Stikkordarkiv: RDM

Materialitet, sanselig læring og praktisk erfaring i en konferansekontekst

Maren Freya S. Sundt-Hansen
RiddoDuottarMuseat – Porsanger Museum

Vil man erfare bredden og kompleksiteten i konserveringsfaget, er en ICOM-CC-konferanse et naturlig utgangspunkt. For meg ble det fem intense og innholdsrike dager, der jeg løp fra rom til rom i håp om å få med meg så mye som mulig. Temaene spente bredt – fra tekniske innovasjoner til tverrkulturelle etiske problemstillinger og hvordan konserverings- og bevaringsarbeid kan gjennomføres med hensyn til miljøet. Konferansens innledningsforedrag løftet også frem flere sentrale arbeidsområder for tiden som kommer: samarbeidsbaserte rammeverk og profesjonelle standarder, samarbeid på tvers av kulturer og utviklingen av vårt internasjonale fagfellesskap.

Jeg vil trekke frem noen eksempler fra konferansen som belyste konservatorens rolle i møte med kulturarv som tilhører urfolk og andre kulturelle grupper enn ens egen. Disse eksemplene var særlig relevante for meg som arbeider med konservering og samlingsforvaltning av samisk og kvensk kulturarv i Finnmark, og som ønsker å bidra til en respektfull og inkluderende forvaltning. Jeg vil også understreke betydningen av håndverksfaglig erfaringsutveksling og hvilken verdi innlegg med rom for praktisk og sanselig læring hadde for meg som konferansedeltaker.

Tradisjonskunnskap og samarbeid i bevaringsarbeidet

Jessica Hensels presentasjon viste hvordan flere av disse ambisjonene kan omsettes i praksis. Hun presenterte to kasusstudier knyttet til en apinti-tromme og en koto-kvinnedrakt fra Surinam. I begge konserveringsprosjektene samarbeidet konserveringsstudenter med representanter for de berørte kulturmiljøene om løsninger som ivaretok både konserveringsfaglige hensyn og tradisjonskunnskap.

Ved å involvere tradisjonsbærere i restaureringen av trommen og drakten bidro prosjektene til å videreføre immateriell kulturarv og ivareta gjenstandene som del av en levende tradisjon. Selve konserveringsbehandlingen tilførte også et nytt meningslag til gjenstandenes historie. Presentasjonen belyste samtidig begrensninger ved europeiske konserveringsrammeverk når målet er å dele beslutningsmyndighet. Det var også interessant å høre hvordan tilgangen på tradisjonsbærere med relevant material- og håndverkskunnskap satte grenser for hvilke gjenstander som kunne behandles på denne måten.

Bilde1

Monica López Prat og Geza Schwantes presentasjon om bevaringsutfordringer ved monumentale religiøse terracuda-skulpturer understreket betydningen av tradisjonelle materialer og teknikker som grunnlag for konserveringsmetoder. Tidligere behandlinger med syntetiske materialer hadde vist seg å skape utfordringer for bevaringen av disse skulpturene. Som López Prat påpekte, kan tradisjonskunnskap åpne for mer miljøvennlige behandlingsmetoder som også ivaretar gjenstandenes materielle integritet og kulturelle betydning.

Materialvalg kan dessuten bidra til å ivareta gjenstandenes religiøse formål og funksjon. I dette tilfellet var religiøse tekster en kilde til å forstå skulpturenes materialsammensetning. Slik jeg oppfattet presentasjonen, hadde jord betydning både som tradisjonelt materiale og som en vesentlig del av skulpturenes religiøse funksjon. Valget av konserveringsmaterialer handlet dermed også om å ivareta de immaterielle verdiene som var knyttet til materialet.

