Utstill. arkitekt Stein Adler Bernhoft 
Utviklingsenheten i MiST / Museene i Sør-Trøndelag

Den internasjonale museumsorganisasjonen ICOM, avholdt sin 25. generalforsamling i Kyoto 1.-7. september 2019, og dette var den femte generalkonferansen undertegnede hadde gleden av å delta på.

Jeg fulgte i hovedsak programmet til den internasjonale ICOM-komiteen; ICAMT som er forkortelsen for International Committee for Architecture and Museum Techniques. (Jeg har vært styremedlem i denne komiteen siden 2007, og har innehatt sekretærvervet i 6 år. Under Kyoto-konferansen trådte jeg ut av ICAMT-styret, etter maksimal tillat tid som styremedlem).

I tillegg til selve hovedprogrammet for 2019-Generalkonferansen hadde ICAMT, under hele konferanseuken, presentasjoner med et spesielt fokus på utstillings-design, belysning og museums-arkitektur. Rundt 30 , svært nyttige presentasjoner ble avholdt fra museums-kollegaer fra bl.a. Sverige, Danmark, Frankrike, England, Nederland, Tyskland Italia, Tsjekkia, India, Brasil, Japan, Sør-Korea, Taiwan.  I tillegg til nevnte presentasjoner, og påfølgende diskusjoner, var det lagt opp til egne ekskursjoner, med flere «back stage» museumsbesøk i Kyoto og omegn, samt i Kobe og Osaka. Her fikk vi treffe sentralt involverte personer i utstillingene og i byggeprosessene for de ulike museene.

Et museum som jeg spesielt vil framheve er Takenaka Carpentry Tools Museum i Kobe. Museet ble oppført i 1984, og har som motto : « Passing the Skill and the Spirit of Craftsmen to the Future». Dette med tanke på at en del håndverkstradisjoner via handlingsbåren kunnskap som står i fare for å forsvinne eller dø som følge av økende masseproduksjon. Dette er Japan sitt eneste museum for tømrer- og snekkerverktøy, der estetikken i selve verktøyet vektlegges like mye som produktene de frembringer. Museet byr på gode formidlinger i utstillingene, som i tillegg er en estetisk nytelse i seg selv! Museumsbygningen er utført i en tiltalende, japansk minimalisme i tre og glass, plassert inn i en tradisjonell, nyoppført «tempelhage», der deler av museums-bygningen er nedfelt i bakken, med et rikelig innslipp av dagslys ovenfra. I tillegg til mange «hands on»-stasjoner, finnes det også et eget snekkerverksted for barn og unge. Museet byr også en fin utstilling av designstoler i tre, som kan prøvesittes om du tør… da mange av dem har en så smekker dimensjonering og forfinet utførelse, at en ved første øyekast tviler på styrke og holdbarhet. Er du i Kobe er dette museet virkelig et must, selv uten en spesiell interesse for tre og trearbeider. Du vil garantert forlate stedet med en positiv opplevelse i bagasjen!

På konferansens tredje dag var tema og tittel : «Storage, of Collections-Prepare for the future». Dette omhandlet museumsmagasin, med og uten publikumsadgang, og med de utfordringer dette innebærer. Siden etablering av fellesmagasin er meget relevant for MiST / Museene i Sør-Trøndelag, der jeg til daglig arbeider, hadde jeg et spesielt fokus på disse presentasjonene. Internasjonalt er trenden å etablere flere større fellesmagasin. Alle bygget med en optimal arealeffektivitet, kostnads-besparelser i både byggeprosess og drift, samt en best mulig klimastyring, der dagens klimaendringer legger en del nye føringer.

