Alle innlegg av Sigrid Stenerud Steien

Materialitet, sanselig læring og praktisk erfaring i en konferansekontekst

Maren Freya S. Sundt-Hansen
RiddoDuottarMuseat – Porsanger Museum

Vil man erfare bredden og kompleksiteten i konserveringsfaget, er en ICOM-CC-konferanse et naturlig utgangspunkt. For meg ble det fem intense og innholdsrike dager, der jeg løp fra rom til rom i håp om å få med meg så mye som mulig. Temaene spente bredt – fra tekniske innovasjoner til tverrkulturelle etiske problemstillinger og hvordan konserverings- og bevaringsarbeid kan gjennomføres med hensyn til miljøet. Konferansens innledningsforedrag løftet også frem flere sentrale arbeidsområder for tiden som kommer: samarbeidsbaserte rammeverk og profesjonelle standarder, samarbeid på tvers av kulturer og utviklingen av vårt internasjonale fagfellesskap.

Jeg vil trekke frem noen eksempler fra konferansen som belyste konservatorens rolle i møte med kulturarv som tilhører urfolk og andre kulturelle grupper enn ens egen. Disse eksemplene var særlig relevante for meg som arbeider med konservering og samlingsforvaltning av samisk og kvensk kulturarv i Finnmark, og som ønsker å bidra til en respektfull og inkluderende forvaltning. Jeg vil også understreke betydningen av håndverksfaglig erfaringsutveksling og hvilken verdi innlegg med rom for praktisk og sanselig læring hadde for meg som konferansedeltaker.

Tradisjonskunnskap og samarbeid i bevaringsarbeidet

Jessica Hensels presentasjon viste hvordan flere av disse ambisjonene kan omsettes i praksis. Hun presenterte to kasusstudier knyttet til en apinti-tromme og en koto-kvinnedrakt fra Surinam. I begge konserveringsprosjektene samarbeidet konserveringsstudenter med representanter for de berørte kulturmiljøene om løsninger som ivaretok både konserveringsfaglige hensyn og tradisjonskunnskap.

Ved å involvere tradisjonsbærere i restaureringen av trommen og drakten bidro prosjektene til å videreføre immateriell kulturarv og ivareta gjenstandene som del av en levende tradisjon. Selve konserveringsbehandlingen tilførte også et nytt meningslag til gjenstandenes historie. Presentasjonen belyste samtidig begrensninger ved europeiske konserveringsrammeverk når målet er å dele beslutningsmyndighet. Det var også interessant å høre hvordan tilgangen på tradisjonsbærere med relevant material- og håndverkskunnskap satte grenser for hvilke gjenstander som kunne behandles på denne måten.

Bilde1

Monica López Prat og Geza Schwantes presentasjon om bevaringsutfordringer ved monumentale religiøse terracuda-skulpturer understreket betydningen av tradisjonelle materialer og teknikker som grunnlag for konserveringsmetoder. Tidligere behandlinger med syntetiske materialer hadde vist seg å skape utfordringer for bevaringen av disse skulpturene. Som López Prat påpekte, kan tradisjonskunnskap åpne for mer miljøvennlige behandlingsmetoder som også ivaretar gjenstandenes materielle integritet og kulturelle betydning.

Materialvalg kan dessuten bidra til å ivareta gjenstandenes religiøse formål og funksjon. I dette tilfellet var religiøse tekster en kilde til å forstå skulpturenes materialsammensetning. Slik jeg oppfattet presentasjonen, hadde jord betydning både som tradisjonelt materiale og som en vesentlig del av skulpturenes religiøse funksjon. Valget av konserveringsmaterialer handlet dermed også om å ivareta de immaterielle verdiene som var knyttet til materialet.

Bilde2

Konservatorens rolle i endring

Disse og flere andre foredrag synliggjorde en endring i konserveringsfeltets holdninger og rolleforståelse. Jeg opplevde en tydelig bevegelse mot en mer samarbeidsorientert praksis, der konservatorens faglige vurderinger inngår i dialog med andre kunnskapsformer. Tradisjonskunnskap og gjensidig læring får dermed en mer sentral plass i beslutningene om hvordan kulturarven skal bevares. Dette innebærer å anerkjenne tradisjonskunnskap som et likeverdig kunnskapsgrunnlag i bevaringsarbeidet. Som konservatorer bør vi legge til rette for dialog og samarbeid, slik at tradisjonshåndverkere og andre kunnskapsbærere fra de berørte kulturmiljøene kan delta som likeverdige parter i bevaringen av egen kulturarv.

Materialforståelse gjennom praktisk læring

Konserveringsfaget er tett forankret i det materielle og i vår evne til å omsette sanseinntrykk og praktiske erfaringer til faglig kunnskap. Å observere teknikker på nært hold, undersøke materialer og kjenne på dem gir innsikt som kan være vanskelig å oppnå gjennom tekst og bilder alene. Som tilflytter til Finnmark fra Sør-Norge har jeg erfart at deltakelse i duodji gir verdifulle innganger til å lære om en kultur jeg selv ikke tilhører. Gjennom praktisk arbeid og møter med utøvere får jeg en dypere forståelse av sammenhengene mellom materialvalg, teknikker, bruk og tradisjon. Denne material- og håndverkskunnskapen er etter min erfaring uvurderlig i bevaringsarbeidet.

Også på konferansen satte jeg stor pris på at foredragsholdere tok med materialprøver for å konkretisere en problemstilling. Et eksempel var «Textile Conservation Materials: An Open Exchange & Discussion», ledet av Mengying Zhang. Her fikk vi undersøke ulike materialer som brukes i tekstilkonservering, og høre hvordan enkelte av dem sto i fare for å gå ut av produksjon som følge av generasjonsskifter og tap av spesialisert produksjonskunnskap. Et silkenøste og andre tekstilprøver med særegne kvaliteter ble sendt rundt, slik at vi selv kunne undersøke materialene. Dette ga oss et mer konkret inntrykk av produksjonskunnskapen som sto i fare for å gå tapt. Det tydeliggjorde også konsekvensene av et mulig produksjonsopphør: Når materialer forsvinner, kan det få ringvirkninger for hvilke behandlinger vi kan utføre.

Bilde3

Betydningen av praktisk læring ble særlig tydelig i en workshop om miljøvennlig behandling av metaller. Da jeg valgte teknisk besøk, var jeg opptatt av å finne en praktisk aktivitet som ga mulighet til å lære om materialer og teknikker. Workshopen ga meg innsikt i ny teknologi og la samtidig til rette for dialog og erfaringsutveksling mellom deltakere med ulike forkunnskaper. Vi som manglet erfaring med metoden, fikk lære av dem som allerede hadde brukt den i praksis. Slik ble metoden avmystifisert og gjort tilgjengelig på en måte som en artikkel eller et foredrag vanskelig kunne ha oppnådd alene.

