å samhandle aktivt med grupper som leverer informasjon og materiale til museer og samlinger. Også i Norge hender det ikke sjelden at det er en enveistransport der materiale «forsvinner» i samlingsinstitusjonene og ikke blir gjort tilgjengelig for lokalmiljøene på en skikkelig måte.

Det var et interessant foredrag som et innblikk inn kanadisk museumshverdag. Det finnes mer informasjon om prosjektet i Nova Scotia på ANSMs hjemmesider (https://ansm.ns.ca/).

Baroline Log Robøle
Museene i sør-Trøndelag

Årets ICMS konferanse ble arrangert sammen med NCCPP i Los Angeles, USA. Som tittelen over angir var temaet for konferansen global Innovations in Cultural Property Protection. I løpet av konferansens 4 dager var vi på ulike museer i Los Angelesområdet, dag 1 på the J. Paul Getty Center med kunst fra middelalder frem til i dag i moderne arkitektur og hage, dag 2 på The Broad med kontemporær kunst fra 1950 frem til i dag. Den 3. dagen var viet helt og holdent til museumsbesøk på 3 valgfrie museum, alle startet med frokost på LACMA kunstmuseum, deretter gikk turen for min del til Autry Museum of the American West, Norton Simon kunstmuseum og the Huntington botanisk hage, bibliotek og kunstmuseum. Den siste dagen var kun for ICMS medlemmer med årsmøte og foredrag på The Getty Villa, dagen ble avsluttet med den mektige greske tragedien «Memnon» i Villaens Amfi. Alle besøkene var flotte og inspirerende.

Mange av foredragende gjorde sterke inntrykk, spesielt åpningen på dag 1 hvor det siste årets hendelser på museer rundt i verden med naturkatastrofer, krigshandlinger, vandalisme og innbrudd ble gjennomgått. Der ødeleggelse av kulturarv er en del av det å utslette et land og et folk. Klimaaktivister som vandaliserer kunst for å få oppmerksomhet rundt sin sak og paradokset som ligger i at ekstremvær og store svingninger i klimaet vårt fører til ødeleggelser på bygninger, samlinger og kulturarv.

Mange av foredragene tok for seg nye innovasjoner innenfor sikring og sikkerhet i museumssektoren. For oss i Norge kan vel noe av det virke som science-fiction, og det er vanskelig å se for seg at det kan ha noen stor overføringsverdi til våre forhold. En av utstillingene ved the Autry Museum tok for seg overvåkning og undersøkelser under tittelen “Are you the observer or are you the observed”. En spennende innfallsvinkel på et viktig tema.

Det var interessant å observere forskjellene i hvordan man tilnærmer seg og håndterer de ulike situasjonene i Europa og USA. Der det i USA i mange tilfeller er rå makt som er middelet, velger Europeiske museer oftere å gå i dialog med og komme til enighet i møte med for eksempel miljøaktivister.

I løpet av disse dagene gjorde jeg meg noen refleksjoner om hvordan vi i Norge ivaretar sikringen og sikkerheten rundt vår egen kulturarv ved våre egne museer.

Når det gjelder tyverisikring og sikkerhet mot vandalisme er vi nok sammenlignet med mange land i verden veldig naive i vår tilnærming til sikring og sikkerhet. Vi stoler på folk og vi tror de fleste har gode hensikter og gjør det rette. Noe som i bunn og grunn er nært sannheten. Men vi må også være forberedt i de situasjonene der vi møter på de som ikke har gode hensikter.

Vi har også en betydelig utfordring når det kommer til ekstremvær og naturkatastrofer i årene som kommer. Det å ha sikret våre bygninger og samlinger godt nok. I Norge har vi jo et klima med store variasjoner over året, så en del av dette håndterer vi godt. Men hva skjer når de tiltakene vi har fungerer lenger? Her er det også viktig å ha tenkt igjennom og gjort gode risikoanalyser.

Krig har for oss i Norge lenge vært ganske fjernt, men nå er det dessverre mer aktuelt å sikre seg mot enn på lenge. Krig på mange fronter med fysisk ødeleggelse av kulturarv, men også digitale innbrudd for å skrive om historien, forfalske den immaterielle kulturarven. Fortelle historien på en annen måte. Denne delen av sikring og sikkerhet er utfordrende å håndtere.

En ting er å være godt forberedt med gode sikringsplaner, beredskapsplaner og verdibergingsplaner, det kommer også en fase etter at krisen er over og man skal rydde opp.

Etter denne konferansen er noe av det som står tydeligst for meg viktigheten av å ha tenkt igjennom, ha gode sikringsplaner og nettverk før uhellet er ute.

Det å ta inn ny teknologi i klimaovervåkning og publikumsovervåkning kommer i full fart og det gjelder å henge med. Men hvor mye er nok, når går man fra åpen kulturinstitusjon til å være et hvelv?

På konferansen var dagene fulle av inntrykk og læring, så akkurat nå er nok refleksjonene mer spørsmål enn konklusjoner. Men det er viktige spørsmål som jeg kommer til å ta med inn i mitt daglige arbeid og prøve å gjøre noe med.