Dr. Denise Hagströmer, seniorkurator, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, ICDAD styremedlem 2023-25.

Et takk til Norsk ICOM for reisestøtten som gjorde det mulig for meg å delta i International Committee for Museums and Collections of Decorative Arts and Design på ICOM-ICDADs konferanse Dwelling, Design, and the Decorative Arts i Salem, Massachusetts, USA i 2024. Som styremedlem i ICDAD deltok jeg også på ICDADs generalforsamling, i komité-arbeidsmøter for den vitenskapelige komiteen, presenterte ett foredrag og var en av konferansens moderatorer.

Temaet for årets konferanse var Domesticity (boligkultur), og arrangementet fant sted i Peabody Essex Museum fra den 19. til den 21. november. Peabody Essex Museum, PEM, ble grunnlagt i 1799 og er det eldste kontinuerlig opererende museum i USA. Museet har en av de største samlingene av historisk arkitektur i noe kunstmuseum i USA, og museets forskjellige husmuseer og hager spenner over fire århundrer.

Selve konferansen fant sted på den første konferansedagen i de inspirerende og velbevarte salene i Hamilton Hall fra 1805, et hus som er allment anerkjent som en av de viktigste føderale bygningene i Amerika. Etter en åpen Call for Papers, bød konferansen på et stort spekter av kortere foredrag, primært med historiske temaer. Foredragene på konferansen ble supplert av en rekke studiebesøk. Blant annet fikk man mulighet til å oppsøke de historisk berømte bolighusene som er en del av PEM, inklusive Ropes Mansion fra tidig 1700-tallet og Gardner Pingree-House fra tidig 1800-tall. I stor kontrast til disse to New England-eindommen, fikk konferansedelegatene en omvisning av imponerende Yin Yu Tang – oversatt til engelsk som “Hall of Plentiful Shelter” – et hus med 16 soverom bygget i Kinas sørøstlige Huizhou-region, som var hjemmet til Huang-familien i nesten 200 år. Yin Yu Tang, som ble flyttet til PEM for over 20 år siden, har vært en bro til å forstå boligkulturen til generasjoner av familier som bor og jobber på landsbygda i Kina, gjennom det som kan beskrives som en immersive opplevelse for oss besøkere.

I min rapport vil jeg rette et særskilt blikk på ett av studiebesøkene, et eksempel på 1930-tallets europeiske moderne bevegelse og dess etablering i Massachusets, nemlig Gropius House fra 1938.

Walter Gropius, grunnleggeren av den tyske designskolen kjent som Bauhaus, var en av de mest innflytelsesrike arkitektene i det tjuende århundre. Vår omviser, husets Site Manager Wendy Hubbard, gav oss en veldig inspirerende omvisning om hvordan Gropius tegnet huset som familiens hjem da han kom for å undervise i arkitektur ved Harvards Graduate School of Design. Ekteparet Gropius kom fra London, dit de hadde først flyktet fra Nazi-Tyskland i 1934.

Huset ligger i Baker Bridge Road 68 i Lincoln, MA og der bodde Walter sammen med redaktøren og skribenten Ise Frank Gropius og datteren Ati. Det var Gropius’ mesen, filantropen Helen Storrow, som under initiativ fra den fremtredende Boston-arkitekten Henry Shepley, tilbød ham tomten på 2, 5 hektar og kapitalen til å bygge huset. Det er beskjedent i skala, men ble likevel noe av en sensasjon da det bygget på et av de mest idylliske stedene i New England, på toppen av en ås omgitt av en frukthage med epletrær bare en halvtimes kjøretur fra Harvard. Gropius’ asymmetriske hus kombinerte tradisjonelle elementer fra New England-regionen som feltstein og tre, med nye materialer som glassbyggestein og krom. Huset ble bygget med brede glassflater for å tillate naturlig lys. Grensene mellom inne og ute ble visket ut for å harmonisere med det omkringliggende landskapet. Walter og Ise Gropius fremmet idealer som enkelhet, geometri, funksjon og økonomi ved å bruke familiens hjem som et undervisningsverktøy. Synlig bak frukttrærene kunne vi se arkitekten Marcel Breuers hus, i dag i privat eides. Helen Storrow donerte også en nabotomt og midler til å bygge en bolig for Marcel Breuer, en av Gropius’ samtidige, da han ankom USA kort tid etter Gropius. De to startet et arkitektfirma i Cambridge, Massachusetts, kalt Walter Gropius and Marcel Breuer. Associated Architects. Mange av familiens eiendeler er fortsatt på plass, inkludert en bemerkelsesverdig samling møbler designet av Marcel Breuer laget i Bauhaus-verkstedene. Som eksempel kan nevnes matsalsstolene som hadde blitt brukt i direktørens hus i Bauhaus, Dessau.

