Leif Pareli, konservator emeritus, Norsk Folkemuseum
Bååstede-prosjektet, der Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum overførte vel 1600 samiske gjenstander fra samlingen ved Norsk Folkemuseum (som eies av begge de to museene) til de seks samiske museene i Norge, har vært presentert ved flere ICME-konferanser. Men erfaringer fra dette prosjektet er fremdeles relevant å dele med andre. Jeg valgte denne gang å fokusere på det jeg mener kan være positive følger for begge parter i et slikt prosjekt, altså ikke bare for mottakerne men også for den avleverende institusjonen. Dette er en side ved repatriering som til nå har fått lite oppmerksomhet. Min presentasjon het After Bååstede – Turning Repatriation from a Loss to a Win-win, og dreide seg om det jeg mener kan være positivt i etterkant, også for et museum som har gitt fra seg en stor del av en viktig samling.
Årets ICME-konferanse, med den litt runde tittelen Museums and Change, fokuserte nettopp på dekolonialisering og repatriering, og de fleste innleggene dreide seg om ulike planer om repatriering til urfolksgrupper, med mer eller mindre konkrete prosjekter, men også mye frustrasjon over byråkrati og vrangvilje hos de store, sentrale museene som i dag sitter på slike samlinger. Deltakerne på konferansen var for en stor del unge og aktivistisk orienterte. De fleste var nye i ICME, og knapt noen hadde hørt de tidligere presentasjonene om Bååstede, som jo er et tilbakeføringsprosjekt som faktisk er blitt gjennomført etter planen, og sånn sett må kunne kalles en suksess.
Derfor synd at forsinkelser, særlig på grunn av tekniske problemer ved de digitale innslagene, førte til at spørsmåls- og debattrunden ble sløyfet, og jeg fikk dermed bare noen tilfeldige tilbakemeldinger i etterkant. De var til gjengjeld alle positive. Jeg merket meg særlig kommentarene fra en brasiliansk deltaker, som mente måten Bååstede var lagt opp på, kunne være en modell for det materialet hun selv arbeidet med, og der motstanden fra ledelse og kolleger lignet på motforestillinger som også Bååstede ble møtt med i begynnerfasen, slik som skepsis til mottakernes evne til å ivareta museumsfaglige krav til sikkerhet og håndtering. Her hadde Bååstede et godt utgangspunkt, med mottakere som var etablerte museer og med høyt kvalifisert fagpersonale. Slik er det jo ikke overalt ellers. Ikke desto mindre mener jeg at erfaringene fra dette prosjektet kan ha relevans for mange typer tilbakeføringskrav andre steder i verden. Kanskje også i Brasil?
Som vanlig på slike konferanser var dagsprogrammet etterfulgt av et kveldsprogram med besøk på andre museer, der vi fikk omvisninger og møter med kolleger. For meg var det en spesiell opplevelse å besøke Nasjonalmuseet for Verdens Kulturer, fordi jeg visste at de der hadde en samisk samling, og jeg hadde på forhånd vært i kontakt med museet og den ansvarlige konservatoren. Samlingen var blitt innkjøpt på 1960-tallet med hjelp fra Nordiska museet, og besto av gjenstander fra reindriftsamisk miljø i Nord-Sverige. Da museet, som var en gammel institusjon, ble omdannet til verdenskulturmuseum, var det ved åpningen i 1965 for første gang i Latinamerika med en ”Sala de Lapones”. Denne utstillingen ble så nylig erstattet av en ny, og samtidig ble ordet ”Lapones” endret til ”Sami”, med tilhørende forklaring av hvorfor.
Her hadde de, i samarbeid med de nordiske ambassadene, laget en utstilling der et nokså lite antall gjenstander ga grunnlag for fyldige og gode tekster (så langt jeg rakk å lese) om mange forhold i samisk kultur og samfunnsliv. Konservatoren fortalte at han i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell kompetanse på samene, men han redegjorde for faglige problemer underveis i utstillingsprosjektet, og understreket hvordan de hadde søkt å kvalitetssikre både gjenstandsutvalg og tekster. Særlig var han opptatt av den trommen de hadde anskaffet til utstillingen, og understreket at de la vekt på å respektere samiske tradisjoner og regler rundt denne hellige gjenstanden. Jeg lovet å sjekke noen opplysninger når jeg kom tilbake til Folkemuseet og kunne konferere med litteraturen der. Alt i alt en interessant og spennende opplevelse, her i dette museet så langt fra Sameland.
En konferanse som denne kunne fortjene kommentarer om mye mer enn bare det faglige programmet. For meg personlig var det en stor opplevelse å være tilbake i Mexico By, der jeg var med også forrige gang ICME hadde møte her. Det var i 1999, og jeg var garantert den eneste fra den gang som deltok også nå. Mexico er et stort og mangfoldig land, slik vi kunne se i utstillingene i Det antropologiske nasjonalmuseet, der konferansen ble holdt. Før selve konferansen var det dagstur til den storslåtte ruinbyen Teotihuacan, som for to tusen år siden var Amerikas største by, og etter konferansen var det utflukt til provinshovedstaden Oaxaca lenger sør, med en mer avslappet atmosfære enn i megamillionbyen Mexico. Blant høydepunktene her var en omvisning i byens etno-botaniske hage, der vi lærte mye om denne provinsens mange kulturplanter – ikke visste jeg at mais har sin opprinnelse akkurat her, i en plante som fremdeles vokser vilt i området, eller at kulturvariantene av mais i dag er verdens mest dyrkede matplante, foran både hvete og ris. Og mye, mye mer. Mexico er et flott land, og en museumskonferanse er et utmerket utgangspunkt for å ønske å komme tilbake og lære mer.
