ICOM Milano 2016, Jean Aase.

ICOMs 24de generalkonferanse ble holdt I Milano i tidsrommet 3. – 9. juli i år. Det var et gigantarrangement med over 4 000 delegater, fagutstillere og representanter for den stedlige organisasjonen. Alt og alle fikk plass i under det bølgende metalltaket til Milanos enorme konferansesenter MiCo, et eksempel på moderne italiensk arkitektur som egentlig lignet ikke så rent lite på et forstørret «bjørnedyr».

Konferansen utmerket seg som velorganisert og velfungerende på alle plan, også det tekniske, i motsetning til Rio 2013 hvor mye enten ikke fungerte eller ikke fantes. Men der hvor brasilianerne utmerket seg, nemlig i matveien, falt Milano 2016 helt sammen. Maten, som var under enhver kritikk, kan gjerne sees som en fornærmelse mot Italias gastronomiske tradisjoner.

I tillegg til den faglige delen av Milano 2016, med sitt mangfold av møter, seminarer, og også delkonferanser arrangerte av ICOMs internasjonale komiteer, ble deltagerne tilbudt et utall av kveldsarrangementer, museumsbesøk, konserter og ekskursjoner. Metthets- og tretthetsfølelsen meldte seg snart, spesielt på grunn av de høye temperaturene som Milano var hjemsøkt av akkurat i løpet av konferanseperioden. Det har blitt nødvendig å sile ut, å velge ut noen få enkeltheter her og nå av alt det som gjorde inntrykk for å kunne presenterer dem i denne rapport. Det som jeg har valgt er ICR konferansen, én av keynote-speakerne og så siste dagens spasertur i bortgjemte deler av Milanos sentrale område.

ICR konferansen
ICR valgte å utvide Milano 2016-temaet fra å konsentrere seg om museer og kulturlandskaper til å se de to konseptene som utgangspunkter for økt virksomhet og økt forståelse. Basert på denne forståelsen ble ICRs tema formulert som Museums, landscapes and horizons – Understand what you have, Know where you are, See where you’re going. “Call for papers” ble sendt ut i slutten av februar. Ved fristens utløp hadde 32 museumsansatte sendt inn forslag. Etter vurdering ved ICRs Selection Committee, ble 27 av dem invitert til å presentere sine papers. Som ICR sekretær, var jeg sterkt involvert i hele denne prosessen. I tillegg skulle jeg samarbeide på ICRs vegne med konferanseorganisatorene om hele programmet, fordeling av rom, og om avtaler om tekniske hjelpemidler. I tillegg til dette hadde jeg også ansvaret for å klarlegge innkvarteringen for flertallet av våre medlemmer og å informere om alle forandringene i programmet og endringer i arrangementene.

Prosessen nådde selvsagt sitt høydepunkt i de tre konferanse «sessions» hvor våre 27 talere fra 17 land og 6 av 7 kontinenter stod for fremragende presentasjoner. Om jeg så hadde tvilt på hvordan, og til og med om de skulle kunne prestere noe «vettug» om temaet, ble dette grundig tilbakevist av samtlige. Kort og godt: De var fantastiske! Og så hadde jeg fornøyelsen til slutt av å kunne oppsummere konferansens tre sessions.

Det å kunne jobbe på innsiden av konferanseforberedelsene og så oppleve den høye kvaliteten ved gjennomføringen var noe av det mest givende jeg har opplevd.

Michele De Lucchi
Med et tema som «Museums and cultural landscapes», måtte det være opplagt at konferansens «keynote speakers» ville ha tilknytning til den ene eller den andre delen av temaet. Det hadde de også, fra forfatteren Orhan Pamuk med sitt verk «Museum of Innocence», til landskapskunstneren Christo hvis installasjon «The Floating Piers» ble avviklet i Lago Iseo dagen etter konferansen åpnet, og til arkitekten og designeren Michele De Lucchi. Det var også De Lucchi som jeg fant mest interessant både som fagpersonlighet og som taler. Hans allsidighet innen design, arkitektur og landskapsvern virket mer spennende enn de to andre taleres mer ensrettede virksomhet.

