Tone C. S. Karlgård, Kulturhistorisk Museum
Kaxuyana, urfolk i Amazonas og etnografiske samlinger i europeiske museer
– et gryende samarbeid?
ICOM Rio 2013
Temaet for fellessesjonen mellom de fem ICOM-komiteene ICME, ICC; ICMAH, ICR og Koreas nasjonalkomite var: Kurator, Collections, Collaboration: Towards a Global Ethics
Kaxyana er navnet på en liten gruppe urfolk i Para, et stort område i den nordvestlige delen av Amazonas regionen i Brasil, gruppen teller i dag ca. 350 personer. Ved fellessesjonen for de internasjonale komiteene under generalkonferansen i Rio, presenterte Professor Adriana Russi fra Fluminense unviersitetet i Niteroy i Rio de Janeiro, et prosjekt hun jobber med. Prosjektet bygger på utveksling av kunnskap mellom Kaxuyana, etnografiske museer i Europa og forskere og studenter ved Fluminense Universitetet. I sin presentasjon formidlet Adriana Russi både sine undersøkelser av etnografiske samlinger i Europa og det konkrete arbeidet knyttet til håndverkstradisjoner, som viktige deler av arbeidet med styrking av Kaxuyanas kulturelle identitet.
Ved grundig gjennomgang av etnografiske samlinger i museer i Europa har Russi funnet samlinger fra Kaxyana fra 40 og 50 tallet. Det gjelder samlinger i Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, Nationalmuseet i København, British Museum, Museum fur Volker kunde i Hamburg og en liten samling ved Moesgård i Århus. Tilsammen i alle disse museene dreier det seg om rundt 500 gjenstander.
Samlingene forteller om tiden de er innsamlet i om aktiviteter fra hverdagsliv og feiringer hos Kaxuyana under første halvdel av 1900 tallet. Samlingene består av: smykker, fjærarbeider, kurvarbeider, jakt- og fiskeredskaper, våpen og keramikk. Det er imidlertid lite skriftlig dokumentasjon knyttet til samlingene, kun noen få artikler på tysk fra tidlig 60-tall og en kort kommentar publisert i Brasil i 1980.
Russi og kollegaene, i samarbeid med Kaxyana folk, er nå i gang med å analysere den fotodokumentasjonen hun har tatt med fra de etnografiske samlingene. Hun forteller at flere av gjenstandene fremdeles er i produksjon hos Kaxuyana, og den spennende prosessen med å vekke til live minner hos Kaxuyana gjennom å studere museumsgjenstandene, er nå i sin initierende fase.
Kaxuynana i KHM
I over 50 år har Kaxuyana-samlingen ligget godt bevart i Kulturhistorisk museum sin etnografiske samling. En gjenstand er hentet fram i utstillingen av drakter og hodeplagg i utstillingen: Amerika – samtid – fortid – identitet. Russi kjente igjen denne fjærpryden, en såkalt cocar – da hun besøkte museet i januar 2013.
Det er allerede en verdifull kontakt som er etablert mellom Russi sitt prosjekt og KHM – og det er muligheter for å utvikle et videre samarbeid med utgangspunkt i disse samlingene.
Hvorfor etnografiske samlinger?
Mening og betydning av etnografiske samlinger oppstår igjennom kontakt med levende mennesker og prosjekter. Styrking av kulturell identitet hos Kaxuyana er viktig for dem det gjelder, språk og nedarvet kunnskap er i ferd med å pulveriseres og forsvinne p.g. a. mange dødsfall som følge av kontaktsykdommer på begynnelsen av 1900-tallet, tvangsflytting og assimileringspolitikk gjennom det siste århundret. Det er nettopp gjennom slik bruk av de etnografiske samlingene når de bidrar til å styrke og å vekke til live kulturelle tradisjoner, og har en positiv innvirkning på menneskers liv i dag, at de gjenoppstår får ny mening og et annet liv. Gjennom ny forskning og samarbeid blir samlingene igjen kilde og inspirasjon til verdifull kunnskapsproduksjon.