Bilde2

Konservatorens rolle i endring

Disse og flere andre foredrag synliggjorde en endring i konserveringsfeltets holdninger og rolleforståelse. Jeg opplevde en tydelig bevegelse mot en mer samarbeidsorientert praksis, der konservatorens faglige vurderinger inngår i dialog med andre kunnskapsformer. Tradisjonskunnskap og gjensidig læring får dermed en mer sentral plass i beslutningene om hvordan kulturarven skal bevares. Dette innebærer å anerkjenne tradisjonskunnskap som et likeverdig kunnskapsgrunnlag i bevaringsarbeidet. Som konservatorer bør vi legge til rette for dialog og samarbeid, slik at tradisjonshåndverkere og andre kunnskapsbærere fra de berørte kulturmiljøene kan delta som likeverdige parter i bevaringen av egen kulturarv.

Materialforståelse gjennom praktisk læring

Konserveringsfaget er tett forankret i det materielle og i vår evne til å omsette sanseinntrykk og praktiske erfaringer til faglig kunnskap. Å observere teknikker på nært hold, undersøke materialer og kjenne på dem gir innsikt som kan være vanskelig å oppnå gjennom tekst og bilder alene. Som tilflytter til Finnmark fra Sør-Norge har jeg erfart at deltakelse i duodji gir verdifulle innganger til å lære om en kultur jeg selv ikke tilhører. Gjennom praktisk arbeid og møter med utøvere får jeg en dypere forståelse av sammenhengene mellom materialvalg, teknikker, bruk og tradisjon. Denne material- og håndverkskunnskapen er etter min erfaring uvurderlig i bevaringsarbeidet.

Også på konferansen satte jeg stor pris på at foredragsholdere tok med materialprøver for å konkretisere en problemstilling. Et eksempel var «Textile Conservation Materials: An Open Exchange & Discussion», ledet av Mengying Zhang. Her fikk vi undersøke ulike materialer som brukes i tekstilkonservering, og høre hvordan enkelte av dem sto i fare for å gå ut av produksjon som følge av generasjonsskifter og tap av spesialisert produksjonskunnskap. Et silkenøste og andre tekstilprøver med særegne kvaliteter ble sendt rundt, slik at vi selv kunne undersøke materialene. Dette ga oss et mer konkret inntrykk av produksjonskunnskapen som sto i fare for å gå tapt. Det tydeliggjorde også konsekvensene av et mulig produksjonsopphør: Når materialer forsvinner, kan det få ringvirkninger for hvilke behandlinger vi kan utføre.

Bilde3

Betydningen av praktisk læring ble særlig tydelig i en workshop om miljøvennlig behandling av metaller. Da jeg valgte teknisk besøk, var jeg opptatt av å finne en praktisk aktivitet som ga mulighet til å lære om materialer og teknikker. Workshopen ga meg innsikt i ny teknologi og la samtidig til rette for dialog og erfaringsutveksling mellom deltakere med ulike forkunnskaper. Vi som manglet erfaring med metoden, fikk lære av dem som allerede hadde brukt den i praksis. Slik ble metoden avmystifisert og gjort tilgjengelig på en måte som en artikkel eller et foredrag vanskelig kunne ha oppnådd alene.

ICOM-CC 2026 har vært en fantastisk konferanse å delta på, og jeg tar med meg verdifulle erfaringer inn i eget arbeid. Jeg reiste hjem med en fornyet bevissthet om hvor nært materialkunnskap og menneskelige møter henger sammen i bevaringsarbeidet. Konferansen viste hvordan bevaringsstrategier kan ivareta både gjenstandenes materielle egenskaper og deres kulturelle betydning, samtidig som de gir de berørte kulturmiljøene en aktiv og likeverdig rolle i bevaringen av egen kulturarv. Ved neste ICOM-CC håper jeg at materialprøver, demonstrasjoner og praktisk deltakelse får enda større plass, både i presentasjoner og under tekniske besøk. Slike møter gir rom for å dele teknisk kunnskap, stille spørsmål og utvikle materialforståelse – og ikke minst for å lære av hverandres erfaringer.