Hana Lukesova
Universitetsmuseet i Bergen

ICOM-CCs triennalkonferanse 2026 ble arrangert på Oslo Kongressenter i Oslo og samlet fagfolk, forskere, konservatorer og museumsrepresentanter fra ulike deler av verden.

Konferansen ble åpnet av direktør ved Nasjonalmuseet, Ingrid Røynesdal, sammen med Maja Leonardsen Musum fra ICOM Norway. Konferansen satte søkelys på aktuelle utfordringer og utviklingstrekk innen konservering og kulturarvsforvaltning, med særlig vekt på temaet «Cultural Connections in Conservation».

Bidraget Te Rā and beyond: Embedding cultural connection in everyday conservation, presentert av Jade Hadfield, Erina McCann, Catherine A. Smith, Ranui Ngarimu og Donna Campbell, passet svært godt inn i konferansens overordnede tema. Artikkelen undersøker hvordan kulturelle forbindelser, urfolks kunnskap og medvirkning kan integreres i konserveringsarbeidet som en grunnleggende del av praksisen. Gjennom eksempelet Te Rā: The Māori Sail viser forfatterne hvordan konservering kan bevege seg fra et ensidig fokus på objektenes fysiske og materielle egenskaper til en praksis som også ivaretar menneskene, relasjonene og kulturene som gir objektene deres betydning.

Bidraget Te Rā and beyond: Embedding cultural connection in everyday conservation, av Jade Hadfield, Erina McCann, Catherine A. Smith, Ranui Ngarimu og Donna Campbell, ble presentert som en del av sesjonen til arbeidsgruppen «Objects from Indigenous and World Cultures» under ICOM-CCs triennalkonferanse i 2026. Innlegget tok utgangspunkt i spørsmålet om hvordan konservering kan utvikles fra en primært materialorientert praksis til en mer menneskesentrert og urfolksledet tilnærming. Et hovedbudskap var at inkludering av urfolk ikke bør forstås som et tillegg til eksisterende museums- og konserveringspraksis, men som en grunnleggende del av etisk og faglig forsvarlig arbeid med urfolks kulturarv.

Bidraget innledet med det maoriske uttrykket Ehara taku toa i te toa takitahi, engari he toa takitini – «Min styrke er ikke den enkeltes styrke, men den kollektive styrken». Dette uttrykket illustrerer på mange måter hovedperspektivet i presentasjonen: Kulturarv eksisterer ikke uavhengig av menneskene som har skapt, brukt, videreført og gitt den mening. Derfor kan heller ikke konservering av urfolks kulturarv utelukkende baseres på vurderinger av materialer, fysisk tilstand og tekniske bevaringsbehov.

Fra materialbevaring til menneskesentrert konservering

Presentasjonen plasserte dagens konserveringspraksis i en historisk sammenheng. Gjennom 1900-tallet ble konservering i økende grad utviklet som en vitenskapelig disiplin. Kunnskap om materialenes kjemiske og fysiske egenskaper, nedbrytningsprosesser, miljøforhold og risiko ble sentrale elementer i arbeidet. Denne utviklingen har gitt museene bedre muligheter til å stabilisere og bevare gjenstander over lang tid, og prinsipper som minimal intervensjon, reversibilitet og respekt for materialets historiske integritet har fått en viktig plass.

Samtidig viste bidraget at en sterk materialorientering kan ha begrensninger. Et objekt kan være fysisk godt bevart, men likevel miste noe av sin betydning dersom forbindelsen til menneskene, praksisene og kunnskapssystemene som gir objektet mening, blir brutt. Kulturarv er ikke bare materiale. Den består også av relasjoner, språk, ritualer, historier, identitet og tilhørighet.

Dette leder til et grunnleggende spørsmål: «Hvem bevarer museene gjenstandene for, og hvem har rett til å definere hva som skal bevares og hvordan?»

«Hvorfor må urfolkssamlinger knyttes til urfolk?»

Dette spørsmålet er særlig viktig for samlinger med urfolks opprinnelse. Mange slike gjenstander befinner seg i dag langt fra de samfunnene som skapte og brukte dem. Historisk har samlinger ofte blitt etablert gjennom koloniale prosesser, innsamling, handel, misjon, forskning eller andre former for maktulikhet. Dermed har museene i mange tilfeller fått kontroll over materiell kultur som fortsatt har stor betydning for levende samfunn.

Fra konsultasjon til reelt partnerskap

Bidraget argumenterer for at urfolk bør være involvert fra begynnelsen av prosessen og ha reell innflytelse på beslutningene. Dette innebærer en deling av autoritet og ansvar. Urfolks kunnskap bør ikke bare brukes som et supplement til vestlig vitenskapelig kunnskap, men anerkjennes som et selvstendig kunnskapssystem.

Dette innebærer også at museene må være villige til å endre egne arbeidsprosesser. Dekolonisering av konservering handler derfor ikke bare om å «inkludere flere stemmer», men om å undersøke hvem som definerer kunnskap, setter premisser og ta beslutninger.

Te Rā som eksempel

Māori-kuratorer og forskere hadde en sentral rolle i utviklingen av utstillingen «Te Rā: The Māori Sail ved Christchurch Art Gallery Te Puna o Waiwhetū i 2023». Te Rā er den eneste kjente overlevende tradisjonelle maoriske seiltypen av sitt slag. Den ble ikke presentert som et isolert etnografisk objekt, men ble plassert i en større fortelling om maorisk kunst og kultur, omgitt av verk av andre maoriske kunstnere. På denne måten ble gjenstanden satt inn i en levende kulturell sammenheng.

