Tone Cecilie Simensen Karlgård
Kulturhistorisk museum, UiO

Det imponerende og gigantiske Nasjonalmuseet for Antropologi I Mexico City var vertskap for årets konferanse. Selve konferanseprogrammet innehold 46 presentasjoner over 3 dager.

Key Note foredraget var ved Tereza Morales, hun representerte nettverket for Community Museums i Mexico, som hun har arbeidet med å bygge opp siden 1981. I dag har nettverket vokst til å omfatte hele Latin Amerika med medlemmer i de fleste nasjonene. Ideologien for museene i nettverket er å skape lokalemuseer som jobber på helt egne premisser, community museer skal være motkrefter til den interne koloniseringen og stille kritiske spørsmål til den den eurosentriske kunnskapsproduksjonen som museumstanken bygger på. Disse museene er steder, møteplasser hvor små lokalmiljøer, og grupper som er nederst i makthierarkiet i samfunnet representerer seg selv, forteller om sine egne historiske kamper, forståelser av kulturelle praksiser og sine forfedres historie. Flere av de nasjonale institusjonene, både etnografiske museer, universiteter og nasjonalmuseer jobber aktivt med å samarbeide med lokalmiljøer for å etablere community-museer. Social-museology er begrepet som brukes for å betegne dette arbeidet. I motsetning til Norsk museumspolitikk med sammenslåinger og reduksjon av antallet museer, jobber museumsfeltet i både Mexico og Brasil for å etablere flere små lokalmuseer – fordi det arbeidet som kan ledes av lokalmuseer har en sosial og politisk positiv kraft og motkraft til kulturell og sosial undertrykkelse.

Adriana Russi fra Fluminense Federal Univ. og The Federal University of the State of Rio de Janeiro presenterer prosjektet: Mapping Ethnograhpic Collections in Brazil: Locate to Repatriate, og i dette svært ambisiøse, nasjonale prosjektet inkluderes flere typer museumssamlinger ikke kun de som er samlet inn i etnografisk arbeid. Prosjektet inkluderer samlinger fra afrobrasilianske grupper- quliombolas, ulike immigrantgrupper, romer, populærkulturelle samlinger osv. I Brasil er det over 4000 museer og prosjektet søker å kartlegge både hvilket mangfold av forskere som jobber med ulike samlinger og å samle elementær informasjon om hva slags samlinger som finnes, om institusjonene og hvor de er lokalisert. Presentasjonen forteller om perspektiver og praktiske utfordringer i dette gigantiske digitale prosjektet. Innen sosial museologi spiller denne kartleggingen en selvfølgelig rolle i å styrke ulike grupper og individers forståelse for og stolthet av egen tilhørighet og identitet, historiekunnskap.

Renata Curcio Valente presenterer et samarbeids-forskningsprosjekt i regi av Brasils nasjonalmuseum i Rio de Janeiro, som ble totalt ødelagt av brannen i 2018. Valentes eksempel er fra samarbeidet med Kadiwèu, en urfolksgruppe i Mato gross do Sul rundt keramikkproduksjon og kunnskap om naturressurser i området. Det foregår grundig arbeid for å bygge opp nye samlinger basert på samarbeid med lokale grupper og miljøer flere steder i Brazil.

Valente er forøvrig også involvert i arbeidet med å kartlegge hva som finnes av samlinger fra Brasil i museer i Europa og har kontakt Etnografisk samling ved Kulturhistorisk museum, UiO som huser en samling på rundt 800 gjenstander. Foreløpig er kontakten hovedsakelig basert på utveksling av digital informasjon om samlingene til grupper som jobber med å bygge kunnskap, og kulturelle praksiser og håndverksteknikker fra sine forfedre.

Tilbakeføringen av fjærkappen fra Nasjonalmuseet i København har allerede avstedkommet store positive ringvirkninger og den gruppen som kappen kom fra: Tupinamba er styrket i sin stolthet – en lokal kunstner jobber med et prosjekt hvor hun lærer av den 300 år gamle kappen laget av røde ibis fjær og skaper en egen fra vår samtid- hun benytter fjær fra tamme fugler – uten å drepe dem og fletter inn historier, lærer selv og vekker kunnskap om både før colombianske tradisjoner og det blir en slags helbredende prosess.

