Telma Martha Gomez Murillo
Kulturhistorisk museum UiO

Den internasjonale konferansen om Museums and Change-Convergence of Voices: Global Dialogue on Administration, Custody and Service, fant sted fra mandag 9. til torsdag 12. september i år, i Museum of Anthropology and History i Mexico City ved Nasjonalt institutt for Antropologi og Historie, og presenterte et svært bredt spekter av temaer knyttet til administrasjon, bevaring og tjeneste.

Spesialistene fra Smithsonian Institution presenterte sine artikler 9. september under morgensesjonen og holdt senere workshops og rundebordsmøter ved å bruke en strategi med idédugnad og dialog om opplevelsene til hver av deltakerne i rundebordskonferansen.

Når det gjelder støtte til kulturell suverenitet, presenterte Dr. Manuel May Castillo, prosjektkoordinator og leder for latinamerikanske programmer og oppsøkende spesialister ved Smithsonian Institution, National Museum of Indigenous American , sitt emne knyttet til arbeidet hans ved museet for å gi oss en oversikt over «International Legal Frameworks» og «Human Rights Framework» for urfolk. Han mener at dette rammeverket har utvidet seg og blitt mer komplekst, og han deler med oss i store trekk deler av kampen som ulike urfolksgrupper har drevet gjennom flere tiår, først for å bli anerkjent som grupper med like rettigheter og verdier som enhver annen gruppe. Disse prinsippene, som finnes i FNs erklæring om urfolks rettigheter (formet de siste tiårene), har utvidet folkeretten og har påvirket både politikken og nasjonale lover i forskjellige land rundt om i verden.

Budskapet som Dr. Manuel ønsker å formidle at prinsippene i erklæringen har et urfolksånd. Han refererte til den lange kampen i flere tiår for urfolksdelegasjonene (som har refleksjon og hjerte for de forskjellige urfolkene i verden) som først besøkte Folkeforbundet i Genève, som senere ble til FN.

Det første offisielle besøket til general Deskaheh Levi som talsmann fant sted i 1923 da han dro til Folkeforbundet i Genève på jakt etter rettferdighet, etter en uttømmende forespørsel om rettferdighet i Canada. Han fikk ikke møte i folkeforbundet, men byen Genève ga han en mulighet til å snakke med innbyggerne.

Dr. Manuel kaller denne begivenheten det første viktige symbolske øyeblikket fordi det var urbefolkningens første møte med statssystemet, og tatt i betraktning at dette øyeblikket ligger mellom de to verdenskrigene ble det en lang periode før de offisielle samtalene ble gjenopptatt i 1977. I denne perioden fortsatte urbefolkningen kampen for sine rettigheter.

I 1977 gikk den første delegasjonen av talspersoner for urfolks filosofier, kunnskap og verdier inn i FN-hovedkvarter og til slutt ble det essensielle dokumentet opprettet: Menneskerettighetserklæringen for urfolk (2007). Dette skaper presedens og viser til muligheten for å introdusere filosofier, kunnskap og verdier til de forskjellige folkene for å prøve å introdusere menneskerettighetsspråket. Deltakelsen var mer konstant i årene som kom.

I perioden 1977-2007 har det vært et intenst arbeid for urfolksgruppene og erklæringen ble vedtatt i 2007. Urfolksdelegasjoner har lenge slitt med diplomatiske spørsmål og intenst arbeid, angående samlinger. Artikkel nr.11 og 12 adresserer urbefolkningens rett til å opprettholde, beskytte og utvikle fortid, nåtid og fremtidig manifestasjon, også retten til å beskytte de arkeologiske stedene,hellige steder og gjenstander. I mange tilfeller er disse gjenstandene seremonielle gjenstander knyttet til religiøs betydning. Artikkel nr.11 og 12 viser også til restitusjon og hjemsendelse av de objektene som ble tatt uten behørig samtykke fra urbefolkningen.

Artikkel nr.41 tar for seg rett til å forvalte kulturarv, vitenskap, teknologi, også rett til kontroll og beskyttelse av åndsverk.

Artikkel nr.24 tar for seg tradisjonell medisin og helbredelsespraksis og noen av elementene har medisinske egenskaper.

Artiklene er en del av det «fargerike tekstilet» i forhold til Dr. Manuel May Castillo, de er knyttet til hverandre og de er en del av garantier for urbefolkningen. Kampen for rettighetene til urfolk har ikke tatt slutt, men betingelsene er gitt slik at under Erklæring om urfolksrettigheter gjennomføres nødvendige tiltak for deres samsvar og beskyttelse i hver av artiklene.

 

Christian-Emil Ore
Universitetet i Oslo

Årets CIDOC-konferanse ble arrangert i Rijksmuseum, Amsterdam. Konferansetittelen var «Sustainable Connections: Building Knowledge Networks». Som forventet dreie de fleste av foredragene seg om digitale samlinger, informasjonsmodeller og hvordan å kople informasjon, og mange av dem var ganske tekniske slik av illustrasjon 1 viser. Tatt i betraktning min egen faglige bakgrunn, nestleder i CIDOC CRM Special Interest Group, fulgte jeg disse med stor interesse. Men det var et kort foredrag om et digitaliserings- og forsoningsarbeid på Nova Scotia, Canada som jeg synes fortjener en nærmere omtale: Unlocking Collections : «Meeting communities where they are»  holdt av Karin Kierstead, Association of Nova Scotia Museums (ANSM).  Det ga en annen tolkning av konferansetittelen.

Museumslandskapet i Nova Scotia kan minne om det vi hadde i Norge inntil den store konsolideringen for 20–25 år siden. ANSM har 121 medlemsmuseer, og befolkningen på Nova Scotia er om lag en million. I Norge hadde vi 700 samlinger (570 museer) og en befolkning på rundt 5 millioner. Mange av medlemsmuseene i ANSM er små, lokale museer (bygninger, båter o.l.).

For å forstå bakgrunnen for prosjektet hun snakket om, er det nyttig å se litt på historien til Nova Scotia. Nova Scotias historie de siste 400 årene er kompleks og har mange kulturelle lag. Urbefolkningen er Mi’kmaq-folket. Området ble først kolonisert av Frankrike i 1605 og gitt navnet Acadia, mens den engelske/skotsk kongen James I/VI utstedte i 1621 et dokument med rettigheter til å opprette en koloni med navnet Nova Scotia. De neste 120 årene skiftet det hvem som hadde kontrollen, men det endte som kjent med britisk kontroll. Det som kanskje er mer ukjent, er at britene på midten av 1700-tallet brutalt tvangsflyttet de fransktalende (akadiere) dels til det som nå er USA, dels til Europa. I perioden 1770–1815 kom det rundt 16 000 gælisktalende immigranter fra Nordvest-Skottland (første fase av The Highland Clearances). Som ellers i de nordlige koloniene var det et visst innslag av afroamerikanere, både slaver og frie.  I dag finnes det mindre grupper av Mi’kmaq, fransktalende akadiere, gællisktalende og afroamerikanere i Nova Scotia, i tillegg til den dominerende engelsktalende befolkingen.