ICOM-CC 2026 har vært en fantastisk konferanse å delta på, og jeg tar med meg verdifulle erfaringer inn i eget arbeid. Jeg reiste hjem med en fornyet bevissthet om hvor nært materialkunnskap og menneskelige møter henger sammen i bevaringsarbeidet. Konferansen viste hvordan bevaringsstrategier kan ivareta både gjenstandenes materielle egenskaper og deres kulturelle betydning, samtidig som de gir de berørte kulturmiljøene en aktiv og likeverdig rolle i bevaringen av egen kulturarv. Ved neste ICOM-CC håper jeg at materialprøver, demonstrasjoner og praktisk deltakelse får enda større plass, både i presentasjoner og under tekniske besøk. Slike møter gir rom for å dele teknisk kunnskap, stille spørsmål og utvikle materialforståelse – og ikke minst for å lære av hverandres erfaringer.

Uttalelse: Halde hovudet kaldt

Når det stormar rundt eit museum, må styret femne om direktøren og dei tilsette. Ved Holocaustsenteret gjer styret det motsette – og lar seg presse av krefter frå utsida. Styret sitt manglande forsvar av direktøren, og senterets faglegheit og autonomi, er eit trugsmål mot den frie forskinga og styringsretten til direktøren.

Ole Aastad Bråten, styreleiar i Norges museumsforbund
Hanne Jakhelln, generalsekretær i Norges museumsforbund
Maja L. Musum, styreleiar i ICOM Norge

Det har storma rundt Holocaustsenteret den siste veka. I sentrum for direktør Heiret sin avgang står spørsmålet om tillit – mellom senteret og samfunnet, og mellom styret og direktøren. Styrets leiar, Hans Petter Graver, har lagt til grunn for direktørens avgang, at det ikkje lenger er tillit mellom senteret og samfunnet, det vil seie to organisasjonar med særlege relasjonar til senteret. Kva slags tillit styret sjølv har til direktøren får vi ikkje vite.

Dermed står vi att med dette eine, om presset frå utsida. Om det er slik, at direktøren har måtte gå på grunn av kritikk frå to organisasjonar, har ikkje senteret overhalde dei etiske køyrereglane nedfelt til Det internasjonale museumsforbundet. Her heiter det at:

«Museer verner om sin faglige uavhengighet. Det er viktig at museene forblir institusjoner med frihet fra andres styring og kontroll, i tråd med prinsippet om armlengdes avstand. De lar verken offentlige myndigheter eller private interesser […] svekke samfunnets tillit til egen integritet og faglige uavhengighet.»

Eit museum står i berøring med eit heilt samfunn. Og det er avhengig av tillit frå eit heilt samfunn. Samtidig, eit museum kan ikkje gjere seg til lag åt alle. Derfor må museet tole å vere brytematta der usemja og forhandlingane rår. Skal museet greie det, må det verne om sin eigen faglege integritet.

Styreleiaren viser til manglande tillit frå særleg to organisasjonar – Det jødiske samfunn i Trondheim og Det Mosaiske Trossamfund. Dette er ikkje kva som helst slags organisasjonar, men dei representerer ikkje «eit heilt samfunn». Kva reisten av samfunnet meiner om senterets arbeid, anten dette gjeld forsking eller formidling, har styret ikkje vurdert. I staden har dei lytta til dei eksterne organisasjonane – og sidan har direktøren vald å gå. Med styret si velsigning. Det kan sjå ut som om styret korkje toler usemje, eller vågar usemje. Det er skuffande.

I juni 2024 slutta Museumsforbundet seg til Universitets- og høgskolerådet si uttale der dei minna om dei tilsette sin ytringsrett, den akademiske friheita, og at universiteta og høgskulene – i staden for å flagge eigne politiske standpunkt, må legge til rette for dialog om vanskelege spørsmål og eit breiast mogleg mangfald av synspunkt.

Uttala er viktigare enn nokon gong.

Vi lever i ei tid med ekstreme spenningar – og haldningar. Ei oppgåve for musea er derfor å bygge bru mellom folk og samfunn med ulike perspektiv, erfaringar og tradisjonar. Eller slik tidlegare ICOM-president Emma Nardi har sett ord på oppdraget til musea:

“Around the world […] museums are working to build bridges within and between communities. In places once marked by division, museums are increasingly becoming spaces of reconciliation, participation, and shared identity. They serve as powerful symbols of the role culture can play in healing and uniting.”

Eit museum er ein kompleks, nærast umogleg organisme. Det er den kulturelle heimen til oss alle. Som skal forstå og forsone, og som må tole samtalen om det meste. Også det som er vanskeleg, det vi ikkje likar eller forstår.

Då treng vi kulturleiarar som ser kompleksiteten i samfunnsoppdraget. Som toler motstanden, og som tryggar kvardagen for den frie, uavhengige og sannheitssøkjande samtalen. Sjølv den samtalen vi ikkje likar eller forstår.


 

Forsidefoto: HL-senteret/Fridtjof Dahl

Velkommen til webinar om ICOMs reviderte Code of Ethics

I juni 2026 vedtok ICOMs generalforsamling en revidert Code of Ethics for Museums. Etter mer enn fire års internasjonal dialog og konsultasjon er et nytt, globalt etisk rammeverk på plass. Men hva innebærer endringene i praksis?
Hvordan foregikk revisjonsprosessen, og hvordan skiller den nye retningslinjen seg fra 2004-versjonen? Hvilke etiske prinsipper skal nå veilede museer og museumsprofesjonelle verden over – og i Norge? Og hva krever fortsatt oppmerksomhet, kritisk refleksjon og konkret handling i årene som kommer?
ICOM Norge og Norges museumsforbund inviterer til webinar om revideringen av ICOMs etiske retningslinjer med Kathrin Pabst, ETHCOM.
Vel møtt 25. november kl. 14:00-15:30.
Webinaret foregår på Teams
Bli med: https://teams.microsoft.com/meet/3197122822527606…
Møte-ID: 319 712 282 252 760 6
Passord: Sa3WV7G2

Å dokumentere tekstiler: Mellom gjenstander, mennesker og historier.

Belén Navazo Hourcade
Museum Stavanger

ICOM Costumes årskonferanse ved Museo del Traje i Madrid, 5.–8. oktober 2026, tok opp temaer knyttet til tekstilsamlinger, kolonihistorie, samfunnsdeltakelse og nye måter å arbeide med museumssamlinger på. Som samlingsforvalter ved Museum Stavanger (MUST) var jeg særlig interessert i hva disse perspektivene kan bety for arbeidet med å dokumentere, forvalte og formidle tekstiler. Flere innlegg minnet meg om at en katalogregistrering bare forteller en del av historien. Hva vi vet om en gjenstand, hvordan vi beskriver den, og hvilke opplysninger som mangler, påvirker hvordan den kan forstås og brukes.

