Cecilie Rørstad og Audhild Gregoriusdotter Rotevatn
Stiftinga Viti

Det einaste norske bidraget under ICOM-ICAMT sin 50 årskonferanse i Taiwan, kom frå Stiftinga Viti. https://icamt.mini.icom.museum/icamt-50th-annual-conference-taiwan-2024/

Cecilie Rørstad og Audhild Gregoriusdotter Rotevatn deltok med ein artikkel og tilhøyrande presentasjon av museet Brudavolltunet med utgangspunkt i artikkelen “Landscapes on display: how can an old farm be a sustainable exhibition and disseminate sustainability?”.

I alt var det museumstilsette frå 18 land som presenterte forsking på konferansen i Taiwan.

Brudavolltunet – eit gardstun in situ

I artikkelen legg dei to vekt på korleis eit autentisk gardstun in situ, fungerer som ein kunnskapsbank for berekraft. Samstundes er tunet eit levande museum, men utan montrar, skjermar og utan ei kuratert utstilling. Det er tunet i seg sjølv som er utstillinga.

Museet Brudavolltunet vert eit motkraft mot moderne utstillingar med høg skjermbruk, og lar publikum i staden delta med hender og sansar.

Bruk av naturen, årstidene, landskapet, det som veks, bygningane, korleis bygningane er plasserte innbyrdes, alt dette formidlar kunnskap om fortida, som gir gode refleksjonar til notid og framtid.  Museet lar publikum delta, ikkje berre passivt observere.

Bygningar som kuraterte utandørs utstillingar

Mange friluftsmuseum i Noreg har kuraterte, utandørs utstillingar, med bygningar som er tilført eit miljø.

Eit døme på dette er Norsk folkemuseum og Sunnmøre museum, der bygningar frå ulike stader vert demonterte og flytta til museet. Her har ein sett bygningane opp igjen og skapt ulike miljø i uteområde.

Dette betyr at byningane i stor grad er flytta vekk frå landskapet og natur- og kulturmiljøet dei opphaveleg stod i. Bygningane er då kuraterte utandørsutstillingar, vekke frå sitt originale miljø.

Her skil Brudavolltunet seg ut: tunet er “på rot”, og har ikkje tilført bygningar frå ulike andre stader.

Historiske dokument viser at dette ikkje var konfliktfritt då museet vart skipa av lokale entusiastar. Fleire i Ørsta kommune, der tunet ligg, ynskte å skape eit tradisjonelt friluftsmuseum etter modell frå Sunnmøre museum, med tilførte bygningar frå andre bygder.

Dette var ein pågåande debatt lokalt museumslaget og det offentlege ordskiftet i mange år. Resultatet vart at dei som ville verne tunet slik det stod, vann fram i diskusjonen.

Dette har lagt grunnlaget for at museet i dag difor er særleg interessant med sin høge autensitet.

ICAMT-konferansen
Artikkelen og presentasjonen vart godt tatt i mot på ICAMT-konferansen.

Det overordna temaet og tittelen for konferansen var “Encountering Transition – Reshaping museum architecture, exhibition design and techniques in response to global/local changes.”

Globalt er det store endringar som finn stad, både geopolitisk og når det gjeld klima og miljø. Desse endringane og spenningane fører med seg kriser og påverkar  føresetnader og levekår over heile verda.

På konferansen deltok forskarar frå mange land og presenterte si forsking og arbeid innan dette temaet.

National Museum of Prehistory

Første del av konferansen fann stad på National Museum of Prehistory. Museet ligg utanfor Taitung, ein by heilt sør på Taiwan.

Museet formidlar historia til Taiwan med utgangspunkt i austronesiarane si 30 000 år lange historie på øya, og korleis havet og øyene i aust-Asia og rundt Stillehavet har ei lang felles historie.

Denne folkegruppa sine levekår vart formidla i utstillingane på ein tankevekkande og lærerik måte som utfordra og stilte spørsmål med vårt europeiske verdsbilde og perspektiv.

Delar av utstillinga tok føre seg korleis verda sitt forbruk av for slik som palmeolje og plast påverka og truga austronesiarane sine  leveområde og kultur.

Samstundes viste utstillinga også kulturutrykk og gjenstandar vi kjende att frå norsk kultur og norske museumssamlingar, som åttebladsrosa og ein kalender som likna den norske primstaven.  Og vårt felles verdshav, korleis påverkar havet menneska som lever med og av havet og utvikling av kultur og samfunn?

Fo Guang Shan Buddha Museum

Konferansedeltakarane besøkte også Fo Guang Shan Buddha Museum. Museet er ein del av eit buddhistisk kloster utanfor Kaohshiung.

Klosteret og museet utgjer eit imponerande anlegg, og nonnene formidla interessante perspektiv om bygginga av klosteret og musea og bakgrunnen for val av arkitektonisk uttrykk og symbolikk i utsmykkingane. Museet formidlar også ulike aspekt ved buddhistiske kulturuttrykk og historie.

Sikring av kulturarven
Eit av hovudføredraga kom frå Polen, der Kulturdepartementet i landet er i ferd med å byggje eit nytt, nasjonalt magasin for ivaretaking av kulturarven.

Omlag sytti prosent av den polske kulturarven forsvann eller vart øydelagt under andre verdskrig. Polen tek no grep for å sikre kulturarven sin i sikrare magasin, med bakgrunn i mellom anna endra tryggleik i verda, ikkje minst Ukraina- Russland-krigen.

Som nordmenn fekk vi spørsmål om kva tiltak vi gjorde for å sikre kulturarven vår, særleg med tanke på vårt naboskap til Russland. Polen byggjer fellesmagasinet slik at museum og private samlarar kan leige magasinplass. Ei hovudutfordring er manglande tillit i museumssektoren der alle vil “passe på” sitt.

Formidling av dei krevjande historiene
Konferansen omhandla også korleis krevjande historie kan formidlast og eksempel på korleis bygningar som representerer krevjande epokar eller einskildhistorier kan få nye uttrykk.

I Tainan, som tidlegare var hovudstaden på øya, er det fleire bygningar frå den  japanske kolonitida, ein periode som framleis er nært for mange taiwanesarar.

Byen var på delar av 1600-talet handelspost for Nederland og Nederlandske Aust-Indiakompani, for handelen mellom Nederland og aust-Asia.

Byen og innbyggarane har teke med seg kolonihistoria, og har bevart ulike bygningar frå desse periodane på litt ulike vis og med ulike perspektiv. Kolonihistoria har vore både krevjande og definerande for byen og innbyggarane der.

Ny kunnskap og erfaringsutveksling

For Viti har det stor verdi å delta på ICAMT sin årlege konferanse og andre museumsfaglege konferansar internasjonalt.

Konferansar som denne presenterer ny kunnskap innan museumsfaglege tema, som verda over har mange likskapar. Det er lærerikt for oss å høyre om andre si forsking og problemstillingar innan felt også vi arbeider med her på Sunnmøre.

Besøka på musea i Taiwan gav oss eit innblikk i eit land og ei verd med store kontrastar, som vi i Noreg også er ein del av.

Møta med og erfaringsutveksling med museumsfolk frå både Taiwan og andre delar av verda gjev oss ny fagleg innsikt, nye perspektiv og inspirasjon til å utvikle våre museum vidare.

Det gjev oss eit utvida museumsfagleg nettverk med museumskollegaer over heile verda, noko som vil vere kunne danne grunnlag for nye samarbeid og ny forsking og formidling om tema som angår oss alle, på tvers av landegrenser og regionar.