Canada har siden 2002 hatt sin «Truth and Reconciliation»-kommisjon altså nesten 20 år før den norske. Fokus har vært hvordan urfolk har blitt behandlet, og hva som kan gjøres for å rette opp forholdene. Verken de fransktalende akadierne, gællisktalende eller afroamerikanere kan sies å høre til urfolk og omfattes ikke av kommisjonens arbeid.

I 2022 fikk ANSM støtte til en videre digitalisering av samlingene til medlemsmuseene. Inntil da var drøyt halvparten av samlingene digitalisert. ANSM ønsket også å diskutere strategier og annet samarbeid med dem de kaller de grunnleggende gruppene (Mi’kmaq, akadiere, gællisktalende, afroamerikanere) for blant annet å høre deres mening om hvordan digitalisering best kunne gjøres. Det var ikke snakk om å la være å digitalisere den eksisterende tradisjonelle dokumentasjonen, men prøve å få representanter for de fire gruppene i tale for å se om en kunne dokumentere materialet på en bedre måte. Noen kan hevde at det er visse metodiske problemer knyttet til et slikt samarbeid ved at de gjenværende gruppene ikke nødvendigvis representerer det som var, men etter min mening bør en lytte til dem som hører til slike grupper i dag. Det er vel det minste en kan gjøre. Vi har mye av det samme problematikken i Norge, jf. Fosen-saken, dokumentasjon av sørsamiske miljøer, skogfinner og de reisende. For en uke siden fikk jeg selv en forespørsel om hvordan å registrere og bevare stedsnavn på romani, altså ikke navn som Tatersletta, men navn som de brukte selv.

I 2022 begynte ANSM å utarbeide en digitaliseringsstrategi for de kulturhistoriske samlingene. Samlingene til medlemsmuseene omfatter gjenstander og materiale fra de fire gruppene, men er selvfølgelig ikke begrenset til det. Tanken var som nevnt å få til en samhandling mellom museene og minoritetsgruppene for på den måten å få klargjort hva som skulle prioriteres og hvordan det best burde gjøres med henblikk på en avkolonisering av dokumentasjonen. Som ved de fleste slike samlinger, også her i Norge, er materialet katalogisert av personer som ikke tilhører minoritetsgruppene, og dokumentasjonen inneholder begrenset informasjon om de aktuelle gruppene. Målet til ANSM var å styrke båndene, lytte til ønsker og behov, samt gi gruppene en bedre tilgang til gjenstandene «sine». For å oppnå dette ønsket ANSM å samarbeide med gruppene om prioriteringer, diskutere problemer med eksisterende dokumentasjon, sørge for at lokale lærerne kunne få bedre informasjon til bruk i undervisningen og en generell enklere tilgang.

Sommeren 2022 ble det avhold møter med de ulike gruppene. Det var to totimers møter pr gruppe (tre for Mi’kmaq).  For meg synes det å være litt knapp tid å få frem gode resultater, og de burde kanskje gjenta møtene med jevne mellomrom. Om det er planen ble det ikke sagt noe om i foredraget, og det står ingen ting om det i ANSMs skriftlige materiale. Men synes å være klart at museene og ANSM fikk mange nye og nyttige tilbakemeldinger som det ser ut til at de har tatt hensyn til i den videre planleggingen. Men som vi alle vet, krever en omlegging av dokumentasjonspraksis og aktiv kontakt med minoritetsgrupper, det være seg urfolk eller senere innvandrere, ressurser som det kan være vanskelig å finne i en ikke altfor velfinansiert museumssektor. Men det er alltid verdt å samhandle aktivt med grupper som leverer informasjon og materiale til museer og samlinger. Også i Norge hender det ikke sjelden at det er en enveistransport der materiale «forsvinner» i samlingsinstitusjonene og ikke blir gjort tilgjengelig for lokalmiljøene på en skikkelig måte.

Det var et interessant foredrag som et innblikk inn kanadisk museumshverdag. Det finnes mer informasjon om prosjektet i Nova Scotia på ANSMs hjemmesider (https://ansm.ns.ca/).

Baroline Log Robøle
Museene i sør-Trøndelag

Årets ICMS konferanse ble arrangert sammen med NCCPP i Los Angeles, USA. Som tittelen over angir var temaet for konferansen global Innovations in Cultural Property Protection. I løpet av konferansens 4 dager var vi på ulike museer i Los Angelesområdet, dag 1 på the J. Paul Getty Center med kunst fra middelalder frem til i dag i moderne arkitektur og hage, dag 2 på The Broad med kontemporær kunst fra 1950 frem til i dag. Den 3. dagen var viet helt og holdent til museumsbesøk på 3 valgfrie museum, alle startet med frokost på LACMA kunstmuseum, deretter gikk turen for min del til Autry Museum of the American West, Norton Simon kunstmuseum og the Huntington botanisk hage, bibliotek og kunstmuseum. Den siste dagen var kun for ICMS medlemmer med årsmøte og foredrag på The Getty Villa, dagen ble avsluttet med den mektige greske tragedien «Memnon» i Villaens Amfi. Alle besøkene var flotte og inspirerende.

Mange av foredragende gjorde sterke inntrykk, spesielt åpningen på dag 1 hvor det siste årets hendelser på museer rundt i verden med naturkatastrofer, krigshandlinger, vandalisme og innbrudd ble gjennomgått. Der ødeleggelse av kulturarv er en del av det å utslette et land og et folk. Klimaaktivister som vandaliserer kunst for å få oppmerksomhet rundt sin sak og paradokset som ligger i at ekstremvær og store svingninger i klimaet vårt fører til ødeleggelser på bygninger, samlinger og kulturarv.

Mange av foredragene tok for seg nye innovasjoner innenfor sikring og sikkerhet i museumssektoren. For oss i Norge kan vel noe av det virke som science-fiction, og det er vanskelig å se for seg at det kan ha noen stor overføringsverdi til våre forhold. En av utstillingene ved the Autry Museum tok for seg overvåkning og undersøkelser under tittelen “Are you the observer or are you the observed”. En spennende innfallsvinkel på et viktig tema.

Det var interessant å observere forskjellene i hvordan man tilnærmer seg og håndterer de ulike situasjonene i Europa og USA. Der det i USA i mange tilfeller er rå makt som er middelet, velger Europeiske museer oftere å gå i dialog med og komme til enighet i møte med for eksempel miljøaktivister.

I løpet av disse dagene gjorde jeg meg noen refleksjoner om hvordan vi i Norge ivaretar sikringen og sikkerheten rundt vår egen kulturarv ved våre egne museer.

