Stikkordarkiv: icomgc

Reisebrev frå 27th ICOM General Conference

Atle Ove Martinussen, styreleder ICOM Norge
Dubai (12.–14. november 2025)

Rapport Dubai 1

Den 27. generalkonferansen til ICOM (International Council of Museums) blei arrangert i Dubai 12.–14. november 2025. Hovudtemaet var “The Future of Museums in Rapidly Changing Communities”, med tre faglege pilarar: Preserve, Adapt og Catalyse. Konferansen samla museumstilsette, forskarar, kulturarbeidarar og internasjonale fagmiljø frå heile verda. Heile 4 500 delegatar var tilstades på generalforsamlinga.

Her kjem eit samandrag frå ICOM Norge si deltaking på den 27. generalkonferansen til International Council of Museums (ICOM) i Dubai — eit inspirerande og tankevekkande opphald. Eg har også inkludert litt frå vår nordiske samling på “Nordic Mingle” i The Irish Village Dubai.

Om konferansen
Konferansen vart halden på Dubai World Trade Centre i perioden 12.–14. november 2025, med tillegg av internasjonale komité- og nettverksdager 15.-17. november. ICOM 2025+2ICOM 2025+2 Tema for konferansen var “The Future of Museums in Rapidly Changing Communities” (Musea si framtid i raskt endrande samfunn). ICOM 2025+2ICOM 2025+2

Tre undertema var knytt til hovedtema:

Tre hovuddagar for vitskaplege program hadde følgjande overskrifter:

  • Dag 1 (12. november): Preserve – korleis museum tar vare på historiar, autentisitet og samfunnsendringar. ICOM 2025+1
  • Dag 2 (13. november): Adapt – korleis museum tilpasser seg endra samfunnsverdiar, demografi og publikum. ICOM 2025+1
  • Dag 3 (14. november): Catalyse – korleis museum kan katalysera mogelegheitar og håndtera sosiale, økonomiske og miljømessige utfordringar. International Council of Museums+1

Høgdepunkt frå sesjonane
Her er nokre utvalgte moment som var særleg interessante for vår praksis og prosjektsamarbeid:

  • Dag 1 / Preserve: Fokus på kva for historiar og kulturuttrykk musea prioriterer – særlig relevant for vårt arbeid med kulturarv, lokalhistorie og handverkstradisjonar. Papers om immateriell kulturarv og migrasjon var fremtredande.
  • Dag 2 / Adapt: Mange døme på museum som reposisjonerar seg i møte med generasjonsskifte og digitalisering — spesielt ungdommen si deltakiing og publikumsarbeid fekk mykje merksemd.
  • Dag 3 / Catalyse: Diskusjonar om korleis museum kan bidra til samfunnsutvikling, berekraft og teknologisk innovasjon; utfordringa var å bevara «autentisitet» samstundes som man omfamna nye formidlingsmåtar.
  • Ein sesjon om etikk og teknologi — til dømes korleis bruk av AI, sosiale media og digitale verktøy utfordrar musea si rolle som samfunnsinstitusjon. ICOM ICME
  • Mange workshops og masterklassar: Bruk av nye metodar for engasjement og deltaking – nyttig å sjå korleis andre gjer dette.

Nettverk og nordisk samling: “Nordic Mingle”
Eit etterlengta innslag var nettverksmøtet mellom de nordiske landa (Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island) og Baltikum – samla under eit uformelt «Nordic Mingle», på The Irish Village Dubai i Dubai. Baltikum er no innlemma i den regionale alliansen ICOM Nord.

Her fekk vi høve til å:

  • Utveksla erfaringar på tvers av land om prosjektarbeid, finansiering, kulturarv og musealt samarbeid.
  • Diskutere felles utfordringar – f.eks. små museum med begrensa ressursar, digitalisering, ungdomsengasjement – og korleis vi kan styrke samarbeid nordisk/baltisk framover.
  • I tillegg hyggeleg samvær med god mat og drikke. Fin anledning til å bli kjent med dei baltiske medlemmene i den regionale alliansen. Det kan bli spennande samarbeid vidare i den regionale alliansen.

Open Nordic Session
Eit viktig nordisk bidrag til konferansen var Open Nordic Session, der fagfolk frå dei nordiske landa presenterte pågåande arbeid og utfordringar i musea våre. Underteikna heldt der ein keynote:
“In museums we trust?” – Tillit som museal infrastruktur
Det var ein invitasjon til nordiske kollega om å vera med å laga eit nordisk event i 2027 om tillit – «In museums we trust?»
I foredraget tok eg opp korleis tillit er sjølve bærebjelken i musea sitt samfunnsoppdrag:

  • Tillit til kunnskapen: Musea forvaltar både fagleg autoritet og kollektiv hukommelse. Eit museum utan tillit er berre ein bygning med gjenstandar.
  • Tillit til prosessane: Innsamling, formidling og forsking krev metodeintegritet og openheit. Transparens og etiske standardar styrkar tilliten.
  • Tillit i eit fragmentert samfunn: Politisering av kulturarv, sosiale media og kommersielt press trugar musea si stilling som formidlingsarena. Prinsippet om armlengds avstand er viktig.
  • Avsluttande utfordring: “Kva må til for at musea skal oppretthalda den gode tilliten vi har i dag?