Dokumentasjon og kunnskap fra flere kilder

Jumana Hokan presenterte arbeidet ved MultakaOxford, som samarbeider med lokale minoritetsmiljøer med ulik internasjonal bakgrunn i London. Dette fikk meg til å tenke på museumsustillingen Fra Hulda til Hijab ved MUST, ledet av Trude Eriksen, der samarbeid med Bunadsnemnda i Rogaland Ungdomslag, minoritetsmiljøer og fagpersoner bidrar til å utvide forståelsen av bunad, tradisjon og identitet. I mitt innlegg, Preserving Tradition, Recording Change: Collaborative Documentation in Norway, presenterte jeg dette arbeidet og viste hvordan samarbeid kan tilføre samlingene ny kunnskap. Begge eksemplene understreker betydningen av å involvere publikum aktivt i dokumentasjonsarbeidet.

Ellen Sampson og Cyana Madsen rettet i innlegget A Museum of Uncollected Things oppmerksomheten mot klærne og historiene som aldri kom inn i museene. Dette minnet meg om at det er viktig å undersøke både hva vi har i samlingen, hva som mangler, og kanskje hvorfor. Samlingene gjenspeiler tidligere valg om hva som var verdt å bevare, og hvilke erfaringer som ble representert.

I Gjennom Nåløyet, det nye prosjektet i MUST for registrering og katalogisering av tekstilsamlingen, ønsker vi derfor ikke bare å forbedre registreringene, men også å utforske hvordan samarbeid med publikum og nye kilder kan bidra til å synliggjøre flere historier og perspektiver.

Proveniens, språk og klassifisering

Flere foredrag under konferansen i Madrid viste hvordan tekstilenes historier kan være mer sammensatte enn det som framgår av katalogene, protokollene eller aksesjonsdokumentene. Inés Corujo Martín presenterte Manila-sjalet og identitet mot slutten av det spanske imperiet (bilde 1), mens Annette Becker tok opp indisk broderi og internasjonal motedesign. Eksemplene viste hvordan handel, kulturell utveksling og maktforhold har påvirket tekstilenes historie. Opplysninger om hvor en gjenstand ble kjøpt eller samlet inn, forteller ikke nødvendigvis hvor den ble produsert, hvem som laget den, eller hvordan den ble brukt tidligere. Proveniens er derfor viktig, men dekker ikke hele historien.

Bilde 1. Manton de Manila
Bilde 1. Manton de Manila

Alba Sanz Álvarez fokuserte i sin presentasjon historiene knyttet til givere og innsamling, mens Lauren Downing Peters presenterte motehistorie og motearkiver i Chicago. Innleggene fikk meg til å reflektere over hvordan ulike kilder kan bidra til å utvide kunnskapen om tekstilsamlingene. Dette er særlig relevant for arbeidet ved MUST, der mange kataloger inneholder svært lite informasjon utover en beskrivelse av gjenstanden og navnet på giveren. I slike tilfeller kan opplysninger om giveren være et viktig utgangspunkt for videre undersøkelser. Arkiver, andre skriftlige kilder og kontakt med givere, familier eller personer med relevant kunnskap kan bidra til å fylle ut dokumentasjonen og sette gjenstandene inn i en større historisk sammenheng.

Katalogenes språk og klassifikasjonssystemer påvirker også hvordan samlingene blir forstått. Jiuan Jiuan Lin og Maria Cristina Volpi diskuterte språk i kataloger over minoriteters draktsamlinger. Dette viser at dokumentasjon ikke bare handler om hvilke opplysninger som registreres, men også om hvilke begreper som brukes, og hvordan de påvirker forståelsen av gjenstandene.

Laura Jiménez Izquierdo presenterte Museo del Trajes historie og problemstillinger knyttet til samlingsarbeidet, magasinering og utstilling. Etter foredraget besøkte vi utstillingen og museets magasiner, der vi fikk se hvordan klassifisering påvirker organiseringen av draktsamlingene. Tradisjonelle drakter og historiske plagg kunne for eksempel være i bruk samtidig, selv om de fram til 2004 ble oppbevart og vist hver for seg. Et annet eksempel var fottøy som ble brukt over et større geografisk område enn én enkelt provins. Langs hele den kantabriske kysten, fra Galicia til Baskerland, fantes det felles tradisjoner for fottøy (bilde 2). Når gjenstandene klassifiseres etter provins, kan slike regionale forbindelser bli mindre synlige.

Bilde 2.Tradisjonalskokart i Spania -
Bilde 2. Tradisjonalskokart i Spania –

Disse eksemplene viser hvordan kategorier som er praktiske for organisering, også kan skjule forbindelser mellom gjenstander og tradisjoner på tvers av administrative grenser. For oss som arbeider med samlingsforvaltning, er dette en påminnelse om å vurdere både kvaliteten på informasjonen vi har, språket vi bruker, og om etablerte kategorier gir et dekkende bilde av samlingen.

Digitalisering og videreutvikling av samlingene

Overgangen til Primus 10 og publisering på DigitaltMuseum er en del av et større digitaliseringsarbeid som berører museer over hele Norge. Dette gir en anledning til å gjennomgå eksisterende registreringer, oppdage manglende informasjon og vurdere hvordan samlingene kan gjøres mer tilgjengelige.

Victoria Vásquez Pecile presenterte digitaliseringen av Fortuny y Madrazo-samlingen ved Museo del Traje. Hun viste hvordan digital dokumentasjon gjorde det mulig å undersøke plaggene i tre dimensjoner, studere konstruksjon og mønstre og dokumentere detaljer ved tilstanden uten unødvendig håndtering av originalene. Plaggene kunne visualiseres slik de var tenkt brukt, med tekstiler som faller rundt kroppen og brokader der lyset framhever stoffenes struktur og kvalitet. Også mønstre som aldri ble realisert som ferdige plagg, kunne vises som tredimensjonale modeller.

Jeg synes dette var et interessant eksempel på hvordan digitalisering kan gi mer enn bedre tilgang til informasjon. Den kan også gi ny kunnskap om hvordan plaggene ble utformet og laget, samtidig som behovet for å håndtere sårbare originaler kan reduseres. Det er et perspektiv jeg tar med meg i arbeidet med å vurdere hvordan tekstilene ved MUST best kan dokumenteres.

Konservering, utstilling og formidling

Georgina Ripley og Lucia Savi diskuterte utfordringer knyttet til utstillingsdukker. Mannekengene påvirker hvordan plaggenes form og forholdet til kroppen kommer fram, men må også tilpasses tekstilenes tilstand og behov. Dette er en utfordring vi allerede har erfart i Fra Hulda til hijab, der vi løste den ved å lage mannekengene selv, med tradisjonelle konserveringsmetoder og egnede materialer, på den samme møte Museo del Traje pleier å gjøre ( Bilde 3). De nevnte også at produksjon og vedlikehold av utstillingsutstyr krever ressurser, og at gjenbruk og utveksling mellom institusjoner kan være gode alternativer til å lage nye løsninger for hver utstilling. Dette er noe vi allerede gjør aktivt mellom flere museer i Rogaland.