Hver gjenstand i hjemmet deres hadde en mening og grunn til å være der, ellers ble den henvist til kjelleren. Nye designgjenstander som skulle ut på markedet måtte prøves ut. I stuen merket jeg meg to eksemplarer av japanen Sori Yanagis Sommerfugl-krakk, fra 1954, som ifølge datteren Ati var høyt elsket av foreldrene for designets unike japansk ånd. Kunstverk i stuen inkluderer personlige gaver av Josef Albers, Joan Miró og Henry Moore. Ise og Walter Gropius’ samarbeide ble synlig i tandem-skrivebordet med designeren Marianne Brandts arbeidsbelysning i stål og tre fra 1925, her ovenfor Ises skrivemaskin.

De to lampene var tidligere brukt i ekteparets hus i Dessau. Etter at ha forlatt metallverkstedet ved Bauhaus, arbeidet Brandt bla i Gropius’ studio i Berlin. Gropius bodde i huset til sin død i 1969. Ise Gropius fortsatte å bo der til kort tid før sin død i 1983. Gropius House er i dag et nasjonalt historisk landemerke(National Historic Landmark) og forvaltes av stiftelsen Historic New England.

For avslutningsvis vende tilbake konferansens tema, så ga studiebesøket til Walter og Ise Frank Gropius’ hus en berikende forståelse av og en ny dimensjon til Bauhaus immigrantens bidrag til New England-regionens boligarkitektur og designkultur, dets historiske narrativ og identitet, så vel som til ICDAD-konferansens tema.

Telma Martha Gomez Murillo
Kulturhistorisk museum UiO

Den internasjonale konferansen om Museums and Change-Convergence of Voices: Global Dialogue on Administration, Custody and Service, fant sted fra mandag 9. til torsdag 12. september i år, i Museum of Anthropology and History i Mexico City ved Nasjonalt institutt for Antropologi og Historie, og presenterte et svært bredt spekter av temaer knyttet til administrasjon, bevaring og tjeneste.

Spesialistene fra Smithsonian Institution presenterte sine artikler 9. september under morgensesjonen og holdt senere workshops og rundebordsmøter ved å bruke en strategi med idédugnad og dialog om opplevelsene til hver av deltakerne i rundebordskonferansen.

Når det gjelder støtte til kulturell suverenitet, presenterte Dr. Manuel May Castillo, prosjektkoordinator og leder for latinamerikanske programmer og oppsøkende spesialister ved Smithsonian Institution, National Museum of Indigenous American , sitt emne knyttet til arbeidet hans ved museet for å gi oss en oversikt over «International Legal Frameworks» og «Human Rights Framework» for urfolk. Han mener at dette rammeverket har utvidet seg og blitt mer komplekst, og han deler med oss i store trekk deler av kampen som ulike urfolksgrupper har drevet gjennom flere tiår, først for å bli anerkjent som grupper med like rettigheter og verdier som enhver annen gruppe. Disse prinsippene, som finnes i FNs erklæring om urfolks rettigheter (formet de siste tiårene), har utvidet folkeretten og har påvirket både politikken og nasjonale lover i forskjellige land rundt om i verden.

Budskapet som Dr. Manuel ønsker å formidle at prinsippene i erklæringen har et urfolksånd. Han refererte til den lange kampen i flere tiår for urfolksdelegasjonene (som har refleksjon og hjerte for de forskjellige urfolkene i verden) som først besøkte Folkeforbundet i Genève, som senere ble til FN.

Det første offisielle besøket til general Deskaheh Levi som talsmann fant sted i 1923 da han dro til Folkeforbundet i Genève på jakt etter rettferdighet, etter en uttømmende forespørsel om rettferdighet i Canada. Han fikk ikke møte i folkeforbundet, men byen Genève ga han en mulighet til å snakke med innbyggerne.