Når det gjelder tyverisikring og sikkerhet mot vandalisme er vi nok sammenlignet med mange land i verden veldig naive i vår tilnærming til sikring og sikkerhet. Vi stoler på folk og vi tror de fleste har gode hensikter og gjør det rette. Noe som i bunn og grunn er nært sannheten. Men vi må også være forberedt i de situasjonene der vi møter på de som ikke har gode hensikter.

Vi har også en betydelig utfordring når det kommer til ekstremvær og naturkatastrofer i årene som kommer. Det å ha sikret våre bygninger og samlinger godt nok. I Norge har vi jo et klima med store variasjoner over året, så en del av dette håndterer vi godt. Men hva skjer når de tiltakene vi har fungerer lenger? Her er det også viktig å ha tenkt igjennom og gjort gode risikoanalyser.

Krig har for oss i Norge lenge vært ganske fjernt, men nå er det dessverre mer aktuelt å sikre seg mot enn på lenge. Krig på mange fronter med fysisk ødeleggelse av kulturarv, men også digitale innbrudd for å skrive om historien, forfalske den immaterielle kulturarven. Fortelle historien på en annen måte. Denne delen av sikring og sikkerhet er utfordrende å håndtere.

En ting er å være godt forberedt med gode sikringsplaner, beredskapsplaner og verdibergingsplaner, det kommer også en fase etter at krisen er over og man skal rydde opp.

Etter denne konferansen er noe av det som står tydeligst for meg viktigheten av å ha tenkt igjennom, ha gode sikringsplaner og nettverk før uhellet er ute.

Det å ta inn ny teknologi i klimaovervåkning og publikumsovervåkning kommer i full fart og det gjelder å henge med. Men hvor mye er nok, når går man fra åpen kulturinstitusjon til å være et hvelv?

På konferansen var dagene fulle av inntrykk og læring, så akkurat nå er nok refleksjonene mer spørsmål enn konklusjoner. Men det er viktige spørsmål som jeg kommer til å ta med inn i mitt daglige arbeid og prøve å gjøre noe med.

Tor Marschhäuser
Museene i Sør Trøndelag as, Ringve og Rockheim

 Jeg var så heldig og fikk delta på NCCPP (National Conference on Property Protection) og ICMS sin konferanse i september i år.  Tema var «Preserving the past, protecting the future: Global Innovationsin Culturalproperty protection» og ble avholdt i noen av Los Angeles flotteste museer.

Det faste innlednings innlegget som alltid holdes av Gettymuseets egen Bob Combs går igjennom de fleste større hendelser og skader ved museum over hele verden det siste året. Dette gir et bilde av hva som «trender» og hva vi bør være ekstra oppmerksomme på når det gjelder sikring og sikkerhet. Gjennom det siste året er det selvfølgelig krigen i Ukraina og Midtøsten som er de mest ødeleggende og alvorligste hendelsene, men bildet viser helt tydelig at demonstranter/aktivister står for en økende og betydelig sikkerhetsrisiko.  Dette har tidligere først og fremst berørt billedkunst, mens vi nå ser at aktivister også angriper andre typer museum og gjenstander med suppe, maling og fastliming av demonstranter.

Ett av de mest interessante innleggene kom fra Getty`s egen stab, som viste oss sitt opplæringsprogram for egne ansatte ved «Security and visitor services». Opplærings programmet tar for seg nyansatte og har en plan for hva de skal gjennomgå første dag, første uke, andre uke osv. og inneholder til sammen 33 forskjellige temaer.

Opplæringen inneholder både praktisk gjennomføring som for eksempel førstehjelpskurs, men også flere bolker med ferdig lagede videosnutter som viser alt fra branninstrukser til bruk av kommunikasjonsmidler. De hadde også stort fokus på hvordan de forskjellige generasjonene har ulik evne til å motta informasjon, å at opplæring derfor i noen tilfeller bør tilrettelegges etter hvem som skal motta informasjon. De delte inn i følgende grupper;

Baby Bloomers	Generation X	Millenials	Generation Z
1946 – 1964	1965 – 1980	1928 -1996	1997 – 1912
Aged 60 – 78	Aged 44 – 59	Aged 28 – 43	Aged 12 – 27

Jeg har selv vurdert å bruke videoer som en del av opplæringen i våre museer. Dette gir oss en bedre mulighet til å nå alle ansatte, å de kan gjenta videoen flere ganger om det er ønskelig. Som nyansatt ved et museum er det utrolig mye informasjon som kommer samtidig, og det kan være fint å repetere det du er usikker på etter en tid.  Det vil også gi oss muligheter til å loggføre at alle har gjennomgått opplæring og til hvilke tidspunkt, slik at en påminner om oppfrisking kan sendes ut til de som har vært ansatt lengere.

Det er etter min mening helt nødvendig å gjennomføre opplæring uten bruk av video på de viktigste punktene for å forsikre seg om at alt er gjennomgått og forstått, men video kan absolutt være et godt supplement med sine fordeler.

Museene vi har besøkt i USA har dessverre et annet trusselnivå og har dermed større behov for beredskap mot terrorisme og skyting enn vi kan sies å ha ved de fleste museer her hjemme (for tiden med unntak av jødiske museer). Dette gjenspeiler seg også i deres fokus på tidlig varsling og evakuering. Ved Museum of tollerance som ligger sentralt i Los Angeles har de væpnede vakter med skuddsikre vester både utenfor og inne i museet. Opplæringen hadde et preg av militære holdninger der vaktene fikk beskjed om at de måtte være forberedt på at de var terroristenes første mål.

Av konferansens høydepunkter vil jeg også trekke frem Ihor Poshyvalio som holdt et sterkt innlegg via Teams, direkte fra Ukraina fortalte han hvordan Russland systematisk går inn for å ødelegge, stjele og utslette ukrainsk kultur. Dette er en bevist handling for at Ukrainerne skal miste sin tilhørighet til de områder som russerne okkuperer. Det viser oss også at det er et element vi må ha med inn i egne beredskapsplaner nå som verden og Europa er blitt et mer utrygt område, med en reell fare for krig. Vi må ha en god plan for hvordan kultur og kulturskatter skal berge videre til generasjoner etter oss.

Eystein Markusson
Svalbard museum

Konferansen var NATHIST’s årlige konferanse. Den arrangeres på forskjellige steder hvert år og ble i år arrangert i samarbeid med det naturhistoriske museet (Muséum d’histoire naturelle) i Nantes. Konferansen var delt inn i følgende tema:

• Strategies for Natural History Museums in a World of Challenges
• Ongoing Climate Change: Mobilizing Institutions and Individuals
• Natural History Museums in an Era of Socio-Economic Challenges
• Decolonizing the Natural History Museum: Discovering Hidden Histories and New Collaborations
• New Approaches for Museums: Selected Case Studies

Siden Svalbard museum nylig har åpnet ny permanent utstilling med mer fokus på klimaendringene som er pågående og svært dramatiske på Svalbard var det naturlig for meg å sende inn forslag til et foredrag med tittelen: A changing world: A new exhibition recombining collections to display the dramatic climate changes of the High Arctic. Dette ble aksepterte dette og jeg holdt foredraget som en del av sesjonen Ongoing Climate Change: Mobilizing Institutions and Individuals.