 

Leif Pareli, konservator emeritus, Norsk Folkemuseum

Bååstede-prosjektet, der Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum overførte vel 1600 samiske gjenstander fra samlingen ved Norsk Folkemuseum (som eies av begge de to museene) til de seks samiske museene i Norge, har vært presentert ved flere ICME-konferanser. Men erfaringer fra dette prosjektet er fremdeles relevant å dele med andre. Jeg valgte denne gang å fokusere på det jeg mener kan være positive følger for begge parter i et slikt prosjekt, altså ikke bare for mottakerne men også for den avleverende institusjonen. Dette er en side ved repatriering som til nå har fått lite oppmerksomhet. Min presentasjon het After Bååstede – Turning Repatriation from a Loss to a Win-win, og dreide seg om det jeg mener kan være positivt i etterkant, også for et museum som har gitt fra seg en stor del av en viktig samling.

Årets ICME-konferanse, med den litt runde tittelen Museums and Change, fokuserte nettopp på dekolonialisering og repatriering, og de fleste innleggene dreide seg om ulike planer om repatriering til urfolksgrupper, med mer eller mindre konkrete prosjekter, men også mye frustrasjon over byråkrati og vrangvilje hos de store, sentrale museene som i dag sitter på slike samlinger. Deltakerne på konferansen var for en stor del unge og aktivistisk orienterte. De fleste var nye i ICME, og knapt noen hadde hørt de tidligere presentasjonene om Bååstede, som jo er et tilbakeføringsprosjekt som faktisk er blitt gjennomført etter planen, og sånn sett må kunne kalles en suksess.

Derfor synd at forsinkelser, særlig på grunn av tekniske problemer ved de digitale innslagene, førte til at spørsmåls- og debattrunden ble sløyfet, og jeg fikk dermed bare noen tilfeldige tilbakemeldinger i etterkant. De var til gjengjeld alle positive. Jeg merket meg særlig kommentarene fra en brasiliansk deltaker, som mente måten Bååstede var lagt opp på, kunne være en modell for det materialet hun selv arbeidet med, og der motstanden fra ledelse og kolleger lignet på motforestillinger som også Bååstede ble møtt med i begynnerfasen, slik som skepsis til mottakernes evne til å ivareta museumsfaglige krav til sikkerhet og håndtering.  Her hadde Bååstede et godt utgangspunkt, med mottakere som var etablerte museer og med høyt kvalifisert fagpersonale. Slik er det jo ikke overalt ellers. Ikke desto mindre mener jeg at erfaringene fra dette prosjektet kan ha relevans for mange typer tilbakeføringskrav andre steder i verden. Kanskje også i Brasil?

Som vanlig på slike konferanser var dagsprogrammet etterfulgt av et kveldsprogram med besøk på andre museer, der vi fikk omvisninger og møter med kolleger. For meg var det en spesiell opplevelse å besøke Nasjonalmuseet for Verdens Kulturer, fordi jeg visste at de der hadde en samisk samling, og jeg hadde på forhånd vært i kontakt med museet og den ansvarlige konservatoren. Samlingen var blitt innkjøpt på 1960-tallet med hjelp fra Nordiska museet, og besto av gjenstander fra reindriftsamisk miljø i Nord-Sverige. Da museet, som var en gammel institusjon, ble omdannet til verdenskulturmuseum, var det ved åpningen i 1965 for første gang i Latinamerika med en ”Sala de Lapones”. Denne utstillingen ble så nylig erstattet av en ny, og samtidig ble ordet ”Lapones” endret til ”Sami”, med tilhørende forklaring av hvorfor.

Her hadde de, i samarbeid med de nordiske ambassadene, laget en utstilling der et nokså lite antall gjenstander ga grunnlag for fyldige og gode tekster (så langt jeg rakk å lese) om mange forhold i samisk kultur og samfunnsliv. Konservatoren fortalte at han i utgangspunktet ikke hadde noen spesiell kompetanse på samene, men han redegjorde for faglige problemer underveis i utstillingsprosjektet, og understreket hvordan de hadde søkt å kvalitetssikre både gjenstandsutvalg og tekster. Særlig var han opptatt av den trommen de hadde anskaffet til utstillingen, og understreket at de la vekt på å respektere samiske tradisjoner og regler rundt denne hellige gjenstanden. Jeg lovet å sjekke noen opplysninger når jeg kom tilbake til Folkemuseet og kunne konferere med litteraturen der. Alt i alt en interessant og spennende opplevelse, her i dette museet så langt fra Sameland.

En konferanse som denne kunne fortjene kommentarer om mye mer enn bare det faglige programmet. For meg personlig var det en stor opplevelse å være tilbake i Mexico By, der jeg var med også forrige gang ICME hadde møte her. Det var i 1999, og jeg var garantert den eneste fra den gang som deltok også nå. Mexico er et stort og mangfoldig land, slik vi kunne se i utstillingene i Det antropologiske nasjonalmuseet, der konferansen ble holdt. Før selve konferansen var det dagstur til den storslåtte ruinbyen Teotihuacan, som for to tusen år siden var Amerikas største by, og etter konferansen var det utflukt til provinshovedstaden Oaxaca lenger sør, med en mer avslappet atmosfære enn i megamillionbyen Mexico. Blant høydepunktene her var en omvisning i byens etno-botaniske hage, der vi lærte mye om denne provinsens mange kulturplanter – ikke visste jeg at mais har sin opprinnelse akkurat her, i en plante som fremdeles vokser vilt i området, eller at kulturvariantene av mais i dag er verdens mest dyrkede matplante, foran både hvete og ris. Og mye, mye mer. Mexico er et flott land, og en museumskonferanse er et utmerket utgangspunkt for å ønske å komme tilbake og lære mer.

Tone Cecilie Simensen Karlgård
Kulturhistorisk museum, UiO

Det imponerende og gigantiske Nasjonalmuseet for Antropologi I Mexico City var vertskap for årets konferanse. Selve konferanseprogrammet innehold 46 presentasjoner over 3 dager.

Key Note foredraget var ved Tereza Morales, hun representerte nettverket for Community Museums i Mexico, som hun har arbeidet med å bygge opp siden 1981. I dag har nettverket vokst til å omfatte hele Latin Amerika med medlemmer i de fleste nasjonene. Ideologien for museene i nettverket er å skape lokalemuseer som jobber på helt egne premisser, community museer skal være motkrefter til den interne koloniseringen og stille kritiske spørsmål til den den eurosentriske kunnskapsproduksjonen som museumstanken bygger på. Disse museene er steder, møteplasser hvor små lokalmiljøer, og grupper som er nederst i makthierarkiet i samfunnet representerer seg selv, forteller om sine egne historiske kamper, forståelser av kulturelle praksiser og sine forfedres historie. Flere av de nasjonale institusjonene, både etnografiske museer, universiteter og nasjonalmuseer jobber aktivt med å samarbeide med lokalmiljøer for å etablere community-museer. Social-museology er begrepet som brukes for å betegne dette arbeidet. I motsetning til Norsk museumspolitikk med sammenslåinger og reduksjon av antallet museer, jobber museumsfeltet i både Mexico og Brasil for å etablere flere små lokalmuseer – fordi det arbeidet som kan ledes av lokalmuseer har en sosial og politisk positiv kraft og motkraft til kulturell og sosial undertrykkelse.

Adriana Russi fra Fluminense Federal Univ. og The Federal University of the State of Rio de Janeiro presenterer prosjektet: Mapping Ethnograhpic Collections in Brazil: Locate to Repatriate, og i dette svært ambisiøse, nasjonale prosjektet inkluderes flere typer museumssamlinger ikke kun de som er samlet inn i etnografisk arbeid. Prosjektet inkluderer samlinger fra afrobrasilianske grupper- quliombolas, ulike immigrantgrupper, romer, populærkulturelle samlinger osv. I Brasil er det over 4000 museer og prosjektet søker å kartlegge både hvilket mangfold av forskere som jobber med ulike samlinger og å samle elementær informasjon om hva slags samlinger som finnes, om institusjonene og hvor de er lokalisert. Presentasjonen forteller om perspektiver og praktiske utfordringer i dette gigantiske digitale prosjektet. Innen sosial museologi spiller denne kartleggingen en selvfølgelig rolle i å styrke ulike grupper og individers forståelse for og stolthet av egen tilhørighet og identitet, historiekunnskap.

