Den 51. ICOM-ICME konferansen ble avholdt i Estlands Nasjonalmuseum i Tartu, 9.-12. oktober 2018

Mari S. Mathiesen, Kulturhistorisk museum, UiO

ICME er den internasjonale komiteen for etnografiske museer, og tema for konferansen var “Re‐imagining the Museum in the Global Contemporary”. Som temaet antyder, var det et fokus på utviklingen av museene i et samtidsperspektiv. Store tema som digitalisering og repatriering ble drøftet, men det var også rom for mer hverdagslige praksis-nære innspill på hvordan jobbe mer interaktivt, nå nye publikumsgrupper osv.

Som alltid er det en inspirerende opplevelse å reise på ICOM konferanse. Konferansens faglige program hadde mange inspirerende innlegg. Men også det å oppleve et vertsland og et vertsmuseum sammen med kolleger fra hele verden er noe jeg opplever som svært faglig stimulerende, på mange måter. Jeg skal i det følgende presentere noen av mine inntrykk fra vertsmuseet.

Det nye post-sovjetiske nasjonalmuseet

Det er en storslagen og påkostet museumsbygning som ønsker oss velkommen. Bygningen fra 2016 har gode konferanse-fasiliteter og flere serveringssteder, og det er tydelig lagt til rette for flere former for inntekter.

Museet ble grunnlagt i 1909, og i 1922 flyttet museet inn i et herskapshus utenfor sentrum. Det var opprinnelig basert på nasjonale samlinger, altså det vi i på norsk ville kalt etnologisk, men gjennom donasjon fikk museet også en samling fra finsk-ugriske minoritetsgrupper. Etter sigende skal det gamle museet ha vært godt besøkt. Området er grønt og fredelig og like utenfor byen, og skal da som nå ha vært et populært rekreasjonsområde.

I 1944 ble museumsområdet bombet, og så omgjort til sovjetisk militær flyplass. Hele området ble forbudt for vanlige mennesker frem til frigjøringen i 1991. I 2003 ble det besluttet å bygge et nytt nasjonalmuseum på det samme området, som en del av den post-sovjetiske nasjonsbyggingen som fortsatt pågår. I dag er det igjen tur-stier som preger området. Piggtråden står fortsatt, bevart som kulturminne, men det er store åpne hull i gjerdet der turstiene krysser gamle militære grenser.

Det nye museet spiller altså tydelig på omgivelsene, og på tomtens historie. Men det var ikke før jeg skulle skrive dette, at jeg selv innså at bygningen helt konkret ligger i forlengelsen av den gamle flystripen. Hovedinngangen ligger på motsatt side, så jeg så aldri flystripa.

For flere bilder:

https://www.dezeen.com/2016/10/01/estonian-national-museum-opens-dorell-ghotmeh-tane-tartu-estonia/

Det er en svært imponerende ny bygning. Hypermoderne, betong og glass. I teorien kan man se rett gjennom den 350 meter lange hovedbygningen, fra inngang A til inngang B. Hovedutstillingen, nasjonens tidslinje, ligger midt i bygningen, tidslinjen er helt åpen i midten og har glassdører i hver ende. Fra hovedinngangen kommer man rett inn i nåtiden, men hvis man bruker den bakre inngangen kommer man inn i steinalder.

Hovedutstillingen er nasjonens tidslinje, kalt ”encounters” på engelsk, alstå ”møter”. Det er en lang, moderne og rett tidslinje, med utvalgte gjenstander og svært mange skjermer. Det er nytt, moderne og påkostet.

Alle utstillingstekster er på lese-brett, og man tar med seg et lite kort med foretrukket språk som man ”drar” ved teksten, og slik kan de tilby svært mange språk i hovedutstillingen. To fulltidsstillinger driver det digitale innholdet.

Det opplevdes veldig nytt og fint, men også veldig stort, og akkurat så upersonlig som det gjerne blir, når det først er stort og nasjonalt. Akustikken er litt voldsom, til tross for lyddemping i veggene: taket er høyt og det er mange besøkende. Museet har vært en publikumsuksess, og har hatt 500 000 besøkende de to første årene.

