Martin Hager-Saltnes
Museumslektor, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

ICOM Praha 2022 kunne følges både fra auditorier rundt om i Praha og på digitale sendinger. Med en egen konferanse-app fikk en lett tilgang på oppdatert program, digitale postere og mulighet for å nettverke med andre deltakere. På trikk og T-bane fra et konferansested til et annet, fulgte jeg bidrag fra andre komiteer eller hørte videre på en audioguide fra et museum jeg hadde besøkt eller skulle innom. Ved hjelp av mobilen var det hele tatt mulig å rekke over veldig mye de fire dagene jeg hadde i byen. Men mye informasjon er som kjent ikke det samme som dyp innsikt, og det følgende er noen refleksjoner over denne akselererende strømmen av informasjon som også konferansen bød på og jeg forsynte meg av.

Museums and New Technologies var en egen sesjon under hovedprogrammet og en problemstilling i flere CECA-sesjoner. Hvordan skal museene ta i bruk bruke alle mulighetene for å dele informasjon? Spørsmålet høres ut som snøen som falt i fjor. I bakhodet hadde jeg imidlertid et akutt spørsmål om hvilke virkemidler vi skal bruke for å gi besøkende mulighet til å fordype seg i vår nye middelalderutstilling i 2024. Det handler selvsagt ikke hvor mye som skal være digitalt og hvor mye analogt, men hvilke behov som skal løses. Det krever imidlertid innsikt i virkemidler for å svare på dette, og finnes det nye og gode funn omkring dette?

I presentasjoner og samtaler registrerte jeg to ulike anekdotiske tilnærminger museer og digital teknologi anno 2022. På den ene siden tar noen det for gitt at pandemien har økt publikums kompetanse og vilje til å bruke digitale tilbud, og at museene derfor bør utnytte alle mulighetene bedre. På den andre siden hevdet flere at publikum etter pandemien ønsker seg tilbake til ekte opplevelser, forstått som ikke-digitale møter med gjenstander og mennesker. Så, kunne noen gi mer håndfaste undersøkelser om status for publikums bruk, nytte og glede av digitale medier i utstillinger?

Ha alt på telefonen?

AVICOM og CECA arrangerte mandag 22. august en felles sesjon med tittelen Digital Media for the Preparation, Implementation and Follow-up of the Museum Visit Sense, Superfluity or Nonsense? I et kritisk åpningsinnlegg spurte leder for ICOM Tyskland, Michael Faber, om hva det digitale er av noe man må ha, er fint å ha eller bare nonsense? Han manet til realisme når det gjelder hva en museumsapp kan gjøre for brukerne, og viste til en undersøkelse fra markedsrådgiver Colleen Dielenschneider. Hun forteller om en økning i bruk av museumsapper under selve museumsbesøket fra 4,1 % i 2017 til 6,9 % i 2019 (Dielenschneider 2019). Den moderate økningen er liten i forhold til økningen i bruk av informasjon fra nettsider og sosiale medier i samme periode, som er mange ganger høyere. Mer oppsiktsvekkende var det å høre at tilfredsheten med museumsbesøket blant dem som brukte en museumsapp kun er 0,73 % høyere enn hos besøkende som ikke brukte en app. Dette ga mat til å tenke på for meg som gjorde en lignende erfaring i arbeidet med en utstilling i 2017. Der tilbød vi en app med audioguide og bilder på brukernes egen enhet. Den ble den gang svært lite brukt av publikum, men jeg hadde nå spurt meg om tiden var kommet for å tilby dette på nytt og kunne regne med langt flere nedlastninger fra publikum.

Nye nye medier

I løpet av uken fulgte jeg en rekke foredrag og presentasjoner både i hovedprogrammet og CECAs sideprogram. De varierte fra de svært overordnede perspektivene til enkle case-studier av typen «slik gjorde vi det». Sist ute i hovedsalen i kongressbygningen var veteranen Seb Chan fra Australian Centre for the Moving Image. Han trakk linjene tilbake til 50-tallet og manet heller til nøkternhet enn begeistring for det stadig helt nye. Han sluttet med appellen om å snu fokus fra informasjonsteknologi og data til «world-building», fortelling, emosjoner og fantasi/forestillingsevne (imagination).

En som tar dette på alvor, er PhD-studenten Emma Hubner fra Canada. Med sin poengterte fremføring, stod hun frem blant en flere utydelige presentasjoner under CECA-programmet. Hubner undersøker bruk av TikTok i museer ut fra teorier om læring i museer. Er det mulig å gi et maks minutts introduksjon til et kunstverk og samtidig skape den dialogen og flerstemmigheten som vi i 2022 mener skal prege vår formidling? Hubner har blant annet sett på Uffizi og Rijksmuseums bruk av plattformen (Hubner 2021).