Innlegg mitt handlet om hvordan museet vårt bruker utstillinger og gjenstander for å lære våre gjester om disse temaene. Jeg syntes også at de andre temaene, som dekolonisering, var både aktuelle og tankevekkende. Alt i alt var temaene godt balanserte og tiltrakk seg en mangfoldig gruppe kolleger som hadde inspirerende samtaler om det viktige arbeidet vi gjør i museene våre.

I etterkant av foredraget fikk jeg mange interesserte spørsmål knyttet til temaet og har i etterkant også fått flere spørsmål på e-post.

Etter å ha deltatt på flere generelle museumskonferanser hvor dekolonialisering har vært tema, som regel i forbindelse med kulturhistoriske tema og knyttet til urfolk, var det interessant for meg å få emnet belyst fra et naturhistorisk perspektiv. Mange av de som var tilstede var representanter fra de store klassiske naturhistoriske museene. Disse har et noe annerledes perspektiv enn små regionale museer, som f.eks. Svalbard museum, som ofte har innebygd enn tverrfaglig tilnærming til sin formidling og integrerer både kultur og natur. I en tid hvor vi har store og komplekse utfordringer å løse, som natur- og klimakrisen er viktige, er de tverrfaglige perspektivene svært nyttige, og vil jeg hevde, særlig i formidlingen til publikum.

Disse spørsmålene har også fått meg til tenke på om et geografisk område kan kolonialiseres dersom det ikke finnes folk der før kolonimaktens inntreden på området? Årsaken til spørsmålet ligger naturlig nok i at Svalbard ikke hadde en urbefolkning da det ble oppdaget i 1596. På globalt nivå er dette ganske spesielt, men for det som noen ganger kalles norsk polar-imperialisme er dette heller regelen, Svalbard er et eksempel, Bouvetøya og Antarktis er andre. En annen grunn til å stille dette spørsmålet knytter seg til det naturfilosofiske spørsmålet om naturen har egenverdi. Dette er en diskusjon som har et omfang langt utenfor målet med en rapport som denne, men med støtte i f.eks. filosofen Hverven at naturen har egenverdi og at vi kan snakke om en form for kolonialisme på f.eks. Svalbard. For naturen har i alle fall mennskelig inntreden fått dramatiske følger i hele perioden etter 1596.

Som en del av konferansen var det også lagt til rette for besøk ved en rekke museer i Nantes. Jeg besøkte tre museer.

1. Det naturhistoriske museet i Nantes.

Et naturlig og nesten obligatorisk besøk siden dette var vertskapet for konferansen. Museet er et klassisk naturhistorisk museum med montre og utstillinger slik vi kjenner det fra de fleste større europeiske byer. Museet står imidlertid foran en omfattende renovering med mål om å modernisere bygningen og forbedre opplevelsen for besøkende.

De tilgjengelige utstillingsområdene vil øke fra 2 200 m² til nesten 3 900 m². Dette gjør det mulig å vise frem en større del av samlingen, hvorav bare 1 % er utstilt i dag. Målet er å øke antall årlige besøkende fra 160 000 i 2022 til 300 000 ved å forbedre forholdene for publikum og gjøre bygningen fullt tilgjengelig for alle. Renoveringen inkluderer oppgradering av sikkerhet, tilgjengelighet og energieffektivitet ved bruk av bærekraftige, biobaserte materialer. Den nye museumsopplevelsen, med temaet «Å bo på jorda i morgen», vil ta opp aktuelle temaer som klimaendringer og tap av biologisk mangfold for å engasjere publikum i miljøutfordringer. Museet vil stenge dørene i begynnelsen av 2025 for å starte arbeidet. Renoveringen vil pågå i tre år, med planlagt gjenåpning i 2028. Med denne transformasjonen, med et estimert budsjett på 46 millioner euro, ønsker Naturhistorisk museum i Nantes å posisjonere som et av de ledende museene i Frankrike. Svært ambisiøst.

2. Château des ducs de Bretagne & Musée d’histoire de Nantes

Château des ducs de Bretagne, et storslått slott i hjertet av Nantes, er en av byens mest ikoniske historiske bygninger. Slottet, som ble oppført på 1400-tallet, var residensen til hertugene av Bretagne og senere et kongelig tilholdssted da Bretagne ble en del av Frankrike. Bygningen kombinerer middelalderens forsvarsmekanismer med renessansens elegante arkitektur. Med sine høye murer, vollgraver og vakre tårn lar slottet besøkende få oppleve en reise tilbake i tid, nesten som hentet ut fra en Disney-film.

Inne i slottet ligger Musée d’histoire de Nantes, et moderne museum som forteller byens rike historie gjennom 32 utstillingsrom. Museet dekker alt fra Nantes’ rolle som en viktig havneby, til dens fortid som sentrum for slavehandel og videre til dens moderne utvikling. Gjennom en kombinasjon av historiske gjenstander, multimedia og interaktive utstillinger, gir museet en dyp forståelse av byens komplekse fortid og dens betydning i dag.

3. Musée Dobrée

Museet består av tre bygninger: Manoir de la Touche fra middelalderen, Palais Dobrée inspirert av renessansestilen, og en moderne utstillingsbygning. Museet er oppkalt etter Thomas Dobrée, en rik kunstsamler fra 1800-tallet, som testamenterte sin enorme samling til byen.

Samlingen er svært variert med historiske og kunstneriske gjenstander fra ulike epoker og deler av verden. Den omfatter alt fra arkeologiske funn og middelaldersk kunst til moderne kunstverk og sjeldne manuskripter. Et av museets mest kjente objekter er hjertet til hertuginnen av Bretagne, Anne de Bretagne, oppbevart i en forgylt relikvie. Utstillingene var av noe varierende kvalitet, men også noen fine grep for formidling av teknikker og taktile utstillinger.

Museet var nylig gjenåpnet og måten de har kombinert historiske og moderne bygninger var svært vellykket, noe av det bedre jeg har sett og virkelig et interessant studieobjekt for noen som skal i gang med et slikt prosjekt.

Anne Britt Halvorsen og Karianne Labråten Pandey
Kulturhistorisk museum

Årets ICOM CIDOC konferanse ble avholdt 11.-15. November ved Rijksmuseum i Amsterdam og dette var første gang Kulturhistorisk museums arkivarer deltok. Tema var Sustainable Connections; hvordan kunnskapsnettverk, tilkobling og samarbeid har en sentral rolle i arbeidet med å heve museumsdokumentasjon og kunnskapsdeling. Foredragene omhandlet i stor grad problemstillinger knyttet lenket (åpen) data, bruk og gjenbruk av museumsinformasjon, FAIR data og erfaringer fra ulike nettverk og måter å samarbeide på.