Nordic Mingle – The Irish Village Dubai
Eit sosialt og fagleg høgdepunkt var den nordiske og baltiske samlinga “Nordic Mingle”, arrangert på The Irish Village Dubai.

Her deltok museumskollegaar frå Noreg, Sverige, Danmark, Finland, Island, Estland, Latvia og Litauen.

Møtet gav eit uformelt, men svært fruktbart rom for å:

  • diskutere nordisk samarbeidskultur og felles utfordringar
  • utveksle erfaringar om immateriell kulturarv, beredskap, etikk og digitalisering
  • byggje konkrete broar mot felles prosjekt og framtidige søknader

Fleire ville også vidareføre diskusjonen frå foredraget mitt om tillit. Det var stor vilje til å vera med å arrangere eit nordisk event i Oslo i 2027 «In museums we trust?

Oppsummering– kva tar vi med oss heim?

  • Betydninga av tillit som både fagleg og etisk fundament for museumsarbeid.
  • Nye nordiske og baltiske nettverk – gode utsikter til felles prosjekt.
  • Behov for å synleggjere musea si rolle som katalysator i lokalsamfunn.Rapport Dubai 5
Rapport Dubai 4
Opning ved avtroppande president i ICOM, Emma Nardi
Rapport Dubai 6
4500 delegater deltok på Generalkonferansen i Dubai
Rapport Dubai 7
Styreleiar Atle Ove Martinussen og sekretær Maja Musum i ICOM Norge på plass
Rapport Dubai 8
Den regionale alliansen ICOM Nord styrka med dei baltiske landa
Rapport Dubai 9
Dubai
Rapport Dubai 10
Dubai hamn

 

Etikktur til Emiratene – et reisebrev

Av Maja Musum, styremedlem Norsk ICOM

For et år siden var jeg ganske bestemt på at det eneste rette for den norske fløyen av International Council of Museums, ICOM Norge, var å boikotte ICOMs generalkonferanse. Denne uken har jeg blitt museumsfaglig inspirert (og imponert) av Hennes Høyhet Sheikha Latifa bint Mohammed bin Rashid Al Maktoum. Og jeg har bekymret meg over norske (og europeiske) museers fremtid.

Noe har med andre ord skjedd. Kanskje det er slik propaganda virker?

Med fare for å bli oppfattet som museenes Glenn Diesen vil jeg dele mine grublerier med resten av ICOM Norges medlemmer (det vil i praksis si ansatte ved alle norske museer), siden mange fremdeles mener – slik jeg gjorde for et år siden – at vi ikke burde deltatt.

20251112_115042-scaled-e1769077595863-696x510
INSPIRERENDE: Overraskende nok for henne selv ble Musum bade faglig inspirer og imponert av Hennes Høyhet Sheikha Latifa bint Mohammed bin Rashid Al Maktoum.

Det ICOMske problem

For å begynne med det enkleste: kritikken. Dubai er et diktatur, og i ICOM Norges uttalelse fra august i år la vi særlig vekt på følgende problematiske forhold: De forente arabiske emirater (FAS) har en historikk med omfattende menneskerettsbrudd. Ytringsfriheten er begrenset, rettsstatlige prinsipper håndheves ikke, og migrantarbeidere utnyttes systematisk. Nå kan vi også legge våpenstøtte til folkemord i Sudan til på lista .

I tillegg forhindrer myndighetene internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner å granske menneskerettighetsbrudd i landet og jobber systematisk med å styrke landets omdømme internasjonalt gjennom nasjonale utviklingsplaner med å fremstå som et fremoverlent samfunn. Akkurat slik Dubai lyktes med i gjennomføringen av ICOM General Gonference(GC). Det ene statsoverhodet etter den andre kom opp på scenen, og kulturministre fra Egypt til Bahrain var på plass. Sheihka Latifas Instagram avslører at konferansen ble benyttet til aktiv møtevirksomhet, og jeg kniste i skjegget over den hjemlige debatten om at museer ikke er politiske aktører. In our dreams.

