Kategoriarkiv: Reiserapporter

Det bærekraftige museum

Morien Rees, rådgiver museumsutvikling ved Varanger Museum

I forbindelse med forberedelse til ICOM Kyoto2019, deltok jeg i slutten av september 2018 på møter i Maizuru og Kyoto i Japan. Møtene skulle blant annet drøfte temaet til neste års konferansen i Kyoto: Museums as Cultural Hubs: The Future of Tradition. http://icom-kyoto-2019.org/outline.html Tilnærmingen til begrepet nav (hub) var både lokale og internasjonale. Jeg deltok med utgangspunkt i at jeg er leder av ICOMs Working Group on Sustainability (WGS). Tittelen på mitt innlegg var Promoting Sustainability in a Rapidly Changing World. Bærekraft er et viktig begrep i Japan. Museum og bærekraft vil være et tema på en av plenumssesjonene i Kyoto 2019 i tillegg til at arbeidsgruppens rapport and anbefalinger skal presenteres til ICOMs medlemskap. Så, hvor er museer i forhold til bærekraft i dag?

Først er det verdt å merke seg hvor mange museer som allerede har en tilnærming til begrepet bærekraft i forbindelse med driftsspørsmål, og som et tema for formidling, særlige temaer som er knyttet til dette er miljø, klimaendringer og biosfærenes sammenbrudd. Dannelsen av en ICOM-arbeidsgruppe er i denne sammenhengen også et velkomment initiativ; ICOMs museumsdag i 2015 hadde bærekraft som tema. I 2017 fokuserte Verdenskonferansen for vitensenter på en bærekraftig fremtid, og Tokyo protokollen ble godkjent der for å støtte FNs Agenda 2030 bærekraftsmål. Det finnes flere initiativ fra nasjonale og regionale museumsorganisasjoner, kanskje en av det viktigste initiativene er en presentasjon av museer under the Talanoa Dialogues på COP24 i Katowice i desember 2018. Presentasjonen er utarbeidet av Henry McGhie fra Manchester Universitets Museum med utgangspunktet i en konferansen i Manchester tidligere i år om museer og klima. Mer her: https://unfccc.int/documents/182150

I Norge har Museumsforbundet signalisert at tematikken vil stå på programmet til årsmøtet i 2019. Temaet utredes også i forbindelse med et museums symposium under planlegging av Norsk ICOM, ICOMs arbeidsgruppen om bærekraft, museumsstudier på Universitet i Oslo, og Naturhistorisk museum, med utgangspunktet i det nye Klimahuset på Tøyen og at Oslo er Europas grønne hovedstad 2019. Til slutt kan man nevne at representanter fra museumssektoren var invitert til å delta på kulturrådets årskonferanse Siste Akt i Bergen i år, https://kulturradet.no/arskonferansen-2018/. Alle disse tiltakene viser at det er en økende bevissthet rundt spørsmål om bærekraft i museumsverdenen.

image

Innlegget mitt i Maizuru presenterte arbeidsgruppens misjon og mål som man finner her: https://icom.museum/en/network/committees-directory/?type=341 I tillegg drøftet jeg bærekraft i forhold til museumsetikk, bruk av samlinger, samt museer som et aktivt omdreiningspunkt for samfunnsendring som kan bidra til utviklingen av en rettferdig, beboelig, bærekraftig planet.

Det sistnevnte er særlig relevant i forhold programmet for Kyoto 2019, hvor lokale museer, forstått som en arena for dialog hvor nærliggende spørsmål om bærekraft kan tas opp av lokale samfunn, møter den globale museums institusjon med muligheten til å formidle overordnet rapporter. For eksempel FNs Agenda 2030 eller den sjette IPCC klimarapport, AR6 som skal utgis i 2021.

Forankret i dialog kan fremtidens bærekraftige museum være et kulturelt knutepunkt hvor lokalsamfunnets fortellinger blir en integrert del av en verdensomspennende formidlingsarena knyttet til FNs bærekraftsmålene.

Som nevnte tidligere, finnes det mange aktører i museumssektoren som allerede er engasjert i bærekraft, også flere av ICOMs internasjonale og nasjonale komiteer har fokusert på begrepet. Det samme gjelde den globale museumsinstitusjonen utenfor ICOM. Imidlertid, kan disse mange forskjellige gruppene med ulike agendaer, oppleves som fragmenterte, som, i neste omgang betraktes som en hindring for samordnet handling. Fragmentering er også ofte ansett som et hinder for kommunikasjon.

Men, med utgangspunktet i polysentrisme en teori utviklet av Nobelprisvinneren Elinor Ostrom, skal ICOMs arbeidsgruppe utrede blant annet, hvordan en globale museumsinstitusjon kan fremme bærekraft ved å tilpasse disse fragmenterte gruppene og deres aktiviteter, uten å fjerne deres uavhengighet eller myndighet. Med tanke på klimaendringene påpekte Ostrom i 2011 at nye og mer dynamiske styringsformer kom frem i det internasjonale klimaendringsregimet som er sentrert rundt FN … og som spontant oppsto fra bunnen av. Hun skrev:

“Do not despair if politics moves slowly at the international and national levels because a diversity of actors and institutions is already self-organizing in ways that will help to compensate for the collective action problems at the higher levels”

Hvis vi nå vurderer konseptet i forhold til museer og bærekraft, den fragmentariske kommer til syn gjennom mangfoldet av grupper innenfor den globale museumsinstitusjonen som har allerede tatt opp bærekraft i sitt arbeid. I følge Ostrom, bør dette betraktes som en positiv faktor og ikke en hindring. Derfor er det et mål for ICOMs arbeidsgruppe, i første omgang, å kartlegge disse ulike fragmenterte tiltakene i og utenfor museumssektoren, med det formål å undersøke hvordan disse ulike gruppene og aktivitetene kan samordnes. Kunne den global museumsinstitusjonen bli arenaen, omdreiningspunktet hvor lokal og internasjonal aktivisme blir fremmet?

Polycentricity tilbyr et spennende perspektiv på hvordan ICOM, som et strategisk knutepunkt og tilrettelegger, kan bidra til å utvikle en kritisk masse av global museumsinnflytelse – en koalisjon av koalisjoner, et knutepunkt av kulturelle knutepunkter – lokalt og globalt: et omdreiningspunkt som kanskje kan bidra til å fremme en bærekraftig fremtid.

Etterord

For dere som planlegger å delta på Kyoto 2019 i september 2019…

Etter konferansen var alle invitert til en resepsjon på et hotell c.a 150m fra konferansen. Men på grunn av en tyfon som traff Maizuru samme kveld, fikk man ikke lov å gå disse 150 meter, men måtte vente på en buss. I løpet av noen timer falt 155mm regn. Seinere, fra mitt vindu i 7. etasje fikk jeg en fornemmelse av at bygget beveget seg – alle høye bygninger i Japan er tegnet for å kunne bevege seg både under jordskjelv og ved sterk vind. Og når tyfonen økte i styrke fikk jeg et Nødvarsel fra Japanske nasjonale myndigheter på mobilen min, etterfulgt av to sider med japansk tegnskrift. Det var veldig spennende!! Dagen etter deltok jeg på et møte mellom Kyotos organisasjonskomité og ICOMs Internasjonale komiteer. På bussturen fra Maizuru til Kyoto fikk vi se resultatet av tyfonens herjinger kvelden før i form av rasert skog flere steder.

IMG_1771

Til tross for dette, gleder jeg meg til å dra tilbake til Kyoto i 2019 og presentere arbeidsgruppens rapport og anbefalingen til ICOMs medlemmer, og å bli bedre kjent med Japans uoffisielle kulturhovedstad, som inneholder mer enn 60% av Japans kulturarv.

 

 

 

Samer og andre finsk-ugriske folk: Inntrykk fra Estlands Nasjonalmuseum

Leif Pareli, konsulent ved Norsk Folkemuseum

8. – 13. oktober 2018 deltok jeg i årskonferansen til ICME (The International Committee of Museums and Collections of Ethnography) som ble holdt ved Estlands Nasjonalmuseum i Tartu. Formålet med reisen var – ved siden av å delta i faglige diskusjoner og treffe gamle og nye ICME-kolleger – for det første å presentere det samiske tilbakeføringsprosjektet Bååstede, og for det andre å se Nasjonalmuseets basisutstilling om finsk-ugriske folk, for å hente ideer og inspirasjon som kanskje kan komme til nytte ved planlegging av ny samisk basisutstilling ved Norsk Folkemuseum. Denne rapporten dreier seg om dette siste temaet.

Estlands Nasjonalmuseum holder til i et spektakulært bygg åpnet i 2016, og har to hovedutstillinger. Den ene dreier seg om Estlands historie, der man vandrer fra nåtiden og bakover gjennom en serie stasjoner. Fra denne tidslinjen kan man ta avstikkere inn i sidelokaler, der man finner museets hovedsamlinger, for eksempel av folkedrakter. Utstillingen bruker det nyeste nytt av teknologi, slik som tekster nesten utelukkende på lesebrett og interaktive skjermer, og bare unntaksvis ser man en tekst på vanlige, trykte tekstplater. Alt er i utgangspunktet på estisk språk, men ved inngangen får en utenlandsk besøkende utlevert et kort som man legger mot kanten på lesebrettet, og teksten skifter da til det språket som kortet angir. Foreløpig har man tilbud om fem-seks språk, men tilbudet skal utvides. Det er også meningen at systemet etterhvert skal bakes inn i inngangsbilletten, slik at man ikke trenger å få med seg et eget kort – som jo lett kan overses i farten.

Den andre hovedutstillingen har tittel ”Ekko fra Ural” og dreier seg om de finsk-ugriske folkene generelt, med unntak for esterne samt finner og ungarere, som alle har nasjonalstater, og dermed også har egne nasjonalmuseer der de forteller om seg selv. Utstillingen her tar altså for seg de andre finsk-ugriske folkene, som jo bor spredt over et stort område, fra samer i nordvest til endel sibirske folk langt borte i øst. Hva har de felles, og hva innebærer egentlig betegnelsen finsk-ugrisk?

