Christian-Emil Ore
Universitetet i Oslo

Årets CIDOC-konferanse ble arrangert i Rijksmuseum, Amsterdam. Konferansetittelen var «Sustainable Connections: Building Knowledge Networks». Som forventet dreie de fleste av foredragene seg om digitale samlinger, informasjonsmodeller og hvordan å kople informasjon, og mange av dem var ganske tekniske slik av illustrasjon 1 viser. Tatt i betraktning min egen faglige bakgrunn, nestleder i CIDOC CRM Special Interest Group, fulgte jeg disse med stor interesse. Men det var et kort foredrag om et digitaliserings- og forsoningsarbeid på Nova Scotia, Canada som jeg synes fortjener en nærmere omtale: Unlocking Collections : «Meeting communities where they are»  holdt av Karin Kierstead, Association of Nova Scotia Museums (ANSM).  Det ga en annen tolkning av konferansetittelen.

Museumslandskapet i Nova Scotia kan minne om det vi hadde i Norge inntil den store konsolideringen for 20–25 år siden. ANSM har 121 medlemsmuseer, og befolkningen på Nova Scotia er om lag en million. I Norge hadde vi 700 samlinger (570 museer) og en befolkning på rundt 5 millioner. Mange av medlemsmuseene i ANSM er små, lokale museer (bygninger, båter o.l.).

For å forstå bakgrunnen for prosjektet hun snakket om, er det nyttig å se litt på historien til Nova Scotia. Nova Scotias historie de siste 400 årene er kompleks og har mange kulturelle lag. Urbefolkningen er Mi’kmaq-folket. Området ble først kolonisert av Frankrike i 1605 og gitt navnet Acadia, mens den engelske/skotsk kongen James I/VI utstedte i 1621 et dokument med rettigheter til å opprette en koloni med navnet Nova Scotia. De neste 120 årene skiftet det hvem som hadde kontrollen, men det endte som kjent med britisk kontroll. Det som kanskje er mer ukjent, er at britene på midten av 1700-tallet brutalt tvangsflyttet de fransktalende (akadiere) dels til det som nå er USA, dels til Europa. I perioden 1770–1815 kom det rundt 16 000 gælisktalende immigranter fra Nordvest-Skottland (første fase av The Highland Clearances). Som ellers i de nordlige koloniene var det et visst innslag av afroamerikanere, både slaver og frie.  I dag finnes det mindre grupper av Mi’kmaq, fransktalende akadiere, gællisktalende og afroamerikanere i Nova Scotia, i tillegg til den dominerende engelsktalende befolkingen.

Canada har siden 2002 hatt sin «Truth and Reconciliation»-kommisjon altså nesten 20 år før den norske. Fokus har vært hvordan urfolk har blitt behandlet, og hva som kan gjøres for å rette opp forholdene. Verken de fransktalende akadierne, gællisktalende eller afroamerikanere kan sies å høre til urfolk og omfattes ikke av kommisjonens arbeid.

I 2022 fikk ANSM støtte til en videre digitalisering av samlingene til medlemsmuseene. Inntil da var drøyt halvparten av samlingene digitalisert. ANSM ønsket også å diskutere strategier og annet samarbeid med dem de kaller de grunnleggende gruppene (Mi’kmaq, akadiere, gællisktalende, afroamerikanere) for blant annet å høre deres mening om hvordan digitalisering best kunne gjøres. Det var ikke snakk om å la være å digitalisere den eksisterende tradisjonelle dokumentasjonen, men prøve å få representanter for de fire gruppene i tale for å se om en kunne dokumentere materialet på en bedre måte. Noen kan hevde at det er visse metodiske problemer knyttet til et slikt samarbeid ved at de gjenværende gruppene ikke nødvendigvis representerer det som var, men etter min mening bør en lytte til dem som hører til slike grupper i dag. Det er vel det minste en kan gjøre. Vi har mye av det samme problematikken i Norge, jf. Fosen-saken, dokumentasjon av sørsamiske miljøer, skogfinner og de reisende. For en uke siden fikk jeg selv en forespørsel om hvordan å registrere og bevare stedsnavn på romani, altså ikke navn som Tatersletta, men navn som de brukte selv.

I 2022 begynte ANSM å utarbeide en digitaliseringsstrategi for de kulturhistoriske samlingene. Samlingene til medlemsmuseene omfatter gjenstander og materiale fra de fire gruppene, men er selvfølgelig ikke begrenset til det. Tanken var som nevnt å få til en samhandling mellom museene og minoritetsgruppene for på den måten å få klargjort hva som skulle prioriteres og hvordan det best burde gjøres med henblikk på en avkolonisering av dokumentasjonen. Som ved de fleste slike samlinger, også her i Norge, er materialet katalogisert av personer som ikke tilhører minoritetsgruppene, og dokumentasjonen inneholder begrenset informasjon om de aktuelle gruppene. Målet til ANSM var å styrke båndene, lytte til ønsker og behov, samt gi gruppene en bedre tilgang til gjenstandene «sine». For å oppnå dette ønsket ANSM å samarbeide med gruppene om prioriteringer, diskutere problemer med eksisterende dokumentasjon, sørge for at lokale lærerne kunne få bedre informasjon til bruk i undervisningen og en generell enklere tilgang.

Sommeren 2022 ble det avhold møter med de ulike gruppene. Det var to totimers møter pr gruppe (tre for Mi’kmaq).  For meg synes det å være litt knapp tid å få frem gode resultater, og de burde kanskje gjenta møtene med jevne mellomrom. Om det er planen ble det ikke sagt noe om i foredraget, og det står ingen ting om det i ANSMs skriftlige materiale. Men synes å være klart at museene og ANSM fikk mange nye og nyttige tilbakemeldinger som det ser ut til at de har tatt hensyn til i den videre planleggingen. Men som vi alle vet, krever en omlegging av dokumentasjonspraksis og aktiv kontakt med minoritetsgrupper, det være seg urfolk eller senere innvandrere, ressurser som det kan være vanskelig å finne i en ikke altfor velfinansiert museumssektor. Men det er alltid verdt å samhandle aktivt med grupper som leverer informasjon og materiale til museer og samlinger. Også i Norge hender det ikke sjelden at det er en enveistransport der materiale «forsvinner» i samlingsinstitusjonene og ikke blir gjort tilgjengelig for lokalmiljøene på en skikkelig måte.

Det var et interessant foredrag som et innblikk inn kanadisk museumshverdag. Det finnes mer informasjon om prosjektet i Nova Scotia på ANSMs hjemmesider (https://ansm.ns.ca/).