Dr. Manuel kaller denne begivenheten det første viktige symbolske øyeblikket fordi det var urbefolkningens første møte med statssystemet, og tatt i betraktning at dette øyeblikket ligger mellom de to verdenskrigene ble det en lang periode før de offisielle samtalene ble gjenopptatt i 1977. I denne perioden fortsatte urbefolkningen kampen for sine rettigheter.

I 1977 gikk den første delegasjonen av talspersoner for urfolks filosofier, kunnskap og verdier inn i FN-hovedkvarter og til slutt ble det essensielle dokumentet opprettet: Menneskerettighetserklæringen for urfolk (2007). Dette skaper presedens og viser til muligheten for å introdusere filosofier, kunnskap og verdier til de forskjellige folkene for å prøve å introdusere menneskerettighetsspråket. Deltakelsen var mer konstant i årene som kom.

I perioden 1977-2007 har det vært et intenst arbeid for urfolksgruppene og erklæringen ble vedtatt i 2007. Urfolksdelegasjoner har lenge slitt med diplomatiske spørsmål og intenst arbeid, angående samlinger. Artikkel nr.11 og 12 adresserer urbefolkningens rett til å opprettholde, beskytte og utvikle fortid, nåtid og fremtidig manifestasjon, også retten til å beskytte de arkeologiske stedene,hellige steder og gjenstander. I mange tilfeller er disse gjenstandene seremonielle gjenstander knyttet til religiøs betydning. Artikkel nr.11 og 12 viser også til restitusjon og hjemsendelse av de objektene som ble tatt uten behørig samtykke fra urbefolkningen.

Artikkel nr.41 tar for seg rett til å forvalte kulturarv, vitenskap, teknologi, også rett til kontroll og beskyttelse av åndsverk.

Artikkel nr.24 tar for seg tradisjonell medisin og helbredelsespraksis og noen av elementene har medisinske egenskaper.

Artiklene er en del av det «fargerike tekstilet» i forhold til Dr. Manuel May Castillo, de er knyttet til hverandre og de er en del av garantier for urbefolkningen. Kampen for rettighetene til urfolk har ikke tatt slutt, men betingelsene er gitt slik at under Erklæring om urfolksrettigheter gjennomføres nødvendige tiltak for deres samsvar og beskyttelse i hver av artiklene.

Christian-Emil Ore
Universitetet i Oslo

Årets CIDOC-konferanse ble arrangert i Rijksmuseum, Amsterdam. Konferansetittelen var «Sustainable Connections: Building Knowledge Networks». Som forventet dreie de fleste av foredragene seg om digitale samlinger, informasjonsmodeller og hvordan å kople informasjon, og mange av dem var ganske tekniske slik av illustrasjon 1 viser. Tatt i betraktning min egen faglige bakgrunn, nestleder i CIDOC CRM Special Interest Group, fulgte jeg disse med stor interesse. Men det var et kort foredrag om et digitaliserings- og forsoningsarbeid på Nova Scotia, Canada som jeg synes fortjener en nærmere omtale: Unlocking Collections : «Meeting communities where they are»  holdt av Karin Kierstead, Association of Nova Scotia Museums (ANSM).  Det ga en annen tolkning av konferansetittelen.

Museumslandskapet i Nova Scotia kan minne om det vi hadde i Norge inntil den store konsolideringen for 20–25 år siden. ANSM har 121 medlemsmuseer, og befolkningen på Nova Scotia er om lag en million. I Norge hadde vi 700 samlinger (570 museer) og en befolkning på rundt 5 millioner. Mange av medlemsmuseene i ANSM er små, lokale museer (bygninger, båter o.l.).

For å forstå bakgrunnen for prosjektet hun snakket om, er det nyttig å se litt på historien til Nova Scotia. Nova Scotias historie de siste 400 årene er kompleks og har mange kulturelle lag. Urbefolkningen er Mi’kmaq-folket. Området ble først kolonisert av Frankrike i 1605 og gitt navnet Acadia, mens den engelske/skotsk kongen James I/VI utstedte i 1621 et dokument med rettigheter til å opprette en koloni med navnet Nova Scotia. De neste 120 årene skiftet det hvem som hadde kontrollen, men det endte som kjent med britisk kontroll. Det som kanskje er mer ukjent, er at britene på midten av 1700-tallet brutalt tvangsflyttet de fransktalende (akadiere) dels til det som nå er USA, dels til Europa. I perioden 1770–1815 kom det rundt 16 000 gælisktalende immigranter fra Nordvest-Skottland (første fase av The Highland Clearances). Som ellers i de nordlige koloniene var det et visst innslag av afroamerikanere, både slaver og frie.  I dag finnes det mindre grupper av Mi’kmaq, fransktalende akadiere, gællisktalende og afroamerikanere i Nova Scotia, i tillegg til den dominerende engelsktalende befolkingen.