Før man går inn i selve utstillingen, som strekker seg gjennom en rekke lokaler skilt av lange korridorer i underetasjen, får man på veggen projisert et språktre som illustrerer det som er grunnlaget for betegnelsen finsk-ugrisk, nemlig at det er snakk om et språklig slektskap. Slektskapet – sett fra estisk ståsted – er nærmest med de østersjøfinske språkene (deriblant finsk), og fjernest med samojedisk langt øst i Sibir, som bare har ca hundre ord felles med estisk.

Språktreet viser her hva ordet for ”hjerte” heter på ulike finsk-ugriske språk. Estisk er i den gule klyngen øverst til venstre, nordsamisk i lyseblått i midten øverst.
Språktreet viser her hva ordet for ”hjerte” heter på ulike finsk-ugriske språk. Estisk er i den gule klyngen øverst til venstre, nordsamisk i lyseblått i midten øverst.

Inne i selve utstillingen blir det presisert at dette språklige slektskapet ikke innebærer et genetisk slektskap, tvert imot er de finsk-ugriske folkene innebyrdes like forskjellige (eller like) som nabofolkene. Dette er en viktig presisering, og et tema som godt kunne vært utdypet, fordi det er en vanlig feiloppfatning blant folk flest at de finsk-ugriske folkene alle er utløpere av et slags felles urtidsfolk. Her på hjemlige trakter har jo samene vært utsatt for den type ideer, med mange følger hva gjelder oppfatninger om deres ”fremmedhet” og mindre historisk rett i landet enn den norske majoritetsbefolkningen, osv.

Men temaet blir ikke utdypet. Det er i det hele lite av utdypende tekster i denne utstillingen. I motsetning til i utstillingen om esternes historie er det her ikke brukt lesebrett-tekster men vanlige, trykte tekstplater, og siden alt er på tre språk (estisk, engelsk og russisk) blir det begrenset hvor mye man kan si om det enkelte tema. Det blir etterhvert tydelig at dette er en utstilling som legger mer vekt på opplevelse enn på kunnskap. Her er et mangfold av sanseinntrykk, med lydkulisser som rislende bekkefar og vindens sus i bjørkeskogen, og mange fiffige lyseffekter, men det konkrete informasjonsinnholdet er ikke så omfattende. Dette blir særlig tydelig når man innerst i siste korridor omsider kommer frem til samene, som er slått sammen med forskjellige folk i Nord-Russland og Sibir under overskriften ”de nordlige folkene”. Her er et slags telt av gjennomsiktig flor-stoff, og noen draktdukker i monter, men det som fanger publikums oppmerksomhet er en tegnefilm projisert på en skjerm og på gulvet, som viser en historie om en kvinne og en bjørn (forøvrig er forholdet mann-kvinne et slags gjennomgående tema i utstillingen).

Tegnefilmen som er projisert på en skjerm og på gulvet, tar mye av oppmerksomheten i den samiske delen av utstillingen.
Tegnefilmen som er projisert på en skjerm og på gulvet, tar mye av oppmerksomheten i den samiske delen av utstillingen.

Men jeg finner ingen faktaopplysninger om hvor samene bor eller hva de gjør, for eksempel at det er mange samer som ikke driver med rein. Hverken her eller andre steder i utstillingen trekkes det noen linjer opp til nåtiden, og ingen steder nevnes kontakt med nabofolk eller statsmyndigheter, eller påvirkningen fra moderne teknologi, for å nevne noe.

Utstillingens fagkonservator demonstrerer en av de interaktive skjermene. Her var det vist en rekke draktdeler og tekstiler. Ved å berøre skjermen kan man forstørre hver del  så mye at  man kan se selv små detaljer i mønsteret.
Utstillingens fagkonservator demonstrerer en av de interaktive skjermene. Her var det vist en rekke draktdeler og tekstiler. Ved å berøre skjermen kan man forstørre hver del så mye at man kan se selv små detaljer i mønsteret.

Alt i alt var det kanskje ikke så mye å hente i denne utstillingen av faglige inntrykk, sett i forhold til hva jeg hadde forventninger om på forhånd. Det som derimot var imponerende, og lærerikt, var den avanserte teknologien som er brukt i dette museet. Estland markedsfører seg selv som et hypermoderne, data-orientert samfunn, og her er det uten tvil noe å lære for den som skal lage utstillinger i kommende år. Det er opplagt at tekster på lesebrett har store fordeler fremfor trykte tekstplater. Informasjonen kan i prinsippet forlenges og fordypes så mye man bare orker, og man kan også enkelt gjøre endringer og oppdateringer etter behov. Den større fleksibiliteten ved bruk av skjerm kontra tekstplate er i det hele tatt nyttig på flere måter. Også andre teknologiske innslag, slik som bruken av lyddusjer og lyseffekter, er ting som vi med fordel kan bruke i formidlingen til et stadig mer teknologiforvent publikum. Jeg hadde stor glede av turen, og kan anbefale et besøk!

Proveniens som prosess

CIDOC – konferansen 2018
Heraklion (Kretas hovedstad)
29. september til 6. oktober 2018

Anita Kongssund, Kurator dokumentasjonsarkiv
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Konferansen«Provenance of knowledge» synligjorde proveniens-begrepets spennvidde og bruksområder, og ikke minst betydningen av proveniensforskning som en pågående prosess. Akkurat som kilder og objekter i seg selv jevnlig må re-fortolkes, må også historikken og konteksten rundt selve proveniensen gjennomgå et kritisk blikk.

I vid forstand omhandler proveniens all kunnskapsproduksjon knyttet til et objekt. Fra et kunst- og arkivfaglig ståsted, som jeg representerer, har begrepet tradisjonelt handlet om eierhistorikken til et kunstverk, eller til dokumenters opprinnelige orden og sammenheng i en arkivsamling. Her ble proveniens drøftet under tre overordene bolker: «Modeller, verktøy og teknologi», «Innovasjon i dokumentasjon» og «Dokumentasjon og proveniens». Proveniens er essensielt for å kunne vurdere et objekts autentisitet og dets historiske og antikvariske verdi. Autentisitet og eierhistorikk vil også være av avgjørende betydning i etiske og juridiske saker, som i forbindelse med illegitim handel eller i spørsmål om opphavsrettigheter. Sistnevnte problematikk ble tatt opp av sjefskurator ved Pori kunstmuseum i Finland, Anni Saisto, som presenterte online-arkivet T.E.H.D.A.S.ry, Performance archive (http://tehdasry.fi/wordpress/). Dette non profit- kunstnerarkivet består av over 300 video-opptak og eies av den kunstnerstyrte gruppen T.E.H.D.A.S. Gruppen er ansvarlig for innsamling og publisering av digitalt materiale knyttet til samtidskunstutstillinger, konsept-og performancekunst, samtidig som de også selv produserer og iverksetter ulike prosjekter. Hovedformålet er å støtte og promotere unge kunstnere. Kunstmuseet fungerer som depo-institusjon for det digitale arkivet, og omfatter forvalting, bevaring og arkivering. Rammebetingelsene er svært gjennomarbeidede når det kommer til opphavsrettigheter og spesifikasjoner knyttet til bruk av det digitale materialet. Som hvordan forvalte rettighetene til opptakene av en kunst- eller performance-forestilling, eller hvorvidt opptaket i seg selv kan vurderes som et selvstendig kunstverk. Rettighetsavtaler er derfor utarbeidet på alle nivå, inkludert dateringer og henvisninger til aktuelt lovverk. Opphavsrettighetene er utformet med tanke på å ivareta kunstnernes rettigheter, samtidig som materialet også skal være offentlig tilgjengelig for forskning og undervisning. I den tredelte D-ark-strukturen ligger også selve masterfilene og metadata.

Anni Saisti fra Pori kunstmuseum, Finland
Anni Saisti fra Pori kunstmuseum, Finland

Andre innlegg problematiserte hvilken terminologi, kategorier eller typologier man bruker for å beskrive, identifisere og klassifisere objekter, ettersom disse nødvendigvis ikke alltid oppfattes som like nøytrale eller samlende i ulike samfunn, kulturer eller perioder. Underliggende, eller ubevisste forestillinger og definisjoner kan ha en mer eller mindre uttalt slagside, det være seg vestlig tankegang versus kolonihistorie, eller urfolks definisjoner kontra storsamfunnet. Det samme gjelder objektene selv: Hva formidler det innsamlede materialet av verdier og oppfatninger fra en gitt epoke, eller om ens egen institusjons- eller en samlers verdioppfatninger? Selve opphavssituasjonen og formålet for innsamlingen blir derfor et viktig bakteppe i vurderingene knyttet til proveniens. Et eksempel på utfordringene med å rekonstruere et tapt eller mangelfullt materiale, og samtidig validere proveniensens pålitelighet, ble presentert av Eleni Papathoma fra Museum of Modern Greek Culture. Som så mange andre nasjonalstater utover 1800-1900-tallet ble den museale innsamlingen styrt av et overordnet politisk ønske om å bygge oppunder en voksende nasjonalfølelse og om å skape en felles identitet. Et ledd i dette prosjektet var innsamlingen av folkedrakter, som på det tidspunktet var i ferd med å gå ut av bruk som følge av urbaniseringen og industrialiseringen. Sett med ettertidens kritiske blikk, har imidlertid både påliteligheten av proveniensen og selve samlingenes representativitet blitt satt under lupen. Innsamlingen var sterkt influert av Arts and Craft-bevegelsen, som fortrinnsvis vektla estetiske og håndverksmessige kvaliteter, og av et nokså idealisert blikk på hvilke drakter som ble ansett som bevaringsverdige. Mindre «ikoniske» draktvarianter, samt et mer representativt draktutvalg fra landets blandede befolkning ble derimot ikke i tilstrekkelig grad innlemmet i samlingene. Også antikvitetshandlerne spilte en avgjørende rolle for hvilke objekter som var i omløp, inkludert opplysninger om proveniens. Men hvordan validere denne informasjonen i ettertid? I dag samler museet et mye bredere utvalg av folkedrakter, inkludert arkiver og muntlig materiale, noe som tidligere ikke var praksis. Eksempelet viser hvordan politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale forhold kan være premissleverandører i en innsamlingsprosess, og hvilke begrensinger som kan ligge i kildematerialet eller objektene selv. Det blir derfor en uavbrutt øvelse å være seg bevisst hvordan samtidens egne forutsetninger til enhver tid preger hva man samler inn og dokumenterer.

