Dr. Denise Hagströmer, seniorkurator, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, ICDAD styremedlem 2023-25.

Et takk til Norsk ICOM for reisestøtten som gjorde det mulig for meg å delta i International Committee for Museums and Collections of Decorative Arts and Design på ICOM-ICDADs konferanse Dwelling, Design, and the Decorative Arts i Salem, Massachusetts, USA i 2024. Som styremedlem i ICDAD deltok jeg også på ICDADs generalforsamling, i komité-arbeidsmøter for den vitenskapelige komiteen, presenterte ett foredrag og var en av konferansens moderatorer.

Temaet for årets konferanse var Domesticity (boligkultur), og arrangementet fant sted i Peabody Essex Museum fra den 19. til den 21. november. Peabody Essex Museum, PEM, ble grunnlagt i 1799 og er det eldste kontinuerlig opererende museum i USA. Museet har en av de største samlingene av historisk arkitektur i noe kunstmuseum i USA, og museets forskjellige husmuseer og hager spenner over fire århundrer.

Selve konferansen fant sted på den første konferansedagen i de inspirerende og velbevarte salene i Hamilton Hall fra 1805, et hus som er allment anerkjent som en av de viktigste føderale bygningene i Amerika. Etter en åpen Call for Papers, bød konferansen på et stort spekter av kortere foredrag, primært med historiske temaer. Foredragene på konferansen ble supplert av en rekke studiebesøk. Blant annet fikk man mulighet til å oppsøke de historisk berømte bolighusene som er en del av PEM, inklusive Ropes Mansion fra tidig 1700-tallet og Gardner Pingree-House fra tidig 1800-tall. I stor kontrast til disse to New England-eindommen, fikk konferansedelegatene en omvisning av imponerende Yin Yu Tang – oversatt til engelsk som “Hall of Plentiful Shelter” – et hus med 16 soverom bygget i Kinas sørøstlige Huizhou-region, som var hjemmet til Huang-familien i nesten 200 år. Yin Yu Tang, som ble flyttet til PEM for over 20 år siden, har vært en bro til å forstå boligkulturen til generasjoner av familier som bor og jobber på landsbygda i Kina, gjennom det som kan beskrives som en immersive opplevelse for oss besøkere.

I min rapport vil jeg rette et særskilt blikk på ett av studiebesøkene, et eksempel på 1930-tallets europeiske moderne bevegelse og dess etablering i Massachusets, nemlig Gropius House fra 1938.

Walter Gropius, grunnleggeren av den tyske designskolen kjent som Bauhaus, var en av de mest innflytelsesrike arkitektene i det tjuende århundre. Vår omviser, husets Site Manager Wendy Hubbard, gav oss en veldig inspirerende omvisning om hvordan Gropius tegnet huset som familiens hjem da han kom for å undervise i arkitektur ved Harvards Graduate School of Design. Ekteparet Gropius kom fra London, dit de hadde først flyktet fra Nazi-Tyskland i 1934.

Huset ligger i Baker Bridge Road 68 i Lincoln, MA og der bodde Walter sammen med redaktøren og skribenten Ise Frank Gropius og datteren Ati. Det var Gropius’ mesen, filantropen Helen Storrow, som under initiativ fra den fremtredende Boston-arkitekten Henry Shepley, tilbød ham tomten på 2, 5 hektar og kapitalen til å bygge huset. Det er beskjedent i skala, men ble likevel noe av en sensasjon da det bygget på et av de mest idylliske stedene i New England, på toppen av en ås omgitt av en frukthage med epletrær bare en halvtimes kjøretur fra Harvard. Gropius’ asymmetriske hus kombinerte tradisjonelle elementer fra New England-regionen som feltstein og tre, med nye materialer som glassbyggestein og krom. Huset ble bygget med brede glassflater for å tillate naturlig lys. Grensene mellom inne og ute ble visket ut for å harmonisere med det omkringliggende landskapet. Walter og Ise Gropius fremmet idealer som enkelhet, geometri, funksjon og økonomi ved å bruke familiens hjem som et undervisningsverktøy. Synlig bak frukttrærene kunne vi se arkitekten Marcel Breuers hus, i dag i privat eides. Helen Storrow donerte også en nabotomt og midler til å bygge en bolig for Marcel Breuer, en av Gropius’ samtidige, da han ankom USA kort tid etter Gropius. De to startet et arkitektfirma i Cambridge, Massachusetts, kalt Walter Gropius and Marcel Breuer. Associated Architects. Mange av familiens eiendeler er fortsatt på plass, inkludert en bemerkelsesverdig samling møbler designet av Marcel Breuer laget i Bauhaus-verkstedene. Som eksempel kan nevnes matsalsstolene som hadde blitt brukt i direktørens hus i Bauhaus, Dessau.