Renata Curcio Valente presenterer et samarbeids-forskningsprosjekt i regi av Brasils nasjonalmuseum i Rio de Janeiro, som ble totalt ødelagt av brannen i 2018. Valentes eksempel er fra samarbeidet med Kadiwèu, en urfolksgruppe i Mato gross do Sul rundt keramikkproduksjon og kunnskap om naturressurser i området. Det foregår grundig arbeid for å bygge opp nye samlinger basert på samarbeid med lokale grupper og miljøer flere steder i Brazil.

Valente er forøvrig også involvert i arbeidet med å kartlegge hva som finnes av samlinger fra Brasil i museer i Europa og har kontakt Etnografisk samling ved Kulturhistorisk museum, UiO som huser en samling på rundt 800 gjenstander. Foreløpig er kontakten hovedsakelig basert på utveksling av digital informasjon om samlingene til grupper som jobber med å bygge kunnskap, og kulturelle praksiser og håndverksteknikker fra sine forfedre.

Tilbakeføringen av fjærkappen fra Nasjonalmuseet i København har allerede avstedkommet store positive ringvirkninger og den gruppen som kappen kom fra: Tupinamba er styrket i sin stolthet – en lokal kunstner jobber med et prosjekt hvor hun lærer av den 300 år gamle kappen laget av røde ibis fjær og skaper en egen fra vår samtid- hun benytter fjær fra tamme fugler – uten å drepe dem og fletter inn historier, lærer selv og vekker kunnskap om både før colombianske tradisjoner og det blir en slags helbredende prosess.

Repatriering og tilgjengeliggjøring av samlinger fra urfolksgrupper er sentrale arbeidsområder for spesielt etnografiske museer i hele Amerika. Dagen før konferansens hovedprogram startet søndag 8. September foregikk en pre-konferanse workshop i regi av Smithsonians avdeling National Museum of the American Indian (NMAI) med tittelen: Cultural Souvereignty at the National Museum of The American Indian (NMAI) Evolving practices of care, stewardship and return. Kelly McHugh leder for konserveringsseksjonen og Nancy Kenet Vickery, repatrieringsanalytiker, ledet work-shopen. Underveis i gruppearbeidet delte flere frustrasjoner over rigide, byråkratiske barrierer hvis representanter fra opprinnelsessamfunn kom for å besøke samlinger, det var da sjefskonservatoren Kelly McHugh sa med glimt i øyet – i slike tilfeller praktiserer vi Gerilja konservering.

NMAI har lenge jobbet med tilbakeførings-spørsmål og har nå etablert et system som i stor grad overgir autoritet til grupper og individer som krever gjenstander tilbakeført – kort fortalt stiller ikke lenger muset spørsmål og hvorfor gjenstander skal føres tilbake til opprinnelsessamfunn, alle henvendelser mottas som legitime krav uten spørsmål – men de stiller spørsmålet –finnes det argumenter mot å tilbakeføre?

NMAI har bygget et kulturelt forskningssenter i Bronx – hvor arkitekturen reflekterer urbefolkningers kosmologi slik at her er samlingene oppbevart i den sirkelrund bygningens senter, det er mye dagslys som strømmer inn gjennom store vinduer. Gjennom utstrakt samarbeid har dette museet fått en rolle som «elders» i mange av first nations samfunnene, og gjensidig tillit er en sentral verdi.

For å opprettholde og videreutvikle den solide posisjonen som museet har etablert – er robuste infrastruktur systemer helt nødvendig. Et kart over USA viser hvor gjenstander er returnert fra og hvor de er kommet tilbake til, og et «repatrierings dashboard» er lansert basert på arbeidet ved NMAI hvor respekt for first Nations rettigheter danner basen. Dette «dashboardet» viser statistikkene over hvordan arbeidet foregår både i USA og i det øvrige Amerika. Retningslinjene som er utarbeidet av NMAI danner nå basis for alle de 20 institusjonene som sorterer inn under Smithsonian og samler inn materiell, arkiver og andre forskningsdata.

Eksempler fra USA viser at interesse for mer bærekraftig bruk av naturmaterialer – og kunnskap om urfolks – både samtidige og eldre/tradisjonelle teknologier øker. Som Kelly McHugh sjef for konserveringsavdelingen ved Smithsonian uttrykker det: «The underlying force is making Social Justice for native peoples of the Western hemisphere.» Dette er store ord – og det er opplagt en drivkraft innenfra museumsinstitusjonen å etablere en holdning om å være en institusjonen som jobber bevisst med urfolks perspektivet. Her ligger betydningen av «Shared Stewardship», at det er helt nødvendig å innlemme opprinnelsesgruppers kunnskap om å ta vare på og å forvalte gjenstandene, respektere og dokumentere og å aktivt samarbeide med representanter fra opprinnelses grupper, (dersom de finnes), for å forstå og å forvalte slike samlinger. Museets rolle skal være en kvalitetssikret kilde til korrekt kunnskap om samlingers bruk, betydning, proviniens etc. og eventuell tilbakeføringshistorie.

Sammenfallende stemmer –Leif Pareli poengterte i sin presentasjon om Bååstede; det at noen  gjenstander  gjenstander ikke kunne tilbakeføres har ført til kopieringsprosjekt – hvor kunnskap om tradisjonelle håndverkstradisjoner spres og bygges. Som både Bååstede og eksempler fra Smithsonian og Nasjonalmuseet i Brasil viser – tilbakeføring kan være det motsatte av utarming av museets samlinger isteden betyr det økt samarbeid og styrker kunnskap, kunnskapsutveksling og stimulerer til kreativitet og økt interesse for håndverkstradisjoner, materialbruk og generelt levende kulturuttrykk i samtiden.

Tone Cecilie Simensen Karlgård
KHM/UiO

Pathways to Change. Reimagening Care in Radical Hope var tittelen på KEYNOTE forelesningen, av Laura Van Broekhoven fra Pitt Rivers museet i Oxford. I likhet med de øvrige etnografiske museene i vesten huser Pitt Rivers museet store etnografiske samlinger med tung kolonial arv og både vanskelige og varierte historier. Broekhoven tok utgangspunkt i et av resultatene fra en stor nasjonal undersøkelse i Storbritannia hvor publikum blant annet fikk spørsmålet: Hva er museers viktigste rolle? «Preserve and take good care of historical objects» altså å ta godt vare på historiske gjenstander var det utsagnet som fikk høyeste tilslutning i undersøkelsen. Men – hva betyr care, dette begrepet tolker og nyfortolker Pitt Rivers på interessante måter. Her har etterkommere etter masai folk besøkt magasin og utstillinger og det jobbes med alternative måter å rette opp eller finne fram til forsoning for problematiske, kanskje brutale innsamlingsmetoder. Å kjøpe inn en kvegflokk til kvegnomader og bytte denne med nomadenes kunnskap er et av tiltakene som det jobbes med.I Pitt Rivers er de opptatt av at alle avdelinger og alle ansatt er engasjert i denne endringen i museets filosofi og praksis i prosessen for å bli et sted for care i alle meninger av begrepet.