Objekt-dokumentasjon kan også være en kilde til kunstnerisk bearbeidelse. Krysningspunktet mellom det kunstneriske og dokumentariske har i de senere år fanget interessen til mange kunstnere. Natasa Biza er en av dem som trekker veksler på arkeologiske og museale metoder i sine prosjekter. Et av hennes siste arbeider ble presentert av Katerina Konstantinoy fra Panteion University of Social and Practical Sciencies. Utgangspunktet var en samling kjøkkenutstyr som lå lagret på Landbruksmuseet i Athen. Gjenstandene stammet fra den kalde krigens Marshall-hjelp, der Hellas stod i en særstilling på grunn av sin særlig svake økonomiske situasjon, utstrakte korrupsjon og høye arbeidsledighet. Det var interessant at Marshallbidragene til Hellas ikke bare bestod av rene pengeoverføringer, men også gjorde seg konkret gjeldende i form av husholdningsartikler. Ved å arrangere og kontekstualisere samlingen av hverdagsgjenstander inn en historisk ramme, kunne kunstneren tematisere og belyse noen viktige sider ved etterkrigstidas politiske, sosiale og kulturelle dimensjoner.

Kunstprosjekt med utgangspunkt i kjøkkenutstyr som var en del av gresk Marshall-hjelp.
Kunstprosjekt med utgangspunkt i kjøkkenutstyr som var en del av gresk Marshall-hjelp.

Andre innlegg tok for seg hvordan deling og tilgjengeliggjøring av kunnskap kan forbedres digitalt, og hvordan standariserte metadata kan utformes universelt og utveksles både innenfor – og på tvers av fagfelt. Databaser der innholdet er enkelt overførbart og lett søkbart kan også bidra til å oppdage eller supplere hull i et eksisterende kildemateriale. Et eksempel på sistnevnte er nettstedet (www.zdk-online.org) som er et samarbeidsprosjekt mellom Kunsthistorisches Museum og Archiv des Bundesdenkmalamts, der fagansvaret er lagt til Kommisjonen for proveniensforskning. Databasen gjør det mulig å forske parallelt i kildene etter private kunstsamlinger som tidligere var eid av jøder, samlinger som nazistene plyndret etter «Anschluss» i mars 1938. Basen inneholder skannede indekskort fra de to nevnte institusjonene, samt hovedkatalogen etter Sentraldepoet for konfiskert kunst. Depoet, opprettet i 1938, holdt hus i Neue Burg i Wien fram til 1941. Dette fungerte som en sentral for videre spredning av kunstverkene til ulike museer, inkludert det planlagte «Førermuseet» i Linz. I tillegg til kunstobjektenes egen historikk får man her kjennskap til depoets historie, kunstverkenes nåværende plassering og hvilke opplysninger som mangler.

Alt i alt gav konferansen en påminnelse om det kontinuerlige arbeidet som prosessen med samlingsarbeid innebærer: Hvem la inn informasjon om et objekt, tidspunktet, samt hvordan validere påliteligheten av informasjonen. Med andre ord, kildekritisk arbeid i alle ledd. Kanskje en selvfølge, men som det likevel ofte syndes mot i museer og arkiver. Mange institusjoner sliter imidlertid med manglende ressurser til å bedrive tilfredsstillende dokumentasjon- og proveniensforskning, samt katalogisering. I våre dager generer gjerne digitalisering penger, mens det i mindre grad bevilges midler til selve kunnskapsinnsamlingen og kvalitetssikringen. Naturlig nok vil det variere hvor mye informasjon som er tilgjengelig for hvert enkelt objekt. Flere institusjoner har for øvrig åpnet opp for kvalitetssikret brukermedvirkning på egne nettsider. Faren er for mye informasjon. Tanya Szrajber, leder av Dokumentasjonsavdelingen ved The British Museum, har som hovedprinsipp at all kontekstuell, diskursiv og sammenlignende informasjon skal med i databasene, i den grad det øker forståelsen eller kunnskapen om et objekt. I en ideell verden har det meste verdi, også eldre referanser og informasjon. Man kan heller ikke forutse hva som vil interessere brukere og forskere i framtida. Til syvende og sist må man likevel foreta et utvalg, inkludert hvilke digitale versjoner man skal bevare. Digitale metadata må dessuten jevnlig oppgraderes, både soft- og hardwaren, og endringene bør være sporbare og reversible. Enkelte deltakere tok til orde for at absolutt alle endringer i metadata burde loggføres. Og at papirkopier heller ikke bør kastes!

Tanya Szrajber, leder av Dokumentasjonsavdelingen ved British Museum
Tanya Szrajber, leder av Dokumentasjonsavdelingen ved British Museum

Revisjon av proveniens er en tilbakevendende prosess i dokumentasjonsprosessen. Dette innebærer jevnlig dialog med fortiden og bevissthet rundt egen rolle og selvforståelse. Samtidig bidrar tid og rom bidrar til å skape nødvendig avstand for å kunne analysere egen virksomhet. Følgende prosedyre vil uansett stadig være gjeldene: hvem har produsert objektet, hvordan, når og hvorfor. Og videre: hvilke eiere, hvilke bruksområder, hvem la inn informasjonen og hvilke systemer eller teknologiske «plattformer» har til enhver tid vært i bruk. Dessuten vil det være interessant å vite når et materiale ble gjort tilgjengelig for forskere og publikum.

Til tonene av gresk folkemusikk ble det en kveld arrangert en felles middag. Det ble også anledning til å delta på en dagsutflukt, hvor vi besøkte de tidligere minoiske palassene Knossos og Mallia, samt til den etter hvert så berømte øya Spinaloga på Kretas østkyst. Dagsturen ble rundet av med et besøk i Angus Nicholas.

Gresk folkemusikk under fellesmiddagen.
Gresk folkemusikk under fellesmiddagen.
Havnen i Angus Nicholas
Havnen i Angus Nicholas
Spinaloga, som har blitt verdenskjent etter Victoria Hislops bok «Øya».
Spinaloga, som har blitt verdenskjent etter Victoria Hislops bok «Øya».

 

 

 

 

Hva man skal med lenkede data

CIDOC 2018: Provenance of Knowledge
Heraklion, Kreta, Hellas, 29.9.-5.10.2018

Bjørnar Bruket, Musikkbibliotekar
Rockheim – Det nasjonale museet for populærmusikk

Hva skal man med lenkede data? Det er ingen vits i å produsere en ny silo med samme data bare i et nytt språk. Ved ett av innleggene under sesjonen Semantic Web, LOD, Graph DBS and Provenance of Knowledge ble denne meningen ytret fra podiet, tilsynelatende uten provoserende kraft, i alle fall med tanke på at en potensiell diskusjon i etterkant av foredraget var fraværende. Jeg måtte selv bruke litt tid på å reflektere over argumentasjonen og poenget. Inntrykket som festet seg etter senere diskusjoner under konferansen – og for øvrig etter lignende diskusjoner i eget museumsmiljø – er at lenkede data generelt og konseptuelle modeller som CIDOC CRM spesielt er vanskelig å forstå. Det er vanskelig å se den konkrete nytte eller gevinst ved lenkede data og ontologibasert museumsmetadata. Og hvis man heller ikke teoretisk sett kan forestille seg mulighetene som ligger i lenkede data, er det desto vanskeligere å reflektere over hva man skal med lenkede museumsdata. Uten mulighet for å gå i dybden her, vil jeg påstå at det kreves en grunnleggende forståelse av informatikk for å få et håndfast grep på disse konseptene og dets teknologi. På bakgrunn av konferansens relaterte sesjoner er det tydelig at det foregår en del samarbeid mellom dokumentasjonsmiljøer i museene og eksterne informatikere på utviklingsprosjekter omhandlende lenkede data. Hvorfor gjøres det ikke mer av dette i Norge mon tro?

Kontekst er et viktig stikkord for å forstå mulighetene ved lenkede data og samtidig noe av kjernen ved CIDOC CRM. Et museumsobjekt – uavhengig om det er en gjenstand eller et lydopptak – er avhengig av å bli satt i kontekst for å gi mening (for noen som helst). Vi gir objektet kontekst ved å dokumentere det. I aller enkleste form gjøres dette typisk i form av inntaksprotokollen. Proveniens i sitt korteste format. I et videre perspektiv er det nesten utømmelig hvilke sammenhenger et objekt kan «leses» inn i. Det avhenger av forskerens blikk, publikums minne, politikerens agenda etc. Tradisjonelt sett så dokumenteres ikke alle «lesninger» av et objekt i museumsdatabasen. Med gode grunner. Og av praktiske årsaker. Et objekt skal kunne gå inn og ut av ulik kontekst. Det er problematisk å «låse» et objekt til en bestemt kontekst. Det er samtidig ressursmessig krevende å dokumentere alle tolkninger av et objekt i en database. På en annen side er det etisk problematisk å velge bort tolkninger (som for øvrig ble dekket på andre sesjoner under konferansen).

Fra workshop hvor vi bl.a. øvde oss på konseptuell modellering (CRM) av Wikipedia-artikkelen om mordet på JFK (!).
Fra workshop hvor vi bl.a. øvde oss på konseptuell modellering (CRM) av Wikipedia-artikkelen om mordet på JFK (!).