Viviane Wei-An Chen tok opp sammenhengen mellom samlingsforvaltning og museografi. Valg av gjenstander, monter, lys og utstillingsmåte påvirker både bevaringsforholdene og hva publikum får se. Dette understreket for meg at dokumentasjon, konservering og utstillingsplanlegging bør ses i sammenheng fra starten av, ikke som separate oppgaver.

Raquel Sánchez Acedo viste i sitt foredrag hvordan klær fra 1500- og 1600-tallet kan formidles selv når få originalplagg er bevart og mulighetene for lån er begrenset. Ved å kombinere originaler med trykk, fotografier, bøker og digitale ressurser kan museet formidle kunnskap om klær og draktskikker uten å være avhengig av mange bevarte plagg. Simona Segre-Reinach viste på sin side hvordan utvalg, plassering og publikumsrute påvirker hva besøkende legger merke til. Utstillingen formidler ikke bare informasjon, men framhever noen sammenhenger framfor andre. Derfor er det viktig at kunnskapen bak utvalget også er dokumentert.

Tekstiler, identitet og endring

Flere av innleggene fikk meg til å tenke på hvor mye historie og menneskelige erfaringer som kan ligge i et klesplagg. Presentasjonen om klær fra Auschwitz gjorde særlig inntrykk på meg. Den viste hvor verdifulle klær kunne være, hvor viktig det var å reparere og ta vare på dem, og hvordan kvinnene, selv med svært lite til rådighet, fant små måter å uttrykke sin femininitet på.

Jeg ble også opptatt av hvordan klær endrer betydning når de tas i bruk i nye sammenhenger. Det kom fram i eksemplet med japanske gomu zōri, som utviklet seg til brasilianske flipflops (bilde 3), og i presentasjonen om olympiske uniformer som uttrykk for nasjonal identitet.

Bilde 3.verksted Museo del Traje
Bilde 3.verksted Museo del Traje

Gerry Torres presenterte Filipiniana ved Benilde Fashion Museum og viste hvordan tradisjonelle filippinske draktelementer gradvis gikk ut av daglig bruk i løpet av 1900-tallet, men fortsatt ble brukt ved formelle anledninger og senere tolket på nytt som uttrykk for nasjonal identitet. Efrat Assaf-Shapira fortalte om en tradisjonell jødisk fargerike brudekjole som mistet sin posisjon da den vestlige hvite brudekjolen ble mer utbredt, men som de siste årene har fått en ny rolle i enkelte familier, blant annet ved hennafeiringer. Begge eksemplene viser hvordan tradisjonelle plagg kan få nye betydninger over tid.

Disse eksemplene minnet meg om at tekstiler ikke bare forteller om materialer, snitt og opprinnelse. De forteller også om hvordan mennesker bruker klær, hvilken betydning de har, og hvorfor tradisjoner endres eller tas opp igjen. For samlingsforvaltningen betyr dette at vi må kombinere informasjonen vi kan hente fra selve gjenstanden, med kunnskapen og erfaringene til mennesker som har en tilknytning til den.

Fra konferanse til praksis

Konferansen har gitt meg flere perspektiver jeg vil ta med inn i det videre arbeidet med tekstilsamlingen ved MUST. For Gjennom Nåløyet betyr det å forbedre registreringene, men også å stille spørsmål ved etablerte kategorier, undersøke hva vi mangler, hvordan må vi formidle og finne ut hvem som kan bidra med ny kunnskap.

Målet er ikke å fortelle alle historier, men å gjøre dokumentasjonen mer nyansert og synliggjøre både det vi vet, og det vi fortsatt trenger å undersøke. Slik kan tekstilsamlingen bli et bedre grunnlag for forskning og formidling, og samtidig åpne for nye spørsmål og perspektiver.

STATSBUDSJETT: Museene er en viktig del av den demokratiske beredskapen – nå må staten investere i dem

 Uttalelse fra ICOM Norge om regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027

ICOM Norge er bekymret for den mangelfulle prioriteringen av museumssektoren i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2027. I en tid preget av krig, geopolitisk uro, desinformasjon, polarisering og svekket tillit til samfunnsinstitusjoner, mener vi museene må prioriteres høyere.

Museene er mer enn arenaer for kunst og historie. De er en del av samfunnets demokratiske infrastruktur. Museene skaper åpne rom for kritisk refleksjon, dialog og medborgerskap gjennom kunnskap, forskning og formidling. De bidrar til at mennesker kan forstå både sin egen historie og samfunnets utvikling – og til å møte samtidens utfordringer med kunnskap og kritisk sans. Museer nyter høy tillit i befolkningen. Derfor har Stortinget fremhevet museenes rolle i infrastrukturen for demokrati og frie ytringer, men museene trenger sterkere muskler for å utføre oppdraget i dagens verden. Det er et grunnleggende misforhold når demokratisk beredskap fremheves som en nasjonal prioritet, mens museenes muligheter til å bidra i praksis begrenses av økonomiske rammer.

Demokratisk beredskap bygges over tid. Den forutsetter sterke institusjoner, kompetente fagmiljøer og økonomisk handlingsrom. Når bevilgningene ikke holder tritt med kostnadsutviklingen, svekkes museenes mulighet til å utvikle sin rolle som dialoginstitusjoner og demokratiske arenaer gjennom samlingsforvaltning, forskning og formidling. Svakere offentlig finansiering fører til økt avhengighet av private sponsorer, kommersielle samarbeidspartnere og prosjektmidler fra eksterne aktører med egne interesser. Privat finansiering er ikke nødvendigvis problematisk i seg selv. Men, når museenes offentlige grunnfinansiering svekkes og ikke dekker våre ordinære oppgaver, oppstår raskt interessekonflikter og press på institusjonenes faglige prioriteringer, uavhengighet- og tillit.

Arbeid for å styrke museenes økonomi er derfor et eget satsningsområde i ICOM sentral sin strategi for 2022–2028. Her slås det fast at museenes verdi for samfunnet skal anerkjennes gjennom bærekraftige offentlige investeringer, og at tilstrekkelig offentlig finansiering er nødvendig for at museene skal kunne opprettholde og utvikle sin samfunnsrolle.

ICOM Norge forventer at Stortingets behandling av statsbudsjettet styrker de økonomiske rammene for museumssektoren slik at museene kan opprettholde og videreutvikle sine samfunnsoppdrag.

Å finansiere museene er ikke bare å finansiere kultur.  Det er å investere i demokratiet i hele landet.

Illustrasjon: “Empty structure”, Alejandra Mendez, Hadeland Folkemuseum.