Framtidas gjenstandsforvaltning

Hva kan museer i Europa lære av praksiser i kulturforvaltningen i land i Afrika? Thomas Laely fra University of Zurich er engasjert i et langvarig samarbeid mellom museer i Uganda og Sveits og han går forbi diskusjonene om den koloniale arven og den ofte svært belærende holdningen som museumsfolk fra Europa utviser i samarbeid med museer i land i Afrika, spesielt sør for Sahara. Thomas stiller spørsmålet om hvordan akademisk arbeid innen museumspraksiser på det afrikanske kontinentet innen kuratering, konservering og utstillinger – og relasjoner til gjenstander kommer til syne og inkorporeres i museumspraksiser utenfor land i Afrika?

Dr. Andrea Scholts fra Ethnological Museum I Berlin ga en rik presentasjon: “From Curated participation to true collaboration – the pitfalls on the way to a new concept of ethnological museums” Scholts er aldri redd for å kritisere egen institusjon og uttrykker skuffelse over at prosessene med å etablere nye utstillinger i Humboldt Forum, på tross av høye idealer i utgangspunktet om å jobbe med nye og inkluderende metoder,  fremdeles var preget av kuratorisk autoritet og tradisjonelle former for representasjon. I dag er et såkalt Global Community Center under etablering, dette skal arbeide med langvarige relasjoner og forsøke å sikre representasjon og bred deltakelse i museets arbeid med samlinger, eierskap til samlinger og kuratering. Scholts avslutter presentasjonen med å vektlegge hvor viktig det er å jobbe prosessuelt med samlinger og mennesker. Når museet setter opp et forutbestemt mål med et prosjekt og strengt styrer mot dette virker det hemmende på sensitiviteten overfor hva som kan dukke opp av interessante diskusjoner og reaksjoner underveis. Dessuten er det ofte mennesker med flere språk involvert og det er viktig å ta den tiden som trengs for å sikre samforståelse i prosessene. To konkrete språklige endringer i begrepsbruk har blitt utarbeidet underveis i prosjektet. De har gått bort fra å omtale innholdet i de aktuelle delene i museets samlinger som objects til å omtale dem som cultural belongings.

Scholtz delte erfaringer fra samarbeid med kildegrupper som har en relasjon til samlinger i Humbolt forum fra Amazonas i Øvre Rio-Negro området mot grensen til Colombia. Humbolt forum har organisert besøk av representanter derfra. Museet lærer enormt mye fra slike besøk. Da representantene fra kildegruppen fikk besøke magasinet hvor gjenstander fra deres forfedre er magasinert, sortert og ivaretatt i ulike kategorier utløste dette sterke reaksjoner fra kildegruppa og dette løftet fram viktig kunnskap. Slik representantene forklarte det var de gjenstanden som var samlet inn å regne som kroppsdeler. Slik de var sortert og organisert i museet magasin var kroppsdelene slitt fra hverandre og lå nærmest slengt rundt i magasinet på en svært lite respektfull måte. Gjennom denne deltakelsen fra kildegruppa ble denne uheldige organiseringen ryddet opp i, slik at gjenstander som hører til samme kropp nå får ligge i samme boks i magasinet. Som tittelen pa Andrea Scholts sitt innlegg viser ville hun dele erfaringer fra både vellykkede og vanskelig grep fra museets side i prosesser for å etablere relasjoner og samarbeid.

Presentasjonen av prosjektet “Speculations in an Uncertain Archive: Explorers, Dreamers and Thieves at the British Museum” av Laura Osirio Sunnucks var et av de mest inspirerende og nytenkende innleggene. Her er feministiske sci-fi forfattere invitert til å finne, gjerne slitne og litt ubestemmelige gjenstander i British museums arkiv som kan være mangelfullt registrert eller uregistrert, for så å spinne litterære tekster rund disse. Forfatterne var helt frie både til å finne gjenstander og til å skrive uavhengig av kontekst og kunnskap knytta til gjenstandene. En fant et medtatt ark fra et herbarium som inneholdt en tørket potetplante fra Mexico, i den imaginære framtida får opplysningene og det genetiske materialet fra potetplanta betydning for menneskers overlevelse. En halv-robot og et menneske samarbeider om dette i en post-apokalyptisk tid.

Avslutningsvis vil jeg nevne eksempler på utfordringer som LGBT befolkningen opplever i mange land. Jan Franjul, Process – Association for the Promotion of Queer Culture and LGBTIQ+ Rights & Mario Buletić, Ethnographic Museum of Istria (Croatia) COME The Coming Out Museum: A transforming Collaborative process for a more accepting future

Innlegg gjorde dypt inntrykk fordi det dessverre er et eksempel på hvor alvorlig situasjonen er for skeive i flere land i Europa, som i andre deler av verden strammes vilkårene for å leve ut sin legning kraftig inn. The Coming Out museum planlegges i Kroatia i samarbeid med det nasjonale LGBT forbundet og Etnologisk museum i Istria. Foreløpig er det en innsamling av personlige historier, en instagram konto og ildsjeler som søker midler til å etablere selve museet.

I Etnografisk museum i Budapest viser de utstillingen Yanomami. Spirits. Survivors. Photo exhibition of Claudia Andujar – som er en fantastisk mønstring av livsverket til den denne brasilianske verdenskjente fotografen med ungarsk, sveitsiske bakgrunn. I alt vises 124 fotografier i en enorm utstillingssal. Men, i det ene hjørnet av salen er det satt opp et sperretau – og fotoene bak der kan bare betraktes av personer over 18 år. Jeg forstod ikke dette umiddelbart, men så viste det seg at et foto av to unge gutter, nakne overkropper – fra 1967 heter «Homosexuality» og dette er årsaken til 18 års grensen. Kuratorene har sikkert ført tunge diskusjoner  for i det hele tatt å kunne vise dette bildet. I de øvrige utstillingene er problemstillingene, tekstene og gjenstandspresentasjoner i Budapest Etnografiske museum imponerende aktuelle, gode og rike, både tankevekkende og kunnskapsmettet. Men den delvise sensureringen av et kunstfoto som tematiserer skeive liv på en forsiktig og dempet måte viser at det er ulike utfordringer og områder museer har å arbeide med i dag og i tida som kommer, og at internasjonale konferanser og nettverk er viktig for å styrke hverandres arbeid for åpenhet og toleranse.

Morien Rees
Project medarbeider Varanger Museum
Interim Chair Sustain. The International Committee on Museums and Sustainable Development

Jeg ble invitert til å delta på CAMOCs årskonferanse 2023 i New York 16.-18. oktober på Museum of the City of New York, som ligger på legendariske 5th Avenue med utsikt mot Central Park. CAMOC, ICOMS internasjonale komite for byer, er relativt ny, men har i løpet av en tiårsperiode samlet over 700 individuelle medlemmer og 130 institusjonelle medlemmer. Temaet for konferansen var “Changing Cities, Changing Museums”, og som det fremgikk av programmet, tok konferansen utgangspunkt i “cities are famously generators and reflectors of social, economic, environmental and political change”, og aldri har dette vært mer aktuelt enn i vår egen tid. Programmet inkluderte paneldiskusjoner, workshops og et idéforum.

Under konferansens keynote, The Zigzag City: Wandering around museums, inviterte Garnette Cadogan, forfatter og foreleser ved MIT deltakerne på konferansen til å vandre rundt  Invisible Cities sammen med Italo Calvino og Charles Baudelaire, og til å anvende sin egen versjon av zigzagging på både museumsbesøk og byer. I sistnevnte ånd ga konferansearrangørene også førstegangsbesøkende i the city that never sleeps muligheten til å bli med på en rekke utflukter til kjente og kjære reisemål, inkludert spaserturer i Central Park og East Harlem og et besøk på Ellis Island, Frihetsgudinnen og Tenement Museum.