For eksempel er hendelse en type sammenheng som jeg tror er vanskelig å komme utenom når man jobber med kulturarv – fra dokumentasjon til formidling. Det er vanskelig å formidle en historie uten å trekke inn en hendelse eller flere, men ingen registrerer vel en hendelse i museumsdatabase eller? Jo, teoretisk sett kan man definere inntak, produksjonsdatering osv. som hendelser. Men en historisk hendelse (hendelser vi snakker om igjen og igjen) tar gjerne en mer abstrakt form enn et inntak, et objekt eller en person, selv om det som oftest er mulig å feste en hendelse til tid og sted. Eller i det minste knytte en hendelse til et visst tidsforløp innenfor et avgrenset geografisk område. Tenk festival eller, dessverre, krig. I CIDOC CRM er hendelse et konsept som noe forenklet sagt kan likestilles med objekter og aktører. Dette gir derimot ingen mening igjen dersom man ikke knytter objekter, aktører og hendelser sammen via semantisk meningsfulle relasjoner. Og da er vi kommet til det avgjørende elementet for å finne og se sammenhenger i en database, nemlig muligheten for å kontekstualisere. Hvilke objekter kan man knytte til den samme hendelsen? Hvilke personer spilte en rolle i akkurat den hendelsen? Finnes det flere fotografier fra samme hendelse fra ulike fotografer?

Løfter man så blikket og ser flere databaser i lys av det overnevnte er man over i den semantiske weben med lenkede data. Det nye språket – som nevnt i innledningen – er forståelig på tvers av databaser. På tvers av museumssamlinger. Det åpner opp for en helt annen måte å integrere museumsdata mellom museer, men også integrering av museumsdata og eksterne lenkede datasett. Fordi man i et sånt språk har felles, stabile referanser til identiske hendelser, aktører og objekter. Hvis et museum ikke innehar all informasjon og dokumentasjon om et emne (hvilke museer gjelder vel ikke dette) er det desto viktigere å nå ut og kombinere informasjon fra ulike kilder for å samle kunnskap, se sammenhenger, ny kontekst etc. Georgia O’Keeffe Museum[1] er et lite kunstnermuseum som nettopp gjør dette. Elizabeth Neely oppsummerte poenget på dette viset under konferansen: «For systems to collaborate, people need to collaborate». Vi må vite hva vi vil med lenkede data altså.

Det er viktig å understreke at dette er en annen måte å integrere museumsdata på enn den vi kanskje kjenner aller best i norsk sammenheng: Digitalt Museum. Det er muligens ikke så lett å se, men det er nesten ingen lenkede data i Digitalt Museum i dag (som i utgangspunktet er en kopi av de ulike datasettene fra Primus-basene i norske museer), med unntak av enkelte data som er hentet fra KulturNAV. KulturNAV er en positiv utvikling i norsk sammenheng – selv om det er en annen og enklere tilnærming enn CIDOC CRM – fordi det gjøres mulig å integrere autoritetsregistre som lenkede data på tvers av museumsdatabasene og ikke minst utover museenes egne databaser. Et autoritetsregister – eller datasett som det gjerne heter når vi snakker om lenkede data – kan være en biografisk oversikt over fotografer. Anders Beer Wilse[2] er et eksempel på en slik autoritetspost som er publisert på Digitalt Museum og lenket til objekter fra 17 ulike museumssamlinger. Hva slags relasjon Wilse har til de drøye 20 000 objektene derimot er det ikke så lett se, fordi relasjonene ikke er semantiske. Man må gå inn på hvert enkelt objekt for å finne ut hvilken relasjon Wilse har til det konkrete objekt: om Wilse er fotograf av bildet, avfotografert på et bilde, tidligere eier av et objekt etc. Å uttrykke relasjoner på denne måten i et søkegrensesnitt er noe av potensialet ved lenkede data som er ontologibasert. En kan automatisk separere de ulike type relasjonene mellom en person og objekter i en treffliste eller et annet grensesnitt og slik gi brukere et raskere bilde på sammenhenger i datasettet.

Flere prosjekter som omhandlet konvertering, eller tilpasning, til CIDOC CRM ble presentert på konferansen.
Flere prosjekter som omhandlet konvertering, eller tilpasning, til CIDOC CRM ble presentert på konferansen.

Styrken til CIDOC CRM ligger i det grundige (sam)arbeidet som er lagt ned gjennom flere år – til og med før semantisk web var en realitet, noe som ble presentert i en retrospektiv forelesning om CLIO – hvor så å si all relevant museumsdokumentasjon er modellert med konsepter og relasjoner. Den store utfordringen er implementering av modellen. På konferansen omhandlet flere forelesninger prosjekter som med ulike metoder hadde forsøkt konvertering («mapping») av eksisterende databaser til «nye siloer» basert på CIDOC CRM og lenkede data. Dette er krevende prosesser med prøving og feiling, og mye for- og etterarbeid for i det hele tatt å få det til. Derfor må man ha gode argumenter for å sette i gang slike prosjekter, og en plan for hvordan man skal utnytte lenkede data utover sin egen museumsdatabase. Man må gjerne gjøre forsøk med delsamlinger. Et slikt konverteringsprosjekt bør kanskje ikke omfatte en total museumsdatabase uansett. Slik jeg forstår så strides informatikerne om hvor hensiktsmessig det er å operere med en fullskala museumsdatabase basert på lenkede data som forvaltningssystem – en såkalt grafdatabase – bl.a. fordi det krever mye energi og prosessorkraft å stadig gjøre søk og endringer. Jo flere relasjoner, jo mer komplisert. Men, sånn er jo den verden vi prøver å beskrive. Lenkede data kan hjelpe oss her, om enn i utvalgte tematiske datasett.

 

[1] http://cdm16622.contentdm.oclc.org/cdm/landingpage/collection/arch_fa

[2] https://digitaltmuseum.no/021035449336/wilse-anders-beer-1865-1949

Kan gjenstander representere og formidle menneskerettigheter?

«Contemporary Collections: Contested and Powerful» var tittelen på konferansen holdt i Winnipeg, Canada i regi av ICOM COMCOL (komiteen for samlinger og samlingsforvaltning) og Federation of Human Rights Museums (FIHRM) 25-28.9.18.

Eystein Markusson, Narviksenteret

Konferansen ble holdt på det canadiske menneskerettighetsmuseet i Winnipeg. Museet er imponerende i sin størrelse og arkitektoniske utforming. Hele museet er viet menneskerettigheter og åpnet i 2014. Som et apropos til det norske nasjonalmuseet under oppføring var særlig bruken av alabast imponerende, men her innendørs.

Overordnet for konferansen var tesen om at museer er ikke nøytrale, men politiske aktører. Det er aldri mulig å være helt nøytral og gjennom våre utvalg av gjenstander og tematikk vil en alltid være en meningsbærer.

IMG_3498

Jeg sitter igjen med tre hovedinntrykk fra konferansen.

Hvordan fremstiller museer med eksisterende, store samlinger disse i lys av menneskerettigheter?

Dette er min egen institusjons perspektiv og også temaet for mitt innlegg på konferansen. Vårt museum har en stor gjenstandssamling som er bygd opp over ca. 60 år og har i forbindelse med etableringer av nye utstillinger møtt mange problemstillinger knyttet til hvordan gjenstander og samlinger endrer meningsinnhold knyttet til hvilken kontekst og sammenheng de blir satt i. En rekke av innleggene var relatert til dette, som f. eks. fremstillingen av amerikanske urfolk i canadiske museer. Museet i Manitoba problematiserte særlig hvordan gjenstander tidligere har blitt brukt for å gi et inntrykk av urfolk som «the noble savage» og hvordan en nå dreier formidlingen til å reflektere det mangfold som ethvert folk representerer i kraft av å være en samling individer som ikke er «frosset» fast i et særskilt punkt i tiden.

Det ble også fokusert på det problematiske som ligger i hvordan samlinger er bygd opp og av hvem, f. eks. i forbindelse med slavehandel. Mange samlinger har sin opprinnelse i private initiativer og er siden blitt institusjoner. Disse samlingene kan være preget av den tids menneskesyn, f. eks. på slaver. Utfordringen ligger i hva disse samlingene formidler og hvordan kan vi bruke de til å formidle et menneskesyn som vi ønsker. Det ligger også et etisk dilemma i hvordan man bruker disse gjenstandene og samlingene innenfor det etiske rammeverket vi i dag velger å benytte oss av. En avart av dette er alle de gjenstander som ble samlet inn av store institusjoner fra urfolk. Dette ble belyst i foredraget «Have you seen our grandmother» hvor det bygges et nettverk for å bringe gjenstander tilbake til de folkene som de ble tatt fra. Dette dreier seg blant annet om rester fra avdøde mennesker og religiøse talismaner som har stor betydning for de folkene de ble tatt fra.

Hva gjør ny museumsinitiativer knyttet til menneskerettigheter i forhold til gjenstander og samlinger?

Flere av deltakerne var relativt nye museer som ikke startet rundt en samling, men rundt et tema som ønskes belyst. Vertsmuseet er et av disse, man har startet et nasjonalt museum fordi man ønsker å belyse menneskerettigheter og deretter leter man etter gjenstander som fungerer som formidlere av det budskapet som en ønsker å bringe frem. Dette representerer en dreining fra tidligere museumspraksis hvor en samlet inn gjenstander som skulle gi et representativt, «sant», bilde av et tema, være det andre verdenskrig eller jordbruket i indre Østfold.

Som en del av sluttdebatten ble det fra flere gitt uttrykk for at man med gamle samlinger er fanget av skranker som settes av samlingene. Det kan være gjennom givere, stiftere eller uformelle bindinger til venneforeninger eller finansiører.

Blant de nyere initiativene synes mange å oppleve seg frigjort fra disse bindingene som forvalterne av gamle samlinger er underlagt. Mange av deltakerne opplever disse bindingene, men det er ofte de etablerte museene som står bak lån til nye tematiske museum, som f. eks. utlån fra regionmuseet i Manitoba til det canadiske menneskerettighetsmuseum.

Som en del av sluttdebatten hevdet jeg imidlertid at det ligger en gave i disse eksisterende samlingene. Det er aldri helt rett fram, men det ligger samtidig en enorm formidlingsverdi og autensitet i disse samlingene og gjenstandene som er vanskelig å oppnå gjennom grafisk design og digital teknikk.

IMG_3497

Hvordan kan museum uten samlinger formidle?