Vel så viktig, nå som GC 25 er historie, er kritikken av ICOM. Det er bekymringsverdig at ICOM GC nå har blitt så stort at det knapt finnes land som har penger og plasser til å arrangere konferansen. Ordet på gata var at det kulturelt mer interessante Abu Dhabi var den foretrukne vertsstaten, men siden Abu Dhabi var «for liten», måtte den flyttes til Dubai. ICOM GC har ennå ikke blitt arrangert på det afrikanske kontinentet, og da jeg snakket med våre ICOM-kollegaer fra Namibia, var deres vurdering at det var økonomisk umulig slik konferansene er nå. Det nylig etablerte ICOM Africa kan kanskje, i samarbeid, få det til.

Det burde være et mål for ICOMs nye styre å søke mot nedskalering og edruelighet for fremtidens GC. Selv om det å samle tusenvis av mennesker fra hele verden krever sin logistikk, er det ikke utenkelig at det er mulig å gjøre det betraktelig mer nøkternt enn hva som er tilfellet nå.

20251112_181344-696x696
STORSLÅTT: Det må være mulig å gjennomføre ICOMs generalforsamling på en smule mer nøkternt vis enn hva som nå er tilfelle.

Nordisk eksepsjonalisme og ondskapens akse

ICOM Norge landet, etter en lang runde, på å ikke boikotte. Jeg reiste likevel ned med mitt norske syn på Dubai i bagasjen: Stedet der lettkledde influensere kan posere i et patriarkalsk regime. Der verdighet og arabisk gjestfrihet er idealer i en stat som er kjent for tortur og folkemord. Der det hersker en besynderlig blanding av hyperkapitalisme, diktatur og religiøs konservatisme.

Gjennom konferansen klarte Dubai på elegant vis å få disse motsetningene til å fremstå helt naturlig, som en forlengelse av deres kulturhistorie som et mangfoldig møtepunkt for handel mellom alle folk og verdenshjørner. Dollar og dirham diskriminerer ikke, og alle minoriteter og religioner er velkommen i et neoliberalt mangfoldsnarrativ, slik ledende politiske stemmer solgte det inn. Alle nasjoner har sine narrativer, men det vanskelige i Dubai var at det ikke var noe rom for å utfordre disse narrativene. Jeg turte hverken spørre, grave eller konfrontere. Det har jeg fortsatt et behov for, og jeg håper vi kan forfølge disse spørsmålene med ICOM nå i etterkant.

Atle-Ove-Martinussen-og-Maja-L-Musum-696x325
NORGE PÅ PLASS: Styreleder i Norsk ICOM Atle Ove Martinussen og styremedlem Maja Musum deltok på generalkonferansen i 2025. Mange andre i Norge holdt seg hjemme.

Jeg vil ikke bagatellisere kritikken av FAE, men syns likevel det er interessant at spørsmålet om boikott, så vidt jeg har klart å finne ut av, kun har vært drøftet i ICOM Norden. (80 % av ICOMs medlemmer stemte for å ha generalforsamlingen i 2025 i Dubai).

Hva handler denne forskjellen om, dersom vi ikke legger til grunn at folk utenfor Skandinavia er mer vennligstilt til diktatur og tortur? Jeg tror en forklaring er at hva og hvem vi oppfatter som the bad guys, påvirkes av vår verdensanskuelse.

Da jeg kom hjem, var nyhetene preget av Mohammed Bin Salmans besøk hos Trump. Aftenposten trykket karikaturer av den saudiarabiske kronprinsen i bloddryppende thobe med overskriften «har vasket av seg blodstanken med dollar».

Samtidig fortalte NRK at «USA og Europas bistandskutt kan koste over 22 millioner liv de neste årene». Vi selger olje og produserer så mye våpen at Raufoss har blitt reneste Klondyke her hjemme. Legg til NATO, Fosen, Libya og noen hundre år med kolonitid, og det er kanskje ikke så vanskelig å forstå at selv om Dubai ikke nødvendigvis fremstår som noe idealsamfunn, er det – sett fra en ikke-europeisk plass i verden – kanskje ikke så mye verre enn de fleste andre av oss, når alt kommer til alt.

Dubai-i-solnedgang-696x325
DEILIG I DUBAI? I den nordiske museumsverdenen har mange ment at man bør boikotte ICOMs generalkonferanse I Dubai. I andre land har man vært mer opptatt av at det er på tide at konferansen arrangeres utenfor Vesten. At omgivelsene er vakre og behagelige, kan sikkert mange enes om.

You don’t own the road

Hvordan det står til med armlengdes avstand i Dubai, er ikke godt å si. Jeg vil anta den ikke finnes, men så er det heller ikke helt greit å forstå dynamikk mellom fagfolk og politisk ledelse i et land med betydelig sensur.