Repatriering og tilgjengeliggjøring av samlinger fra urfolksgrupper er sentrale arbeidsområder for spesielt etnografiske museer i hele Amerika. Dagen før konferansens hovedprogram startet søndag 8. September foregikk en pre-konferanse workshop i regi av Smithsonians avdeling National Museum of the American Indian (NMAI) med tittelen: Cultural Souvereignty at the National Museum of The American Indian (NMAI) Evolving practices of care, stewardship and return. Kelly McHugh leder for konserveringsseksjonen og Nancy Kenet Vickery, repatrieringsanalytiker, ledet work-shopen. Underveis i gruppearbeidet delte flere frustrasjoner over rigide, byråkratiske barrierer hvis representanter fra opprinnelsessamfunn kom for å besøke samlinger, det var da sjefskonservatoren Kelly McHugh sa med glimt i øyet – i slike tilfeller praktiserer vi Gerilja konservering.

NMAI har lenge jobbet med tilbakeførings-spørsmål og har nå etablert et system som i stor grad overgir autoritet til grupper og individer som krever gjenstander tilbakeført – kort fortalt stiller ikke lenger muset spørsmål og hvorfor gjenstander skal føres tilbake til opprinnelsessamfunn, alle henvendelser mottas som legitime krav uten spørsmål – men de stiller spørsmålet –finnes det argumenter mot å tilbakeføre?

NMAI har bygget et kulturelt forskningssenter i Bronx – hvor arkitekturen reflekterer urbefolkningers kosmologi slik at her er samlingene oppbevart i den sirkelrund bygningens senter, det er mye dagslys som strømmer inn gjennom store vinduer. Gjennom utstrakt samarbeid har dette museet fått en rolle som «elders» i mange av first nations samfunnene, og gjensidig tillit er en sentral verdi.

For å opprettholde og videreutvikle den solide posisjonen som museet har etablert – er robuste infrastruktur systemer helt nødvendig. Et kart over USA viser hvor gjenstander er returnert fra og hvor de er kommet tilbake til, og et «repatrierings dashboard» er lansert basert på arbeidet ved NMAI hvor respekt for first Nations rettigheter danner basen. Dette «dashboardet» viser statistikkene over hvordan arbeidet foregår både i USA og i det øvrige Amerika. Retningslinjene som er utarbeidet av NMAI danner nå basis for alle de 20 institusjonene som sorterer inn under Smithsonian og samler inn materiell, arkiver og andre forskningsdata.

Eksempler fra USA viser at interesse for mer bærekraftig bruk av naturmaterialer – og kunnskap om urfolks – både samtidige og eldre/tradisjonelle teknologier øker. Som Kelly McHugh sjef for konserveringsavdelingen ved Smithsonian uttrykker det: «The underlying force is making Social Justice for native peoples of the Western hemisphere.» Dette er store ord – og det er opplagt en drivkraft innenfra museumsinstitusjonen å etablere en holdning om å være en institusjonen som jobber bevisst med urfolks perspektivet. Her ligger betydningen av «Shared Stewardship», at det er helt nødvendig å innlemme opprinnelsesgruppers kunnskap om å ta vare på og å forvalte gjenstandene, respektere og dokumentere og å aktivt samarbeide med representanter fra opprinnelses grupper, (dersom de finnes), for å forstå og å forvalte slike samlinger. Museets rolle skal være en kvalitetssikret kilde til korrekt kunnskap om samlingers bruk, betydning, proviniens etc. og eventuell tilbakeføringshistorie.

Sammenfallende stemmer –Leif Pareli poengterte i sin presentasjon om Bååstede; det at noen  gjenstander  gjenstander ikke kunne tilbakeføres har ført til kopieringsprosjekt – hvor kunnskap om tradisjonelle håndverkstradisjoner spres og bygges. Som både Bååstede og eksempler fra Smithsonian og Nasjonalmuseet i Brasil viser – tilbakeføring kan være det motsatte av utarming av museets samlinger isteden betyr det økt samarbeid og styrker kunnskap, kunnskapsutveksling og stimulerer til kreativitet og økt interesse for håndverkstradisjoner, materialbruk og generelt levende kulturuttrykk i samtiden.