Endel museer har som sitt formål å formidle og ivareta tematikk som ikke nødvendigvis har så mange gjenstander knyttet til seg. Et av disse var rettsmuseet i Nürnberg som er sentrert rundt rettslokalet hvor den internasjonale straffeprosessen etter andre verdenskrig foregikk. For dette museet er den viktigste gjenstanden rettslokalet, mens det ellers få fysiske gjenstander. Dette tjener som et eksempel på noe som er en iboende egenskap ved å formidle menneskerettigheter, internasjonale lov o.l. Fenomener på dette abstrakte nivået er for det første krevende å drive formidling rundt og for det andre vanskelig å legemliggjøre igjennom samling av fysiske gjenstander.

Konferansen var et vellykket møte mellom museumsarbeidere som gjør sin jobb under svært ulike rammebetingelser og politiske forhold. Særlig slående var kontrasten mellom de europeiske deltakerne som ofte diskuterer problemstillinger som ligger et stykke tilbake i tid og de latinamerikanske som behandler dagsaktuelle livstruende problemstillinger. Påfallende var også fraværet av representanter fra land som Russland, Kina og Afrika. Det skyldes trolig en blanding av tematikk og deltakeravgift.

 

Reimagining the Museum in the Global Contemporary

Høydepunkter fra og refleksjoner over Prof. Dr. Wayne Modest sin innledningsforelesning: Spaces of Care: Rethinking the (Ethnographic) Museum in the Global Contemporary

Årskonferansen ICOM/ICME i Tartu – Estland 9.-12. oktober 2018 

Tone Cecilie Simensen Karlgård, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Modest[1] snakker forfriskende og inspirerende om demokratiseringsstrategier for dekolonisering av museer og samlinger og åpner opp for ulike forståelser og bruk av begrepet ”care”. Dette begrepet er flertydig, og utover betydningen ”å ta vare på”, kan omtanke og omsorg være dekkende. I sin key-note forelesning utforsker Wayne Modest care i en utvidet betydning i ulike prosjekter og arrangementer de har gjennomført og har planer om å realisere i Tropenmuseum.

Wayne Modest innledet konferansens andre dag onsdag 10.10. og han stiller flere spørsmål om museenes rolle i dag og spesielt de etnografiske museene i Vest Europa: Kan museene være steder for håp og omsorg? Kan samlingene føre til større forståelse for det å være menneske? Mennesket oppfattet som en liten del av den eksisterende verden som vi kjenner den i dag, ikke nødvendigvis sentrum for det hele?

Først stiller han spørsmålet: Hva kan det bety å ta vare på og å bry seg om? Som mulige svar gir han eksempler fra aksjonsorientert museologisk praksis i Nederlands verdenskulturmuseum. Museene tar vare på gjenstander i tradisjonell forstand og setter dem i spill i andre sammenhenger. Gjenstandene kan delta i dialogprosjekter, de kan sendes tilbake til opprinnelsesstedet og delta i og være del av prosjekter for mennesker som trenger å bli tatt vare på. Han bruker spesielt eksempler på prosjekter for asylsøkere og flyktninger.

Tropenmuseum har blitt kritisert for å være alt for kolonialistisk – det har kommet forslag om å stenge hele museet som et skritt i avkolonialisering. På den annen side har reaksjonære politikere i Nederland beskyld museet for å være for kolonikritisk. Tropenmuseum har i en årrekke satt opp kolonikristiske utstillings- og samarbeidsprosjekter. Modest refererer til en nederlandsk politiker som mente at landet ikke trenger museer som er kritiske til landets kolonihistorie, og samme politiker beskylder museet for å; indoktrinere Nederlands befolkning med selvhat. Konservative krefter i Nederland etterlyste isteden museer som prioriterer formidling av egenkjærlighet (!).

Tropenmuseum startet på 1800-tallet som en handelsutstilling, et sted som skulle vise nederlenderen hva det var mulig å få til i koloniene ved å bringe inn og stille ut eksempler på ressurser, både i form av naturressurser som f.eks. mineraler det var mulig å utvinne og kunst – og håndverksprodukter. Disse eksemplene finnes fremdeles i samlingen.Med dette som bakteppe og i lys av New Museology perspektiver stiller Modest spørsmålet: Hvem sine historier er inkludert i utstillinger om vestlig kultur slik de tradisjonelt fremstilles i europeiske museer?

Wayne Modest sin presentasjon 10. oktober i Estonian National Museum, Tartu, Estonia
Wayne Modest sin presentasjon 10. oktober i Estonian National Museum, Tartu, Estonia

Museums detox

Modest hevder at vestlige museer ofte er steder som tar vare på noens og ikke andres historie. Denne beskrivelsen rammer mange, allerede eksisterende museer og museumsutstillinger og derfor vil det være sunt for museer å gå igjennom en renselseskur. Det er nødvendig med en avgiftningkur av museene for å omskape dem til steder som inkluderer – og ivaretar minoriteter og ressurssvake grupper som trenger å styrke identitet og selvforståelse.

Modest refererer til et pågående prosjekt som handler om museumssamlingenes liv etter koloniseringen; Decolonize The Museum en aksjon Modest har jobbet sammen med en aktivistgruppe om å realisere i Tropenmuseum.

Han går også inn på begrepet politisk korrekthet – hva betyr egentlig politisk korrekthet? Betegnelsen benyttes alltid i sammenhenger hvor det er en minoritetsgruppe som krever en endring eller rettigheter. Ja, det blir gjerne benyttet litt nedsettende om minoritetsgrupper eller kvinner som krever likestilling.

Det etnografiske museet kan være steder for å ta vare på de som strever ved våre grenser, sliter for å komme inn og skape sine egne, verdige liv. Et spennende og risikofylt prosjekt for å avkolonisere museet var å invitere aktivister, politisk engasjerte mennesker inn til å lage nye tekster i de permanente utstillingene. Oppdraget var å klebe opp alternative tekster uten godkjenning av museets kurator først. Dette var forfriskende og modig og det var selvfølgelig ikke alle tekster som var gode og meningsfulle for alle, men som en intervensjon og en demokratiseringsaksjon fungerte det. Prosjektet åpnet en mulighet for aksjonsorienterte museumskritiske folk som ville delta i å prege museets uttrykk.

Det heter at museene tilhører alle: Hvem er disse ”alle”, hvem hører hjemme i de samfunnene museene tjener?Her bringer Modest inn et berømt sitat fra den jamaicanske kultursosiologen Stuart Hall: ”We are here, because you were there.” Hall siktet spesielt til karibiske innvandrere i England, og i dag virker sitatet like godt som en spissformulering om det flerkulturelle samfunnet spesielt i Europeiske byer. På hvilke måter er historier, språk og relasjoner der de koloniale museumsgjenstandene kom fra nedfelt i de gamle gjenstandssamlingene? Hvordan kan de vekkes til live og få en ny betydning i samtiden?

Om repatriering

Hva menes med å bevare og konservere objekter – og kan det muligens bety å levere tilbake gjenstander til steder der mennesker har en relasjon til dem, en relasjon som har et annet meningsinnhold enn den de er tillagt i museet? Kan slike tilbakeleveringer påvirke den menneskelige verden og den ikke- menneskelige verden i en slik grad at den kan bli et bedre sted å leve for mennesker og andre arter? Det er hevet over tvil at materiell kultur er involvert i politikken omkring inkludering og ekskludering.

Hva vil det si å konservere i samarbeid med fellesskap og miljøer som har en annen relasjon til gjenstandene, istedenfor å konservere kun for museenes del?

Modest oppfordrer til å utnytte sammenhenger mellom samlinger og dagens diaspora. Museene var invadert av etnisk- materiale lenge før immigranter begynte å synes i Europas gater. Det eksisterer ubrukte muligheter for å utnytte potensialet i de etnografiske samlingene til å vise historiens ukjente og komplekse sider. Gjenstandene kan kalles uuttømmelige kilder etterhvert som gjenstandene får ny mening for nye generasjoner.

Museums might be The Places were future generations of activists are born. Sit: W. Modest 10.10.2018
Museums might be The Places were future generations of activists are born. Sit: W. Modest 10.10.2018

Nederland var en kolonistat i et annet omfang enn Norge, men kolonihistorien satt sine spor i Etnografisk samling ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo og i samlinger ved andre museer i Norge. Bååstede tilbakeføringsprosjekt av samiske samlinger til de samiske museene er et dekoloniseringsprosjekt og det foregår andre samarbeidsprosjekter med utgangspunkt i den koloniale arven.

Modest sitt foredrag var inspirerende og energigivende for å fortsette arbeidet med å åpne opp og aktivisere de etnografiske samlingene i samarbeid med interesserte personer fra nyere innvandringsrupper. Samarbeid er en del av museets samfunnsrolle hvor museene er dialog- og diskusjons arenaer for å belyse den kritiske situasjonen store grupper av verdens befolkning står oppe i med migrasjoner som følge av miljø- og krig og konfliktsituasjoner. De tre F-ene kan fylles med stadig nytt innhold og forståes på nye måter og å legge Modest sin åpne forståelse av begrepet care kan gi nye og interessante forståelser av hva det vil si å ha formidlings- og forvaltningsansvar.

[1] Prof dr. Wayne Modest er leder av Forskningssenteret for Materiell kultur, Forskningsinstituttet for Tropenmuseet, Museum Volkenkunde, Afrika Museum og Wereldmuseum i Nederland. Han er også professor i materiell kultur og kritisk kulturarv ved Vrije Universiteit, Amsterdam. Modest var tidligere leder av kuratoravdelingen ved Tropenmuseet i Amsterdam; ansvarlig for de Antropologiske samlingene ved Horniman-museet i London, og direktør for museene for historie og etnografi i Kingston, Jamaica.

 

Kunnskapsproveniens: Inntrykk fra CIDOC-konferansen 2018

CIDOC-konferansen 2018
Iraklio, Kreta, 29. september – 5. oktober

Hildegunn Gullåsen, Spesialbibliotekar, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Dokumentasjon er en sentral del av all museumsvirksomhet og er selve kjernen i arbeidet til ICOM-komiteen CIDOC (International Committee for Documentation). CIDOC gir museumsfelleskapet råd om god dokumentasjonspraksis og utvikling innen museumsdokumentasjon. Utgangspunkt og tema for CIDOC-konferanse på Kreta i år var det grunnleggende begrepet i all god dokumentasjonspraksis; «Provenance of knowledge», eller «kunnskapsproveniens».