Invitasjonen min besto av å bidra med tre presentasjoner: den første i forbindelse med ledelsen av sesjonen “Environmental Transformations in Changing Cities”, den andre for å presentere det norske forskningsprosjektet Flyt, som har sitt utspring i skognettverk i Norge, og til slutt for å rapportere om opprettelsen av SUSTAIN, den nye internasjonale komiteen for museer og bærekraftig utvikling.

Hvert av disse tre innleggene beskriver, på en eller annen måte, hvordan museumsfolk, museer og ICOM selv har arbeidet med essensen i Kyoto-resolusjonen fra 2019: Om bærekraft og implementering av FNs 2030-agendaen. Dette arbeidet har funnet sted innenfor rammen av en rekke viktige organisatoriske funksjoner som ICOMs medlemmer har utviklet og fått på plass i løpet av de siste seks årene. Dette rammeverket, som også omfatter ICOMs tilnærming til bærekraft, består av Kyoto-resolusjonen fra 2019, den nye museumsdefinisjonen 2022, den strategiske planen 2022-2028, handlingsplanen for bærekraft 2022-2030, revisjonen av de etiske retningslinjene og til slutt SUSTAIN. Dette organisatoriske rammeverket etablerer et rom der ICOMs medlemmer, både individuelle og institusjonelle, forhåpentligvis kan bidra til å gjøre publikum i stand til å bedre håndtere de globale utfordringene som planeten og dens innbyggere står overfor.

Den røde tråden i mitt bidrag til CAMOC-konferansen var å informere alle deltakerne om den nye internasjonale komiteen SUSTAIN og invitere medlemmene til å bli med i den. Målet med den nye internasjonale komiteen er først og fremst å forankre ICOMs tilnærming til bærekraft i en egen permanent organisasjonsstruktur og samtidig tilby alle ICOMs medlemmer en arena og en tilgjengelig plattform der de kan påvirke organisasjonens fremtidige retning i alle spørsmål knyttet til bærekraft og klima-sammenbrudd. Invitasjonen til å nominere kandidater til styret og styreleder ble sendt ut i begynnelsen av november, fristen for nominasjoner er 5. januar 2024, og den første generalforsamlingen, med valg, vil bli avholdt 7 mars 2024. (Interesserte, enten individuelt eller institusjonelt, kan kontakte chair.sustain@icom.museum eller ICOMs sekretariat hvis de ønsker å høre mer om den nye internasjonale komiteen).

Sesjonen “Environmental Transformations in Changing Cities”, som jeg ledet på konferansens andre dag, inneholdt tre presentasjoner: Transformations – tales of trash – activism and ethical responsibility fra Roskilde museum; fra Odense Museum, It socks: What does a single sock add up to in the big carbon footprint?? og fra Ghent City Museum, Co-housing and urban agriculture: The challenges regarding feeding and housing in an historical and contemporary context. Alle disse presentasjonene har noe vesentlig å gjøre med museenes håndtering av utfordringene knyttet til samfunnets forbruksmønster og ikke-bærekraftige vekst, og er eksempler på museer som bruker nye formidlingsmetoder for å engasjere samfunnet i disse utfordringene. Etter presentasjonene var det en interessant meningsutveksling om nødvendigheten av de-growth og hvordan dette kan påvirke museene i årene som kommer – arrangørene av konferansen hadde satt av god tid til meningsutvekslingen ved å gi like mye tid til presentasjonene som til diskusjonen etterpå.

Forskningsprosjektet Flyt ble presentert i en to timer lang sesjon under programposten Gallery of Ideas – Food for thought, der konferansedeltakerne fikk anledning til å delta i en samtale med meg på tomannshånd. Flyt har sine røtter i skognettverket og det historiske skogbruket i Norge, da elver var den eneste måten å frakte tømmer fra skogen til kundene. Prosjektet, som er et samarbeid mellom fire universiteter, fem museer, Riksantikvaren og representanter for ICOM og Norges UNESCO-kontor, er et forbilledlig eksempel på bærekraftsmål 17: partnerskap for målene. Flyt har som mål å forske på Norsk skognettverks kjernetemaer, utvikle perspektiver og metoder i forskning basert på FNs bærekraftsmål, og diskutere fagutvikling, forskningsrelevans og forskningsformidling for å konkretisere museenes samfunnsrolle. Spesielt interessant for flere av konferansedeltakerne i New York var prosjektets bruk av en Future scenario building workshop med fokus på hvordan museene kan fremme bærekraft. Samtalene på tomannshånd inkluderte diskusjoner om en rekke temaer som først ble diskutert tidligere i høst 2023 på futures workshop på Museene i Akershus avdeling Fetsund Lenser. Blant disse temaene var: hva skjer hvis museene ikke lenger kan samle inn gjenstander? Eller ikke kan bygge nye lokaler? Er det bedre å være større, eller kan museene i stedet for å ekspandere, trappe ned og omfavne de-growth? Finnes det en vei inn i fremtiden som gjør det mulig for museene å drive slik de gjør i dag? Kan vi fortsette som før, eller må sektoren omstruktureres fullstendig? Forhåpentligvis får vi noen svar når forskningen publiseres i 2024.

CAMOCs årskonferanse på Museum of the City of New York med utsikt til Central Park, bød ikke bare på et omfattende konferanseprogram med bidrag fra fagfolk fra hele verden, men også på mange andre givende øyeblikk, blant annet en fantastisk visuell utstilling om New Yorks historie sett gjennom klipp fra en kavalkade av 100 års Hollywood-filmer. Og ikke minst, muligheten til å møte og utveksle erfaring og synspunkter med kolleger om ulike tilnærminger for å oppnå en bærekraftig fremtid, blant annet gjennom å delta i den nye IC  SUSTAIN.

Christian-Emil Smith Ore
Universitetet i Oslo

Årets CIDOC-konferanse ble avholdt i september i Mexico by og hadde tittelen Frontiers of Knowledge. Museums, documentation and linked data. I «call for papers» ble dette utdypet, og i denne lille artikkelen jeg fokuserer jeg på temaet «[…] better expressing the contextual and heterogeneous richness of heritage documentation […] as well as advancing in the development of a better infrastructure that allows the adequate representation of knowledge».

Gjenstandsbeskrivelsene i museumsdatabaser er som oftest korte og inneholder sjelden en utførlig beskrivelse av gjenstandenes bruk og kulturelle kontekst. Den typen informasjon finner en i publiserte utstillingskataloger, artikler og monografier. Tradisjonelt sett hører samlingsforvaltere og fagkonservatorene til to ulike faggrupper, den ene praktisk og den andre akademisk.  I den grad tekstene nevnt over, er gjort digitalt tilgjengelig er det sjelden noen direkte kopling mellom dem og gjenstandsdatabasene. I beste fall finnes det litteraturreferanser i databasene og gjenstandsnummer i publikasjonene. Både de akademiske tekstene og de korte tekstene i databasene gjenspeiler tiden de ble skrevet i. I 2006 hadde Världskulturmuseet i Göteborg en interessant utstilling av et utvalg av etnografiske katalogkort som illustrasjon på kultursynet denne gamle katalogen gjenspeiler. To av plenumsforedragene på CIDOC 2023, The collection and the tianguis (flea market) (Renato González Mello) og The Social Responsibility of Documentation: Contextualising Data (Dominic Oldman) drøftet med hver sin synsvinkel problemer forbundet med gjenstandsbeskrivelser og deres kulturelle kontekst.

