Eystein Markusson
Narviksenteret

Som en del av ICOM’s generalkonferanse i Kyoto 1-7.9.19 ble det avholdt en rekke konferanser i de nasjonale og internasjonale komiteene. Siden Narviksenteret er medlem av ICMEMO (International Committee of Memorial Museums in Remembrance of the Victims of Public Crimes) deltok jeg på denne konferansen.

Som en del av denne konferansen ble det arrangert et besøk til Hiroshima, med besøk på minnesteder, museum og flere innlegg. Jeg vil fokusere på dette besøket og særlig den formidling som drives rundt bombingen av Hiroshima.

Besøket startet med en omvisning ved flere minnesmerker utendørs. Første stopp var den såkalte Atombombekuppelen. Bygningen står på UNESCOs verdensarvliste, og var den eneste bygningen nær nullpunktet som ikke ble jevnet med jorden av atombomben over Hiroshima den 6. august 1945. Det er kun skallet av bygningen som står igjen og det er et minnesmerke som i sin enkelhet gjør sterkt inntrykk og viser den vanvittige kraften som ligger i en atombombe.

Barnas fredsmonument er et monument over den unge jenta Sadako Sasaki som ble utsatt for stråling i forbindelse med bomben og på grunn av det fikk leukemi som hun døde av i 1955. Før hun døde begynte hun å brette papirfugler i den tro at det skulle hjelpe mot kreften. Hun rakk å brette mer enn 1000 før hun måtte gi tapt for kreften. Historien om Sadako ga kraft til en bevegelse som samlet inn til fredsmonument for barn og det begynte å komme inn papirfugler fra hele verden. I dag kommer det inn ca 10 millioner fugler årlig fra hele verden og fuglene i Hiroshima skiftes jevnlig ut. I sin enkle utforming med glade farger er dette et monument som står i kontrast til den øvrige formidlingen, men som gir håp om fred basert på mange barns ønsker og gir mulighet for medvirkning fra mange flere enn de som besøker stedet.

Hiroshima National Peace Memorial Hall for the Atomic Bomb Victims innholder flere elementer knyttet til ofrene for atombomben. Det er flere muligheter for å søke opp de enkelte ofre og å sette seg inn i stoffet gjennom selvstudium. Sterkest inntrykk ga selve minnehallen som gjengir det utbombede bylandskapet i en 360 graders visning. Hallen er bygd opp av 140.000 fliser, noe som tilsvarer det omtrentlige antallet døde. Hallen er bygd for å gi mulighet for stille ettertanke og refleksjon. Med sine avdempede bruk av virkemidler og estetikk gjør minnestedet det, man tar inn over seg det utbombede landskapet og det store antallet drepte, dog kanskje uten å gripe de store følelsene.

Som siste del av besøket til minnesteder kommer Hiroshima Peace Memorial Museum. Blant det første som møter oss i utstillingen er en visualisering av hvordan sjokkbølgen og ødeleggelsene følger etter at atombomben er sluppet. Rommet har 360 graders foto av byen etter at bomben er sluppet. Dette er et grep som minner om minnehallen og som derfor virker kjent og til en viss grad trygt, om det er med hensikt eller ikke. Neste del av utstillingen føles på ingen måte trygg eller kjent ut. Den representere et klart brudd med den måten å formidle på som vi hittil har blitt møtt av. Noe av det første som møter en er et fotografi med den følgende tekst:

«Their hair was scorched and frizzy. Their faces,
arms, backs, legs – their whole bodies were badly
burnt. Blisters had burst and sheets of burnt skin
hung from them like rags.

The scene through my viewfinder was blurred by
tears that streamed down my cheeks.
This was hell.»

Den delen av utstillingen som følger etter dette bildet er svært eksplisitt, med bruk av sterke virkemidler. Det er gjenstander knyttet til ødelagt barn og barndom, slik trehjuls-sykkelen som ble gravd frem fra ruinene, men også uniformer, klær og annet. Historiene som blir fortalt sirkler i stor grad rundt individuell lidelse og død, og er ofte knyttet til barn og familieliv. For eksempel historien om enkemannen som over år blir ødelagt av smerter som følge av seinskader og hvordan dette preger hans barn gjennom oppveksten. Eller skolebrigadene som var ute for å lage branngater i byens trehusbebyggelse, siden japanske myndigheter forventet brannbombing fra amerikanerne, og dermed ble direkte eksponert for bomben, men alle påfølgende grusomheter. Utstillingen er mørk og dyktig lys-satt, noe som bidrar til å gi en forsterket følelse av ubehag. Dessverre, eller kanskje heldigvis, var utstillingen ganske trang og besøket stort, så det var ikke tid til å dvele over alle historiene.

Etter denne svært sterke delen blir man ledet ned en lang opplyst gang, ikke ulik de man finner på flyplasser. Man får følelsen av at man er ferdig med utstillingene. Men til slutt følger en egen utstilling som er mer klassiske analytisk og forklarende, med politisk bakgrunn, hvem, hva, hvor, mål, vekt og antall. Utstillingen gir også en innføring i atomkappløpet og belyser mange problemstillinger knyttet til atomvåpen. Også denne delen av utstillingen er godt laget med gode modeller, foto og tekster. Min opplevelse var imidlertid at det var vanskelig å ta inn over seg denne informasjonen etter å ha vært gjennom den svært følelsesladede historiefortellingen knyttet til individuelle skjebner. Flere av kollegaene ga også uttrykk for å være for følelsesmessig utmattet til å kunne ta inn over seg denne mer nøkterne delen av museet.

Museet åpnet sine nye utstillinger i april 2019 og de er gjennomgående vellagede og godt designet. Etter å ha vandret gjennom et klassisk minnelandskap kommer virkemiddelbruken i museets midtre del om et sjokk og det tok lang tid å reflektere over og fordøye denne. Som ansvarlig for et museum som arbeider med lignende problematikk har jeg reflektert lenge over om de går for langt. Om de gjennom å plassere den mer normale forklarende og analytiske delen til slutt gir slipp på muligheten til å lære gjestene mer? På den andre siden sitter historiene lenge i. Vi fikk ikke høre om målgrupper og hva museet ønsker at gjesten skal sitte igjen med. Men om hensikten med utstillingen er å få gjesten til å huske NOE om atomvåpenets skrekkelige virkning, så har de lyktes til gangs.

Under alle omstendigheter er utstillingen faglig sett svært interessant for alle som arbeider med minne og formidling rundt krig, folkemord og andre forbrytelser mot menneskeheten.