Begrepet eller praksisen «kunnskapsproveniens» har mye til felles med kildekritikk. Der begrepet proveniens ofte knyttes til et verks eierhistorikk, kan «kunnskapsproveniens» forståes som forsøket på å spore opprinnelsen til informasjon og kunnskap om et objekt, en enhet eller en ide, for igjen å kunne forsøke å rekonstruere hele kjeden av objektets opprinnelse, bruken, tolkningen og formidlingen av det, og vår kunnskap om dette. Hovedformålet med denne praksisen er å kunne bekrefte, illustrere eller validere informasjon og kunnskap som er å finne i dokumentasjon, for igjen å kunne legge til rette for forståelse; på tvers av tid og kultur.

Muligheten for å kunne validere og/eller avkrefte informasjon og kunnskap i museer har fått god drahjelp fra den økende bruken av ulike digitale teknologier innen dokumentasjon. Men denne økende bruken har samtidig skapt nye utfordringer fordi overflod av tilgjengelig informasjon gjør det vanskelig å innføre standarder og gode prosesser for nettopp valideringen av informasjon.

Innleggene på årets CIDOC-konferanse viste at det er svært mange innfallsvinkler til temaet «kunnskapsproveniens», og mange av innleggene var naturlig nok knyttet til ulike modeller, verktøy, teknologi og innovasjon innen dokumentasjon. Konferansen hadde tre hovedtemaer, med ulike undertemaer: «Modeller, verktøy og teknologi», «Proveniens og dokumentasjon» og «Innovasjon innen dokumentasjon».

En av sesjonene under hovedtemaet «Proveniens og dokumentasjon» problematiserte dokumentasjon og proveniens knyttet til samtidskunst under tittelen «Samtidskunst, proveniens, intervju og dokumentasjon», og presenterte innovative måter på å forsøke å forstå og gjennomføre dokumentasjon av samtidskunst. Et av innleggende her var fra et pågående prosjekt ved Pori Art Museum i Finland som har innledet et samarbeid med kunstnergruppen T.E.H.D.A.S. ry. om arkivering av gruppens videodokumentasjon av egne performancer. Innlegget skisserte opp noen problemstillinger knyttet til hva slags materiale som skal registreres, kvalitetssikring av metadata, copyright/åndsverkslovgivning og digital lagring.

En annen sesjon under samme hovedtema hadde tittelen «Proveniens og ulovlig handel» og tok for seg den permanente og økende trusselen mot kulturarv i hele verden som nettopp ulovlig handel er. Dokumentasjon og sporingen av proveniens spiller en helt sentral rolle for alle som arbeider med kulturarv for å kunne beskytte gjenstander – både forutfor og etter eventuell plyndring og tyveri. Innleggene på denne sesjonen tok for seg ulike epistemologiske og etiske spørsmål knyttet til temaet, samt presenterte bidrag til synliggjøringen av proveniensforskning. Et av innleggene la blant annet frem et prosjekt fra Østerrike hvor de to institusjonene Kunsthistorsiches Museum (KHM) og Kommission für Provenienzforschung (KP) har samarbeidet om å utarbeide en tilgjengelig nettutgave av katalogkortene fra Zentraldepot für beschlagnahmte Sammlungen, opprettet høsten 1938. Depoet inneholdt mange tusen gjenstander fra jødiske kunstsamlinger i Wien som ble konfiskert av nazistene fra mars 1938. For å gjøre disse kildene offentlig tilgjengelig for søk, har katalogkortene fra arkivene til de to ulike institusjonene KHM og KP nå blitt skannet og translitterert og lagt parallelt ut på websiden www.zdk-online.org. For proveniensforskning har det også blitt implementert et access-level i databasen hvor forskere kan legge til relatert informasjon. Denne typen informasjon vil etterhvert bli lagt til på websiden. Nettutgaven gir muligheten for en mer detaljert proveniensforskning ved å kunne sammenligne kildegrunnlaget fra to ulike institusjoner, og kan bidra til å øke den historiske bevisstheten rundt temaet.

En av de tre vinnerne av konferansens Poster-sesjon, knyttet til temaet «Proveniens og dokumentasjon»: «The story of a tie: Interpreting museum object and the construction of local identities», av Margareta Biskupic Curla (Muzej Turopolja, Kroatia) og Vesna Zupetic (Grad Velika Gorica, Kroatia).
En av de tre vinnerne av konferansens Poster-sesjon, knyttet til temaet «Proveniens og dokumentasjon»: «The story of a tie: Interpreting museum object and the construction of local identities», av Margareta Biskupic Curla (Muzej Turopolja, Kroatia) og Vesna Zupetic (Grad Velika Gorica, Kroatia).

Andre interessante forsøk på å samle og presentere dokumentasjon fra ulike kilder ble diskutert på sesjonen med tittelen «Dokumentasjon som kilde til proveniens». Denne sesjonen fokuserte blant annet på hvordan man kan bruke dokumentasjon til å etablere proveniens, samt problematiseringen av dette. Her ble blant annet et prosjekt ved Musée d’art et d’histoire i Geneve presentert, som tok utgangspunkt i kildekritikk og hvordan dokumentasjon i seg selv kan være en kilde til kunnskapsproveniens. Som de fleste andre museer med historiske kildemateriale har dette museet håndskrevne registre og dokumenter med informasjon om gjenstanders proveniens, forfattet av ikke navngitte museumsansatte. Etter hvert som dagens museumsansatte har arbeidet med dette materialet, har de blitt kjent med de ulike håndskriftene, og sett behovet for å kunne identifisere hvem som står bak den ulike informasjonen som er gitt i dokumentasjonsmaterialet for å kunne vurdere dets pålitelighet. Museet har nå begynt å dokumentere denne identifiseringen av håndskrifter i sine databaser med en beskrivelse, for igjen å kunne tilrettelegge for enda mer pålitelig vitenskapelig forskning.

Ved samme sesjon ble også resultatet fra CIDOCs undersøkelse av dokumentasjonsteknologi for 2017 presentert, en undersøkelse som er et pågående prosjekt som forsøker å identifisere tendenser innen dokumentasjonsteknologi (helt nye teknologier og nye applikasjoner innen eksisterende teknologier), for igjen å kunne gi et godt informasjonsgrunnlag for fremtidige investeringer: Hvilke teknologier har potensiale, hvilke kjenner mange til, hvilke er i bruk. Undersøkelsen viste blant annet at kjennskapen til ulike nye teknologier er jevnt over større enn bruken av disse, bortsett fra digitalfotografi, og at RFID og «Talegjenkjenning» er teknologier som har størst potensiale for økt fremtidig bruk av de teknologiene som ble vist til i undersøkelsen.

På sesjonen «Semantisk web, LOD, Graph Dbs og kunnskapsproveniens», under konferansens hovedtema «Modeller, verktøy og teknologi», ble også enkelte av de mer teknologiske aspektene ved dokumentasjon og proveniens diskutert. Sesjonen tok spesielt utgangspunkt i den økende tilgjengeligheten av verktøy knyttet til åpen kildekode og data fra den semantiske weben, og hvordan bruken av disse kan inngå i arbeidet med kunnskapsproveniens. Et av innleggene her beskrev et prosjekt ved Nasjonalmuseet i Oslo, støttet av Norsk kulturråd, hvor det er blitt utviklet et autoritetsregister over norske kunstnernavn med Norsk kunstnerleksikon og Nasjonalmuseets samlingsdatabase som utgangspunkt, og med bruk av Kulturnav som infrastruktur. Målet er å lage en så komplett liste som mulig og bidra til en bedre kvalitetssikring av data og gjenbruk. Det legges opp til at det i autoritetslisten også skal refereres til andre ulike digitale biografiske ressurser, som blant andre Wikipedia, Wikidata, ULAN (The Union List of Artist Names) og VIAF (Virtual International Authority File). Utfordringen med autoritetsregisteret er fremtidig drift, men Nasjonalmuseet ser et stort potensial i bruken av et slik register og planlegger workshops med andre museer om hvordan flere aktører kan bidra og redigere et slikt register slik at det på sikt kan bli en levende ressurs. Getty Vocabularies, som er storebroren til det norske prosjektet, var også representert på konferansen og la frem nye oppdateringer for sine autoritetsregistre (AAT, ULAN, IA, TGN, CONA) på en egen interaktiv spesialsesjon.
Det ble også holdt flere andre spesialsesjoner på konferansen. En av de sentrale her var situasjonen rundt Museu Nacional, Rio de Janeiro i Brasil. Visedirektøren for museet presenterte den nåværende situasjonen etter den katastrofale brannen på museet, og noen planer for hvordan de skal arbeide fremover. Representanter fra styret i CIDOC presenterte hvordan de og andre komiteer i ICOM har respondert på katastrofen, og la opp til en videre diskusjon i plenum om hvordan det internasjonale museumsfelleskapet kan hjelpe til ved en slik krisesituasjon, med fokus spesielt på dokumentasjon. Foreløpig er det en stor utfordring med å få oversikt over situasjonen og hvilke gjenstander som faktisk er tapt, å få på plass infrastrukturen for å kunne ta imot henvendelser fra utenforstående som vil hjelpe (som fotodokumentasjon), og håndtere pengeinnsamling til dette arbeidet og gjenoppbyggingen. Det kommer til å være en lang periode med utgravinger på selve brannåstedet før man i det hele tatt kan tenke på å en eventuell gjenoppbygging.

Dr. Christiana Serejo, visedirekør ved Museu Nacional, Rio De Janeiro, presenterer situasjonen etter den katastrofale brannen på museet.
Dr. Christiana Serejo, visedirekør ved Museu Nacional, Rio De Janeiro, presenterer situasjonen etter den katastrofale brannen på museet.