Renato González Mello er en meksikansk kunst- og kulturhistoriker, og han hadde en postkolonial og dermed en viss postmoderne vinkling i sitt foredrag. Mello mener det ikke finnes en allmenngyldig katalogisering. Gjenstander katalogisert som en ting, kan inngå i helt andre kontekster på en ikke-statisk måte og kan ha hatt andre funksjoner opp gjennom historien enn det som kommer frem i katalogene. Et hjemlig eksempel er en bronsealdergryte som nå oppbevares ved Nationalmuseet i København.  Den ble brukt som vedkurv i en privatbolig før en på 1980-tallet oppdaget at det var snakk om en bronsealdergjenstand.  Hva skal den katalogiseres som: en vedkurv eller gryte, og når var den det ene og når var den det andre?  Hva med en kniv lagd etter et tradisjonelt mønster, men med intensjonen om å bli solgt som suvenir og brukt som pyntegjenstand. Er den et verktøy, en suvenir eller en pyntegjenstand?  Mello brukte et eksempel fra San Luis Potosí i Mexico. Da en kirke der skulle restaureres, lot lederen av restaureringsarbeidet sognebarna katalogisere de løse gjenstandene i kirken. De hadde ikke kunnskaper i kunsthistorie og katalogiserte helgenstatuene etter den funksjon og den høytiden de ble brukt i. Mello spurte retorisk om disse katalogiseringer er mindre korrekt enn den en profesjonell kunsthistoriker ville ha gjort.

Mello mener at det ofte er greit å bestemme den fysiske historien til et objekt, men han etterlyser mer bevissthet om funksjonshistorien og mente en bør unngå bare å ramse opp en rekke termer. Det må være en tidsakse der en kan angi hvilke funksjoner gjenstandene har hatt over tid, og når de ulike termene var gyldige for gjenstanden. I tillegg må en få vite hvem som har forfattet beskrivelsene og hvilke kilder de har brukt. Autoritetsregistere er barn av sin tid, og de har ikke sjelden en implisitt ideologisk farging. Spanske autoritetsregister har vært brukt i Mexico, men de projiserer et europeisk tankesett på mellomamerikansk kultur, hevder han. For min del mener jeg at typologier bør være datostemplet. AAT (Getty’s Art and Architecture Thesaurus) og andre mye brukte autoritetsregistrere burde ha datofestede versjoner av termene siden termer brukt for 20 år siden ikke nødvendigvis er gangbare i dag. I det minste bør en kopiere inn teksten fra AAT og liknende systemer og angi datoen for når det ble gjort. Det kan gi en viss grad av informasjonstrygghet som det ikke er vanskelig å se behovet for i vår tid med digital informasjonsmanipulering.

Dette fører oss over til tematikken i Dominic Oldmans foredrag. Oldman er brite, og det er lite postmoderne over hans vinkling. Men konklusjonen er på mange måter lik den til Mello. Oldman viser til det faktum at de fleste eksisterende gjenstandsdatabaser er basert på eldre (kort)kataloger.  De korte tekstene i databasene kan dermed være ganske gamle, og det er en illusjon å tro at det er noe uforanderlig objektivt ved dem. Det er en fornuftig, men ingen oppsiktsvekkende tanke. Gode tanker bør likevel tenkes på nytt for å si det med den tyske dikteren Goethe. Museumskataloger bør på sammen måte som eldre ordbøker sees som tidsvitner som gir oss et innblikk i hva som var gangbart den gangen da de ble skrevet. De bør revideres med jevne mellomrom. Men det kan være en for stor oppgave for mange museer med knappe ressurser. Kulturhistorisk museum i Oslo er et eksempel. Mye av informasjonen i gjenstandsdatabasene er tatt rett fra de gamle trykte tilvekstkatalogene som kan være langt over hundre år gamle. En ting er at slik gammel informasjon kan være faglig utdatert, en annen at den tids beskrivelser ikke er gangbare i dag slik det følgende eksempelet viser. I innførselen for det afrikanske instrumentet marimba står det: «Marimba, saakaldt neger pianoforte» (Etnografisk museums katalog fra 1910, https://www.unimus.no/felles/etnografi/web_etnografi_vistekst.php?mnr=UEM17774). Dette er et relativt mildt eksempel på det Oldman pekte på i sitt foredrag. Om en går til eldre ordbøker slik som Norsk Riksmålsordbok, kan en finne adskille verre eksempler under ord for folkeslag og fremmede kulturer. Foreldede termer blir neppe brukt i utstillinger og kataloger, men gjenstandskatalogene publisert på nettet kan inneholde ord og beskrivelser som i dag kan oppleves som rasistiske eller lite passende.

En total revisjon av gjenstandsbeskrivelsene er som nevnt, en ressurskrevende oppgave, og en skal huske på at også dagens informasjon vil kunne bli utdatert og upassende om 50-100 år siden vi også i dag neppe forvalter den hele og eviggyldige sannheten. Men det er ikke bra å sensurere eller slette tidligere katalogiseringer, i alle fall ikke fra et vitenskapelig synspunkt. Derfor må et dokumentasjonssystem åpne for flere informasjonslag med tydelig proveniens: hvem er forfatteren, hvilke kilder og emneordsregister ble brukt, og når teksten ble skrevet. Da kan få vite den kulturhistoriske konteksten til gjenstandsbeskrivelsene. Det eneste foredraget på konferansen som direkte drøftet oppgaven med å rydde i eldre katalogiseringer var Critical cataloguing and the killing of reindeer) (Y.B. Hansen, G.B. Pedersen, S.E. Sævik, M. Bognerud). Foredraget beskrev moderniseringen av terminologien i den samiske samlingen til Nasjonalmuseet. Det ble understreket at de gamle katalogiseringene ble tatt vare på. Om det vil være mulig for publikum å se dem, var uklart.

Et gjennomgående tema hos Oldman var at standard databaseteknologi alltid har vært lite fleksibel og er dermed lite egnet til å uttrykke konkurrende syn på samme sak, det vil si hvem sa hva på hvilket grunnlag.  Oldmans løsning er å bytte ut dagens databaser med «semantisk teknologi» (grafdatabaser/rdfs) basert på gode begrepsmodeller som CIDOC-CRM. Her er jeg ikke helt enig. En fornuftig designet relasjonsdatabase kan godt brukes. Det viktigste er å tenke klart og sørge for en god datamodell i bunnen.  CIDOC-CRM er en utmerket begrepsmodell som godt kan bruke som en intellektuell ledetråd i arbeidet med slik databasemodellering uten at en må bruke «semantisk teknologi» for det. Men jeg vil understreke at det finnes gode løsninger for «semantisk teknologi» som for eksempel Arches (https://www.archesproject.org) utviklet av Getty Conservation Lab eller det britiske ResearchSpace (https://www.researchspace.com/) opprinnelig utviklet ved British Museum.

Gruppen fra Nasjonalmuseet holdt også et foredrag kalt NERNAM a Nasjonalmuseet language model (Y.B. Hansen, G.B. Pedersen, S.E. Sævik, M. Bognerud) som omhandlet språkteknologiske metoder for å gjenfinne kjerneinformasjon i de mange pdf-tekstene de har liggende. Foredraget innehold dessverre lite om hvordan en kunne utnytte disse tekstene sammen med gjenstandsdatabasen og på den måten gi kontekst til gjenstandene. Men det ble nevnt at det var uavklarte IPR-problemer som hindret full tilgjengeliggjøring. Det er mange museer som har slik kontekstinformasjon i form av rapporter, artikler og utstillingstekster/kataloger, og etter mitt syn burde det legges mer arbeid i å få til en ordning slik at denne kontekstinformasjonen kan inn gå som en integrert del av nettpresentasjonen av samlingene. Dette begynner å bli en gammel problemstilling uten at det egentlig har skjedd så mye i praksis. Allerede i 2008 (CIDOC 2008 i Aten) holdt finske Ari Häyrinen et foredrag kalt A template based, event-centric documentation framework der han reflekterte over en mulig løsning på å integrere utstillingstekstene og gjenstandsdatabasene. Hans forslag var kanskje for teknisk for konservatorene ved universitetsmuseet i Jyväskylä der han senere testet det ut. Men en enkel løsning ville være å kreve av utstillingskonservatorene at de i sine tekster merket opp referanser til gjenstander, personer, hendelser osv. på en slik måte at en senere kunne gå fra tekst til gjenstandsdatabase og gjenstandsdatabase til tekst uten å måtte anvende språkteknologiske løsninger.