Keynote første dag ble holdt av David Newbury fra Getty. Han trakk frem hvordan ulike disipliner – arkivarer, bibliotekarer og kuratorer – påvirker hvordan man tilnærmer seg brukerne av samlingene. På tross av at disiplinene er ganske like bruker man ulike standarder for å identifisere hver enhet. Han stilte spørsmål om hvorvidt man skal prioritere å være et museum eller prøve å gjøre alt og møte alle behov. Vi oppfattet det som at han mente at det kanskje ikke er museenes oppgave å utvikle de tekniske løsningene. Han oppfordret institusjoner som ikke var kommet i gang med tilgjengeliggjøring av samlingene sine å prioritere å opprette lenker mellom to disipliner på tvers av systemer, fremfor å bruke tid på å utvikle løsninger som kan samle dem i felles base.

Bruk av kunstig intelligens var et gjennomgående tema på konferansen. Renata Perim Lopes fra University of Sao Paolo, pekte på mulighetene som ligger i å involvere publikum til å relatere gjenstander, organisere og tolke samlinger ut fra egne preferanser. I tillegg til å skape mer personaliserte opplevelser for den enkelte publikummer, vil brukerne kunne berike samlingen med ny data. Rijksmuseums relanserte Rijksstudio er et eksempel på en løsning som lar publikum interagere med samlingen på nye måter. Ved å søke opp gjenstander både gjennom browsing og ved bruk av litt mindre konkrete søk enn det som tradisjonelt brukes kan publikum opprette egne nettgallerier basert på KI.

Nicola Carboni (University of Geneva) presenterte studier av hvordan utstillingshistorie har bidratt til å forme kunsthistorie. Innlegget fokuserte mest på hvordan de hadde jobbet med å samle og samkjøre informasjon fra ulike aktører og i ulike formater, men er også et eksempel på hvordan samhandling med samlinger kan berike samlinger med ytterligere data.

Selv om KI gir oss mange muligheter når det kommer til dokumentasjon, ble det også trukket frem eksempler på fallgruver ved bruk av slik teknologi. Keynote på dag 2 ble holdt av Giselle Beiguelman, professor ved University of Sao Paulo, som understreket viktigheten av å være bevisst på hvordan også maskiner kan være påvirket av fordommer, avhengig av materiale som ligger til grunn for opplæringen. Man trenger derfor å utvikle verktøy som kan korrigere data som gir en skjev fremstilling basert på forutinntatthet. Hun rettet lys mot hvordan den informasjonen som bevares former historien og vår forståelse av ting, og at det i dag er mektige aktører innen infrastruktur, som Google, Apple, Facebook og Amazon, som i stor grad avgjør hva som arkiveres for fremtiden.

Susannah Montgomory, Inholland University of Applied Sciences trakk også frem hvordan arv ikke er nøytralt, men er formet av hva som dokumenteres og bevares, hvem som har tilgang på det og tilgjengelig teknologi. Dette er noe man må fortsette å være bevisst på etter hvert som prosesser for lagring av data automatiseres.

Dominic Oldman (Kartography CIC) holdt et spennende innlegg om hvordan man i vestlig tradisjon i stor grad er substans- og objektfokusert og fjerner objekter fra sine sammenhenger. Ifølge ham bør definisjonen av dokumentasjon oppdateres og bli mer prosess- og relasjonsfokusert og han mener CIDOC CRM tilbyr et rammeverk uten predefinerte felt, som møter krav til dynamisk lagring. Han trakk frem hvordan samhandling med samlinger gir den museumsansatte verdifull data som vanskelig lar seg formidle videre i statiske databaser. Han mener vi bør fokusere mer på historier og sammenhenger, fremfor skjema og felt. Det er ikke opplagt for oss hvordan og om denne måten å organisere informasjon på kan løses i praksis, men tenker det er et interessant innspill i arbeidet mot å forene data for ulike disipliner, som ikke alltid passer så godt inn i hverandres systemer.

Konferansens omgivelser var også veldig inspirerende og det ble heldigvis tid til flere runder i Rijksmuseums utstillinger. Arrangørene ordnet i tillegg omvisning i museets bibliotek for de som ønsket dette. Vi fikk også en presentasjon av Rijksmuseums pågående og veldokumenterte konservering av Rembrandts maleri Nattevakten (Operation Nigh Watch), og et knippe heldige deltakere fikk omvisning i atelieret sammen med kurator.

Inntrykket vi sitter igjen med etter konferansen er at mange museer har kommet langt på vei når det gjelder å publisere foto og informasjon om gjenstander i samlingene sine på nett, enten det er på egenkomponerte eller eksterne løsninger. For historisk arkivmateriale har, så vidt vi kan se, mange fortsatt en vei å gå når det kommer til tilgjengeliggjøring, uten at det kommer frem noen tydelige grunner til dette.

Det kan tyde på at også mange av de små institusjonene som deltok er kommet langt på vei når det gjelder tilgjengeliggjøring. Dette kan ha sammenheng med at omfanget av samlingene er mindre, men det kan også tenkes at det er fordi de bruker løsninger som allerede er tilgjengelig, fremfor å utvikle noe eget. En annen grunn kan være at de, i motsetning til større institusjoner, ikke har like mange behov og disipliner som skal tilfredsstilles, og heller ikke er bundet av konsortium og lignende.

Det virker ikke som at den optimale fellesløsningen for forening av informasjon om gjenstander, arkivmateriale og bøker er på plass ennå. Mange jobber mot dette, men løser det foreløpig på ulike måter. Gjennom samtaler med andre deltakere fikk vi inntrykk av at dette med å utvikle felles løsninger var et gjentakende tema på de siste års CIDOC konferanser. Dette kan kanskje forklare hvorfor flere oppfordret til å ikke vente på det perfekte systemet, men å starte med å ta i bruk tilgjengelig teknologi.

Cecilie Rørstad og Audhild Gregoriusdotter Rotevatn
Stiftinga Viti

Det einaste norske bidraget under ICOM-ICAMT sin 50 årskonferanse i Taiwan, kom frå Stiftinga Viti. https://icamt.mini.icom.museum/icamt-50th-annual-conference-taiwan-2024/

Cecilie Rørstad og Audhild Gregoriusdotter Rotevatn deltok med ein artikkel og tilhøyrande presentasjon av museet Brudavolltunet med utgangspunkt i artikkelen “Landscapes on display: how can an old farm be a sustainable exhibition and disseminate sustainability?”.

I alt var det museumstilsette frå 18 land som presenterte forsking på konferansen i Taiwan.

Brudavolltunet – eit gardstun in situ

I artikkelen legg dei to vekt på korleis eit autentisk gardstun in situ, fungerer som ein kunnskapsbank for berekraft. Samstundes er tunet eit levande museum, men utan montrar, skjermar og utan ei kuratert utstilling. Det er tunet i seg sjølv som er utstillinga.