Hver gjenstand i hjemmet deres hadde en mening og grunn til å være der, ellers ble den henvist til kjelleren. Nye designgjenstander som skulle ut på markedet måtte prøves ut. I stuen merket jeg meg to eksemplarer av japanen Sori Yanagis Sommerfugl-krakk, fra 1954, som ifølge datteren Ati var høyt elsket av foreldrene for designets unike japansk ånd. Kunstverk i stuen inkluderer personlige gaver av Josef Albers, Joan Miró og Henry Moore. Ise og Walter Gropius’ samarbeide ble synlig i tandem-skrivebordet med designeren Marianne Brandts arbeidsbelysning i stål og tre fra 1925, her ovenfor Ises skrivemaskin.

De to lampene var tidligere brukt i ekteparets hus i Dessau. Etter at ha forlatt metallverkstedet ved Bauhaus, arbeidet Brandt bla i Gropius’ studio i Berlin. Gropius bodde i huset til sin død i 1969. Ise Gropius fortsatte å bo der til kort tid før sin død i 1983. Gropius House er i dag et nasjonalt historisk landemerke(National Historic Landmark) og forvaltes av stiftelsen Historic New England.

For avslutningsvis vende tilbake konferansens tema, så ga studiebesøket til Walter og Ise Frank Gropius’ hus en berikende forståelse av og en ny dimensjon til Bauhaus immigrantens bidrag til New England-regionens boligarkitektur og designkultur, dets historiske narrativ og identitet, så vel som til ICDAD-konferansens tema.

Telma Martha Gomez Murillo
Kulturhistorisk museum UiO

Den internasjonale konferansen om Museums and Change-Convergence of Voices: Global Dialogue on Administration, Custody and Service, fant sted fra mandag 9. til torsdag 12. september i år, i Museum of Anthropology and History i Mexico City ved Nasjonalt institutt for Antropologi og Historie, og presenterte et svært bredt spekter av temaer knyttet til administrasjon, bevaring og tjeneste.

Spesialistene fra Smithsonian Institution presenterte sine artikler 9. september under morgensesjonen og holdt senere workshops og rundebordsmøter ved å bruke en strategi med idédugnad og dialog om opplevelsene til hver av deltakerne i rundebordskonferansen.

Når det gjelder støtte til kulturell suverenitet, presenterte Dr. Manuel May Castillo, prosjektkoordinator og leder for latinamerikanske programmer og oppsøkende spesialister ved Smithsonian Institution, National Museum of Indigenous American , sitt emne knyttet til arbeidet hans ved museet for å gi oss en oversikt over «International Legal Frameworks» og «Human Rights Framework» for urfolk. Han mener at dette rammeverket har utvidet seg og blitt mer komplekst, og han deler med oss i store trekk deler av kampen som ulike urfolksgrupper har drevet gjennom flere tiår, først for å bli anerkjent som grupper med like rettigheter og verdier som enhver annen gruppe. Disse prinsippene, som finnes i FNs erklæring om urfolks rettigheter (formet de siste tiårene), har utvidet folkeretten og har påvirket både politikken og nasjonale lover i forskjellige land rundt om i verden.

Budskapet som Dr. Manuel ønsker å formidle at prinsippene i erklæringen har et urfolksånd. Han refererte til den lange kampen i flere tiår for urfolksdelegasjonene (som har refleksjon og hjerte for de forskjellige urfolkene i verden) som først besøkte Folkeforbundet i Genève, som senere ble til FN.

Det første offisielle besøket til general Deskaheh Levi som talsmann fant sted i 1923 da han dro til Folkeforbundet i Genève på jakt etter rettferdighet, etter en uttømmende forespørsel om rettferdighet i Canada. Han fikk ikke møte i folkeforbundet, men byen Genève ga han en mulighet til å snakke med innbyggerne.

Dr. Manuel kaller denne begivenheten det første viktige symbolske øyeblikket fordi det var urbefolkningens første møte med statssystemet, og tatt i betraktning at dette øyeblikket ligger mellom de to verdenskrigene ble det en lang periode før de offisielle samtalene ble gjenopptatt i 1977. I denne perioden fortsatte urbefolkningen kampen for sine rettigheter.

I 1977 gikk den første delegasjonen av talspersoner for urfolks filosofier, kunnskap og verdier inn i FN-hovedkvarter og til slutt ble det essensielle dokumentet opprettet: Menneskerettighetserklæringen for urfolk (2007). Dette skaper presedens og viser til muligheten for å introdusere filosofier, kunnskap og verdier til de forskjellige folkene for å prøve å introdusere menneskerettighetsspråket. Deltakelsen var mer konstant i årene som kom.

I perioden 1977-2007 har det vært et intenst arbeid for urfolksgruppene og erklæringen ble vedtatt i 2007. Urfolksdelegasjoner har lenge slitt med diplomatiske spørsmål og intenst arbeid, angående samlinger. Artikkel nr.11 og 12 adresserer urbefolkningens rett til å opprettholde, beskytte og utvikle fortid, nåtid og fremtidig manifestasjon, også retten til å beskytte de arkeologiske stedene,hellige steder og gjenstander. I mange tilfeller er disse gjenstandene seremonielle gjenstander knyttet til religiøs betydning. Artikkel nr.11 og 12 viser også til restitusjon og hjemsendelse av de objektene som ble tatt uten behørig samtykke fra urbefolkningen.