I Praha presenterte Hubner analyse av dybdeintervjuer med unge brukere som reflekterte med nysgjerrighet og kritikk overfor etablerte institusjoners «appropriasjon» (mitt ord her) av mediet. Klassisk kunst på en video bekledt med et trendy lydbilde blir nesten feilinformasjon og tåpelig, mente en av respondentene. Å møte en formidler i 20 sekunder som snakker om sin egen opplevelse av et kunstverk, er å ha misforstått det upersonlige formatet ved dette sosiale mediet, mente en annen. Flere studier har imidlertid vist læringspotensialet i slike korte videoer. For en som daglig møter tenåringer i et museum, var Hubners liste over forskningslitteratur jeg ikke kjenner på feltet skremmende lang. Hun konkluderte med at mulighetene for å lykkes faktisk finnes og ga noen råd på veien. By på både selve museums-rommet og ta folk med bak kulissene, sats på det som er drevet av fakta, og kombiner med interaktivitet for å gjøre det engasjerende og morsomt. Forholdet mellom museumsformidler og publikum via sosiale medier er komplekst, som hun understreket. Nyrekruttering er nok en nødvendig løsning for å komme videre her, tenkte jeg.

Å ta ned farten

En setning som stod ut fra mange andre jeg hørte de fire dagene i Praha, var denne: «Jeg ønsker å senke farten under museumsbesøkene». Ordene er sitert fritt etter hukommelsen fra foredraget til Anne-Sophie Grassin fra det nasjonale middelaldermuseet i Paris, Museée de Cluny. Under CECAs sesjon 23. august spurte hun hvordan man kan å overvinne teknologiske fallgruvene i formidlingen gjennom å satse på mangfoldige sanseopplevelser som fremhever verket. Dette var også tittelen på hennes foredrag, Déjouer l’écueil technologique de la mediation culturelle par une «médiation sensible» au service de l’œvre. Jeg lyttet med det nevnte arbeidet med en ny middelalderutstilling i Historisk museum i minnet.

Grassin pekte på at museenes krise ikke er at folk ikke kommer, men at tiden de bruker ved hvert verk stadig synker, ofte til bare en håndfull sekunder, påstod hun. Jeg antar Grassin også kan belegge dette, men det stemmer også med egne, udokumenterte observasjoner. Hun advarer mot en gameification hvor besøksopplevelsene er drevet av ny teknologi som ikke samtidig skaper økt sansning og meining. Hun argumenterer for å vende seg mot sansene (tournant sensible) i formidlingen for å skape en forbindelse til verket og mening. I prosjektet Cluny tranquille, et mer performativt museumsbesøk for en gruppe påmeldte, var målet å stimulere fantasi, å øke tiden deltakerne bruker på å ta inn inntrykk, å utvide rommet for å oppleve verket. Synssansen skal ikke være enerådende eller primær, men det å lytte, lukte, smake og kjenne på, skal spille med, og følelser skal vekkes. Ikke noe nytt her, altså, og like krevende å få til som det har vært før for flertallet av dem som bruker museene til daglig. Men, fremholdt Grassin, enda mer nødvendig i vår digitale og visuelle tidsalder.

Grassin viste også til et annet prosjekt hun har latt håndverksmestre velge et verk fra middelaldersamlingen som de så har «pakket ut» ved hjelp av sine egne ferdigheter og erfaringer. Det en en instrumentmaker/musiker, en urmester, en tekstilhåndverker og så videre, og resultatet er podkaster som man da nyter «uten øynene», eller Sans les yeux som serien heter. Dette er i sannhet en langsom sak, og veldig langt fra et-minutts videoene i TikTok. Og samtidig også en del av de muligheter ny teknologi gir og del av den viften av mangfold av virkemidler vi må ta ibruk.

Innleggene jeg hørte under ICOM i Praha ga selvsagt få svar om hvilke teknologier som best skaper fordypning, læring eller opplevelser – eller hvorvidt de mange mulighetene er en del av et større problem som i seg selv må løses. Jeg dro hjem med nye apper på telefonene og mange skjermdumper – og behov for en time-out for å reflektere og samtale, fremfor det å samle inn enda mer. Takk til Norsk ICOM for støtte til inspirasjon, kunnskap og nye kontakter jeg fikk under dagene i Praha.

Referanser

Dielenschneider, Eileen (2019), Musing On A Mobile App For Your Cultural Organization? Read this First, nedlastet 01.09.2022 fra  https://www.colleendilen.com/2019/05/01/musing-on-a-mobile-application-for-your-cultural-organization-read-this-first-data-update/

Musee de Cluny, SANS LES YEUX, Le podcast qui met les savoir-faire à l’honneur, nedlastet 18.10.2022 fra https://www.musee-moyenage.fr/ressources/a-faire-a-la-maison/les-podcasts-du-musee-de-cluny/sans-les-yeux.html

Huebner, Emma June (2022), ‘TikTok and museum education: A visual content analysis’, International Journal of Education Through Art, 18:2, sidene 209–25, https://doi.org/10.1386/eta_00095_1