 

 

 

 

Stein Adler Bernhoft
Utstillingsarkitekt

Jeg hadde gleden i å delta på ICAMT sin konferanse i Porto 25.-27. oktober 2023. ICAMT er forkortelsen for International Committee for Architecture and Museum Techniques. (Jeg var tidligere styremedlem i denne komiteen, fra 2007 og frem til 2019, derav sekretær i 6 år).

ICAMT sitt konferansetema denne gangen var «Undoing conflicts in Museums, and materiality and meaning of museum architecture and exhibition design».

Våre tre konferansedager var fullspekket med både se- og hørverdige presentasjoner, som ble avholdt av et 20-talls deltakere fra bl.a. Portugal, Irland, Belgia, Frankrike, Sveits, Hellas, Israel, Georgia, USA, Taiwan, India, Sudan, Tsjekkia og England.

Helhetsinntrykket av konferansen, var at presentasjonene var ganske ulike i sine tilnærminger til temaet «Undoing Conflicts in Museums…». Å unngå «konflikter» innen et museum kan tolkes på mange vis, utfra ulike kulturer, tradisjoner, tankesett, profesjoner, og i forhold til museet og deres respektive samlinger som skal formidles.

I tillegg til dette er ulike lands politiske styresett også en viktig faktor, i forhold til de typer konflikter som kan oppstå. Det siste kom spesielt frem i presentasjoner fra museer i land med et relativt nytt demokratisk styresett. Flere land kan ha en «mørk» forhistorie, og hvordan skal denne formidles?

Skal historie og hendelser av ulike, (politiske), hensyn kommuniseres fullt ut, underkommuniseres eller ikke formidles i det hele tatt…?

Et spennende eksempel på dette var innlegget fra Chun-wei Fang fra Taiwan. Hun presenterte museets formidling av Taiwans dramatiske historie, formidlet i en nyåpnet utstilling på Taiwan National Museum of Prehistory. Taiwan var en del av Kina fra slutten av 1600-tallet, for så å bli okkupert av Japan fra 1895 og frem til sutten av 2. verdenskrig. Fra 1949 har de hatt en slags suverenitet, men formelt blitt styrt av Kina. Altså et ganske «skjørt» styresett, der Kina på sikt muligens vil innlemme Taiwan fullstendig igjen. Med et slikt bakteppe blir det for et nasjonal-museum i Taiwan en ganske delikat sak å formidle historien på et vis uten å tråkke «storebror» Kina på tærne….

Et annet eksempel på en type «museal konflikt» er merkevarebygging med Guggenheim som et hovedeksempel. Denne type museer startet faktisk ved etableringen av MoMa i New York i 1929. Filosofien den gang var at et kunstmuseum skulle fremstå som er «varehus», med hvite vegger, («white cubes»), med generøst store utstillingsrom som helst skal ha en form for naturlig belysning, så langt det lot seg gjøre. Dette er også idag en gjeldende trend når museer som bygges.

Presentasjonen av dette temaet ble holdt av den portugisiske arkitekten Nuno Grande. Innlegget hans ble kalt  «Containers versus Contents», og tok spesielt for seg den kjente «Guggenheim-effekten», der spektakulære museumsbygg realiseres, og til slutt ender opp som en egen merkevare og «hovedattraksjonen» i seg selv, på bekostning av samlingene som skal stilles ut og formidles!

Stadig flere byer rundt om i verden vil gjerne ha slike «signalbygg», for bokstavelig talt å komme på kartet, alà Bilbao, Så er spørsmålet: hvor lenge kan denne såkalte «Bilbao-effekten» ha sin kraft…? Trenden er at kun de «rette», og meget kostbare, arkitektene hyres inn til slike prestisjeoppdrag, og disse får deretter en status og som rene «Rock Stars», og blir gjerne hovedpersonen på åpningsdagen. Samme arkitekter har ofte et tilsvarende stort selvbilde, slik at de selv velger hvilke byer som er «verdige» deres oppdrag. Dette gir en eksklusivitet som gjør at byer som ønsker slike bygg, ofte ikke får det. Et eksempel her er Helsinki som også skulle få sin Guggenheim-«filial», men som underveis ble skrinlagt, trolig pga. kostnader, men også med tanke på at byen allerede har meget veletablerte kunstmuseer som Kiasma og Helsinki Art Museum.

Denne problemstillingen mellom museumsbygg og samlinger, «Museum Container versus Contents» ble også berørt av flere andre foredragsholdere, som f.eks. i presentasjonen av samtidskunstmuseet Museu de Serralves i Porto. Som en del av konferanseprogrammet ble det avholdt en omvisning på nettopp dette museet som jeg deltok på, samt en omvisning på Casa da Arquitectura , (Senteret for arkitektur i Porto),

Casa da Arquitectura :

Arkitektursenteret ligger en halvtimes kjøring fra Porto sentrum, i et tidligere havne- og industri-område ved utløpet av Duoro-floden . Arkitektursenteret er huset i noen staselige bygninger fra 1897-1901, som i sin tid tilhørte et større firma som eksporterte portugisisk vin ut i verden. Arkitektursenteret ble etablert i 2007, og utførende arkitekt var Guilherme Machado Vaz. Bygningen er varsomt restaurert og ombygget til sitt nye formål, der mange opprinnelige bygnings-detaljer ble eksponert på et elegant vis. Byggets form er meget langstrakt, (over 100 m. langt), og har et areal ca. 4.700 kvadratmeter. Her huses et åpent, oversiktlig magasin, og en meget stor utstillingshall, i tillegg til butikk, auditorium mm.

Senterets hovedoppgave er å ta vare på, arkivere, forske og formidle mottatt tegnings- og modell-materiell fra ulike og, ofte nedlagte, arkitektkontorer i hele Portugal. Samlingen var imponerende store, men det var et lite tankekors at så langt tar de kun tar imot «analogt» tegningsmateriell, tegnet for hånd på «gamlemåten». Dette er jo både viktig og prisverdig, men hva så med nyere generasjoners arbeider, som har blitt utført på digitalt vis de siste 20-25 årene…?Her kan det fort bli mange hull i historien om ikke dette også inkluderes, men forklaringen på dette var at det ennå råder en usikkerhet på hvordan digitalt materiell kan lagres trygt, for så å kunne «åpnes» i fremtiden…?

Museu de Serralves; Museu de Arte Contemporanea

Dette museet for samtidskunst er en veletablert institusjon utenfor bykjernen i Porto. Museet ligger i et tidligere privat parkområde, etablert i 1923. Dagens parkområde byr på mange spennende, utendørs skulpturer og installasjoner, slik at parken alene er vel verdt et besøk. I 1925, startet byggingen av Serralves Villa i et hjørne av parkområdet. Byggearbeidene pågikk helt frem til 1944, og flere av Europas dyktigste arkitekter og designere ble deltok i prosjekteringen. Her var kun det beste godt nok, noe som gjenspeiles i alle detaljer både utvendig og innvendig.

Villaen ble bygget for Carlos Alberto Cabral og hans velstående familie, som også hadde en stor interesse for kunstsamling, noe som seinere dannet grunnlaget for selve museet for samtidskunst. Serralves Villa regnes i dag som det fremste eksemplet på Art-Deco arkitektur i Portugal. Det er nå en fredet bygning som eies av den portugisiske staten. og ble grundig restaurert 2004, der også interiøret er langt på vei tilbakeført slik det opprinnelig var. Villaen er idag åpen for publikum, nå med rom avsatt til så vel faste som skiftende utstillinger av samtidskunst.