Artikkel nr.41 tar for seg rett til å forvalte kulturarv, vitenskap, teknologi, også rett til kontroll og beskyttelse av åndsverk.

Artikkel nr.24 tar for seg tradisjonell medisin og helbredelsespraksis og noen av elementene har medisinske egenskaper.

Artiklene er en del av det «fargerike tekstilet» i forhold til Dr. Manuel May Castillo, de er knyttet til hverandre og de er en del av garantier for urbefolkningen. Kampen for rettighetene til urfolk har ikke tatt slutt, men betingelsene er gitt slik at under Erklæring om urfolksrettigheter gjennomføres nødvendige tiltak for deres samsvar og beskyttelse i hver av artiklene.

Christian-Emil Ore
Universitetet i Oslo

Årets CIDOC-konferanse ble arrangert i Rijksmuseum, Amsterdam. Konferansetittelen var «Sustainable Connections: Building Knowledge Networks». Som forventet dreie de fleste av foredragene seg om digitale samlinger, informasjonsmodeller og hvordan å kople informasjon, og mange av dem var ganske tekniske slik av illustrasjon 1 viser. Tatt i betraktning min egen faglige bakgrunn, nestleder i CIDOC CRM Special Interest Group, fulgte jeg disse med stor interesse. Men det var et kort foredrag om et digitaliserings- og forsoningsarbeid på Nova Scotia, Canada som jeg synes fortjener en nærmere omtale: Unlocking Collections : «Meeting communities where they are»  holdt av Karin Kierstead, Association of Nova Scotia Museums (ANSM).  Det ga en annen tolkning av konferansetittelen.

Museumslandskapet i Nova Scotia kan minne om det vi hadde i Norge inntil den store konsolideringen for 20–25 år siden. ANSM har 121 medlemsmuseer, og befolkningen på Nova Scotia er om lag en million. I Norge hadde vi 700 samlinger (570 museer) og en befolkning på rundt 5 millioner. Mange av medlemsmuseene i ANSM er små, lokale museer (bygninger, båter o.l.).

For å forstå bakgrunnen for prosjektet hun snakket om, er det nyttig å se litt på historien til Nova Scotia. Nova Scotias historie de siste 400 årene er kompleks og har mange kulturelle lag. Urbefolkningen er Mi’kmaq-folket. Området ble først kolonisert av Frankrike i 1605 og gitt navnet Acadia, mens den engelske/skotsk kongen James I/VI utstedte i 1621 et dokument med rettigheter til å opprette en koloni med navnet Nova Scotia. De neste 120 årene skiftet det hvem som hadde kontrollen, men det endte som kjent med britisk kontroll. Det som kanskje er mer ukjent, er at britene på midten av 1700-tallet brutalt tvangsflyttet de fransktalende (akadiere) dels til det som nå er USA, dels til Europa. I perioden 1770–1815 kom det rundt 16 000 gælisktalende immigranter fra Nordvest-Skottland (første fase av The Highland Clearances). Som ellers i de nordlige koloniene var det et visst innslag av afroamerikanere, både slaver og frie.  I dag finnes det mindre grupper av Mi’kmaq, fransktalende akadiere, gællisktalende og afroamerikanere i Nova Scotia, i tillegg til den dominerende engelsktalende befolkingen.

Canada har siden 2002 hatt sin «Truth and Reconciliation»-kommisjon altså nesten 20 år før den norske. Fokus har vært hvordan urfolk har blitt behandlet, og hva som kan gjøres for å rette opp forholdene. Verken de fransktalende akadierne, gællisktalende eller afroamerikanere kan sies å høre til urfolk og omfattes ikke av kommisjonens arbeid.

I 2022 fikk ANSM støtte til en videre digitalisering av samlingene til medlemsmuseene. Inntil da var drøyt halvparten av samlingene digitalisert. ANSM ønsket også å diskutere strategier og annet samarbeid med dem de kaller de grunnleggende gruppene (Mi’kmaq, akadiere, gællisktalende, afroamerikanere) for blant annet å høre deres mening om hvordan digitalisering best kunne gjøres. Det var ikke snakk om å la være å digitalisere den eksisterende tradisjonelle dokumentasjonen, men prøve å få representanter for de fire gruppene i tale for å se om en kunne dokumentere materialet på en bedre måte. Noen kan hevde at det er visse metodiske problemer knyttet til et slikt samarbeid ved at de gjenværende gruppene ikke nødvendigvis representerer det som var, men etter min mening bør en lytte til dem som hører til slike grupper i dag. Det er vel det minste en kan gjøre. Vi har mye av det samme problematikken i Norge, jf. Fosen-saken, dokumentasjon av sørsamiske miljøer, skogfinner og de reisende. For en uke siden fikk jeg selv en forespørsel om hvordan å registrere og bevare stedsnavn på romani, altså ikke navn som Tatersletta, men navn som de brukte selv.