Museet Brudavolltunet vert eit motkraft mot moderne utstillingar med høg skjermbruk, og lar publikum i staden delta med hender og sansar.

Bruk av naturen, årstidene, landskapet, det som veks, bygningane, korleis bygningane er plasserte innbyrdes, alt dette formidlar kunnskap om fortida, som gir gode refleksjonar til notid og framtid.  Museet lar publikum delta, ikkje berre passivt observere.

Bygningar som kuraterte utandørs utstillingar

Mange friluftsmuseum i Noreg har kuraterte, utandørs utstillingar, med bygningar som er tilført eit miljø.

Eit døme på dette er Norsk folkemuseum og Sunnmøre museum, der bygningar frå ulike stader vert demonterte og flytta til museet. Her har ein sett bygningane opp igjen og skapt ulike miljø i uteområde.

Dette betyr at byningane i stor grad er flytta vekk frå landskapet og natur- og kulturmiljøet dei opphaveleg stod i. Bygningane er då kuraterte utandørsutstillingar, vekke frå sitt originale miljø.

Her skil Brudavolltunet seg ut: tunet er “på rot”, og har ikkje tilført bygningar frå ulike andre stader.

Historiske dokument viser at dette ikkje var konfliktfritt då museet vart skipa av lokale entusiastar. Fleire i Ørsta kommune, der tunet ligg, ynskte å skape eit tradisjonelt friluftsmuseum etter modell frå Sunnmøre museum, med tilførte bygningar frå andre bygder.

Dette var ein pågåande debatt lokalt museumslaget og det offentlege ordskiftet i mange år. Resultatet vart at dei som ville verne tunet slik det stod, vann fram i diskusjonen.

Dette har lagt grunnlaget for at museet i dag difor er særleg interessant med sin høge autensitet.

ICAMT-konferansen
Artikkelen og presentasjonen vart godt tatt i mot på ICAMT-konferansen.

Det overordna temaet og tittelen for konferansen var “Encountering Transition – Reshaping museum architecture, exhibition design and techniques in response to global/local changes.”

Globalt er det store endringar som finn stad, både geopolitisk og når det gjeld klima og miljø. Desse endringane og spenningane fører med seg kriser og påverkar  føresetnader og levekår over heile verda.

På konferansen deltok forskarar frå mange land og presenterte si forsking og arbeid innan dette temaet.

National Museum of Prehistory

Første del av konferansen fann stad på National Museum of Prehistory. Museet ligg utanfor Taitung, ein by heilt sør på Taiwan.

Museet formidlar historia til Taiwan med utgangspunkt i austronesiarane si 30 000 år lange historie på øya, og korleis havet og øyene i aust-Asia og rundt Stillehavet har ei lang felles historie.

Denne folkegruppa sine levekår vart formidla i utstillingane på ein tankevekkande og lærerik måte som utfordra og stilte spørsmål med vårt europeiske verdsbilde og perspektiv.

Delar av utstillinga tok føre seg korleis verda sitt forbruk av for slik som palmeolje og plast påverka og truga austronesiarane sine  leveområde og kultur.

Samstundes viste utstillinga også kulturutrykk og gjenstandar vi kjende att frå norsk kultur og norske museumssamlingar, som åttebladsrosa og ein kalender som likna den norske primstaven.  Og vårt felles verdshav, korleis påverkar havet menneska som lever med og av havet og utvikling av kultur og samfunn?

Fo Guang Shan Buddha Museum

Konferansedeltakarane besøkte også Fo Guang Shan Buddha Museum. Museet er ein del av eit buddhistisk kloster utanfor Kaohshiung.

Klosteret og museet utgjer eit imponerande anlegg, og nonnene formidla interessante perspektiv om bygginga av klosteret og musea og bakgrunnen for val av arkitektonisk uttrykk og symbolikk i utsmykkingane. Museet formidlar også ulike aspekt ved buddhistiske kulturuttrykk og historie.

Sikring av kulturarven
Eit av hovudføredraga kom frå Polen, der Kulturdepartementet i landet er i ferd med å byggje eit nytt, nasjonalt magasin for ivaretaking av kulturarven.

Omlag sytti prosent av den polske kulturarven forsvann eller vart øydelagt under andre verdskrig. Polen tek no grep for å sikre kulturarven sin i sikrare magasin, med bakgrunn i mellom anna endra tryggleik i verda, ikkje minst Ukraina- Russland-krigen.

Som nordmenn fekk vi spørsmål om kva tiltak vi gjorde for å sikre kulturarven vår, særleg med tanke på vårt naboskap til Russland. Polen byggjer fellesmagasinet slik at museum og private samlarar kan leige magasinplass. Ei hovudutfordring er manglande tillit i museumssektoren der alle vil “passe på” sitt.

Formidling av dei krevjande historiene
Konferansen omhandla også korleis krevjande historie kan formidlast og eksempel på korleis bygningar som representerer krevjande epokar eller einskildhistorier kan få nye uttrykk.

I Tainan, som tidlegare var hovudstaden på øya, er det fleire bygningar frå den  japanske kolonitida, ein periode som framleis er nært for mange taiwanesarar.

Byen var på delar av 1600-talet handelspost for Nederland og Nederlandske Aust-Indiakompani, for handelen mellom Nederland og aust-Asia.

Byen og innbyggarane har teke med seg kolonihistoria, og har bevart ulike bygningar frå desse periodane på litt ulike vis og med ulike perspektiv. Kolonihistoria har vore både krevjande og definerande for byen og innbyggarane der.

Ny kunnskap og erfaringsutveksling

For Viti har det stor verdi å delta på ICAMT sin årlege konferanse og andre museumsfaglege konferansar internasjonalt.

Konferansar som denne presenterer ny kunnskap innan museumsfaglege tema, som verda over har mange likskapar. Det er lærerikt for oss å høyre om andre si forsking og problemstillingar innan felt også vi arbeider med her på Sunnmøre.

Besøka på musea i Taiwan gav oss eit innblikk i eit land og ei verd med store kontrastar, som vi i Noreg også er ein del av.

Møta med og erfaringsutveksling med museumsfolk frå både Taiwan og andre delar av verda gjev oss ny fagleg innsikt, nye perspektiv og inspirasjon til å utvikle våre museum vidare.

Det gjev oss eit utvida museumsfagleg nettverk med museumskollegaer over heile verda, noko som vil vere kunne danne grunnlag for nye samarbeid og ny forsking og formidling om tema som angår oss alle, på tvers av landegrenser og regionar.