Canada har siden 2002 hatt sin «Truth and Reconciliation»-kommisjon altså nesten 20 år før den norske. Fokus har vært hvordan urfolk har blitt behandlet, og hva som kan gjøres for å rette opp forholdene. Verken de fransktalende akadierne, gællisktalende eller afroamerikanere kan sies å høre til urfolk og omfattes ikke av kommisjonens arbeid.

I 2022 fikk ANSM støtte til en videre digitalisering av samlingene til medlemsmuseene. Inntil da var drøyt halvparten av samlingene digitalisert. ANSM ønsket også å diskutere strategier og annet samarbeid med dem de kaller de grunnleggende gruppene (Mi’kmaq, akadiere, gællisktalende, afroamerikanere) for blant annet å høre deres mening om hvordan digitalisering best kunne gjøres. Det var ikke snakk om å la være å digitalisere den eksisterende tradisjonelle dokumentasjonen, men prøve å få representanter for de fire gruppene i tale for å se om en kunne dokumentere materialet på en bedre måte. Noen kan hevde at det er visse metodiske problemer knyttet til et slikt samarbeid ved at de gjenværende gruppene ikke nødvendigvis representerer det som var, men etter min mening bør en lytte til dem som hører til slike grupper i dag. Det er vel det minste en kan gjøre. Vi har mye av det samme problematikken i Norge, jf. Fosen-saken, dokumentasjon av sørsamiske miljøer, skogfinner og de reisende. For en uke siden fikk jeg selv en forespørsel om hvordan å registrere og bevare stedsnavn på romani, altså ikke navn som Tatersletta, men navn som de brukte selv.

I 2022 begynte ANSM å utarbeide en digitaliseringsstrategi for de kulturhistoriske samlingene. Samlingene til medlemsmuseene omfatter gjenstander og materiale fra de fire gruppene, men er selvfølgelig ikke begrenset til det. Tanken var som nevnt å få til en samhandling mellom museene og minoritetsgruppene for på den måten å få klargjort hva som skulle prioriteres og hvordan det best burde gjøres med henblikk på en avkolonisering av dokumentasjonen. Som ved de fleste slike samlinger, også her i Norge, er materialet katalogisert av personer som ikke tilhører minoritetsgruppene, og dokumentasjonen inneholder begrenset informasjon om de aktuelle gruppene. Målet til ANSM var å styrke båndene, lytte til ønsker og behov, samt gi gruppene en bedre tilgang til gjenstandene «sine». For å oppnå dette ønsket ANSM å samarbeide med gruppene om prioriteringer, diskutere problemer med eksisterende dokumentasjon, sørge for at lokale lærerne kunne få bedre informasjon til bruk i undervisningen og en generell enklere tilgang.

Sommeren 2022 ble det avhold møter med de ulike gruppene. Det var to totimers møter pr gruppe (tre for Mi’kmaq).  For meg synes det å være litt knapp tid å få frem gode resultater, og de burde kanskje gjenta møtene med jevne mellomrom. Om det er planen ble det ikke sagt noe om i foredraget, og det står ingen ting om det i ANSMs skriftlige materiale. Men synes å være klart at museene og ANSM fikk mange nye og nyttige tilbakemeldinger som det ser ut til at de har tatt hensyn til i den videre planleggingen. Men som vi alle vet, krever en omlegging av dokumentasjonspraksis og aktiv kontakt med minoritetsgrupper, det være seg urfolk eller senere innvandrere, ressurser som det kan være vanskelig å finne i en ikke altfor velfinansiert museumssektor. Men det er alltid verdt å samhandle aktivt med grupper som leverer informasjon og materiale til museer og samlinger. Også i Norge hender det ikke sjelden at det er en enveistransport der materiale «forsvinner» i samlingsinstitusjonene og ikke blir gjort tilgjengelig for lokalmiljøene på en skikkelig måte.

Det var et interessant foredrag som et innblikk inn kanadisk museumshverdag. Det finnes mer informasjon om prosjektet i Nova Scotia på ANSMs hjemmesider (https://ansm.ns.ca/).