I 2022 begynte ANSM å utarbeide en digitaliseringsstrategi for de kulturhistoriske samlingene. Samlingene til medlemsmuseene omfatter gjenstander og materiale fra de fire gruppene, men er selvfølgelig ikke begrenset til det. Tanken var som nevnt å få til en samhandling mellom museene og minoritetsgruppene for på den måten å få klargjort hva som skulle prioriteres og hvordan det best burde gjøres med henblikk på en avkolonisering av dokumentasjonen. Som ved de fleste slike samlinger, også her i Norge, er materialet katalogisert av personer som ikke tilhører minoritetsgruppene, og dokumentasjonen inneholder begrenset informasjon om de aktuelle gruppene. Målet til ANSM var å styrke båndene, lytte til ønsker og behov, samt gi gruppene en bedre tilgang til gjenstandene «sine». For å oppnå dette ønsket ANSM å samarbeide med gruppene om prioriteringer, diskutere problemer med eksisterende dokumentasjon, sørge for at lokale lærerne kunne få bedre informasjon til bruk i undervisningen og en generell enklere tilgang.

Sommeren 2022 ble det avhold møter med de ulike gruppene. Det var to totimers møter pr gruppe (tre for Mi’kmaq).  For meg synes det å være litt knapp tid å få frem gode resultater, og de burde kanskje gjenta møtene med jevne mellomrom. Om det er planen ble det ikke sagt noe om i foredraget, og det står ingen ting om det i ANSMs skriftlige materiale. Men synes å være klart at museene og ANSM fikk mange nye og nyttige tilbakemeldinger som det ser ut til at de har tatt hensyn til i den videre planleggingen. Men som vi alle vet, krever en omlegging av dokumentasjonspraksis og aktiv kontakt med minoritetsgrupper, det være seg urfolk eller senere innvandrere, ressurser som det kan være vanskelig å finne i en ikke altfor velfinansiert museumssektor. Men det er alltid verdt å samhandle aktivt med grupper som leverer informasjon og materiale til museer og samlinger. Også i Norge hender det ikke sjelden at det er en enveistransport der materiale «forsvinner» i samlingsinstitusjonene og ikke blir gjort tilgjengelig for lokalmiljøene på en skikkelig måte.

Det var et interessant foredrag som et innblikk inn kanadisk museumshverdag. Det finnes mer informasjon om prosjektet i Nova Scotia på ANSMs hjemmesider (https://ansm.ns.ca/).

Baroline Log Robøle
Museene i sør-Trøndelag

Årets ICMS konferanse ble arrangert sammen med NCCPP i Los Angeles, USA. Som tittelen over angir var temaet for konferansen global Innovations in Cultural Property Protection. I løpet av konferansens 4 dager var vi på ulike museer i Los Angelesområdet, dag 1 på the J. Paul Getty Center med kunst fra middelalder frem til i dag i moderne arkitektur og hage, dag 2 på The Broad med kontemporær kunst fra 1950 frem til i dag. Den 3. dagen var viet helt og holdent til museumsbesøk på 3 valgfrie museum, alle startet med frokost på LACMA kunstmuseum, deretter gikk turen for min del til Autry Museum of the American West, Norton Simon kunstmuseum og the Huntington botanisk hage, bibliotek og kunstmuseum. Den siste dagen var kun for ICMS medlemmer med årsmøte og foredrag på The Getty Villa, dagen ble avsluttet med den mektige greske tragedien «Memnon» i Villaens Amfi. Alle besøkene var flotte og inspirerende.

Mange av foredragende gjorde sterke inntrykk, spesielt åpningen på dag 1 hvor det siste årets hendelser på museer rundt i verden med naturkatastrofer, krigshandlinger, vandalisme og innbrudd ble gjennomgått. Der ødeleggelse av kulturarv er en del av det å utslette et land og et folk. Klimaaktivister som vandaliserer kunst for å få oppmerksomhet rundt sin sak og paradokset som ligger i at ekstremvær og store svingninger i klimaet vårt fører til ødeleggelser på bygninger, samlinger og kulturarv.

Mange av foredragene tok for seg nye innovasjoner innenfor sikring og sikkerhet i museumssektoren. For oss i Norge kan vel noe av det virke som science-fiction, og det er vanskelig å se for seg at det kan ha noen stor overføringsverdi til våre forhold. En av utstillingene ved the Autry Museum tok for seg overvåkning og undersøkelser under tittelen “Are you the observer or are you the observed”. En spennende innfallsvinkel på et viktig tema.

Det var interessant å observere forskjellene i hvordan man tilnærmer seg og håndterer de ulike situasjonene i Europa og USA. Der det i USA i mange tilfeller er rå makt som er middelet, velger Europeiske museer oftere å gå i dialog med og komme til enighet i møte med for eksempel miljøaktivister.