 

Leif Pareli, konservator emeritus, Norsk Folkemuseum

Bååstede-prosjektet, der Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum overførte vel 1600 samiske gjenstander fra samlingen ved Norsk Folkemuseum (som eies av begge de to museene) til de seks samiske museene i Norge, har vært presentert ved flere ICME-konferanser. Men erfaringer fra dette prosjektet er fremdeles relevant å dele med andre. Jeg valgte denne gang å fokusere på det jeg mener kan være positive følger for begge parter i et slikt prosjekt, altså ikke bare for mottakerne men også for den avleverende institusjonen. Dette er en side ved repatriering som til nå har fått lite oppmerksomhet. Min presentasjon het After Bååstede – Turning Repatriation from a Loss to a Win-win, og dreide seg om det jeg mener kan være positivt i etterkant, også for et museum som har gitt fra seg en stor del av en viktig samling.

Årets ICME-konferanse, med den litt runde tittelen Museums and Change, fokuserte nettopp på dekolonialisering og repatriering, og de fleste innleggene dreide seg om ulike planer om repatriering til urfolksgrupper, med mer eller mindre konkrete prosjekter, men også mye frustrasjon over byråkrati og vrangvilje hos de store, sentrale museene som i dag sitter på slike samlinger. Deltakerne på konferansen var for en stor del unge og aktivistisk orienterte. De fleste var nye i ICME, og knapt noen hadde hørt de tidligere presentasjonene om Bååstede, som jo er et tilbakeføringsprosjekt som faktisk er blitt gjennomført etter planen, og sånn sett må kunne kalles en suksess.

Derfor synd at forsinkelser, særlig på grunn av tekniske problemer ved de digitale innslagene, førte til at spørsmåls- og debattrunden ble sløyfet, og jeg fikk dermed bare noen tilfeldige tilbakemeldinger i etterkant. De var til gjengjeld alle positive. Jeg merket meg særlig kommentarene fra en brasiliansk deltaker, som mente måten Bååstede var lagt opp på, kunne være en modell for det materialet hun selv arbeidet med, og der motstanden fra ledelse og kolleger lignet på motforestillinger som også Bååstede ble møtt med i begynnerfasen, slik som skepsis til mottakernes evne til å ivareta museumsfaglige krav til sikkerhet og håndtering.  Her hadde Bååstede et godt utgangspunkt, med mottakere som var etablerte museer og med høyt kvalifisert fagpersonale. Slik er det jo ikke overalt ellers. Ikke desto mindre mener jeg at erfaringene fra dette prosjektet kan ha relevans for mange typer tilbakeføringskrav andre steder i verden. Kanskje også i Brasil?

Som vanlig på slike konferanser var dagsprogrammet etterfulgt av et kveldsprogram med besøk på andre museer, der vi fikk omvisninger og møter med kolleger. For meg var det en spesiell opplevelse å besøke Nasjonalmuseet for Verdens Kulturer, fordi jeg visste at de der hadde en samisk samling, og jeg hadde på forhånd vært i kontakt med museet og den ansvarlige konservatoren. Samlingen var blitt innkjøpt på 1960-tallet med hjelp fra Nordiska museet, og besto av gjenstander fra reindriftsamisk miljø i Nord-Sverige. Da museet, som var en gammel institusjon, ble omdannet til verdenskulturmuseum, var det ved åpningen i 1965 for første gang i Latinamerika med en ”Sala de Lapones”. Denne utstillingen ble så nylig erstattet av en ny, og samtidig ble ordet ”Lapones” endret til ”Sami”, med tilhørende forklaring av hvorfor.

Her hadde de, i samarbeid med de nordiske ambassadene, laget en utstilling der et nokså lite antall gjenstander ga grunnlag for fyldige og gode tekster (så langt jeg rakk å lese) om mange forhold i samisk kultur og samfunnsliv. Konservatoren fortalte at han i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell kompetanse på samene, men han redegjorde for faglige problemer underveis i utstillingsprosjektet, og understreket hvordan de hadde søkt å kvalitetssikre både gjenstandsutvalg og tekster. Særlig var han opptatt av den trommen de hadde anskaffet til utstillingen, og understreket at de la vekt på å respektere samiske tradisjoner og regler rundt denne hellige gjenstanden. Jeg lovet å sjekke noen opplysninger når jeg kom tilbake til Folkemuseet og kunne konferere med litteraturen der. Alt i alt en interessant og spennende opplevelse, her i dette museet så langt fra Sameland.

En konferanse som denne kunne fortjene kommentarer om mye mer enn bare det faglige programmet. For meg personlig var det en stor opplevelse å være tilbake i Mexico By, der jeg var med også forrige gang ICME hadde møte her. Det var i 1999, og jeg var garantert den eneste fra den gang som deltok også nå. Mexico er et stort og mangfoldig land, slik vi kunne se i utstillingene i Det antropologiske nasjonalmuseet, der konferansen ble holdt. Før selve konferansen var det dagstur til den storslåtte ruinbyen Teotihuacan, som for to tusen år siden var Amerikas største by, og etter konferansen var det utflukt til provinshovedstaden Oaxaca lenger sør, med en mer avslappet atmosfære enn i megamillionbyen Mexico. Blant høydepunktene her var en omvisning i byens etno-botaniske hage, der vi lærte mye om denne provinsens mange kulturplanter – ikke visste jeg at mais har sin opprinnelse akkurat her, i en plante som fremdeles vokser vilt i området, eller at kulturvariantene av mais i dag er verdens mest dyrkede matplante, foran både hvete og ris. Og mye, mye mer. Mexico er et flott land, og en museumskonferanse er et utmerket utgangspunkt for å ønske å komme tilbake og lære mer.

Tone Cecilie Simensen Karlgård
Kulturhistorisk museum, UiO

Det imponerende og gigantiske Nasjonalmuseet for Antropologi I Mexico City var vertskap for årets konferanse. Selve konferanseprogrammet innehold 46 presentasjoner over 3 dager.

Key Note foredraget var ved Tereza Morales, hun representerte nettverket for Community Museums i Mexico, som hun har arbeidet med å bygge opp siden 1981. I dag har nettverket vokst til å omfatte hele Latin Amerika med medlemmer i de fleste nasjonene. Ideologien for museene i nettverket er å skape lokalemuseer som jobber på helt egne premisser, community museer skal være motkrefter til den interne koloniseringen og stille kritiske spørsmål til den den eurosentriske kunnskapsproduksjonen som museumstanken bygger på. Disse museene er steder, møteplasser hvor små lokalmiljøer, og grupper som er nederst i makthierarkiet i samfunnet representerer seg selv, forteller om sine egne historiske kamper, forståelser av kulturelle praksiser og sine forfedres historie. Flere av de nasjonale institusjonene, både etnografiske museer, universiteter og nasjonalmuseer jobber aktivt med å samarbeide med lokalmiljøer for å etablere community-museer. Social-museology er begrepet som brukes for å betegne dette arbeidet. I motsetning til Norsk museumspolitikk med sammenslåinger og reduksjon av antallet museer, jobber museumsfeltet i både Mexico og Brasil for å etablere flere små lokalmuseer – fordi det arbeidet som kan ledes av lokalmuseer har en sosial og politisk positiv kraft og motkraft til kulturell og sosial undertrykkelse.

