CIDOC – konferansen 2018
Heraklion (Kretas hovedstad)
29. september til 6. oktober 2018
Anita Kongssund, Kurator dokumentasjonsarkiv
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Konferansen«Provenance of knowledge» synligjorde proveniens-begrepets spennvidde og bruksområder, og ikke minst betydningen av proveniensforskning som en pågående prosess. Akkurat som kilder og objekter i seg selv jevnlig må re-fortolkes, må også historikken og konteksten rundt selve proveniensen gjennomgå et kritisk blikk.
I vid forstand omhandler proveniens all kunnskapsproduksjon knyttet til et objekt. Fra et kunst- og arkivfaglig ståsted, som jeg representerer, har begrepet tradisjonelt handlet om eierhistorikken til et kunstverk, eller til dokumenters opprinnelige orden og sammenheng i en arkivsamling. Her ble proveniens drøftet under tre overordene bolker: «Modeller, verktøy og teknologi», «Innovasjon i dokumentasjon» og «Dokumentasjon og proveniens». Proveniens er essensielt for å kunne vurdere et objekts autentisitet og dets historiske og antikvariske verdi. Autentisitet og eierhistorikk vil også være av avgjørende betydning i etiske og juridiske saker, som i forbindelse med illegitim handel eller i spørsmål om opphavsrettigheter. Sistnevnte problematikk ble tatt opp av sjefskurator ved Pori kunstmuseum i Finland, Anni Saisto, som presenterte online-arkivet T.E.H.D.A.S.ry, Performance archive (http://tehdasry.fi/wordpress/). Dette non profit- kunstnerarkivet består av over 300 video-opptak og eies av den kunstnerstyrte gruppen T.E.H.D.A.S. Gruppen er ansvarlig for innsamling og publisering av digitalt materiale knyttet til samtidskunstutstillinger, konsept-og performancekunst, samtidig som de også selv produserer og iverksetter ulike prosjekter. Hovedformålet er å støtte og promotere unge kunstnere. Kunstmuseet fungerer som depo-institusjon for det digitale arkivet, og omfatter forvalting, bevaring og arkivering. Rammebetingelsene er svært gjennomarbeidede når det kommer til opphavsrettigheter og spesifikasjoner knyttet til bruk av det digitale materialet. Som hvordan forvalte rettighetene til opptakene av en kunst- eller performance-forestilling, eller hvorvidt opptaket i seg selv kan vurderes som et selvstendig kunstverk. Rettighetsavtaler er derfor utarbeidet på alle nivå, inkludert dateringer og henvisninger til aktuelt lovverk. Opphavsrettighetene er utformet med tanke på å ivareta kunstnernes rettigheter, samtidig som materialet også skal være offentlig tilgjengelig for forskning og undervisning. I den tredelte D-ark-strukturen ligger også selve masterfilene og metadata.
Andre innlegg problematiserte hvilken terminologi, kategorier eller typologier man bruker for å beskrive, identifisere og klassifisere objekter, ettersom disse nødvendigvis ikke alltid oppfattes som like nøytrale eller samlende i ulike samfunn, kulturer eller perioder. Underliggende, eller ubevisste forestillinger og definisjoner kan ha en mer eller mindre uttalt slagside, det være seg vestlig tankegang versus kolonihistorie, eller urfolks definisjoner kontra storsamfunnet. Det samme gjelder objektene selv: Hva formidler det innsamlede materialet av verdier og oppfatninger fra en gitt epoke, eller om ens egen institusjons- eller en samlers verdioppfatninger? Selve opphavssituasjonen og formålet for innsamlingen blir derfor et viktig bakteppe i vurderingene knyttet til proveniens. Et eksempel på utfordringene med å rekonstruere et tapt eller mangelfullt materiale, og samtidig validere proveniensens pålitelighet, ble presentert av Eleni Papathoma fra Museum of Modern Greek Culture. Som så mange andre nasjonalstater utover 1800-1900-tallet ble den museale innsamlingen styrt av et overordnet politisk ønske om å bygge oppunder en voksende nasjonalfølelse og om å skape en felles identitet. Et ledd i dette prosjektet var innsamlingen av folkedrakter, som på det tidspunktet var i ferd med å gå ut av bruk som følge av urbaniseringen og industrialiseringen. Sett med ettertidens kritiske blikk, har imidlertid både påliteligheten av proveniensen og selve samlingenes representativitet blitt satt under lupen. Innsamlingen var sterkt influert av Arts and Craft-bevegelsen, som fortrinnsvis vektla estetiske og håndverksmessige kvaliteter, og av et nokså idealisert blikk på hvilke drakter som ble ansett som bevaringsverdige. Mindre «ikoniske» draktvarianter, samt et mer representativt draktutvalg fra landets blandede befolkning ble derimot ikke i tilstrekkelig grad innlemmet i samlingene. Også antikvitetshandlerne spilte en avgjørende rolle for hvilke objekter som var i omløp, inkludert opplysninger om proveniens. Men hvordan validere denne informasjonen i ettertid? I dag samler museet et mye bredere utvalg av folkedrakter, inkludert arkiver og muntlig materiale, noe som tidligere ikke var praksis. Eksempelet viser hvordan politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale forhold kan være premissleverandører i en innsamlingsprosess, og hvilke begrensinger som kan ligge i kildematerialet eller objektene selv. Det blir derfor en uavbrutt øvelse å være seg bevisst hvordan samtidens egne forutsetninger til enhver tid preger hva man samler inn og dokumenterer.