I løpet av disse dagene gjorde jeg meg noen refleksjoner om hvordan vi i Norge ivaretar sikringen og sikkerheten rundt vår egen kulturarv ved våre egne museer.

Når det gjelder tyverisikring og sikkerhet mot vandalisme er vi nok sammenlignet med mange land i verden veldig naive i vår tilnærming til sikring og sikkerhet. Vi stoler på folk og vi tror de fleste har gode hensikter og gjør det rette. Noe som i bunn og grunn er nært sannheten. Men vi må også være forberedt i de situasjonene der vi møter på de som ikke har gode hensikter.

Vi har også en betydelig utfordring når det kommer til ekstremvær og naturkatastrofer i årene som kommer. Det å ha sikret våre bygninger og samlinger godt nok. I Norge har vi jo et klima med store variasjoner over året, så en del av dette håndterer vi godt. Men hva skjer når de tiltakene vi har fungerer lenger? Her er det også viktig å ha tenkt igjennom og gjort gode risikoanalyser.

Krig har for oss i Norge lenge vært ganske fjernt, men nå er det dessverre mer aktuelt å sikre seg mot enn på lenge. Krig på mange fronter med fysisk ødeleggelse av kulturarv, men også digitale innbrudd for å skrive om historien, forfalske den immaterielle kulturarven. Fortelle historien på en annen måte. Denne delen av sikring og sikkerhet er utfordrende å håndtere.

En ting er å være godt forberedt med gode sikringsplaner, beredskapsplaner og verdibergingsplaner, det kommer også en fase etter at krisen er over og man skal rydde opp.

Etter denne konferansen er noe av det som står tydeligst for meg viktigheten av å ha tenkt igjennom, ha gode sikringsplaner og nettverk før uhellet er ute.

Det å ta inn ny teknologi i klimaovervåkning og publikumsovervåkning kommer i full fart og det gjelder å henge med. Men hvor mye er nok, når går man fra åpen kulturinstitusjon til å være et hvelv?

På konferansen var dagene fulle av inntrykk og læring, så akkurat nå er nok refleksjonene mer spørsmål enn konklusjoner. Men det er viktige spørsmål som jeg kommer til å ta med inn i mitt daglige arbeid og prøve å gjøre noe med.

Tor Marschhäuser
Museene i Sør Trøndelag as, Ringve og Rockheim

 Jeg var så heldig og fikk delta på NCCPP (National Conference on Property Protection) og ICMS sin konferanse i september i år.  Tema var «Preserving the past, protecting the future: Global Innovationsin Culturalproperty protection» og ble avholdt i noen av Los Angeles flotteste museer.

Det faste innlednings innlegget som alltid holdes av Gettymuseets egen Bob Combs går igjennom de fleste større hendelser og skader ved museum over hele verden det siste året. Dette gir et bilde av hva som «trender» og hva vi bør være ekstra oppmerksomme på når det gjelder sikring og sikkerhet. Gjennom det siste året er det selvfølgelig krigen i Ukraina og Midtøsten som er de mest ødeleggende og alvorligste hendelsene, men bildet viser helt tydelig at demonstranter/aktivister står for en økende og betydelig sikkerhetsrisiko.  Dette har tidligere først og fremst berørt billedkunst, mens vi nå ser at aktivister også angriper andre typer museum og gjenstander med suppe, maling og fastliming av demonstranter.

Ett av de mest interessante innleggene kom fra Getty`s egen stab, som viste oss sitt opplæringsprogram for egne ansatte ved «Security and visitor services». Opplærings programmet tar for seg nyansatte og har en plan for hva de skal gjennomgå første dag, første uke, andre uke osv. og inneholder til sammen 33 forskjellige temaer.

Opplæringen inneholder både praktisk gjennomføring som for eksempel førstehjelpskurs, men også flere bolker med ferdig lagede videosnutter som viser alt fra branninstrukser til bruk av kommunikasjonsmidler. De hadde også stort fokus på hvordan de forskjellige generasjonene har ulik evne til å motta informasjon, å at opplæring derfor i noen tilfeller bør tilrettelegges etter hvem som skal motta informasjon. De delte inn i følgende grupper;

Jeg har selv vurdert å bruke videoer som en del av opplæringen i våre museer. Dette gir oss en bedre mulighet til å nå alle ansatte, å de kan gjenta videoen flere ganger om det er ønskelig. Som nyansatt ved et museum er det utrolig mye informasjon som kommer samtidig, og det kan være fint å repetere det du er usikker på etter en tid.  Det vil også gi oss muligheter til å loggføre at alle har gjennomgått opplæring og til hvilke tidspunkt, slik at en påminner om oppfrisking kan sendes ut til de som har vært ansatt lengere.

Det er etter min mening helt nødvendig å gjennomføre opplæring uten bruk av video på de viktigste punktene for å forsikre seg om at alt er gjennomgått og forstått, men video kan absolutt være et godt supplement med sine fordeler.