Adriana Russi fra Fluminense Federal Univ. og The Federal University of the State of Rio de Janeiro presenterer prosjektet: Mapping Ethnograhpic Collections in Brazil: Locate to Repatriate, og i dette svært ambisiøse, nasjonale prosjektet inkluderes flere typer museumssamlinger ikke kun de som er samlet inn i etnografisk arbeid. Prosjektet inkluderer samlinger fra afrobrasilianske grupper- quliombolas, ulike immigrantgrupper, romer, populærkulturelle samlinger osv. I Brasil er det over 4000 museer og prosjektet søker å kartlegge både hvilket mangfold av forskere som jobber med ulike samlinger og å samle elementær informasjon om hva slags samlinger som finnes, om institusjonene og hvor de er lokalisert. Presentasjonen forteller om perspektiver og praktiske utfordringer i dette gigantiske digitale prosjektet. Innen sosial museologi spiller denne kartleggingen en selvfølgelig rolle i å styrke ulike grupper og individers forståelse for og stolthet av egen tilhørighet og identitet, historiekunnskap.

Renata Curcio Valente presenterer et samarbeids-forskningsprosjekt i regi av Brasils nasjonalmuseum i Rio de Janeiro, som ble totalt ødelagt av brannen i 2018. Valentes eksempel er fra samarbeidet med Kadiwèu, en urfolksgruppe i Mato gross do Sul rundt keramikkproduksjon og kunnskap om naturressurser i området. Det foregår grundig arbeid for å bygge opp nye samlinger basert på samarbeid med lokale grupper og miljøer flere steder i Brazil.

Valente er forøvrig også involvert i arbeidet med å kartlegge hva som finnes av samlinger fra Brasil i museer i Europa og har kontakt Etnografisk samling ved Kulturhistorisk museum, UiO som huser en samling på rundt 800 gjenstander. Foreløpig er kontakten hovedsakelig basert på utveksling av digital informasjon om samlingene til grupper som jobber med å bygge kunnskap, og kulturelle praksiser og håndverksteknikker fra sine forfedre.

Tilbakeføringen av fjærkappen fra Nasjonalmuseet i København har allerede avstedkommet store positive ringvirkninger og den gruppen som kappen kom fra: Tupinamba er styrket i sin stolthet – en lokal kunstner jobber med et prosjekt hvor hun lærer av den 300 år gamle kappen laget av røde ibis fjær og skaper en egen fra vår samtid- hun benytter fjær fra tamme fugler – uten å drepe dem og fletter inn historier, lærer selv og vekker kunnskap om både før colombianske tradisjoner og det blir en slags helbredende prosess.

Repatriering og tilgjengeliggjøring av samlinger fra urfolksgrupper er sentrale arbeidsområder for spesielt etnografiske museer i hele Amerika. Dagen før konferansens hovedprogram startet søndag 8. September foregikk en pre-konferanse workshop i regi av Smithsonians avdeling National Museum of the American Indian (NMAI) med tittelen: Cultural Souvereignty at the National Museum of The American Indian (NMAI) Evolving practices of care, stewardship and return. Kelly McHugh leder for konserveringsseksjonen og Nancy Kenet Vickery, repatrieringsanalytiker, ledet work-shopen. Underveis i gruppearbeidet delte flere frustrasjoner over rigide, byråkratiske barrierer hvis representanter fra opprinnelsessamfunn kom for å besøke samlinger, det var da sjefskonservatoren Kelly McHugh sa med glimt i øyet – i slike tilfeller praktiserer vi Gerilja konservering.

NMAI har lenge jobbet med tilbakeførings-spørsmål og har nå etablert et system som i stor grad overgir autoritet til grupper og individer som krever gjenstander tilbakeført – kort fortalt stiller ikke lenger muset spørsmål og hvorfor gjenstander skal føres tilbake til opprinnelsessamfunn, alle henvendelser mottas som legitime krav uten spørsmål – men de stiller spørsmålet –finnes det argumenter mot å tilbakeføre?

NMAI har bygget et kulturelt forskningssenter i Bronx – hvor arkitekturen reflekterer urbefolkningers kosmologi slik at her er samlingene oppbevart i den sirkelrund bygningens senter, det er mye dagslys som strømmer inn gjennom store vinduer. Gjennom utstrakt samarbeid har dette museet fått en rolle som «elders» i mange av first nations samfunnene, og gjensidig tillit er en sentral verdi.

For å opprettholde og videreutvikle den solide posisjonen som museet har etablert – er robuste infrastruktur systemer helt nødvendig. Et kart over USA viser hvor gjenstander er returnert fra og hvor de er kommet tilbake til, og et «repatrierings dashboard» er lansert basert på arbeidet ved NMAI hvor respekt for first Nations rettigheter danner basen. Dette «dashboardet» viser statistikkene over hvordan arbeidet foregår både i USA og i det øvrige Amerika. Retningslinjene som er utarbeidet av NMAI danner nå basis for alle de 20 institusjonene som sorterer inn under Smithsonian og samler inn materiell, arkiver og andre forskningsdata.

Eksempler fra USA viser at interesse for mer bærekraftig bruk av naturmaterialer – og kunnskap om urfolks – både samtidige og eldre/tradisjonelle teknologier øker. Som Kelly McHugh sjef for konserveringsavdelingen ved Smithsonian uttrykker det: «The underlying force is making Social Justice for native peoples of the Western hemisphere.» Dette er store ord – og det er opplagt en drivkraft innenfra museumsinstitusjonen å etablere en holdning om å være en institusjonen som jobber bevisst med urfolks perspektivet. Her ligger betydningen av «Shared Stewardship», at det er helt nødvendig å innlemme opprinnelsesgruppers kunnskap om å ta vare på og å forvalte gjenstandene, respektere og dokumentere og å aktivt samarbeide med representanter fra opprinnelses grupper, (dersom de finnes), for å forstå og å forvalte slike samlinger. Museets rolle skal være en kvalitetssikret kilde til korrekt kunnskap om samlingers bruk, betydning, proviniens etc. og eventuell tilbakeføringshistorie.

Sammenfallende stemmer –Leif Pareli poengterte i sin presentasjon om Bååstede; det at noen  gjenstander  gjenstander ikke kunne tilbakeføres har ført til kopieringsprosjekt – hvor kunnskap om tradisjonelle håndverkstradisjoner spres og bygges. Som både Bååstede og eksempler fra Smithsonian og Nasjonalmuseet i Brasil viser – tilbakeføring kan være det motsatte av utarming av museets samlinger isteden betyr det økt samarbeid og styrker kunnskap, kunnskapsutveksling og stimulerer til kreativitet og økt interesse for håndverkstradisjoner, materialbruk og generelt levende kulturuttrykk i samtiden.