Baroline Log Robøle
Museene i sør-Trøndelag

Årets ICMS konferanse ble arrangert sammen med NCCPP i Los Angeles, USA. Som tittelen over angir var temaet for konferansen global Innovations in Cultural Property Protection. I løpet av konferansens 4 dager var vi på ulike museer i Los Angelesområdet, dag 1 på the J. Paul Getty Center med kunst fra middelalder frem til i dag i moderne arkitektur og hage, dag 2 på The Broad med kontemporær kunst fra 1950 frem til i dag. Den 3. dagen var viet helt og holdent til museumsbesøk på 3 valgfrie museum, alle startet med frokost på LACMA kunstmuseum, deretter gikk turen for min del til Autry Museum of the American West, Norton Simon kunstmuseum og the Huntington botanisk hage, bibliotek og kunstmuseum. Den siste dagen var kun for ICMS medlemmer med årsmøte og foredrag på The Getty Villa, dagen ble avsluttet med den mektige greske tragedien «Memnon» i Villaens Amfi. Alle besøkene var flotte og inspirerende.

Mange av foredragende gjorde sterke inntrykk, spesielt åpningen på dag 1 hvor det siste årets hendelser på museer rundt i verden med naturkatastrofer, krigshandlinger, vandalisme og innbrudd ble gjennomgått. Der ødeleggelse av kulturarv er en del av det å utslette et land og et folk. Klimaaktivister som vandaliserer kunst for å få oppmerksomhet rundt sin sak og paradokset som ligger i at ekstremvær og store svingninger i klimaet vårt fører til ødeleggelser på bygninger, samlinger og kulturarv.

Mange av foredragene tok for seg nye innovasjoner innenfor sikring og sikkerhet i museumssektoren. For oss i Norge kan vel noe av det virke som science-fiction, og det er vanskelig å se for seg at det kan ha noen stor overføringsverdi til våre forhold. En av utstillingene ved the Autry Museum tok for seg overvåkning og undersøkelser under tittelen “Are you the observer or are you the observed”. En spennende innfallsvinkel på et viktig tema.

Det var interessant å observere forskjellene i hvordan man tilnærmer seg og håndterer de ulike situasjonene i Europa og USA. Der det i USA i mange tilfeller er rå makt som er middelet, velger Europeiske museer oftere å gå i dialog med og komme til enighet i møte med for eksempel miljøaktivister.

I løpet av disse dagene gjorde jeg meg noen refleksjoner om hvordan vi i Norge ivaretar sikringen og sikkerheten rundt vår egen kulturarv ved våre egne museer.

Når det gjelder tyverisikring og sikkerhet mot vandalisme er vi nok sammenlignet med mange land i verden veldig naive i vår tilnærming til sikring og sikkerhet. Vi stoler på folk og vi tror de fleste har gode hensikter og gjør det rette. Noe som i bunn og grunn er nært sannheten. Men vi må også være forberedt i de situasjonene der vi møter på de som ikke har gode hensikter.

Vi har også en betydelig utfordring når det kommer til ekstremvær og naturkatastrofer i årene som kommer. Det å ha sikret våre bygninger og samlinger godt nok. I Norge har vi jo et klima med store variasjoner over året, så en del av dette håndterer vi godt. Men hva skjer når de tiltakene vi har fungerer lenger? Her er det også viktig å ha tenkt igjennom og gjort gode risikoanalyser.

Krig har for oss i Norge lenge vært ganske fjernt, men nå er det dessverre mer aktuelt å sikre seg mot enn på lenge. Krig på mange fronter med fysisk ødeleggelse av kulturarv, men også digitale innbrudd for å skrive om historien, forfalske den immaterielle kulturarven. Fortelle historien på en annen måte. Denne delen av sikring og sikkerhet er utfordrende å håndtere.

En ting er å være godt forberedt med gode sikringsplaner, beredskapsplaner og verdibergingsplaner, det kommer også en fase etter at krisen er over og man skal rydde opp.

Etter denne konferansen er noe av det som står tydeligst for meg viktigheten av å ha tenkt igjennom, ha gode sikringsplaner og nettverk før uhellet er ute.

Det å ta inn ny teknologi i klimaovervåkning og publikumsovervåkning kommer i full fart og det gjelder å henge med. Men hvor mye er nok, når går man fra åpen kulturinstitusjon til å være et hvelv?

På konferansen var dagene fulle av inntrykk og læring, så akkurat nå er nok refleksjonene mer spørsmål enn konklusjoner. Men det er viktige spørsmål som jeg kommer til å ta med inn i mitt daglige arbeid og prøve å gjøre noe med.