Museene vi har besøkt i USA har dessverre et annet trusselnivå og har dermed større behov for beredskap mot terrorisme og skyting enn vi kan sies å ha ved de fleste museer her hjemme (for tiden med unntak av jødiske museer). Dette gjenspeiler seg også i deres fokus på tidlig varsling og evakuering. Ved Museum of tollerance som ligger sentralt i Los Angeles har de væpnede vakter med skuddsikre vester både utenfor og inne i museet. Opplæringen hadde et preg av militære holdninger der vaktene fikk beskjed om at de måtte være forberedt på at de var terroristenes første mål.

Av konferansens høydepunkter vil jeg også trekke frem Ihor Poshyvalio som holdt et sterkt innlegg via Teams, direkte fra Ukraina fortalte han hvordan Russland systematisk går inn for å ødelegge, stjele og utslette ukrainsk kultur. Dette er en bevist handling for at Ukrainerne skal miste sin tilhørighet til de områder som russerne okkuperer. Det viser oss også at det er et element vi må ha med inn i egne beredskapsplaner nå som verden og Europa er blitt et mer utrygt område, med en reell fare for krig. Vi må ha en god plan for hvordan kultur og kulturskatter skal berge videre til generasjoner etter oss.

Eystein Markusson
Svalbard museum

Konferansen var NATHIST’s årlige konferanse. Den arrangeres på forskjellige steder hvert år og ble i år arrangert i samarbeid med det naturhistoriske museet (Muséum d’histoire naturelle) i Nantes. Konferansen var delt inn i følgende tema:

• Strategies for Natural History Museums in a World of Challenges
• Ongoing Climate Change: Mobilizing Institutions and Individuals
• Natural History Museums in an Era of Socio-Economic Challenges
• Decolonizing the Natural History Museum: Discovering Hidden Histories and New Collaborations
• New Approaches for Museums: Selected Case Studies

Siden Svalbard museum nylig har åpnet ny permanent utstilling med mer fokus på klimaendringene som er pågående og svært dramatiske på Svalbard var det naturlig for meg å sende inn forslag til et foredrag med tittelen: A changing world: A new exhibition recombining collections to display the dramatic climate changes of the High Arctic. Dette ble aksepterte dette og jeg holdt foredraget som en del av sesjonen Ongoing Climate Change: Mobilizing Institutions and Individuals.

Innlegg mitt handlet om hvordan museet vårt bruker utstillinger og gjenstander for å lære våre gjester om disse temaene. Jeg syntes også at de andre temaene, som dekolonisering, var både aktuelle og tankevekkende. Alt i alt var temaene godt balanserte og tiltrakk seg en mangfoldig gruppe kolleger som hadde inspirerende samtaler om det viktige arbeidet vi gjør i museene våre.

I etterkant av foredraget fikk jeg mange interesserte spørsmål knyttet til temaet og har i etterkant også fått flere spørsmål på e-post.

Etter å ha deltatt på flere generelle museumskonferanser hvor dekolonialisering har vært tema, som regel i forbindelse med kulturhistoriske tema og knyttet til urfolk, var det interessant for meg å få emnet belyst fra et naturhistorisk perspektiv. Mange av de som var tilstede var representanter fra de store klassiske naturhistoriske museene. Disse har et noe annerledes perspektiv enn små regionale museer, som f.eks. Svalbard museum, som ofte har innebygd enn tverrfaglig tilnærming til sin formidling og integrerer både kultur og natur. I en tid hvor vi har store og komplekse utfordringer å løse, som natur- og klimakrisen er viktige, er de tverrfaglige perspektivene svært nyttige, og vil jeg hevde, særlig i formidlingen til publikum.

Disse spørsmålene har også fått meg til tenke på om et geografisk område kan kolonialiseres dersom det ikke finnes folk der før kolonimaktens inntreden på området? Årsaken til spørsmålet ligger naturlig nok i at Svalbard ikke hadde en urbefolkning da det ble oppdaget i 1596. På globalt nivå er dette ganske spesielt, men for det som noen ganger kalles norsk polar-imperialisme er dette heller regelen, Svalbard er et eksempel, Bouvetøya og Antarktis er andre. En annen grunn til å stille dette spørsmålet knytter seg til det naturfilosofiske spørsmålet om naturen har egenverdi. Dette er en diskusjon som har et omfang langt utenfor målet med en rapport som denne, men med støtte i f.eks. filosofen Hverven at naturen har egenverdi og at vi kan snakke om en form for kolonialisme på f.eks. Svalbard. For naturen har i alle fall mennskelig inntreden fått dramatiske følger i hele perioden etter 1596.

Som en del av konferansen var det også lagt til rette for besøk ved en rekke museer i Nantes. Jeg besøkte tre museer.

1. Det naturhistoriske museet i Nantes.

Et naturlig og nesten obligatorisk besøk siden dette var vertskapet for konferansen. Museet er et klassisk naturhistorisk museum med montre og utstillinger slik vi kjenner det fra de fleste større europeiske byer. Museet står imidlertid foran en omfattende renovering med mål om å modernisere bygningen og forbedre opplevelsen for besøkende.