De Lucchi er født i Firenze i 1951. Han var en av de ledende figurer i designretningen Memphis, som i årene 1981-1987 produserte postmodernistiske møbler og tekstiler, og objekter laget av keramikk, glass og metal. Han utviklet også nye produkter hos Olivetti, Compaq, Philips, og Siemens samt møbler for ledende europeiske firmaer som Vitra.  Som arkitekt har han tegnet noen av verdens mest profilerte museumsbygg: Triennalen i Milano, Romas Palazzo delle Esposizioni, Neues Museum i Berlin og Gallerie d’Italie, også i Milano. I sine prosjekter og arbeider, synes han alltid å ha tilstrebet en kombinert satsing på arkitektur, design, teknologi og håndverk. I den senere tid har han benyttet seg av fagfolk innen kunsthåndverk og innen mer tradisjonelle håndverksfag til å produsere produkter han har tegnet og som så selges gjennom et eget firma, Produzione Privata.

På scenen virket De Lucchi nesten litt fraværende, litt fortapt, litt unnselelig. Lutrygget med langt grått skjegg, lavmælt og tilsynelatende meget enkelt kledt (likevel sannsynligvis i en designskjørte). Hans PPT var heller ikke imponerende eller teknologisk høyverdig: Noen fotografier av ferdige arbeider og byggverk, for det mest i svart/hvite, noen tegninger eller kanskje heller skisser fra andre, nyere prosjekter, og litt tekst. Fonten? Vanlig skrivemaskins Courier. Det var nesten som om man kunne lure på om mannen koketterte ved å bruke disse enkle virkemidler. Men det var selvsagt mye mer. Hans arbeider innen landskapsvern viste hvordan mye kunne oppnås med enkle midler, hvordan nye bygninger kunne plasseres i nærmest uberørt natur eller i tilknytning til eldre bebyggelse slik at helheten ble en gjensidig berikelse. Og mannen utstrålte også en egen ro, når en tok seg tid til å lytte, se og vurdere. Det var ingen tvil om annet enn at han kunne det han snakket om.

Det to siste slides i hans PPT var også en elegant oppsummering av det vi kan muligens anse som hans faglige og personlige ideologisk standpunkt:

-studying-conserving-showing-educating-entertaining
and drawing attention
on so many wonderful masterpieces made by God or by humans
in museums, nature and in the everyday world
is the utmost task to which architects
should devote themselves
from now on.
…………
Thank you, I wish you all the best, I walk on…

Ord og tanker som jeg skal huske lenge.

«A silent walk»
Etter å ha kommet seg gjennom de fem konferansedagenes tilsynelatende uendelighet av overveldende lyd og lys, folk og farger, av tidsfrister og tette programposter, så jeg frem til halvdagsspaserturen i sentrum av Milano som lovet en stille opplevelse av deler av denne millionbyen.

Vi var en gruppe på ca. 20 konferansedeltakere som møtte først på Piazza Scala. Her var det lyd og lys i massevis, selvsagt. Så fulgte vi vår guide rundt et par gatehjørner og møtte – stillhet. Nesten ikke folk og ingen biler. Vi fikk utdelt hver vår radiomottaker og øretelefoner og begynte å lytte til guidens behagelige stemme (utmerket engelsk, akkurat passe italiensk aksent). Hun fortalte om stedet vi var på, litt historie og noen andre fakta, og ledet oss inn i en nærliggende kirke. Enda tettere stillhet. Noen få eldre kirkegjengere som subbet omkring, et par prester og så oss. Ut derfra og til en nærliggende liten piazza, full av blomster og … stillhet. Videre bortover gata, hele tiden med guidens stemme i ørene, aldri masende men med en akkurat passe mengde informasjon. Så innom de stille rommene i et stort kloster og ut til klosterhagen med en liten hvil på kjølige steinmurer. Og akkurat da en tenkte «Kaffe!», så stoppet vi på en fortauskafe og tok en kaffe.

Videre vandret vi bortover forbi små plasser med plaskende vann i fontener og, alltid, blomster og stillhet. Så en spasertur gjennom Milanos botaniske hage, Orto Botanico di Brera, etablert i 1770-årene sammen med universitetets astronomiske observatorium. Her var det masse med frisk luft og kjølige skyggepartier og med store og velstelte blomster- og plantebedene fulle av eksotiske vekster. Så fortsatte vi litt videre og litt bortover mot slutten på vår fire timer lang spasertur gjennom smug og gater og plasser og hager, og så viste det seg at vi likevel ikke kommet lenger enn å vandre i gatene mellom Piazza Scala og Triennalen. Men sanseinntrykk hadde vi fått og sjelen hadde vi fått roet ned. Og samtidig fått en storartet avslutning på våre opplevelser i Milano.