Temaet for årets CIDOC-konferanse, kunnskapsproveniens, åpner opp for mange ulike innfallsvinkler. Mange av problemstillingene som ble reist og diskutert under konferansen er også svært relevant for det arbeidet vi gjør ved Nasjonalmuseets bibliotek- og dokumentasjonsarkiv. I tillegg til viktigheten av å dokumentere et verks proveniens (forstått som kunnskapen om et verk, dets kjede av eierskap eller livshistorie, inkludert tidligere eiere, opprinnelse og brukssammenheng), er det også nødvendig å ha fokus på opprinnelsen til selve informasjonen og kunnskapen om et objekt, en enhet eller ide. I en hverdag hvor den økende tilgjengeligheten av informasjon etter hvert har blitt en utfordring og ikke bare en gode, er det spesielt viktig å få på plass gode prosesser og standarder for valideringen av kunnskap og informasjon.

Tidsskriftet Heritage vil i januar 2019 utgi et spesialnummer som ytterligere vil utdype noen av temaene og problemstillingene knyttet til begrepet kunnskapsproveniens. Spesialnummeret vil ha Dr. George Bruseker fra Foundation for Research and Technology – Hellas (FORTH) som gjesteredaktør, og er et åpent tilgjengelig tidsskrift: https://www.mdpi.com/journal/heritage/special_issues/CIDOC

Når pengene rår

Rapport fra ICOM MPR konferanse i Chicago, 8. – 11. oktober 2018

Paal Mork, formann i Norsk ICOM

Årets ICOM MPR konferanse ble holdt i Chicago. Finansieringsstrukturen ved amerikanske museer har alltid gjort det interessant å følge utviklingen i USA for ICOM-komiteen som omhandler markedsføring, kommunikasjon og sponsorvirksomhet.

Norwegians Dreamliner til Chicago bød på god kinokomfort, og jeg valgte meg filmen Oceans 8. Den handler om åtte listige jenter som klarer å lure seg unna alle sikkerhetssystemene ved The Metropolitain Museum of Art i New York. Etter nøye planlegging klarer de å stjele et verdifullt diamanthalsbånd fra en av gjestene ved en veldedighetsmiddag på museet. Men hva har filmomtale å gjøre i en reiseartikkel for Norsk ICOM? Jo – selv om mye i filmen ikke er hentet fra virkelighetens verden, er veldedighetsmiddager for de rike og berømte i museers utstillinger en del av hverdagen ved mange amerikanske museer. Da vi besøkte Field Museum of Natural History løp folk inniblant utstoppede elefanter og dinosaurer for å dekke middagsbord til en tilstelning senere på kvelden.

Ute til høyre gjøres middagsbordene klare i Field Museums foajé.
Ute til høyre gjøres middagsbordene klare i Field Museums foajé.

Slike middager er del av en finansieringsstruktur som er lite vanlig i Norge. For dette kan ikke sammenlignes med de mange norske museer som tilbyr utleie av sine lokaler til priser som bare er en brøkdel av det cateringleverandøren tar for å servere middag i lokalet. Alt er stort i USA – også prisen de rike og berømte er villige til å betale for å delta på eksklusive middager i museets utstillinger. Og overskuddet går tilbake til museet. Med begrenset tilgang til offentlige midler blir slike tilstelninger en del av museets virksomhet. Private investorer er villige til å investere i museet mot å få tilgang til en eksklusiv bruk av museet som gir dem kredibilitet og status.

Jeg vil imidlertid ikke laste norske museer for her å ha oversett ett marked som lett kan utnyttes. For dessverre er det slik at de fleste rike og berømte i Norge mangler en kultur for å ville betale MYE for en middag med museumsgjenstandene. I Norge forventer vi at kultur skal være nærmest gratis, og skal vi arrangere stor middag, så skal det prutes på prisen.

Markedsføring og bærekraftige museer

Carol Scott, medlem av ICOMs Executive Committee og styremedlem i ICOM MPR tok for seg museers forretningsmodeller i sitt foredrag. Hun har vært sentral i ICOMs ferske spørreundersøkelse blant de nasjonale og internasjonale komiteene, og kunne avsløre at på spørsmål om hva som er de tre viktigste saker for museer, svarer de fleste at finansiering er viktigst.

Carol Scott tester Chicagos pizza.
Carol Scott tester Chicagos pizza.

Scott henviser til at offentlig finansiering av museer reduseres verden over. Museer mangler tilstrekkelige synlighet, og det virker ikke som om det er forståelse blant politikere for de store og viktige verdiene som museene besitter. Det er lite trolig at denne trenden vil snu. Museer må derfor i stadig økende grad forholde seg til en blandingsøkonomi som stiller andre krav til virksomheten.

Det kan raskt oppstå etiske utfordringer ved privat finansiering av museumsvirksomhet. Scott henviser til det etiske regelverket som sier at: «Uavhengig av inntektskilde, skal museet beholde kontrollen over integritet og innhold i sine programmer, utstillinger og aktiviteter. Inntektsbringende aktiviteter skal ikke svekke institusjonens standarder eller bringe den i vanry overfor publikum.» Paragraf 1.10.

Fra gammelt av har museene formidlet kunnskap til et publikum som utgjør målgruppen. I de siste tiår har samkvem mellom museene og publikum blitt mer dialogbasert, der publikums deltagelse i museets utadrettede virksomhet har blitt et viktig aspekt. Kommunikasjon mellom museet og publikum er ikke lenger enveisformidling, men en samtale som er gjensidig givende.

I en blandingsøkonomi der finansiering av museenes virksomhet i større grad utgjøres av eksterne og private partnere, kommer det flere interessenter inn i dette bildet. Sponsorer og støttespillere har gjerne en egeninteresse i budskapet som formidles. De nyter godt av museets sterke merkeverdier, og kan ha ønsker om hvordan egenprofilering skal knyttes mot disse. Museets budskap blir da ikke bare en dialog mellom museet og publikum, men museet må også ivareta en dialog mellom museet og støttespillerne. I tillegg kan støttespillerne ha avtalefestede krav til hvordan de skal profileres i museets kommunikasjon.

Kommersielle aktører har gjerne en annen finansieringsmodell enn museene. Museer er ikke-kommersielle virksomheter der penger kun er et virkemiddel til å oppnå en målsetning. Som oftest er denne målsetningen formidling og forvaltning av samlingene. I kommersielle virksomheter er penger både et virkemiddel og selve målet – i form av utbytte til eierne.

Scott viser til at museene må ta bevisste valg i en slik blandingsøkonomi. Når forretningsmodell skal velges, må museet først gjennomgå sin misjon og visjon, og sine verdier. Misjonen beskriver hvilke oppgave museet har i samfunnet, og hvem det er til for. Visjonen er målet som organisasjonen skal strekke seg etter. Verdiene beskriver hva museet står for. Strategisk plan må også legges til grunn. Disse dokumentene er viktige for museenes strategiske føringer, og først etter en gjennomgang av disse har museet et kvalifisert grunnlag for valg av forretningsmodell. En forretningsmodell som kan komme i konflikt med misjon, visjon eller verdier vil raskt utfordre museets integritet.

Vi diskuterte ulike former for blandingsøkonomi, og skisserte tre modeller. Vi konkluderte med at den ideelle modell er den hvor driften av museet kan opprettholdes gjennom offentlige tilskudd og besøksgenererte inntekter, samtidig som museet har tilgang til sponsorinntekter for å realisere prosjekter. I USA er museene mer avhengig av private midler, både til utvikling og prosjekter, men også for å sikre selve driften av museet. Denne modellen gjør at museet må legge ned mye arbeid i å skaffe ekstern finansiering, noe som i mange tilfeller vil sette sitt preg på virksomheten. En modell der all virksomhet finansieres gjennom offentlige tilskudd og besøksgenererte inntekter kan være behagelig, men mangel på ekstern finansiering og sponsormidler kan virke begrensende, ettersom det kan være for små midler til å realisere utvikling og nye prosjekter.

Jeg ser at vi er heldige i Norge som har en stor andel offentlig finansiering. Vi har også noen gode eksempler på private investeringer i museene. Samtidig er det en liten av del av sponsormarkedet som går til kulturformål i forhold til den omfattende sponsorfinansieringen av sport. I tillegg har Norge en helt annen kultur enn USA for privates investering i kulturformål. Myndighetene stimulerer privates støtte til museer i form av gaveforsterkning. Dette kan medvirke til en endring i denne kulturen. Samtidig er det (med noen hederlige unntak) få store norske aktører som satser store private midler på kultur. Dette kan blir utfordrende hvis tendensen med redusert offentlige tilskudd til kulturformål fortsetter.

Chicago skyline
Chicago skyline

Alle foto: Paal Mork

Finsk museumsarkitektur og utstillingsdesign

Utstill. arkitekt Stein Adler Bernhoft, -Utviklingsenheten i MiST / Museene i Sør-Trøndelag

ICAMT 44th. Annual Conference, 6.-8. september 2018, Helsinki/Espoo, Finland

 Denne internasjonale 2018-årskonferansen i regi av ICAMT, (International Committee for Architecture and Museum Techniques), der undertegnede også er styremedlem, ble avholdt i Helsinki/Espoo-området. Tema og konferansetittel var:

«Museum Architecture and Exhibition Techniques & Exhibitions Design»

ICAMT-konferansens tittel er bred og mangfoldig i all sin betydning, og konferansen bar også preg av dette, i forhold til de høyst ulike museene og utstillingene som ble presentert og besøkt i Helsinki, Espoo og nærliggende områder.

Dette gjør det også vanskelig å definere en «rød tråd» for denne reiserapporten…

I tillegg til befaringer på de respektive museene, var det som vanlig også avsatt tid til mange presentasjoner, (papers), av internasjonale utstillingsprosjekt fra flere av de rundt 60 deltakerne. Her var alt fra total restaurering av et av den tsarens sommer-residenser utenfor St. Petersburg, til nytt museum for trans-personer i Colombia!

Finland og finsk formgivning har tydeligvis, (og velfortjent), en stor internasjonal status, og dette gjenspeilte seg i den store deltakelsen. Foruten de nordiske og baltiske land, var det også kolleger fra Tyskland, Nederland, Russland, Italia, Frankrike, Belgia, Portugal, Georgia, Brasil, Japan, Sør-Korea m. fl.

Lokal arrangør for årskonferansen, var ICAMT styremedlem Eeva Kyllonen, som hadde lagt ned et stort forarbeid. Som et resultat av dette fremstod konferansen derfor som en av de mest vellykkete i regi av ICAMT.