De tilgjengelige utstillingsområdene vil øke fra 2 200 m² til nesten 3 900 m². Dette gjør det mulig å vise frem en større del av samlingen, hvorav bare 1 % er utstilt i dag. Målet er å øke antall årlige besøkende fra 160 000 i 2022 til 300 000 ved å forbedre forholdene for publikum og gjøre bygningen fullt tilgjengelig for alle. Renoveringen inkluderer oppgradering av sikkerhet, tilgjengelighet og energieffektivitet ved bruk av bærekraftige, biobaserte materialer. Den nye museumsopplevelsen, med temaet «Å bo på jorda i morgen», vil ta opp aktuelle temaer som klimaendringer og tap av biologisk mangfold for å engasjere publikum i miljøutfordringer. Museet vil stenge dørene i begynnelsen av 2025 for å starte arbeidet. Renoveringen vil pågå i tre år, med planlagt gjenåpning i 2028. Med denne transformasjonen, med et estimert budsjett på 46 millioner euro, ønsker Naturhistorisk museum i Nantes å posisjonere som et av de ledende museene i Frankrike. Svært ambisiøst.

2. Château des ducs de Bretagne & Musée d’histoire de Nantes

Château des ducs de Bretagne, et storslått slott i hjertet av Nantes, er en av byens mest ikoniske historiske bygninger. Slottet, som ble oppført på 1400-tallet, var residensen til hertugene av Bretagne og senere et kongelig tilholdssted da Bretagne ble en del av Frankrike. Bygningen kombinerer middelalderens forsvarsmekanismer med renessansens elegante arkitektur. Med sine høye murer, vollgraver og vakre tårn lar slottet besøkende få oppleve en reise tilbake i tid, nesten som hentet ut fra en Disney-film.

Inne i slottet ligger Musée d’histoire de Nantes, et moderne museum som forteller byens rike historie gjennom 32 utstillingsrom. Museet dekker alt fra Nantes’ rolle som en viktig havneby, til dens fortid som sentrum for slavehandel og videre til dens moderne utvikling. Gjennom en kombinasjon av historiske gjenstander, multimedia og interaktive utstillinger, gir museet en dyp forståelse av byens komplekse fortid og dens betydning i dag.

3. Musée Dobrée

Museet består av tre bygninger: Manoir de la Touche fra middelalderen, Palais Dobrée inspirert av renessansestilen, og en moderne utstillingsbygning. Museet er oppkalt etter Thomas Dobrée, en rik kunstsamler fra 1800-tallet, som testamenterte sin enorme samling til byen.

Samlingen er svært variert med historiske og kunstneriske gjenstander fra ulike epoker og deler av verden. Den omfatter alt fra arkeologiske funn og middelaldersk kunst til moderne kunstverk og sjeldne manuskripter. Et av museets mest kjente objekter er hjertet til hertuginnen av Bretagne, Anne de Bretagne, oppbevart i en forgylt relikvie. Utstillingene var av noe varierende kvalitet, men også noen fine grep for formidling av teknikker og taktile utstillinger.

Museet var nylig gjenåpnet og måten de har kombinert historiske og moderne bygninger var svært vellykket, noe av det bedre jeg har sett og virkelig et interessant studieobjekt for noen som skal i gang med et slikt prosjekt.

Anne Britt Halvorsen og Karianne Labråten Pandey
Kulturhistorisk museum

Årets ICOM CIDOC konferanse ble avholdt 11.-15. November ved Rijksmuseum i Amsterdam og dette var første gang Kulturhistorisk museums arkivarer deltok. Tema var Sustainable Connections; hvordan kunnskapsnettverk, tilkobling og samarbeid har en sentral rolle i arbeidet med å heve museumsdokumentasjon og kunnskapsdeling. Foredragene omhandlet i stor grad problemstillinger knyttet lenket (åpen) data, bruk og gjenbruk av museumsinformasjon, FAIR data og erfaringer fra ulike nettverk og måter å samarbeide på.

Keynote første dag ble holdt av David Newbury fra Getty. Han trakk frem hvordan ulike disipliner – arkivarer, bibliotekarer og kuratorer – påvirker hvordan man tilnærmer seg brukerne av samlingene. På tross av at disiplinene er ganske like bruker man ulike standarder for å identifisere hver enhet. Han stilte spørsmål om hvorvidt man skal prioritere å være et museum eller prøve å gjøre alt og møte alle behov. Vi oppfattet det som at han mente at det kanskje ikke er museenes oppgave å utvikle de tekniske løsningene. Han oppfordret institusjoner som ikke var kommet i gang med tilgjengeliggjøring av samlingene sine å prioritere å opprette lenker mellom to disipliner på tvers av systemer, fremfor å bruke tid på å utvikle løsninger som kan samle dem i felles base.