Hva kan små museer lære av Nasjonalmuseets nye basisutstilling?

Maria Dubinina
RiddoDuottarMuseat-Porsanger Museum

RiddoDuottarMuseat-Porsanger museum går nå i gang med å etablere en ny basisutstilling etter en lang periode med flytting av magasinet og flere flyttinger av museumslokaler i løpet av de siste årene. Derfor var det særlig interessant å delta på omvisningen i Nasjonalmuseet og høre om arbeidet med å skape en ny utstilling etter sammenslåingen av Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger.

Et lite museum, som Porsanger museum, har sjelden tilgang til store grupper av fagpersoner som kuratorer, tekstforfattere, formidlere og designere. Ofte må mye av arbeidet gjennomføres av få ansatte som fyller flere roller samtidig. Nettopp derfor var det nyttig å få innblikk i utfordringene Nasjonalmuseet møtte, og hvilke løsninger de valgte. Denne artikkelen konsentrerer seg om noen enkle tekniske og kuratoriske grep som kan fungere som starttips og spørsmål å tenke gjennom ved utvikling av en ny basisutstilling.

Den hjertevarme omvisningen ble ledet av senior malerikonservator Ida Antonia Tank Bronken. Før gruppen kunne gå inn i lokalene, ble det naturligvis gjennomført en sikkerhetskontroll. Dette ble etterfulgt av en fortelling om en besøkende som hadde forsøkt å lime seg fast til Edvard Munchs Skrik med superlim. Historien illustrerte på en konkret måte hvor viktig sikkerhet er i moderne museer.

En av de største utfordringene ved etableringen av den nye utstillingen var at arbeidet startet lenge før museumsbygget sto ferdig. Da planleggingsprosessen begynte, var det i praksis bare et hull i bakken. Man visste ikke hvordan rommene kom til å oppleves i virkeligheten, men samtidig måtte man finne historiene som skulle fortelles. Det oppstod flere spørsmål: Skulle utstillingen bygges opp kronologisk eller tematisk? Eller kanskje som en kombinasjon av begge deler? Til slutt falt valget på en kronologisk fortelling.

Dette er et spørsmål som også er relevant for mange mindre museer. En tematisk oppbygning kan gi større frihet til å trekke linjer mellom ulike perioder og hendelser, mens en kronologisk oppbygning ofte gir publikum en lettere tilgjengelig fortelling. Det finnes ingen fasit, men besøket viste hvor viktig det er å ta et bevisst valg tidlig i prosessen.

Et av de mest interessante poengene under omvisningen var at mennesket står i sentrum av hele utstillingen. Dette valget gjenspeiles i både store og små detaljer. Byster møter publikum i menneskehøyde. Mange gjenstander er plassert slik at man lettere kan forestille seg hvordan de ble brukt. Selv retningen på enkelte gjenstander som for eksempel skjeer er valgt med tanke på den besøkendes opplevelse.

For meg fremstår dette som et viktig prinsipp å ta med seg videre: en basisutstilling trenger et samlende anker. Når man står overfor mange valg, kan dette ankeret fungere som en rettesnor. Det kan være mennesket, stedet, naturen eller en bestemt historie. Poenget er at noe må binde utstillingen sammen og skape helhet.

Et av de vakreste rommene i Nasjonalmuseet var installasjonen To Dronninger Møtes. Utstillingen presenterer dronning Maud og dronning Sonja, to kvinner fra ulike tidsperioder og med ulike bakgrunner, men med den samme rollen som dronning i Norge. Det som gjorde sterkest inntrykk var hvordan rommet i seg selv bidro til fortellingen. De store montrene i sentrum av rommet er utformet som diamanter og plassert slik at de ser mot hverandre. På den måten gjenspeiler rommets fysiske utforming navnet To Dronninger Møtes. Dette viser hvordan utstillingsdesign kan brukes aktivt som en del av formidlingen. Rommet er ikke bare et sted der gjenstander vises fram; rommet blir en del av historien.

Under omvisningen ble det også snakket om digital formidling. Hvordan kan man kommunisere mer informasjon til publikum uten at det digitale tar over opplevelsen? Svaret var at de digitale løsningene skulle være så diskrete som mulig. De skulle gi mulighet for fordypning for dem som ønsker det, uten å forstyrre møtet mellom publikum og gjenstandene. Dette er også et nyttig spørsmål for mindre museer. Ny teknologi er spennende, men den bør støtte historien, ikke dominere den.

 

Bildet 1
Diskret digitaltavle. Foto: Maria Dubinina.

Et annet interessant tema var møblene som ble valgt til utstillingsrommene. Dette kan virke som en liten detalj, men mye arbeid var lagt ned i prosessen. Flere testgrupper ble involvert før de endelige løsningene ble valgt. Møblene skulle fungere for ulike aldersgrupper og ulike behov.

Særlig interessant var hvordan barn er tatt på alvor som målgruppe. Gjennom hele utstillingen finnes det steder der barn kan stoppe opp og gjøre egne aktiviteter. På den måten får også de yngste besøkende noe å utforske. Dette er viktig fordi en basisutstilling skal fungere for mange ulike grupper samtidig.

Stasjon for barn integrert i et sittemøbel utformet for ulike målgrupper. Foto: Maria Dubinina.
Stasjon for barn integrert i et sittemøbel utformet for ulike målgrupper. Foto: Maria Dubinina.

Sikkerhetsløsningene i museet var også verdt å merke seg. Ved flere eksponater finner man en enkel linje på gulvet, omtrent 40 centimeter fra gjenstanden. Det er ingen store stolper med sperrebånd. I stedet brukes en diskret markering som minner publikum om å holde avstand. En slik løsning er ikke alltid tilstrekkelig alene, men den viser hvordan sikkerhet kan integreres på en naturlig måte i utstillingsdesignet.

Sikkerhetslinje på gulvet. Foto: Maria Dubinina.
Sikkerhetslinje på gulvet. Foto: Maria Dubinina.

Omvisningen ble avsluttet i et eventyrrom utviklet for barn. Her var alt tilpasset barns perspektiv. Gjenstander og aktiviteter var plassert i barnas høyde. Et stort eventyrtre og stemningsfull belysning skapte en nærmest magisk atmosfære. Samtidig var rommet utformet med en høyere toleranse for aktivitet og utforskning enn resten av museet. Det var tydelig at målgruppen hadde vært styrende for utforming av både innhold og omgivelser.

Besøket i Nasjonalmuseet ga mange nyttige refleksjoner som kan tas med inn i arbeidet med vår nye basisutstilling. Det jeg sitter igjen med, er at mange av de mest interessante løsningene ikke nødvendigvis handler om store budsjetter eller omfattende ressurser. Flere av grepene som ble presentert, som å finne en samlende idé for utstillingen, tenke bevisst rundt publikums opplevelse, tilpasse formidlingen til ulike målgrupper og bruke enkle sikkerhetstiltak, er løsninger som også små museer med begrensede ressurser kan gjennomføre. Dette er erfaringer og perspektiver som vil være verdifulle å ta med videre i arbeidet med å utvikle Porsanger museums nye basisutstilling.