Spesielt interessant var presentasjonen fra Gaël de Guichin, fra Frankrike. Han hadde viet 43 år (!) av sin museale yrkeskarriere til å fokusere på magasin-problematikk, og det å oppnå gode, internasjonale standarder for dette, via ICOM, UNESCO, og andre relevante fora. Presentasjonen var preget av mye fin ironi, stor faglig dyktighet og med et blikk på hvor utrolig lite som egentlig har skjedd på dette området gjennom mange 10-år. Kvernen «maler» tydeligvis langsomt, og ICOM har, ifølge Guichin, ikke maktet, (eller villet…), vedta tilstrekkelige, internasjonale standarder og retningslinjer for dette i løpet av hans lange «fartstid». Ei heller det seneste, reviderte forslaget som ble framlagt i Kyoto…

En annen relevant presentasjon vedrørende fellesmagasin, ble gjort av Kiem-Lian The og Jean Hilgersom. Deres firma, ToornendPartners i Haarlem i Nederland, har i årevis vært involvert i planleggingen av det nederlandske fellesmagasinet der bl.a. Riiksmuseum og flere av de andre «store» museene i Amsterdam er partnere. Dette er et magasin som åpner i disse dager, bygget for fremtiden og sentralt plassert midt i Nederland, en drøy times kjøring fra Amsterdam. Magasinet er i tillegg lokalisert på et av de høyest beliggende områdene i landet, med tanke på klima og mulig, framtidig flomfare.

Spennende var også presentasjon fra Achal Pandya fra India. Selv om dette var et mindre, «landsens» museum med svak økonomi, var mange av utfordringene de samme som på større, vestlige museer. Museet hadde oppnådd en sterk forbedring for sine magasinforhold, på et «lavterskel»-nivå, basert på et målrettet og iherdig arbeid fra studenter og museumsfrivillige.

Interessant presentasjon var fra Brasil, avholdt av Gabriel Moore Beiliaqua. Dette gjaldt et hasteprosjekt for flytting og ombygging av eksisterende magasiner, på grunn av fuktskader oppstått over relativ kort tid. Institusjonen det gjaldt er Instituto Moreira Salles, i utkanten av Rio de Janeiro. Dette er en vakker 50-talls villa med et nydelig hageanlegg, bestående av flere bygninger, og senere tatt i bruk som utstillingslokaler, med tilhørende konserveringsavdeling og magasiner. (Jeg hadde forøvrig gleden av å besøke denne institusjonen under min deltakelse på ICOM sin 2013 Generalforsamling i Rio de Janeiro).

Av øvrige presentasjoner kan også nevnes en fra Victoria & Albert i London. Denne omhandlet mer sikring og overvåkning av samlingene, både i magasiner og i utstillingene. Den ble presentert av Vernon Raply som er sikkerhetsansvarlig ved V&A. Vernon har fra tidligere av en lang fartstid fra Scotland Yard, og hadde mange nyttige betraktninger, ut fra spisskompetanse på sitt fagfelt. I tillegg mange humoristiske vinklinger i presentasjonen, basert på observasjoner på menneskers adferd som museumsbesøkende, inkludert sikkerhet og nødvendig overvåkning på et museum av V&A sin størrelse. Hva hjelper det f.eks. å ha 80 «live» kameraskjermer gående på et overvåkningsrom, med kun to ansatte…? Ingen evner å ha full oversikt i så måte…

Til slutt nevnes en ekskursjon i regi av ICAMT, til Nijo-jo museet sentralt i Kyoto. Her fikk vi et glimrende eksempel på en «magasinutstilling» som virkelig fungerte. Nijo-jo har i sin samling ca. 120 store, og svært gamle, malte dekorfelt fra selve Nijo-jo tempelet like ved. Disse originale dekorfeltene, som tidligere utgjorde flere av veggene i tempelrommene, er nå erstattet med kopier, slik at de originale kan lagres forsvarlig i klimatiserte magasiner. Det er snakk om store, håndmalte veggfelt med 140 cm. bredde, og 400 cm. høyde. Disse oppbevares nå i et nybygget magasin, (i en eldre bygning på Nijo-jo området), med et avansert skinneoppheng i taket. På denne måten kan panelene enkelt transporteres, (via skinneopphenget), ut til et tilstøtende visningsrom med separat publikumsadkomst. Slik kan nye utstillinger, og kombinasjoner av veggfeltene, utføres av kun en eller to personer. Et oppsett av en komplett ny utstilling, inkludert uttaking av den eksisterende, kan således gjøres i løpet av kun en enkelt arbeidsdag. Ganske så imponerende, og en løsning som er verd å ta med seg videre i planlegging av framtidige utstillinger knyttet direkte opp mot et museumsmagasin.