Kaxuyana – litt om historien og Kaxuyana i dag
Kaxuyana har, i likhet med utallige urfolksgrupper omkring i verden, en problematisk historie. De ble nesten utryddet av kontaktsykdommer – meslinger, lungebetennelse og gonore fra 1920-tallet, og interne kriger og feider mellom lokale grupper førte til massedrap. Tvangsflytting på slutten av 60-tallet førte til at mange giftet seg inn i andre grupper og i stor grad forlot sin identitet som Kaxuyana, dermed også den språklige praksisen. Flere antropologer bl.a. Protásio Frike, har registrert at mange uttrykte at de egentlig hører hjemme ved hunde-elven Rio Cachorro, og aldri har følt seg hjemme i de nye områdene.
Det er også mye som tyder på at det er flere grupper som har blitt oppfattet som en og samme gruppe av eksterne antropologer og etnografer som har besøkt dem i løpet av det 20-århundre. Det vil si at folk fra flere ulike grupper alle har blitt karakterisert som Kaxuyana fordi ulikhetene, og emiske, egne, forklaringer på identitet, har blitt oversett. Uansett, i 1998 besluttet en gruppe Kaxuyana å flytte tilbake til Rio Cahorro området.
Immatriell kulturarv
Prosjektet som Adriana Russi er engasjert i dreier seg om utveksling av kunnskap og bevaring/endring og innovasjon av immateriell kultur. Etter sin reise for å etablere kontakter ved de etnografiske samlingene i Europa har hun tatt med fotodokumentasjon av Kaxuyana gjenstander tilbake til Kaxuynana. De er interessert i å styrke sine kunnskaper om å produsere gjenstander av materialer fra sitt område. Flere kunsthåndverkere/artisanos blandt Kaxuyana kan jo allerede mye av dette, og de vil gjerne bygge videre på denne kunnskapen. Hukommelse, minne-arbeid er også viktige elementer ved det arbeidet som foregår nå. Adriana Russi og hennes kolleger er i gang et prosjekt med å opplære lokale lærere.
Etter generalkonferansen i Rio reiste Russi til Amazonas, og hun fikk svært positive tilbakemeldinger fra Kaxuyana da hun presenterte ideen om å lage et samarbeidsprosjekt mellom dem og noen, eller alle de etnografiske museene som huser Kaxuyana-samlinger i Europa.
Tilbakeføring?
En interessant side ved denne prosjektideen slik den er i sitt gryende stadium i dag, er at det ikke nødvendigvis er snakk om tilbakeføring av materialer fra Europa til opprinnelsesgruppen. Det er ideene om å utveksle kunnskap og informasjon via foto og menneskelig kontakt, som vil være kjernen i arbeidet. Dokumentasjon av hvordan Kaxuyana og vi som jobber i de Europeiske museene bruker og skaper materiell kultur via kunnskapsutveksling og dialog, vil være de bærende elementene i prosjektet. Forskning om dette som et «empowerment» prosjekt i forhold til en sårbar, nesten utryddet urfolksgruppe og et nytt liv og for eldre etnografiske samlinger, gir spennende perspektiver og gode muligheter for co-curating, samarbeid om å lage slitesterke utstillinger og formidlingsprosjekter i nær fremtid.
“I am from the Kaxuyana people. Why do we call ourselves ‘Kaxuyana’? It means inhabitant of the Kaxuru (Cachorro) river. Our identity is linked to this place, nowhere else. Our name alone tells you this. Over the last 40 years our name has been pronounced in another place. Now we want to put our name in the right place! I left here when I was already an adult, and I can say, with much pride, that here is our land. Our dream was hidden for a long time, now we are showing it. I was brought her like a dog on a leash. But I never forgot my plan to return. The only thing was I depended on my children for this, since I became old during all this time. If we hadn’t thought about returning, it would never have been possible. Without ideas, we don’t do anything, but with ideas we are able to do things and guide our children. This we can do. For a time we lost this fortune possessed by our parents, but now we want to recuperate it for our own children.” Benedito Kaxuyana (September 2008)
http://pib.socioambiental.org/en/povo/kaxuyana
Kilder
Adriana Russi (UFF/RJ) Regina Abreu (UNIRIO/RJ)Os Kaxuyana e a casa tamiriki: processo de patrimonialização?1 1 Trabalho apresentado na 28ª. Reunião Brasileira de Antropologia, realizada entre os dias 02 a 05 de julho de 2012, em São Paulo/SP, Brasil
http://pib.socioambiental.org/en/povo/kaxuyana/2151
http://pib.socioambiental.org/en/povo/kaxuyana/2154