 

Integrering av kulturelle forbindelser i det daglige konserveringsarbeidet

Hana Lukesova
Universitetsmuseet i Bergen

ICOM-CCs triennalkonferanse 2026 ble arrangert på Oslo Kongressenter i Oslo og samlet fagfolk, forskere, konservatorer og museumsrepresentanter fra ulike deler av verden.

Fig.1
ICOM-CCs triennalkonferanse 2026 ble arrangert på Oslo Kongressenter

Konferansen ble åpnet av direktør ved Nasjonalmuseet, Ingrid Røynesdal, sammen med Maja Leonardsen Musum fra ICOM Norway. Konferansen satte søkelys på aktuelle utfordringer og utviklingstrekk innen konservering og kulturarvsforvaltning, med særlig vekt på temaet «Cultural Connections in Conservation».

Fig.2
Konferansen ble åpnet av direktør ved Nasjonalmuseet, Ingrid Røynesdal, sammen med Maja Leonardsen Musum fra ICOM Norway og seksjonsleder for Konservering ved Nasjonalmuseet, Kari Skytt Andersen.

Bidraget Te Rā and beyond: Embedding cultural connection in everyday conservation, presentert av Jade Hadfield, Erina McCann, Catherine A. Smith, Ranui Ngarimu og Donna Campbell, passet svært godt inn i konferansens overordnede tema. Artikkelen undersøker hvordan kulturelle forbindelser, urfolks kunnskap og medvirkning kan integreres i konserveringsarbeidet som en grunnleggende del av praksisen. Gjennom eksempelet Te Rā: The Māori Sail viser forfatterne hvordan konservering kan bevege seg fra et ensidig fokus på objektenes fysiske og materielle egenskaper til en praksis som også ivaretar menneskene, relasjonene og kulturene som gir objektene deres betydning.

Fig.3
Erina McCann og Catherine A. Smith presenterer foredrag «Te Rā and beyond: Embedding cultural connection in everyday conservation”.

Bidraget Te Rā and beyond: Embedding cultural connection in everyday conservation, av Jade Hadfield, Erina McCann, Catherine A. Smith, Ranui Ngarimu og Donna Campbell, ble presentert som en del av sesjonen til arbeidsgruppen «Objects from Indigenous and World Cultures» under ICOM-CCs triennalkonferanse i 2026. Innlegget tok utgangspunkt i spørsmålet om hvordan konservering kan utvikles fra en primært materialorientert praksis til en mer menneskesentrert og urfolksledet tilnærming. Et hovedbudskap var at inkludering av urfolk ikke bør forstås som et tillegg til eksisterende museums- og konserveringspraksis, men som en grunnleggende del av etisk og faglig forsvarlig arbeid med urfolks kulturarv.

Bidraget innledet med det maoriske uttrykket Ehara taku toa i te toa takitahi, engari he toa takitini – «Min styrke er ikke den enkeltes styrke, men den kollektive styrken». Dette uttrykket illustrerer på mange måter hovedperspektivet i presentasjonen: Kulturarv eksisterer ikke uavhengig av menneskene som har skapt, brukt, videreført og gitt den mening. Derfor kan heller ikke konservering av urfolks kulturarv utelukkende baseres på vurderinger av materialer, fysisk tilstand og tekniske bevaringsbehov.

Fra materialbevaring til menneskesentrert konservering

Presentasjonen plasserte dagens konserveringspraksis i en historisk sammenheng. Gjennom 1900-tallet ble konservering i økende grad utviklet som en vitenskapelig disiplin. Kunnskap om materialenes kjemiske og fysiske egenskaper, nedbrytningsprosesser, miljøforhold og risiko ble sentrale elementer i arbeidet. Denne utviklingen har gitt museene bedre muligheter til å stabilisere og bevare gjenstander over lang tid, og prinsipper som minimal intervensjon, reversibilitet og respekt for materialets historiske integritet har fått en viktig plass.

Samtidig viste bidraget at en sterk materialorientering kan ha begrensninger. Et objekt kan være fysisk godt bevart, men likevel miste noe av sin betydning dersom forbindelsen til menneskene, praksisene og kunnskapssystemene som gir objektet mening, blir brutt. Kulturarv er ikke bare materiale. Den består også av relasjoner, språk, ritualer, historier, identitet og tilhørighet.

Dette leder til et grunnleggende spørsmål: «Hvem bevarer museene gjenstandene for, og hvem har rett til å definere hva som skal bevares og hvordan?»

«Hvorfor må urfolkssamlinger knyttes til urfolk?»

Dette spørsmålet er særlig viktig for samlinger med urfolks opprinnelse. Mange slike gjenstander befinner seg i dag langt fra de samfunnene som skapte og brukte dem. Historisk har samlinger ofte blitt etablert gjennom koloniale prosesser, innsamling, handel, misjon, forskning eller andre former for maktulikhet. Dermed har museene i mange tilfeller fått kontroll over materiell kultur som fortsatt har stor betydning for levende samfunn.

Fra konsultasjon til reelt partnerskap

Bidraget argumenterer for at urfolk bør være involvert fra begynnelsen av prosessen og ha reell innflytelse på beslutningene. Dette innebærer en deling av autoritet og ansvar. Urfolks kunnskap bør ikke bare brukes som et supplement til vestlig vitenskapelig kunnskap, men anerkjennes som et selvstendig kunnskapssystem.

Dette innebærer også at museene må være villige til å endre egne arbeidsprosesser. Dekolonisering av konservering handler derfor ikke bare om å «inkludere flere stemmer», men om å undersøke hvem som definerer kunnskap, setter premisser og ta beslutninger.

Te Rā som eksempel

Māori-kuratorer og forskere hadde en sentral rolle i utviklingen av utstillingen «Te Rā: The Māori Sail ved Christchurch Art Gallery Te Puna o Waiwhetū i 2023». Te Rā er den eneste kjente overlevende tradisjonelle maoriske seiltypen av sitt slag. Den ble ikke presentert som et isolert etnografisk objekt, men ble plassert i en større fortelling om maorisk kunst og kultur, omgitt av verk av andre maoriske kunstnere. På denne måten ble gjenstanden satt inn i en levende kulturell sammenheng.

Før utstillingen ble åpnet, ble det dessuten gjennomført verksteder hvor lokalsamfunnet fikk tilgang til Te Rā. Over 300 mennesker i ulike aldre og med ulik bakgrunn fikk se, berøre og hilse på seilet. Dette viser en annen forståelse av konservering enn den som kun fokuserer på å beskytte gjenstanden mot fysisk skade. Kontakt med mennesker kan også være en del av kulturarvens liv og betydning.