Bruk av kunstig intelligens var et gjennomgående tema på konferansen. Renata Perim Lopes fra University of Sao Paolo, pekte på mulighetene som ligger i å involvere publikum til å relatere gjenstander, organisere og tolke samlinger ut fra egne preferanser. I tillegg til å skape mer personaliserte opplevelser for den enkelte publikummer, vil brukerne kunne berike samlingen med ny data. Rijksmuseums relanserte Rijksstudio er et eksempel på en løsning som lar publikum interagere med samlingen på nye måter. Ved å søke opp gjenstander både gjennom browsing og ved bruk av litt mindre konkrete søk enn det som tradisjonelt brukes kan publikum opprette egne nettgallerier basert på KI.

Nicola Carboni (University of Geneva) presenterte studier av hvordan utstillingshistorie har bidratt til å forme kunsthistorie. Innlegget fokuserte mest på hvordan de hadde jobbet med å samle og samkjøre informasjon fra ulike aktører og i ulike formater, men er også et eksempel på hvordan samhandling med samlinger kan berike samlinger med ytterligere data.

Selv om KI gir oss mange muligheter når det kommer til dokumentasjon, ble det også trukket frem eksempler på fallgruver ved bruk av slik teknologi. Keynote på dag 2 ble holdt av Giselle Beiguelman, professor ved University of Sao Paulo, som understreket viktigheten av å være bevisst på hvordan også maskiner kan være påvirket av fordommer, avhengig av materiale som ligger til grunn for opplæringen. Man trenger derfor å utvikle verktøy som kan korrigere data som gir en skjev fremstilling basert på forutinntatthet. Hun rettet lys mot hvordan den informasjonen som bevares former historien og vår forståelse av ting, og at det i dag er mektige aktører innen infrastruktur, som Google, Apple, Facebook og Amazon, som i stor grad avgjør hva som arkiveres for fremtiden.

Susannah Montgomory, Inholland University of Applied Sciences trakk også frem hvordan arv ikke er nøytralt, men er formet av hva som dokumenteres og bevares, hvem som har tilgang på det og tilgjengelig teknologi. Dette er noe man må fortsette å være bevisst på etter hvert som prosesser for lagring av data automatiseres.

Dominic Oldman (Kartography CIC) holdt et spennende innlegg om hvordan man i vestlig tradisjon i stor grad er substans- og objektfokusert og fjerner objekter fra sine sammenhenger. Ifølge ham bør definisjonen av dokumentasjon oppdateres og bli mer prosess- og relasjonsfokusert og han mener CIDOC CRM tilbyr et rammeverk uten predefinerte felt, som møter krav til dynamisk lagring. Han trakk frem hvordan samhandling med samlinger gir den museumsansatte verdifull data som vanskelig lar seg formidle videre i statiske databaser. Han mener vi bør fokusere mer på historier og sammenhenger, fremfor skjema og felt. Det er ikke opplagt for oss hvordan og om denne måten å organisere informasjon på kan løses i praksis, men tenker det er et interessant innspill i arbeidet mot å forene data for ulike disipliner, som ikke alltid passer så godt inn i hverandres systemer.

Konferansens omgivelser var også veldig inspirerende og det ble heldigvis tid til flere runder i Rijksmuseums utstillinger. Arrangørene ordnet i tillegg omvisning i museets bibliotek for de som ønsket dette. Vi fikk også en presentasjon av Rijksmuseums pågående og veldokumenterte konservering av Rembrandts maleri Nattevakten (Operation Nigh Watch), og et knippe heldige deltakere fikk omvisning i atelieret sammen med kurator.

Inntrykket vi sitter igjen med etter konferansen er at mange museer har kommet langt på vei når det gjelder å publisere foto og informasjon om gjenstander i samlingene sine på nett, enten det er på egenkomponerte eller eksterne løsninger. For historisk arkivmateriale har, så vidt vi kan se, mange fortsatt en vei å gå når det kommer til tilgjengeliggjøring, uten at det kommer frem noen tydelige grunner til dette.

Det kan tyde på at også mange av de små institusjonene som deltok er kommet langt på vei når det gjelder tilgjengeliggjøring. Dette kan ha sammenheng med at omfanget av samlingene er mindre, men det kan også tenkes at det er fordi de bruker løsninger som allerede er tilgjengelig, fremfor å utvikle noe eget. En annen grunn kan være at de, i motsetning til større institusjoner, ikke har like mange behov og disipliner som skal tilfredsstilles, og heller ikke er bundet av konsortium og lignende.

Det virker ikke som at den optimale fellesløsningen for forening av informasjon om gjenstander, arkivmateriale og bøker er på plass ennå. Mange jobber mot dette, men løser det foreløpig på ulike måter. Gjennom samtaler med andre deltakere fikk vi inntrykk av at dette med å utvikle felles løsninger var et gjentakende tema på de siste års CIDOC konferanser. Dette kan kanskje forklare hvorfor flere oppfordret til å ikke vente på det perfekte systemet, men å starte med å ta i bruk tilgjengelig teknologi.