Før utstillingen ble åpnet, ble det dessuten gjennomført verksteder hvor lokalsamfunnet fikk tilgang til Te Rā. Over 300 mennesker i ulike aldre og med ulik bakgrunn fikk se, berøre og hilse på seilet. Dette viser en annen forståelse av konservering enn den som kun fokuserer på å beskytte gjenstanden mot fysisk skade. Kontakt med mennesker kan også være en del av kulturarvens liv og betydning.

Avslutning og betydning for norske museer og samiske samlinger

Te Rā and beyond utfordrer en tradisjonell forståelse av konservering som først og fremst handler om å sikre objekters fysiske overlevelse. Presentasjonen viser at bevaring av urfolks kulturarv også må handle om å bevare og styrke forbindelsene mellom mennesker, steder, kunnskap og gjenstander.

Dette er særlig viktig fordi mange urfolks samlinger er resultat av historiske maktforhold hvor gjenstander ble fjernet fra sine opprinnelige sammenhenger. Når museene i dag arbeider med disse samlingene, har de derfor et ansvar for å etablere reelle og langsiktige forbindelser med de samfunnene kulturarven kommer fra.

Det viktigste budskapet fra bidraget er derfor at urfolksmedvirkning ikke bør betraktes som et fremtidig ideal eller et ekstra tiltak når ressurser og tid tillater det. Det bør være en naturlig og integrert del av hverdagslig museums- og konserveringspraksis. En slik utvikling innebærer ikke at den vitenskapelige konserveringens kunnskap forkastes, men at den inngår i en bredere forståelse av kulturarv – der materialer, mennesker, kunnskap, relasjoner og kulturelle rettigheter ses som gjensidig avhengige.

På denne måten kan museene gå fra å være institusjoner som primært forvalter objekter, til å bli institusjoner som forvalter relasjoner og legger til rette for at kulturarv kan forbli levende.

Erfaringene fra Te Rā har også en tydelig relevans for norske museer og forvaltningen av samiske samlinger. Selv om den historiske, politiske og kulturelle konteksten i Aotearoa New Zealand og Norge er forskjellig, finnes det viktige paralleller.

For norske museer kan erfaringene fra Te Rā være særlig inspirerende. Eksempelet viser at samarbeid med urfolk ikke behøver å begrenses til rådgivning i forbindelse med en utstilling. Fagpersoner, kunstnere, håndverkere, kulturutøvere, forskere og andre representanter for relevante urfolkslokalsamfunn kan involveres gjennom hele samlingsforvaltningen – fra dokumentasjon og tilstandsvurdering til konservering, transport, magasinering, forskning og formidling. En slik tilnærming kan bidra til at samiske gjenstander ikke bare blir bevart som historiske objekter, men fortsatt kan inngå i levende kulturelle relasjoner.

Dette perspektivet er også relevant for spørsmålet om tilgang. For enkelte gjenstander kan det være kulturelle eller kontekstuelle hensyn som gjør at fri tilgang, fotografering eller offentlig visning ikke nødvendigvis er riktig i alle situasjoner. En materialorientert konservering kan lett fokusere på hvordan en gjenstand fysisk skal beskyttes, mens en kultursensitiv tilnærming også må spørre om hvem som bør ha tilgang, hvordan gjenstanden skal håndteres, og hvilke kulturelle regler som bør respekteres. Dermed blir konservering ikke bare et spørsmål om materialets overlevelse, men også om å ivareta kulturell integritet.

For norske museer kan dette kreve en endring fra prosjektbasert medvirkning til mer langsiktige institusjonelle relasjoner. Dersom urfolks medvirkning først kommer inn når en utstilling skal utvikles, kan viktige beslutninger om samlingen allerede være tatt. Te Rā viser verdien av å etablere samarbeidet langt tidligere.

Reell inkludering handler ikke bare om hvem som får komme til orde, men om hvem som får være med på å definere premissene. Samtidig bør dette ikke forstås som at alle urfolkssamlinger nødvendigvis skal forvaltes på én bestemt måte. Ulike samfunn, institusjoner og enkeltpersoner har ulike erfaringer, kunnskaper og behov. Derfor er det viktig å utvikle samarbeidsformer som tar utgangspunkt i de konkrete gjenstandene, deres historier og de aktuelle samfunnene. Dette krever tid, tillit og kontinuitet.

Te Rā viser dermed en mulig retning for norsk museumspraksis: fra å spørre «Hvordan kan museet best bevare denne gjenstanden?» til også å spørre «Hvordan kan museet bevare gjenstandens kulturelle forbindelser, og hvem skal være med på å bestemme dette?» Dette skiftet kan få betydning langt utover konserveringsarbeidet. Det berører forskning, dokumentasjon, formidling, digitalisering, magasinforvaltning, tilbakeføring og museenes forhold til lokalsamfunn og urfolk.

For mange samlinger kan en slik tilnærming bidra til å styrke forbindelsen mellom institusjonene og urfolk. Samtidig kan den utfordre museene til å erkjenne at deres samlinger ikke bare representerer en fortid som skal bevares, men også kulturer og kunnskapssystemer som eksisterer i nåtid og skal videreføres inn i fremtiden. På denne måten blir konservering også et spørsmål om ansvar, relasjon og gjensidighet.

Den viktigste endringen er ikke nødvendigvis å utvikle flere former for konsultasjon, men å etablere varige partnerskap hvor kunnskap, ansvar og beslutningsmyndighet deles. Forvaltningen av urfolkssamlinger kan da i større grad bli en praksis som ikke bare sikrer objektenes fysiske overlevelse, men også bidrar til å opprettholde deres kulturelle betydning og forbindelser til mennesker, steder og kunnskap.