Dr. Denise Hagströmer, seniorkurator, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, ICDAD styremedlem 2023-25.

Et takk til Norsk ICOM for reisestøtten som gjorde det mulig for meg å delta i International Committee for Museums and Collections of Decorative Arts and Design på ICOM-ICDADs konferanse Dwelling, Design, and the Decorative Arts i Salem, Massachusetts, USA i 2024. Som styremedlem i ICDAD deltok jeg også på ICDADs generalforsamling, i komité-arbeidsmøter for den vitenskapelige komiteen, presenterte ett foredrag og var en av konferansens moderatorer.

Temaet for årets konferanse var Domesticity (boligkultur), og arrangementet fant sted i Peabody Essex Museum fra den 19. til den 21. november. Peabody Essex Museum, PEM, ble grunnlagt i 1799 og er det eldste kontinuerlig opererende museum i USA. Museet har en av de største samlingene av historisk arkitektur i noe kunstmuseum i USA, og museets forskjellige husmuseer og hager spenner over fire århundrer.

Selve konferansen fant sted på den første konferansedagen i de inspirerende og velbevarte salene i Hamilton Hall fra 1805, et hus som er allment anerkjent som en av de viktigste føderale bygningene i Amerika. Etter en åpen Call for Papers, bød konferansen på et stort spekter av kortere foredrag, primært med historiske temaer. Foredragene på konferansen ble supplert av en rekke studiebesøk. Blant annet fikk man mulighet til å oppsøke de historisk berømte bolighusene som er en del av PEM, inklusive Ropes Mansion fra tidig 1700-tallet og Gardner Pingree-House fra tidig 1800-tall. I stor kontrast til disse to New England-eindommen, fikk konferansedelegatene en omvisning av imponerende Yin Yu Tang – oversatt til engelsk som “Hall of Plentiful Shelter” – et hus med 16 soverom bygget i Kinas sørøstlige Huizhou-region, som var hjemmet til Huang-familien i nesten 200 år. Yin Yu Tang, som ble flyttet til PEM for over 20 år siden, har vært en bro til å forstå boligkulturen til generasjoner av familier som bor og jobber på landsbygda i Kina, gjennom det som kan beskrives som en immersive opplevelse for oss besøkere.

I min rapport vil jeg rette et særskilt blikk på ett av studiebesøkene, et eksempel på 1930-tallets europeiske moderne bevegelse og dess etablering i Massachusets, nemlig Gropius House fra 1938.

Walter Gropius, grunnleggeren av den tyske designskolen kjent som Bauhaus, var en av de mest innflytelsesrike arkitektene i det tjuende århundre. Vår omviser, husets Site Manager Wendy Hubbard, gav oss en veldig inspirerende omvisning om hvordan Gropius tegnet huset som familiens hjem da han kom for å undervise i arkitektur ved Harvards Graduate School of Design. Ekteparet Gropius kom fra London, dit de hadde først flyktet fra Nazi-Tyskland i 1934.

Huset ligger i Baker Bridge Road 68 i Lincoln, MA og der bodde Walter sammen med redaktøren og skribenten Ise Frank Gropius og datteren Ati. Det var Gropius’ mesen, filantropen Helen Storrow, som under initiativ fra den fremtredende Boston-arkitekten Henry Shepley, tilbød ham tomten på 2, 5 hektar og kapitalen til å bygge huset. Det er beskjedent i skala, men ble likevel noe av en sensasjon da det bygget på et av de mest idylliske stedene i New England, på toppen av en ås omgitt av en frukthage med epletrær bare en halvtimes kjøretur fra Harvard. Gropius’ asymmetriske hus kombinerte tradisjonelle elementer fra New England-regionen som feltstein og tre, med nye materialer som glassbyggestein og krom. Huset ble bygget med brede glassflater for å tillate naturlig lys. Grensene mellom inne og ute ble visket ut for å harmonisere med det omkringliggende landskapet. Walter og Ise Gropius fremmet idealer som enkelhet, geometri, funksjon og økonomi ved å bruke familiens hjem som et undervisningsverktøy. Synlig bak frukttrærene kunne vi se arkitekten Marcel Breuers hus, i dag i privat eides. Helen Storrow donerte også en nabotomt og midler til å bygge en bolig for Marcel Breuer, en av Gropius’ samtidige, da han ankom USA kort tid etter Gropius. De to startet et arkitektfirma i Cambridge, Massachusetts, kalt Walter Gropius and Marcel Breuer. Associated Architects. Mange av familiens eiendeler er fortsatt på plass, inkludert en bemerkelsesverdig samling møbler designet av Marcel Breuer laget i Bauhaus-verkstedene. Som eksempel kan nevnes matsalsstolene som hadde blitt brukt i direktørens hus i Bauhaus, Dessau.

Hver gjenstand i hjemmet deres hadde en mening og grunn til å være der, ellers ble den henvist til kjelleren. Nye designgjenstander som skulle ut på markedet måtte prøves ut. I stuen merket jeg meg to eksemplarer av japanen Sori Yanagis Sommerfugl-krakk, fra 1954, som ifølge datteren Ati var høyt elsket av foreldrene for designets unike japansk ånd. Kunstverk i stuen inkluderer personlige gaver av Josef Albers, Joan Miró og Henry Moore. Ise og Walter Gropius’ samarbeide ble synlig i tandem-skrivebordet med designeren Marianne Brandts arbeidsbelysning i stål og tre fra 1925, her ovenfor Ises skrivemaskin.

De to lampene var tidligere brukt i ekteparets hus i Dessau. Etter at ha forlatt metallverkstedet ved Bauhaus, arbeidet Brandt bla i Gropius’ studio i Berlin. Gropius bodde i huset til sin død i 1969. Ise Gropius fortsatte å bo der til kort tid før sin død i 1983. Gropius House er i dag et nasjonalt historisk landemerke(National Historic Landmark) og forvaltes av stiftelsen Historic New England.

For avslutningsvis vende tilbake konferansens tema, så ga studiebesøket til Walter og Ise Frank Gropius’ hus en berikende forståelse av og en ny dimensjon til Bauhaus immigrantens bidrag til New England-regionens boligarkitektur og designkultur, dets historiske narrativ og identitet, så vel som til ICDAD-konferansens tema.