Avslutning og betydning for norske museer og samiske samlinger

Te Rā and beyond utfordrer en tradisjonell forståelse av konservering som først og fremst handler om å sikre objekters fysiske overlevelse. Presentasjonen viser at bevaring av urfolks kulturarv også må handle om å bevare og styrke forbindelsene mellom mennesker, steder, kunnskap og gjenstander.

Dette er særlig viktig fordi mange urfolks samlinger er resultat av historiske maktforhold hvor gjenstander ble fjernet fra sine opprinnelige sammenhenger. Når museene i dag arbeider med disse samlingene, har de derfor et ansvar for å etablere reelle og langsiktige forbindelser med de samfunnene kulturarven kommer fra.

Det viktigste budskapet fra bidraget er derfor at urfolksmedvirkning ikke bør betraktes som et fremtidig ideal eller et ekstra tiltak når ressurser og tid tillater det. Det bør være en naturlig og integrert del av hverdagslig museums- og konserveringspraksis. En slik utvikling innebærer ikke at den vitenskapelige konserveringens kunnskap forkastes, men at den inngår i en bredere forståelse av kulturarv – der materialer, mennesker, kunnskap, relasjoner og kulturelle rettigheter ses som gjensidig avhengige.

På denne måten kan museene gå fra å være institusjoner som primært forvalter objekter, til å bli institusjoner som forvalter relasjoner og legger til rette for at kulturarv kan forbli levende.

Erfaringene fra Te Rā har også en tydelig relevans for norske museer og forvaltningen av samiske samlinger. Selv om den historiske, politiske og kulturelle konteksten i Aotearoa New Zealand og Norge er forskjellig, finnes det viktige paralleller.

For norske museer kan erfaringene fra Te Rā være særlig inspirerende. Eksempelet viser at samarbeid med urfolk ikke behøver å begrenses til rådgivning i forbindelse med en utstilling. Fagpersoner, kunstnere, håndverkere, kulturutøvere, forskere og andre representanter for relevante urfolkslokalsamfunn kan involveres gjennom hele samlingsforvaltningen – fra dokumentasjon og tilstandsvurdering til konservering, transport, magasinering, forskning og formidling. En slik tilnærming kan bidra til at samiske gjenstander ikke bare blir bevart som historiske objekter, men fortsatt kan inngå i levende kulturelle relasjoner.

Dette perspektivet er også relevant for spørsmålet om tilgang. For enkelte gjenstander kan det være kulturelle eller kontekstuelle hensyn som gjør at fri tilgang, fotografering eller offentlig visning ikke nødvendigvis er riktig i alle situasjoner. En materialorientert konservering kan lett fokusere på hvordan en gjenstand fysisk skal beskyttes, mens en kultursensitiv tilnærming også må spørre om hvem som bør ha tilgang, hvordan gjenstanden skal håndteres, og hvilke kulturelle regler som bør respekteres. Dermed blir konservering ikke bare et spørsmål om materialets overlevelse, men også om å ivareta kulturell integritet.

For norske museer kan dette kreve en endring fra prosjektbasert medvirkning til mer langsiktige institusjonelle relasjoner. Dersom urfolks medvirkning først kommer inn når en utstilling skal utvikles, kan viktige beslutninger om samlingen allerede være tatt. Te Rā viser verdien av å etablere samarbeidet langt tidligere.

Reell inkludering handler ikke bare om hvem som får komme til orde, men om hvem som får være med på å definere premissene. Samtidig bør dette ikke forstås som at alle urfolkssamlinger nødvendigvis skal forvaltes på én bestemt måte. Ulike samfunn, institusjoner og enkeltpersoner har ulike erfaringer, kunnskaper og behov. Derfor er det viktig å utvikle samarbeidsformer som tar utgangspunkt i de konkrete gjenstandene, deres historier og de aktuelle samfunnene. Dette krever tid, tillit og kontinuitet.

Te Rā viser dermed en mulig retning for norsk museumspraksis: fra å spørre «Hvordan kan museet best bevare denne gjenstanden?» til også å spørre «Hvordan kan museet bevare gjenstandens kulturelle forbindelser, og hvem skal være med på å bestemme dette?» Dette skiftet kan få betydning langt utover konserveringsarbeidet. Det berører forskning, dokumentasjon, formidling, digitalisering, magasinforvaltning, tilbakeføring og museenes forhold til lokalsamfunn og urfolk.

For mange samlinger kan en slik tilnærming bidra til å styrke forbindelsen mellom institusjonene og urfolk. Samtidig kan den utfordre museene til å erkjenne at deres samlinger ikke bare representerer en fortid som skal bevares, men også kulturer og kunnskapssystemer som eksisterer i nåtid og skal videreføres inn i fremtiden. På denne måten blir konservering også et spørsmål om ansvar, relasjon og gjensidighet.

Den viktigste endringen er ikke nødvendigvis å utvikle flere former for konsultasjon, men å etablere varige partnerskap hvor kunnskap, ansvar og beslutningsmyndighet deles. Forvaltningen av urfolkssamlinger kan da i større grad bli en praksis som ikke bare sikrer objektenes fysiske overlevelse, men også bidrar til å opprettholde deres kulturelle betydning og forbindelser til mennesker, steder og kunnskap.

 

ICOM endrer navn

Norsk ICOM endrer juridisk navn til ICOM Norge. ICOM Norge er et navn som er i tråd med norsk navneskikk og følger retningslinjene til Språkrådet og rammene i Språklova.  En annen årsak til navneendringen er å harmonisere navnevalget med praksisen i andre land. Den engelske varianten av navnet blir da ICOM Norway.

Navneendringen trer i kraft sommeren 2026. Navnet skal i tillegg være logisk og brukervennlig og kunne stå i sammenheng med museenes egennavn.

Meld deg på ICOM Exhibitions 2026 Annual Conference i Québec

Meld deg på ICOM Exhibitions konferanse MOMENTUM – Museums, Exhibitions and Disruptions. Konferansen finner sted på Musée de la civilisation i Québec, Canada 4–8. oktober 2026.

Om konferansen:
The 2026 annual conference of ICOM Exhibitions will create a space for reflection, dialogue, and collaboration around the current and future challenges shaping exhibitions. The event aims to support innovation, encourage adaptation to change, and advance the work of the international museum community.

Program og påmelding finner du her.

On Human Behaviour – ICOM Nord Spring Conference in Reykjavík

20260514_083725

Tekst og foto av Eero Ehanti, styreleder for ICOM Nord regional alliance

Björk, the brilliant Icelandic musician, was sitting in the cafe of the Nordic house, where we were having our ICOM Nord spring conference. Such a small place, Reykjavík, I thought. She was lunching there while we talked about museum matters in our new larger regional alliance composition, now including the Baltic countries too. 

