«Contemporary Collections: Contested and Powerful» var tittelen på konferansen holdt i Winnipeg, Canada i regi av ICOM COMCOL (komiteen for samlinger og samlingsforvaltning) og Federation of Human Rights Museums (FIHRM) 25-28.9.18.

Eystein Markusson, Narviksenteret

Konferansen ble holdt på det canadiske menneskerettighetsmuseet i Winnipeg. Museet er imponerende i sin størrelse og arkitektoniske utforming. Hele museet er viet menneskerettigheter og åpnet i 2014. Som et apropos til det norske nasjonalmuseet under oppføring var særlig bruken av alabast imponerende, men her innendørs.

Overordnet for konferansen var tesen om at museer er ikke nøytrale, men politiske aktører. Det er aldri mulig å være helt nøytral og gjennom våre utvalg av gjenstander og tematikk vil en alltid være en meningsbærer.

Jeg sitter igjen med tre hovedinntrykk fra konferansen.

Hvordan fremstiller museer med eksisterende, store samlinger disse i lys av menneskerettigheter?

Dette er min egen institusjons perspektiv og også temaet for mitt innlegg på konferansen. Vårt museum har en stor gjenstandssamling som er bygd opp over ca. 60 år og har i forbindelse med etableringer av nye utstillinger møtt mange problemstillinger knyttet til hvordan gjenstander og samlinger endrer meningsinnhold knyttet til hvilken kontekst og sammenheng de blir satt i. En rekke av innleggene var relatert til dette, som f. eks. fremstillingen av amerikanske urfolk i canadiske museer. Museet i Manitoba problematiserte særlig hvordan gjenstander tidligere har blitt brukt for å gi et inntrykk av urfolk som «the noble savage» og hvordan en nå dreier formidlingen til å reflektere det mangfold som ethvert folk representerer i kraft av å være en samling individer som ikke er «frosset» fast i et særskilt punkt i tiden.

Det ble også fokusert på det problematiske som ligger i hvordan samlinger er bygd opp og av hvem, f. eks. i forbindelse med slavehandel. Mange samlinger har sin opprinnelse i private initiativer og er siden blitt institusjoner. Disse samlingene kan være preget av den tids menneskesyn, f. eks. på slaver. Utfordringen ligger i hva disse samlingene formidler og hvordan kan vi bruke de til å formidle et menneskesyn som vi ønsker. Det ligger også et etisk dilemma i hvordan man bruker disse gjenstandene og samlingene innenfor det etiske rammeverket vi i dag velger å benytte oss av. En avart av dette er alle de gjenstander som ble samlet inn av store institusjoner fra urfolk. Dette ble belyst i foredraget «Have you seen our grandmother» hvor det bygges et nettverk for å bringe gjenstander tilbake til de folkene som de ble tatt fra. Dette dreier seg blant annet om rester fra avdøde mennesker og religiøse talismaner som har stor betydning for de folkene de ble tatt fra.

Hva gjør ny museumsinitiativer knyttet til menneskerettigheter i forhold til gjenstander og samlinger?

Flere av deltakerne var relativt nye museer som ikke startet rundt en samling, men rundt et tema som ønskes belyst. Vertsmuseet er et av disse, man har startet et nasjonalt museum fordi man ønsker å belyse menneskerettigheter og deretter leter man etter gjenstander som fungerer som formidlere av det budskapet som en ønsker å bringe frem. Dette representerer en dreining fra tidligere museumspraksis hvor en samlet inn gjenstander som skulle gi et representativt, «sant», bilde av et tema, være det andre verdenskrig eller jordbruket i indre Østfold.

Som en del av sluttdebatten ble det fra flere gitt uttrykk for at man med gamle samlinger er fanget av skranker som settes av samlingene. Det kan være gjennom givere, stiftere eller uformelle bindinger til venneforeninger eller finansiører.

Blant de nyere initiativene synes mange å oppleve seg frigjort fra disse bindingene som forvalterne av gamle samlinger er underlagt. Mange av deltakerne opplever disse bindingene, men det er ofte de etablerte museene som står bak lån til nye tematiske museum, som f. eks. utlån fra regionmuseet i Manitoba til det canadiske menneskerettighetsmuseum.

Som en del av sluttdebatten hevdet jeg imidlertid at det ligger en gave i disse eksisterende samlingene. Det er aldri helt rett fram, men det ligger samtidig en enorm formidlingsverdi og autensitet i disse samlingene og gjenstandene som er vanskelig å oppnå gjennom grafisk design og digital teknikk.

Hvordan kan museum uten samlinger formidle?

Endel museer har som sitt formål å formidle og ivareta tematikk som ikke nødvendigvis har så mange gjenstander knyttet til seg. Et av disse var rettsmuseet i Nürnberg som er sentrert rundt rettslokalet hvor den internasjonale straffeprosessen etter andre verdenskrig foregikk. For dette museet er den viktigste gjenstanden rettslokalet, mens det ellers få fysiske gjenstander. Dette tjener som et eksempel på noe som er en iboende egenskap ved å formidle menneskerettigheter, internasjonale lov o.l. Fenomener på dette abstrakte nivået er for det første krevende å drive formidling rundt og for det andre vanskelig å legemliggjøre igjennom samling av fysiske gjenstander.

Konferansen var et vellykket møte mellom museumsarbeidere som gjør sin jobb under svært ulike rammebetingelser og politiske forhold. Særlig slående var kontrasten mellom de europeiske deltakerne som ofte diskuterer problemstillinger som ligger et stykke tilbake i tid og de latinamerikanske som behandler dagsaktuelle livstruende problemstillinger. Påfallende var også fraværet av representanter fra land som Russland, Kina og Afrika. Det skyldes trolig en blanding av tematikk og deltakeravgift.