Maria Dubinina
RiddoDuottarMuseat-Porsanger Museum

RiddoDuottarMuseat-Porsanger museum går nå i gang med å etablere en ny basisutstilling etter en lang periode med flytting av magasinet og flere flyttinger av museumslokaler i løpet av de siste årene. Derfor var det særlig interessant å delta på omvisningen i Nasjonalmuseet og høre om arbeidet med å skape en ny utstilling etter sammenslåingen av Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger.

Et lite museum, som Porsanger museum, har sjelden tilgang til store grupper av fagpersoner som kuratorer, tekstforfattere, formidlere og designere. Ofte må mye av arbeidet gjennomføres av få ansatte som fyller flere roller samtidig. Nettopp derfor var det nyttig å få innblikk i utfordringene Nasjonalmuseet møtte, og hvilke løsninger de valgte. Denne artikkelen konsentrerer seg om noen enkle tekniske og kuratoriske grep som kan fungere som starttips og spørsmål å tenke gjennom ved utvikling av en ny basisutstilling.

Den hjertevarme omvisningen ble ledet av senior malerikonservator Ida Antonia Tank Bronken. Før gruppen kunne gå inn i lokalene, ble det naturligvis gjennomført en sikkerhetskontroll. Dette ble etterfulgt av en fortelling om en besøkende som hadde forsøkt å lime seg fast til Edvard Munchs Skrik med superlim. Historien illustrerte på en konkret måte hvor viktig sikkerhet er i moderne museer.

En av de største utfordringene ved etableringen av den nye utstillingen var at arbeidet startet lenge før museumsbygget sto ferdig. Da planleggingsprosessen begynte, var det i praksis bare et hull i bakken. Man visste ikke hvordan rommene kom til å oppleves i virkeligheten, men samtidig måtte man finne historiene som skulle fortelles. Det oppstod flere spørsmål: Skulle utstillingen bygges opp kronologisk eller tematisk? Eller kanskje som en kombinasjon av begge deler? Til slutt falt valget på en kronologisk fortelling.

Dette er et spørsmål som også er relevant for mange mindre museer. En tematisk oppbygning kan gi større frihet til å trekke linjer mellom ulike perioder og hendelser, mens en kronologisk oppbygning ofte gir publikum en lettere tilgjengelig fortelling. Det finnes ingen fasit, men besøket viste hvor viktig det er å ta et bevisst valg tidlig i prosessen.

Et av de mest interessante poengene under omvisningen var at mennesket står i sentrum av hele utstillingen. Dette valget gjenspeiles i både store og små detaljer. Byster møter publikum i menneskehøyde. Mange gjenstander er plassert slik at man lettere kan forestille seg hvordan de ble brukt. Selv retningen på enkelte gjenstander som for eksempel skjeer er valgt med tanke på den besøkendes opplevelse.

For meg fremstår dette som et viktig prinsipp å ta med seg videre: en basisutstilling trenger et samlende anker. Når man står overfor mange valg, kan dette ankeret fungere som en rettesnor. Det kan være mennesket, stedet, naturen eller en bestemt historie. Poenget er at noe må binde utstillingen sammen og skape helhet.

Et av de vakreste rommene i Nasjonalmuseet var installasjonen To Dronninger Møtes. Utstillingen presenterer dronning Maud og dronning Sonja, to kvinner fra ulike tidsperioder og med ulike bakgrunner, men med den samme rollen som dronning i Norge. Det som gjorde sterkest inntrykk var hvordan rommet i seg selv bidro til fortellingen. De store montrene i sentrum av rommet er utformet som diamanter og plassert slik at de ser mot hverandre. På den måten gjenspeiler rommets fysiske utforming navnet To Dronninger Møtes. Dette viser hvordan utstillingsdesign kan brukes aktivt som en del av formidlingen. Rommet er ikke bare et sted der gjenstander vises fram; rommet blir en del av historien.

Under omvisningen ble det også snakket om digital formidling. Hvordan kan man kommunisere mer informasjon til publikum uten at det digitale tar over opplevelsen? Svaret var at de digitale løsningene skulle være så diskrete som mulig. De skulle gi mulighet for fordypning for dem som ønsker det, uten å forstyrre møtet mellom publikum og gjenstandene. Dette er også et nyttig spørsmål for mindre museer. Ny teknologi er spennende, men den bør støtte historien, ikke dominere den.

 

Et annet interessant tema var møblene som ble valgt til utstillingsrommene. Dette kan virke som en liten detalj, men mye arbeid var lagt ned i prosessen. Flere testgrupper ble involvert før de endelige løsningene ble valgt. Møblene skulle fungere for ulike aldersgrupper og ulike behov.

Særlig interessant var hvordan barn er tatt på alvor som målgruppe. Gjennom hele utstillingen finnes det steder der barn kan stoppe opp og gjøre egne aktiviteter. På den måten får også de yngste besøkende noe å utforske. Dette er viktig fordi en basisutstilling skal fungere for mange ulike grupper samtidig.

Sikkerhetsløsningene i museet var også verdt å merke seg. Ved flere eksponater finner man en enkel linje på gulvet, omtrent 40 centimeter fra gjenstanden. Det er ingen store stolper med sperrebånd. I stedet brukes en diskret markering som minner publikum om å holde avstand. En slik løsning er ikke alltid tilstrekkelig alene, men den viser hvordan sikkerhet kan integreres på en naturlig måte i utstillingsdesignet.

Omvisningen ble avsluttet i et eventyrrom utviklet for barn. Her var alt tilpasset barns perspektiv. Gjenstander og aktiviteter var plassert i barnas høyde. Et stort eventyrtre og stemningsfull belysning skapte en nærmest magisk atmosfære. Samtidig var rommet utformet med en høyere toleranse for aktivitet og utforskning enn resten av museet. Det var tydelig at målgruppen hadde vært styrende for utforming av både innhold og omgivelser.

Besøket i Nasjonalmuseet ga mange nyttige refleksjoner som kan tas med inn i arbeidet med vår nye basisutstilling. Det jeg sitter igjen med, er at mange av de mest interessante løsningene ikke nødvendigvis handler om store budsjetter eller omfattende ressurser. Flere av grepene som ble presentert, som å finne en samlende idé for utstillingen, tenke bevisst rundt publikums opplevelse, tilpasse formidlingen til ulike målgrupper og bruke enkle sikkerhetstiltak, er løsninger som også små museer med begrensede ressurser kan gjennomføre. Dette er erfaringer og perspektiver som vil være verdifulle å ta med videre i arbeidet med å utvikle Porsanger museums nye basisutstilling.