This is ICOM Nord, the Northern European element, voice and ear within the worldwide network of the International Council of Museums. 

‘I just saw Björk a few days ago in Venice, DJ’ing’, said Uula Neitola of ICOM Finland. Yes, it was the opening week of the Venice Biennale and we had all read and heard about the boycotts, resignations and disputes related to the presence of Russia and Israel.

It’s a world of fast movement of people, goods and ideas, but also of much distress and political turmoil. This was reflected in the Venice Biennale and the Eurovision Song Contest too, another significant event coinciding with our conference. Not to compare our event to either one of those, but we too, museum people, are in the politics and tensions spreading in the world, we cannot opt to stay out.

ICOM has reacted for instance with statements, the most recent of which is the very significant Call for the Protection and Respect of Human Lives and Cultural Heritage During Conflict.

It was a different time in 2019 when we met last time in Iceland. I remember a very good keynote about Arken Museum of Contemporary Art in Denmark, about their work with communities for instance. I looked into my notes from that day and found that I’d written down their vision: ‘the art museum shall support and strengthen the ethical dimension, humanism, and democracy in future Danish and international society”.

That vision definitely resonates still, seven years later. But something is different, the mood has changed and discussion has shifted. There’s way more risk preparedness, even readying for military conflict situations. Which some of our colleagues very nearby are facing very concretely. 

Decolonization is another important stream in today’s museum talk and that too was reflected in our conference in the beautiful Nordic House, drawn by the Finnish architect Alvar Aalto. 

Very homey for us Finns, being inside such architecture with its organic shapes and tones of warm wood and glazed deep blue tiles. Rows of handgrenade lamps, bronze door handles. We were fortunate to be welcomed there by Sabina Westerholm, Director of the Nordic House, who started our conference by presenting their many activities. Such a beautiful place to gather and a very apt one, for us ICOM Nord folks.

‘I always wanted to organize an event here’, Hólmar Hólm, ICOM Iceland Chair and ICOM Nord Secretary, who together with the ICOM Iceland team put this all together and even made beautiful, thoughtful graphics for it, a detail I much appreciate. Visuals matter, aesthetics too.

Antonio Rodriguez, the President of ICOM, greeted us through a video, reminding us all of the importance of the Nordic voice within the network, before we got to the keynotes, first of whom was Guðrún Nordal, Director of the Árni Magnússon Institute for Icelandic Studies, who told us about the living legacy that is the manuscripts which returned to Iceland from Denmark in a lengthy process. 

‘This is a world in words’, she said, of the Eddic poetry, sagas and scholarly texts written in Icelandic, from the 13th century onwards, a hugely significant body of human understanding, which is now kept in the institute just a stone-throw away from the Nordic House, in a spot of great historical significance. 

It used to be a football pitch. Spirit of place manifests in so many forms, and so does the significance of physical items. It was touching to see images of huge crowds of Icelanders welcoming those manuscripts back home in the port of Reykjavík. The very same manuscripts we saw later on in the Árni Magnússon Institute’s exhibition where they lay in the darkened display cases, in constantly rotating order to facilitate their preservation and continued accessibility.

Only old books? No, it’s identity and history too. 

When I later on walked in the breathtaking gorges of Þingvellir, where the North American and Eurasian tectonic plates meet – or actually drift apart, a few centimeters every year – I couldn’t help thinking of those manuscripts and the world in words they contain. The stories and also laws, which were set right here at Þingvellir, the very spot of the world’s oldest Parliament. 

Yes, places do matter and it makes a huge difference where items are located, who owns them and how they are made accessible and used. The way items live their life is what matters. We have a living legacy in our care.

Yes, in our care. We museum professionals do not own them, it’s just our turn to take care of them, it’s our watch. 

This is how I feel and it’s also how the ethics code for museums puts it, the code which is renewing right now.  

I read the draft text of the new code one morning in Reykjavík when the time difference once again woke me up way too early, all of it, really carefully. I liked it. There’s digitalisation, climate crisis and decolonizing points of view all throughout the text. It understands that museums are diverse and not all can easily comply with all of what’s stated in the code. I also like how it starts with society to point out that it is for the people we do museum work. One thing I particularly like is that science, traditions and belief systems of indigenous people and others are all equal in the code. This is not forcing Western museological thinking as the one true way.

And the code doesn’t call for truth or true information but reliable, credible, well-founded information, which is a good way to acknowledge that there seldom is a clear truth and museums should not claim to be those who hold and present it.

One thing the code states very clearly, and has always done so, is that museum professionals should not participate in any way in violations of human rights. This is so against anything museums stand for, as proponents of peace.

Yet, throughout history destruction of cultural heritage has been used as a means for military actions. Deliberate destruction and looting of sites and places of great societal importance is a strong weapon to weaken a people’s coherence and sense of belonging. It is still happening, right now.

ICOM Nord board member Søren la Cour Jensen gave a talk where he drew parallels between what’s happening in Ukraine right now and how the Greenland issue has been developing. He has first-hand experiences of both and it was chilling to understand how geopolitics affect people, communities and nations, museums too, eventually. This goes very deep to the core of humanity and sense of belonging and safety. From our point of view it steps very much on the grounds of international law and conventions and our very own code of ethics too.

What happens when ICOM members provenly break the code, the only document we all swear to respect when given the ICOM membership?

Nothing. So far, that is how we at ICOM Nord see it, and this issue took the largest part of our board meetings in Iceland. Now that the ethics code is being renewed – we truly hope that it is voted to power in the upcoming annual meetings in Paris – it is a momentum to turn gazes on how our organization acts when individual members breach it. What are the consequences, what is the process? No matter where, in which nodule of this huge museum network of ours, there should be a process to handle it.

This is a discussion ICOM Nord now sets to initiate, with the Executive Board of ICOM, in good cooperation with other regional alliances and committees

It’s a discussion that needs to be continued. We need to fight for our code and keep on the track of peace-work which is essentially what ICOM exists for, I believe. Because it’s under threat, the cultural heritage in our care, both physical and digital. 

‘Our museums’ databases have been cyber-attacked and it’s caused financial loss of hundreds of thousands of Euros and corruption of data’, said Katrīna Kūkoja of ICOM Latvia and ICOM Nord board member. Yes, it’s a chilling, worrying moment right now.

As I ran towards the lighthouse, I listened to Björk’s Human Behaviour, the hypnotic rhythmic song I remember loving on MTV back in the 90s.

“If you ever get close to a human

And human behaviour

Be ready, be ready to get confused

There’s definitely, definitely, definitely no logic…”

She got it, there seems to be no logic in some human behaviour on this planet right now.

Eventually, I couldn’t climb the lighthouse, it was closed. And the ocean, it didn’t roar. Almost dead calm. No whales.

IMG-20260514-WA0006 (1)