Og hva var det egentlig vi fikk se og oppleve…?

Mangfold er som tidligere nevnt et gjennomgående stikkord, med alt fra veletablerte kunstmuseer i Helsinki og Espoo til øko/naturmuseum inne i de finske skoger, og friluftsmuseum i skjærgården utenfor Espoo. Museene hadde også store variasjoner arkitektonisk, og i forhold til når de ble etablert. For min egen del, og som praktiserende utstillingsarkitekt, er jeg vel så opptatt av arkitekturen og bygningen som skal «huse» de respektive utstillingene, som utstillingene i seg selv.

Og akkurat her er Finland et spennende land i så måte!

WeeGee-bygningens konstruksjon, med kun 8 bærende betongsøyler for takkonstruksjonen, gir ingen innvendige bærevegger, men kun fleksible lettvegger.
WeeGee-bygningens konstruksjon, med kun 8 bærende betongsøyler for takkonstruksjonen, gir ingen innvendige bærevegger, men kun fleksible lettvegger.
Et enkelt og stilrent eksteriør, der skogen speiler seg på et delikat vis i vindusflatene , preger fasadene på WeeGee-bygningen.
Et enkelt og stilrent eksteriør, der skogen speiler seg på et delikat vis i vindusflatene , preger fasadene på WeeGee-bygningen.

Om jeg skal velge meg ut et spesifikt museum i denne reiserapporten, så velger jeg å vektlegge museet WeeGee som er plassert sentralt i Tapiola/Espoo. Og når man snakker om «sentralt» i Espoo blir det hele litt spesielt… Espoo er Finlands nest største by regnet i folketall. Den har likevel ikke noe større sentrum å fremvise.

Den ene konferansedagene ble avholdt her, og jeg fikk da et godt innblikk i hvordan museet fungerte for publikum, med sine klart definerte og varierte soner, der noen har store glassflater ut mot den tilstøtende bjørkeskogen, mens andre er omgjort til en såkalt «black box» i ulike størrelser.

I tillegg til WeGee, bød konferansedagene også på museumsbesøk til museer som Haltia Natur- og økologimuseum, Archipilago Museum Pentela, (et idyllisk friluftsmuseem ute i skjærgården ved Espoo), Amos Rex kunstmuseum som nettopp har bygget ut under bakkenivå og ellers blitt renovert, beliggende sentralt i Helsinki. Utover dette også besøk og presentasjoner Bymuseet i Helsinki, samt Päivälehti Museum, som er et presse-, trykke-, og mediamuseum i Helsinki.

Og personlig avsatte jeg en dag ekstra, kun for å vandre gatelangs med kamera og nyte «alt» av arkitektoniske inntrykk, som favorittbyen min, Helsinki, kan by på!

Betraktninger rundt CECA-navnet og begrepet cultural action

ICOM CECA-konferanse 2018 i Tbilisi, Georgia
Anne Kari Skår, Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

ICOM CECAs årlige konferanse ble 24. – 27. oktober 2018 arrangert på Georgian National Museum i Tbilisi, Georgia og samlet ca. 130 deltakere. Temaet for konferansen var «Museums, education and cultural action: between old and new meanings».

Cultural action – hva er det?
CECA er en av de eldste ICOM-komiteene, og med sine over 1000 medlemmer fra ca. 85 land er den også en av de største. I den siste tiden har komiteen tatt opp til diskusjon de to termene som inngår i navnet: «education» og «cultural action». Det var i 1963 at begrepet «cultural action» ble introdusert, men uten at det ble gitt en nærmere forklaring av hva dette skulle innebære. Mens de fleste har en nokså klar forståelse av hva som ligger i begrepet education, stiller det seg ganske annerledes når det gjelder forståelsen av «cultural action». Hva i all verden ligger i dette, og betyr det det samme i ulike land? Dette var noe av det Arja van Veldhuizen tok opp i sitt foredrag «What’s in a name? Talking about museum education and cultural action – words and meanings reflecting views on our profession».

Foredragsholderen Arja van Veldhuizen er direktør ved Stadsmuseum Woerden, Nederland og styremedlem i CECA.
Foredragsholderen Arja van Veldhuizen er direktør ved Stadsmuseum Woerden, Nederland og styremedlem i CECA.

Hun startet med å henvise til den nylig utkomne ICOM Education 28: Cultural action som handler om CECAs historie og bakgrunnen for begrepet cultural action. Her kommer det fram at ordene må forstås i en fransk kontekst, der ordene action culturelle blir sett på som kultur i sin bredeste forstand og omfatter all publikumsaktivitet som museene og andre institusjoner organiserer. Det franske begrepet action culturelle ble direkte oversatt til engelsk uten at det ble reflektert noe særlig omkring betydningen ordene kunne ha på dette språket. Da den nye CECA-komiteen ble etablert i 1968, ble det besluttet at den skulle dekke et bredere felt enn den forrige komiteen «Committee for education», som CECA har sitt utspring fra. Komiteen skulle ikke lenger kun omfatte education, men inkludere «a whole new sphere of cultural action», som det heter. Ordene education og cultural action skulle utfyller hverandre og si noe om mangfoldet i aktivitetene som bedrives innen CECA.

For å få vite noe om hvordan begrepet forstås i dag, foretok Arja van Veldhuizen sammen med en annen fra CECA-styret i 2016/2016 en uformell undersøkelse blant CECA-medlemmene om hva begrepet cultural action betyr for dem. Svarene viser tydelig at det er et begrep som egentlig ingen bruker. Den mest vanlige oppfatningen av ordene er at de viser til aktiviteter som formidlingsavdelingene (education departments) driver og som ikke er rettet mot skolene. Mange skiller mellom education som noe museene gjør i forhold til skolene, mens cultural action er tilbudene til «vanlig publikum». I noen land, særlig i Latin-Amerika, forbindes begrepet til aktivisme, der museene er involvert i protestbevegelser f.eks. og har politiske konnotasjoner.

CECA-Vocabulary
På CECAs styremøte i London i fjor besluttet en at en ville se nærmere på hvilke ord museumsformidlere (museums educators) bruker for å beskrive arbeidet de utfører til daglig. Dermed startet arbeidet med det som ble kalt CECA-Vocabulary, og Arja påtok seg oppgaven med å samle inn ord. Alle de nasjonale CECA-korrespondentene ble bedt om å beskrive de fire mest brukte ordene i sitt eget språk som ble brukt til å beskrive deres arbeid. De ble også bedt om å oppgi den meste brukte stillingsbetegnelsen for denne type arbeid. Hun kunne nå presentere CECA-Vocabulary på engelsk. Den omfatter foreløpig 19 land, men innsamlingsarbeidet fortsetter. Hun viste en ordsky som omfattet ordene som var oppgitt som ord 1 og 2 i svarene hun fikk inn (se figur).

Ordsky med de mest brukte ordene
Ordsky med de mest brukte ordene

Mange understreker at termen cultural action ikke fungerer i deres språk/land. Så hva skal vi da gjøre? Skal vi forandre navnet – eller bevare det som et kulturminne? Uansett hva vi mener om dette bør vi oppfordre til å utforske mer omkring bruken og historien bak navnet, mener Arja.

Action Culturelle dukker opp kun én gang – som ord 2 i Frankrike.

Education eller education program er det klart mest vanlige. Mange påpeker imidlertid at education-ordet oppleves litt utdatert og er gjerne forstått på en ganske smal og «skoleaktig» måte.

Variasjoner av termen museumspedagogikk (museum pedagogy) kommer fram i noen land, men det synes som mange av de som bruker begrepet gradvis beveger seg mot ordet formidling/Vermittlung. Formidling er som kjent ikke så enkelt å oversette til engelsk, men Arja forteller at en britisk kollega som arbeider i Norge, foreslår å oversette det med cultural interaction (ikke action, men interaction).

I den latinske språkverdenen kommer det fram ord som médiation (fransk), mediacão, portugisisk), mediazione (italiensk), mediación (spansk).

Ordet mediation er faktisk ikke nevnt av noen, og det bør vi merke oss. Det brukes mer i sammenhenger der det er tale om konflikthåndtering. På engelsk kommer det gjerne fram ord som interpretation, accessibility og engagement.

Hvorfor skal vi bry oss om ord?
Bruken av ulike begreper, og endringen i denne bruken, forteller noe om hvordan en har tenkt og tenker omkring læring i museene, og om museenes rolle i samfunnet i ulike deler av verden. Ordene education og pedagogy reflekterer gjerne et behavioristisk læringssyn, det samme kan også til en viss grad gjelde for Vermittlung og médiation, og oppleves av mange som utdaterte.

Vi skal også merke oss at ord og begreper oppfattes ulikt i ulike land. Mens en i Storbritannia i dag foretrekker learning heller enn education, som minner for mye om skole i den negative betydningen av ordet, så lyder ord som lernen på tysk og leren på nederlandsk eller apprendre på fransk absolutt mer «skoleaktig» enn education på disse språkene, forteller Arja van Veldhuizen.

Er det så viktig å bry seg med hvilke med ord og begreper vi bruker i arbeidet vårt? Ja, mener jeg. Ord er viktige for å bli sett og anerkjent, og ordene gjenspeiler også holdninger og dypere forståelse av forholdet mellom museet og publikum. I de siste årene har en særlig innen universitetsmuseene her i landet vært opptatt av bruken av ordet formidling. Er dette er et ord vi skal fortsette å bruke, eller bør vi søke å finne et annet? I dagens museer er det et ønske om å ha en dialog og toveiskommunikasjon heller enn en enveisrettet formidling fra «eksperten» til publikum. Kommunikasjon og forskningskommunikasjon kan dermed være en bedre beskrivelse av den prosessen en ønsker skal foregå i møtet med publikum. Hver enkelt besøkende har med seg sine egne kunnskaper, forutsetninger og holdninger når de skal tilegne seg noe nytt, og det dreier seg gjerne om omstrukturering av kunnskap og viten i like stor grad som bare å få formidlet noe helt nytt.

Men ord er ord – det er praksis som teller.