Objekt-dokumentasjon kan også være en kilde til kunstnerisk bearbeidelse. Krysningspunktet mellom det kunstneriske og dokumentariske har i de senere år fanget interessen til mange kunstnere. Natasa Biza er en av dem som trekker veksler på arkeologiske og museale metoder i sine prosjekter. Et av hennes siste arbeider ble presentert av Katerina Konstantinoy fra Panteion University of Social and Practical Sciencies. Utgangspunktet var en samling kjøkkenutstyr som lå lagret på Landbruksmuseet i Athen. Gjenstandene stammet fra den kalde krigens Marshall-hjelp, der Hellas stod i en særstilling på grunn av sin særlig svake økonomiske situasjon, utstrakte korrupsjon og høye arbeidsledighet. Det var interessant at Marshallbidragene til Hellas ikke bare bestod av rene pengeoverføringer, men også gjorde seg konkret gjeldende i form av husholdningsartikler. Ved å arrangere og kontekstualisere samlingen av hverdagsgjenstander inn en historisk ramme, kunne kunstneren tematisere og belyse noen viktige sider ved etterkrigstidas politiske, sosiale og kulturelle dimensjoner.
Andre innlegg tok for seg hvordan deling og tilgjengeliggjøring av kunnskap kan forbedres digitalt, og hvordan standariserte metadata kan utformes universelt og utveksles både innenfor – og på tvers av fagfelt. Databaser der innholdet er enkelt overførbart og lett søkbart kan også bidra til å oppdage eller supplere hull i et eksisterende kildemateriale. Et eksempel på sistnevnte er nettstedet (www.zdk-online.org) som er et samarbeidsprosjekt mellom Kunsthistorisches Museum og Archiv des Bundesdenkmalamts, der fagansvaret er lagt til Kommisjonen for proveniensforskning. Databasen gjør det mulig å forske parallelt i kildene etter private kunstsamlinger som tidligere var eid av jøder, samlinger som nazistene plyndret etter «Anschluss» i mars 1938. Basen inneholder skannede indekskort fra de to nevnte institusjonene, samt hovedkatalogen etter Sentraldepoet for konfiskert kunst. Depoet, opprettet i 1938, holdt hus i Neue Burg i Wien fram til 1941. Dette fungerte som en sentral for videre spredning av kunstverkene til ulike museer, inkludert det planlagte «Førermuseet» i Linz. I tillegg til kunstobjektenes egen historikk får man her kjennskap til depoets historie, kunstverkenes nåværende plassering og hvilke opplysninger som mangler.
Alt i alt gav konferansen en påminnelse om det kontinuerlige arbeidet som prosessen med samlingsarbeid innebærer: Hvem la inn informasjon om et objekt, tidspunktet, samt hvordan validere påliteligheten av informasjonen. Med andre ord, kildekritisk arbeid i alle ledd. Kanskje en selvfølge, men som det likevel ofte syndes mot i museer og arkiver. Mange institusjoner sliter imidlertid med manglende ressurser til å bedrive tilfredsstillende dokumentasjon- og proveniensforskning, samt katalogisering. I våre dager generer gjerne digitalisering penger, mens det i mindre grad bevilges midler til selve kunnskapsinnsamlingen og kvalitetssikringen. Naturlig nok vil det variere hvor mye informasjon som er tilgjengelig for hvert enkelt objekt. Flere institusjoner har for øvrig åpnet opp for kvalitetssikret brukermedvirkning på egne nettsider. Faren er for mye informasjon. Tanya Szrajber, leder av Dokumentasjonsavdelingen ved The British Museum, har som hovedprinsipp at all kontekstuell, diskursiv og sammenlignende informasjon skal med i databasene, i den grad det øker forståelsen eller kunnskapen om et objekt. I en ideell verden har det meste verdi, også eldre referanser og informasjon. Man kan heller ikke forutse hva som vil interessere brukere og forskere i framtida. Til syvende og sist må man likevel foreta et utvalg, inkludert hvilke digitale versjoner man skal bevare. Digitale metadata må dessuten jevnlig oppgraderes, både soft- og hardwaren, og endringene bør være sporbare og reversible. Enkelte deltakere tok til orde for at absolutt alle endringer i metadata burde loggføres. Og at papirkopier heller ikke bør kastes!
Revisjon av proveniens er en tilbakevendende prosess i dokumentasjonsprosessen. Dette innebærer jevnlig dialog med fortiden og bevissthet rundt egen rolle og selvforståelse. Samtidig bidrar tid og rom bidrar til å skape nødvendig avstand for å kunne analysere egen virksomhet. Følgende prosedyre vil uansett stadig være gjeldene: hvem har produsert objektet, hvordan, når og hvorfor. Og videre: hvilke eiere, hvilke bruksområder, hvem la inn informasjonen og hvilke systemer eller teknologiske «plattformer» har til enhver tid vært i bruk. Dessuten vil det være interessant å vite når et materiale ble gjort tilgjengelig for forskere og publikum.
Til tonene av gresk folkemusikk ble det en kveld arrangert en felles middag. Det ble også anledning til å delta på en dagsutflukt, hvor vi besøkte de tidligere minoiske palassene Knossos og Mallia, samt til den etter hvert så berømte øya Spinaloga på Kretas østkyst. Dagsturen ble rundet av med et besøk i Angus Nicholas.