Dessverre strakk ikke tiden til for et besøk i denne villaen, da hovedfokuset for omvisningen var på den nyere delen av kunstmuseet som stod ferdig i 1999.

Utførende arkitekt for Museu de Serralves var Àlvaro Siza Vieira, som også regnes som en av de mest betydningsfulle samtidsarkitektene i Portugal. Kunstmuseet har det de siste årene gjort en større utvidelse, med en egen fløy på nærmer 2.000 kvm.  Denne nye utvidelsen, sammen med den opprinnelige delen av kunstmuseet, ble grundig presentert av kurator og en arkitekt-medarbeider for den nye utvidelsen.

Den opprinnelige arkitekten Àlvaro Siza Vieira var spesielt opptatt av lyset i utstillingslokalene. Prinsippet her var så langt som mulig å benytte indirekte, innfallende dagslys. Dette var videreført på en elegant måte også i den nye fløyen, som hadde en enkel, men spennende «labyrintisk» planløsning, fordelt over to etasjer. Utvidelsen fremstod som en samling spennende utstillingsrom i ulike størrelser, med generøse takhøyder og stedvis kontakt med parken utenfor, via store vinduer.

Det litt unike og «fine» med tidspunktet for omvisningen vår, var at alle rom ennå stod fullstendig tomme… uten innslag av noe som helst av kunst. Det å kunne bevege seg i slike «nakne» rom, der kun hvite veggflater og innfallende dagslys møtte øyet var en unik, sanselig opplevelse. Litt ironisk ment, så måtte også arkitekten og hans kollega medgi at de aller helst ville beholdt lokalene slik de var, uten å fylle dem med noe som helst !

Og dermed var vi litt tilbake til innledningsteksten:
«Museums-container eller et museum med innhold…?

Eystein Markusson
Svalbard museum

I 2023 ble ICOMs naturhistoriske konferanse holdt i San José, Costa Rica 13-15.11.23. Som eneste norske deltok undertegnede på en interessant og lærerik konferanse i et for meg svært eksotisk natur- og kulturmiljø. Konferansen ble arrangert av og i lokalene til Costa Ricas nasjonalmuseum, hvor auditoriet lå inne i en vakker og eksotisk sommerfugl-hage med tropisk planter.

Programmet i konferansen var fokusert på temaene bærekraft, klimaendringer og overskriften var «Realize Sustainability! Museums as agents for social and environmental development». Over til sammen 4 sesjoner med innlegg fra store deler av verden ble temaet belyst. Konferansen manglet imidlertid representasjon fra Afrika og Australia.

Klimaendringer og tap av naturmangfold gikk igjen i spørsmålene fra salen og i de mer uformelle samtalene. For meg, som er vant med arktiske og sub-arktiske økosystemer i det utviklede nord er det flere innsikter å hente fra dette.

For det første er økosystemene i nordlige og tropiske strøk nærmest totale motsetninger. De arktiske økosystemene kan beskrives som enkle; det vil si at de er preget av få arter, men mange individer av de artene som finnes. De tropiske økosystemene er derimot svært komplekse, med et høyt antall arter, men få individer av hver art. Der de arktiske landskapene er åpne er de tropiske overgrodde og vanskelige å skaffe seg oversikten over. For å gi et eksempel fra herbariene til Costa Rica’s nasjonalmuseum så oppgir de å ha til sammen over 430 000 planter i sine samlinger. Besøket i magasinene viste millioner av eksemplarer av forskjellige insekter, edderkopper og andre dyr.

Dette gjør at vi i nord har en helt annen mulighet til å ha oversikt over hvilke arter som finnes sammenlignet med i det tropiske landskapet.

For det andre har den systematiske, vitenskapelige utforskinga av de nordlige økosystemene pågått mye lengre enn i sør. Dette skyldes utvikling av institusjoner og kolonialisering av sør. Dette reflekteres i forskjeller i de historiske samlingene til naturhistoriske museer i nord og i sør.

Til sammen gjør dette at man i nord har en relativt bedre oversikt på status i naturmiljøet i nåtid på grunn av lavere kompleksitet og at man over tid har bedre oversikt på grunn av at undersøkelsene har pågått lengre og man har museumssamlinger som danner grunnlag for å kunne si noe om endringer i økosystemene. I de fleste tropiske strøk er det vanskelig å skaffe seg oversikt på grunn av komplekse økosystemer med mange sjeldne arter, i tillegg mangler man referansene i form av tidligere undersøkelser og historiske naturhistoriske samlinger. Til sammen gjør dette at det er vanskelig å gi tydelig svar på hvordan klimaendringer rammer økosystemene i tropene i form av tap av natur.

Dette forteller om viktigheten av at de eksisterende naturhistoriske samlingene som finnes blir ivaretatt på forsvarlig vis, og at man fortsetter å bygge opp samlinger. I tillegg er det viktig at vi som driver naturhistoriske museer gjør hva vi kan for å lære befolkningen å gjenkjenne ulike arter.

Dette er en forutsetning for å kunne si noe om tap av mangfold, dersom man ikke kjenner det forskjellige dyrene fra hverandre blir det vanskelig å si noe om hvilke som eventuelt er i tilbakegang eller er forsvunnet fra et område. I en tid med stadig mer urbanisering, som gjør at færre er i direkte kontakt med natur i det daglige må også naturhistoriske museer gjøre hva vi kan for å lære folk forskjell på spurv og kråke.

Et positivt bidrag i så måte fra konferansen var flere eksempler på såkalt folkeforskning, hvor frivillige gjennom kartlegging av sitt lokale naturmiljø har klart å dokumentere at antatt utdødde arter likevel fantes i et villnis i en bakgård, og slik viser styrken i å involvere befolkningen utenfor akademiske institusjoner inn i arbeidet.

Nasjonalmuseet i Costa Rica har krevende og utdaterte magasinforhold. I det fuktige og varme klimaet gir dette utfordringer fra skadedyr, mugg etc. Museet arbeider derfor med planer for nytt bygg som både skal huse magasiner og nye naturhistoriske samlinger. I den anledning ble det arrangert en workshop i forbindelse med konferansen for et tjuetalls kollegaer fra nasjonalmuseet hvor blant annet undertegnede ga en presentasjon om hvordan vi ved Svalbard museum setter eksisterende samlinger inn i ny kontekst for blant annet belyse konsekvenser for naturmiljø på grunn av klimaendringer.

Som en del av konferansen hører det naturlig nok med museumsbesøk og befaringer. For en gjest fra det europeiske nord var det interessant å legge merke til hvilket utvalg arrangørene hadde gjort av historiske museer og hva disse museene legger vekt på. Ved siden av de historiske utstillingene ved nasjonalmuseet fikk vi omvisinger i de flotte utstillingene til Jade-museet og Costa Ricas gullmuseum, begge i San José. Under alle omvisingene ble den pre-columbianske kulturarven vektlagt og fikk mest positiv plass, og mye av fortellingen var knyttet til de mange urfolkene i Costa Rica. Jeg fant det interessant at et land som er preget både kulturelt og befolkningsmessig av sin spanske kolonialistiske historie og sin seinere historie som banan-republikk (ikke mitt begrep), velger å vektlegge en historisk forbindelse til kulturene som eksisterte før Columbus. Flere av kollegaene fra Costa Rica fortalte i sin omvisinger at det har foregått en større dreining i oppfatningen av urfolk de siste 20-30 årene, og at dette i dag oppfattes som en felles nasjonal kulturarv.