Levende folkedrakter

Som avstikkere langs hoved-aksen ligger små tematiske utstillingsrom, som bryter opp den moderne hallen og den bråkete akustikken. Temaene springer ut a tidslinjen, men fungerer også på egenhånd. Her vises museets gamle etnologiske samling av nasjonal rural kultur. Jeg synes at nettopp denne kombinasjonen av sentral tidslinje og fordypning på ”sidelinja” fungerte svært godt, og la til rette for en balansert presentasjon. Sammenhengen mellom tidslinjen og ”nasjonal kultur” er et godt grep for å unngå tidløs fremstilling av en statisk bondekultur.

Jeg synes det er litt morsomt med folkedrakt, men klassiske utstillinger av drakt kan være ganske forutsigbare. Og det er her jeg fant det gjorde størst inntrykk på meg, i dette gigantiske nybygget: 3D printede mannekenger. Så enkelt, men så utrolig virkningsfullt. De er høye og lave, tykke og tynne, men viktigst av at; i bevegelse. Ikke bokstavelig talt, men de er scannet midtveis i bevegelser. Og de har ansiktsuttrykk. De er alle ensfarget grå plast, som gjør dukkene mindre fremtredende, og lar folkedraktene komme til sin rett.

Personlig har jeg et ambivalent forhold til utstillingsdukker. Jeg mener at drakter gjerne ser bedre ut på dukker, men det er noe livløst ved enkelte slike dukker, som i noen tilfeller fremstår som direkte skummelt. Dette kan synes trivielt, men særlig når det kommer til kulturhistoriske museer er dette viktig. Kulturhistoriske museer skal gi besøkende mennesker innsikt i andre menneskers liv. Når disse ”andre” representeres av dukker som gir en form for ubehag, så påvirker det publikums opplevelse negativt.

Men her borte på den tematiske ”sidelinjen” (som du må jobbe litt for å finne fordi den sentrale nasjonale tidslinjen er tydelig og dominerende) her har gamle estiske folkedrakter fått nytt liv. Jeg følte oppriktig på et øyeblikk av museumsmagi når jeg møtte disse dukkene. Utstillingens design er ren og moderne, jeg tror vi kan kalle det ”nordisk”. Og dukkene er akkurat så nedtonede i sitt uttrykk, at draktene får en levende og troverdig fremtoning.

Etnografi, etnologi, mennesker

Et tema som har vært drøftet i ICME i flere år er kommiteens navn, ”etnografiske museer”. Begrepet etnografisk brukes på forskjellige måter i forskjellige land, og har en vekslende grad av koloniale assosiasjoner. I Norge har vi tradisjonelt brukt etnografi om studiet av fremmede kulturer, og etnologi om studiet av norsk kultur. I Øst-Europa har man en tradisjon for å bruke begrepet etnografi om studiet av lokal/nasjonal kultur, og etter 1990 har ICME fått mange nye medlemmer fra regionen. Derfor er det nesten ironisk at vi sitter i et museums for nasjonal kultur og drøfter ICMEs terminologi.

Det har nylig oppstått et press fra ICOM sentralt om at ICME må endre navn, for å tiltrekke seg nye medlemmer. Forslaget fra Paris er å endre ”International Committee for Museums & Collections of Ethnography” til ”International Committee for Museums & Collections of Ethnography, Diversity & Indigenous Peoples”, altså ICMEDIP. Dette er et interessant spørsmål både faglig sett, men også i forhold til hvilken strategisk betydning ICOM sentralt skal ha i de faglige kommiteene.

Flere medlemmer uttrykker bekymring for at et så langt navn vil virke begrensende, mer enn forenende. Og ironien ligger i at det er nettopp vertsmuseet, Estlands splitter nye nasjonalmuseum, kan være en av museene som faller utenfor de nye rammene som nå drøftes. Altså at ved å inkludere ”mangfold” i navnet, så risikerer man å begrense mangfoldet i ICME, hvis museer som representerer etniske nasjonale majoriteter ikke lenger omfattes av ”paraplyen”.

Like fullt, det var svært spennende å få oppleve Estland på nært hold. De fleste av oss hadde liten kjennskap til landet fra før, så det var mye å lære. Innenfor rammene av et nytt nasjonalmuseum lurte jeg på i hvilken grad et land med så mange eksterne ”koloniherrer” historisk sett har hatt en bevissthet den Estiske nasjon. Derfor spurte jeg min gode venn, arrangør Agnes Aljas, om museets navn på estisk er ”museum for den estiske nasjon” eller ”museum for det estiske folket” og hun svarte: ”It means literally the Estonian museum of Human Being”.