Belén Navazo Hourcade
Museum Stavanger

ICOM Costumes årskonferanse ved Museo del Traje i Madrid, 5.–8. oktober 2026, tok opp temaer knyttet til tekstilsamlinger, kolonihistorie, samfunnsdeltakelse og nye måter å arbeide med museumssamlinger på. Som samlingsforvalter ved Museum Stavanger (MUST) var jeg særlig interessert i hva disse perspektivene kan bety for arbeidet med å dokumentere, forvalte og formidle tekstiler. Flere innlegg minnet meg om at en katalogregistrering bare forteller en del av historien. Hva vi vet om en gjenstand, hvordan vi beskriver den, og hvilke opplysninger som mangler, påvirker hvordan den kan forstås og brukes.

Dokumentasjon og kunnskap fra flere kilder

Jumana Hokan presenterte arbeidet ved MultakaOxford, som samarbeider med lokale minoritetsmiljøer med ulik internasjonal bakgrunn i London. Dette fikk meg til å tenke på museumsustillingen Fra Hulda til Hijab ved MUST, ledet av Trude Eriksen, der samarbeid med Bunadsnemnda i Rogaland Ungdomslag, minoritetsmiljøer og fagpersoner bidrar til å utvide forståelsen av bunad, tradisjon og identitet. I mitt innlegg, Preserving Tradition, Recording Change: Collaborative Documentation in Norway, presenterte jeg dette arbeidet og viste hvordan samarbeid kan tilføre samlingene ny kunnskap. Begge eksemplene understreker betydningen av å involvere publikum aktivt i dokumentasjonsarbeidet.

Ellen Sampson og Cyana Madsen rettet i innlegget A Museum of Uncollected Things oppmerksomheten mot klærne og historiene som aldri kom inn i museene. Dette minnet meg om at det er viktig å undersøke både hva vi har i samlingen, hva som mangler, og kanskje hvorfor. Samlingene gjenspeiler tidligere valg om hva som var verdt å bevare, og hvilke erfaringer som ble representert.

I Gjennom Nåløyet, det nye prosjektet i MUST for registrering og katalogisering av tekstilsamlingen, ønsker vi derfor ikke bare å forbedre registreringene, men også å utforske hvordan samarbeid med publikum og nye kilder kan bidra til å synliggjøre flere historier og perspektiver.

Proveniens, språk og klassifisering

Flere foredrag under konferansen i Madrid viste hvordan tekstilenes historier kan være mer sammensatte enn det som framgår av katalogene, protokollene eller aksesjonsdokumentene. Inés Corujo Martín presenterte Manila-sjalet og identitet mot slutten av det spanske imperiet (bilde 1), mens Annette Becker tok opp indisk broderi og internasjonal motedesign. Eksemplene viste hvordan handel, kulturell utveksling og maktforhold har påvirket tekstilenes historie. Opplysninger om hvor en gjenstand ble kjøpt eller samlet inn, forteller ikke nødvendigvis hvor den ble produsert, hvem som laget den, eller hvordan den ble brukt tidligere. Proveniens er derfor viktig, men dekker ikke hele historien.

Alba Sanz Álvarez fokuserte i sin presentasjon historiene knyttet til givere og innsamling, mens Lauren Downing Peters presenterte motehistorie og motearkiver i Chicago. Innleggene fikk meg til å reflektere over hvordan ulike kilder kan bidra til å utvide kunnskapen om tekstilsamlingene. Dette er særlig relevant for arbeidet ved MUST, der mange kataloger inneholder svært lite informasjon utover en beskrivelse av gjenstanden og navnet på giveren. I slike tilfeller kan opplysninger om giveren være et viktig utgangspunkt for videre undersøkelser. Arkiver, andre skriftlige kilder og kontakt med givere, familier eller personer med relevant kunnskap kan bidra til å fylle ut dokumentasjonen og sette gjenstandene inn i en større historisk sammenheng.

Katalogenes språk og klassifikasjonssystemer påvirker også hvordan samlingene blir forstått. Jiuan Jiuan Lin og Maria Cristina Volpi diskuterte språk i kataloger over minoriteters draktsamlinger. Dette viser at dokumentasjon ikke bare handler om hvilke opplysninger som registreres, men også om hvilke begreper som brukes, og hvordan de påvirker forståelsen av gjenstandene.

Laura Jiménez Izquierdo presenterte Museo del Trajes historie og problemstillinger knyttet til samlingsarbeidet, magasinering og utstilling. Etter foredraget besøkte vi utstillingen og museets magasiner, der vi fikk se hvordan klassifisering påvirker organiseringen av draktsamlingene. Tradisjonelle drakter og historiske plagg kunne for eksempel være i bruk samtidig, selv om de fram til 2004 ble oppbevart og vist hver for seg. Et annet eksempel var fottøy som ble brukt over et større geografisk område enn én enkelt provins. Langs hele den kantabriske kysten, fra Galicia til Baskerland, fantes det felles tradisjoner for fottøy (bilde 2). Når gjenstandene klassifiseres etter provins, kan slike regionale forbindelser bli mindre synlige.

Disse eksemplene viser hvordan kategorier som er praktiske for organisering, også kan skjule forbindelser mellom gjenstander og tradisjoner på tvers av administrative grenser. For oss som arbeider med samlingsforvaltning, er dette en påminnelse om å vurdere både kvaliteten på informasjonen vi har, språket vi bruker, og om etablerte kategorier gir et dekkende bilde av samlingen.

Digitalisering og videreutvikling av samlingene

Overgangen til Primus 10 og publisering på DigitaltMuseum er en del av et større digitaliseringsarbeid som berører museer over hele Norge. Dette gir en anledning til å gjennomgå eksisterende registreringer, oppdage manglende informasjon og vurdere hvordan samlingene kan gjøres mer tilgjengelige.

Victoria Vásquez Pecile presenterte digitaliseringen av Fortuny y Madrazo-samlingen ved Museo del Traje. Hun viste hvordan digital dokumentasjon gjorde det mulig å undersøke plaggene i tre dimensjoner, studere konstruksjon og mønstre og dokumentere detaljer ved tilstanden uten unødvendig håndtering av originalene. Plaggene kunne visualiseres slik de var tenkt brukt, med tekstiler som faller rundt kroppen og brokader der lyset framhever stoffenes struktur og kvalitet. Også mønstre som aldri ble realisert som ferdige plagg, kunne vises som tredimensjonale modeller.

Jeg synes dette var et interessant eksempel på hvordan digitalisering kan gi mer enn bedre tilgang til informasjon. Den kan også gi ny kunnskap om hvordan plaggene ble utformet og laget, samtidig som behovet for å håndtere sårbare originaler kan reduseres. Det er et perspektiv jeg tar med meg i arbeidet med å vurdere hvordan tekstilene ved MUST best kan dokumenteres.

Konservering, utstilling og formidling

Georgina Ripley og Lucia Savi diskuterte utfordringer knyttet til utstillingsdukker. Mannekengene påvirker hvordan plaggenes form og forholdet til kroppen kommer fram, men må også tilpasses tekstilenes tilstand og behov. Dette er en utfordring vi allerede har erfart i Fra Hulda til hijab, der vi løste den ved å lage mannekengene selv, med tradisjonelle konserveringsmetoder og egnede materialer, på den samme møte Museo del Traje pleier å gjøre ( Bilde 3). De nevnte også at produksjon og vedlikehold av utstillingsutstyr krever ressurser, og at gjenbruk og utveksling mellom institusjoner kan være gode alternativer til å lage nye løsninger for hver utstilling. Dette er noe vi allerede gjør aktivt mellom flere museer i Rogaland.

Viviane Wei-An Chen tok opp sammenhengen mellom samlingsforvaltning og museografi. Valg av gjenstander, monter, lys og utstillingsmåte påvirker både bevaringsforholdene og hva publikum får se. Dette understreket for meg at dokumentasjon, konservering og utstillingsplanlegging bør ses i sammenheng fra starten av, ikke som separate oppgaver.

Raquel Sánchez Acedo viste i sitt foredrag hvordan klær fra 1500- og 1600-tallet kan formidles selv når få originalplagg er bevart og mulighetene for lån er begrenset. Ved å kombinere originaler med trykk, fotografier, bøker og digitale ressurser kan museet formidle kunnskap om klær og draktskikker uten å være avhengig av mange bevarte plagg. Simona Segre-Reinach viste på sin side hvordan utvalg, plassering og publikumsrute påvirker hva besøkende legger merke til. Utstillingen formidler ikke bare informasjon, men framhever noen sammenhenger framfor andre. Derfor er det viktig at kunnskapen bak utvalget også er dokumentert.

Tekstiler, identitet og endring

Flere av innleggene fikk meg til å tenke på hvor mye historie og menneskelige erfaringer som kan ligge i et klesplagg. Presentasjonen om klær fra Auschwitz gjorde særlig inntrykk på meg. Den viste hvor verdifulle klær kunne være, hvor viktig det var å reparere og ta vare på dem, og hvordan kvinnene, selv med svært lite til rådighet, fant små måter å uttrykke sin femininitet på.

Jeg ble også opptatt av hvordan klær endrer betydning når de tas i bruk i nye sammenhenger. Det kom fram i eksemplet med japanske gomu zōri, som utviklet seg til brasilianske flipflops (bilde 3), og i presentasjonen om olympiske uniformer som uttrykk for nasjonal identitet.

Gerry Torres presenterte Filipiniana ved Benilde Fashion Museum og viste hvordan tradisjonelle filippinske draktelementer gradvis gikk ut av daglig bruk i løpet av 1900-tallet, men fortsatt ble brukt ved formelle anledninger og senere tolket på nytt som uttrykk for nasjonal identitet. Efrat Assaf-Shapira fortalte om en tradisjonell jødisk fargerike brudekjole som mistet sin posisjon da den vestlige hvite brudekjolen ble mer utbredt, men som de siste årene har fått en ny rolle i enkelte familier, blant annet ved hennafeiringer. Begge eksemplene viser hvordan tradisjonelle plagg kan få nye betydninger over tid.

Disse eksemplene minnet meg om at tekstiler ikke bare forteller om materialer, snitt og opprinnelse. De forteller også om hvordan mennesker bruker klær, hvilken betydning de har, og hvorfor tradisjoner endres eller tas opp igjen. For samlingsforvaltningen betyr dette at vi må kombinere informasjonen vi kan hente fra selve gjenstanden, med kunnskapen og erfaringene til mennesker som har en tilknytning til den.

Fra konferanse til praksis

Konferansen har gitt meg flere perspektiver jeg vil ta med inn i det videre arbeidet med tekstilsamlingen ved MUST. For Gjennom Nåløyet betyr det å forbedre registreringene, men også å stille spørsmål ved etablerte kategorier, undersøke hva vi mangler, hvordan må vi formidle og finne ut hvem som kan bidra med ny kunnskap.

Målet er ikke å fortelle alle historier, men å gjøre dokumentasjonen mer nyansert og synliggjøre både det vi vet, og det vi fortsatt trenger å undersøke. Slik kan tekstilsamlingen bli et bedre grunnlag for forskning og formidling, og samtidig åpne for nye spørsmål og perspektiver.