Det jeg derimot ble overrasket over, var programmet. Siden vi i Vesten er vant til å se på vår del av verden som fri og progressiv, ventet jeg nok et tannløst og sensurert innhold. Og så var det egentlig motsatt. Jeg ble møtt av et fabelaktig progressivt program med feministiske, antirasistiske, ambisiøse og nytenkende museumskolleger. Det var panel med titler som «Defying Conventions» som utforsket museumsarbeid utenfor tradisjonelle modeller og nedarvede strukturer, med perspektiver fra Zambia og Uzbekistan. Det var innlegg om makt, maktomfordeling og kulturens politiske kraft i representasjon og kunnskapsutvikling med innlegg fra kunstnerkollektivet Ruangrupa i Jakarta.

Det var med andre ord et hovedprogram som i vår norske museumskontekst fort ville bli stemplet som både radikalt, aktivistisk og woke. For en gangs skyld var kvinner i flertall og vestlige bidragsytere i sterkt mindretall. Programmet var tungt dekolonialistisk og satte en dolk i ICOMs (og museenes) eurosentriske praksiser og profesjonsforståelser. Ved de fleste programposter ble det gjentatt fra scenen: For første gang arrangeres ICOM i et arabisk land, i Sør-Asia og Afrika. Det var nok dette som var det viktigste for de 80 % av våre medlemmer som stemte frem Dubai.

Kvaliteten, klokskapen, originaliteten i museumsforståelsen og viljen til å gjøre museer, kunst og kultur til en pulserende, viktig kraft var så sterk at jeg ble bekymret for Vestens fremtid. For skal jeg være ærlig, synes jeg museumsdebatten både i Norge og i resten av Europa ofte er stiv, tung, proteksjonistisk og sendrektig. Endring går med museskritt, nytenkning og fantasi har trange kår.

At tyngdepunktet for museale premissleverandører flyttes fra nord og vest mot sør og øst, er i for seg bare bra og på tide. FAS-minister Noura bint Mohammed al Kaabi sa: «Vi er alle reisende som kjører langs en veg. Dere eier ikke veien, men dere kjører på den sammen med oss. Vi eier hverken museumsforståelsen eller etikkforståelsen, men vi deler den.» Selv om Emiratene etter sigende gjør seg progressive for tilreisende, må jeg likevel si at dette traff meg. Det hørtes ikke ut som propaganda. Det føltes både viktig og riktig.

Den symbolske betydningen av at ICOM GC ble arrangert i denne regionen, er en viktig milepæl for en ny, ikke-eurosentrisk faglig utvikling av ICOMs arbeid. Kulturministeren i Saudi-Arabia beskrev museumsansatte som bidragsytere, ikke voktere (countributors, not custodians), og museer som steder der kunnskapen skal flyte gjennom. Steder lokalsamfunnet forventer noe fra, og der vi forholder oss kritisk til de narrativene vi har arvet – og der vi former dem på nytt. Det er på høy tid. «Vi» (som museumsfolk fra Vesten) har store kunnskapsrom foran oss. Ved å gå inn i dem kan vi lære og avlære hva museer kan være.

20251112_142011-696x696
NYE INNTRYKK: Visste du at Dubai har et politimuseum, kanskje?

There is another canon here

Så er ICOM GC, i Dubai som ellers, fylt med konflikter og uenigheter. Hvor går grensen? Skal vi utestenge Russland? Trenger ICOMs rådgivende funksjon tydeligere sanksjonsmuligheter når regelverket brytes? Skal vi romme mest mulig eller stå hardere på prinsippene? Etikk er grisete greier. Heller enn å tenke på etikk som arbeid mot en «endestasjon» er etikk i museene et dynamisk arbeid der vi kontinuerlig bør vi tilrettelegge for flere kontekstspesifikke samtaler om hvor grensen til enhver tid går, slik at etikken holdes levende og relevant for oss som museumsfelt.

Flere har spurt oss om ICOMs etiske regelverk er forenlig med Dubais museumsdrift. Jeg tenker det ikke er det, slik jeg leser regelverket, og slik jeg leser Emiratenes svært inngripende styresett. Men jeg er likevel glad jeg dro. Jeg kan ikke skjønne annet enn at man må forsøke å forstå en kultur eller et sted ut fra deres egne premisser, og ut fra en tanke om at folk flest handler rasjonelt. Og jeg tror at i et globalt og komplekst system som ICOM er dette en forutsetning for å få til noe som helst. Samtidig er det vanskelig å vite når nok er nok og boikott må til. Jeg har full forståelse for dem som har landet på en annen konklusjon enn meg.

Det som sitter sterkest igjen i meg fra hele turen, er innlegget til professor Sumayya Vally, en muslimsk sørafrikansk arkitekt og grunnleggeren av nettstedet Counterspace. Hun avsluttet med et brev hun hadde skrevet til sitt yngre selv. Det passer som en avslutning også på dette brevet:

Dear (younger) Sumayya, (…)

There is another canon here.

  1. Look at things deeply.
  2. Feel them, absorb them.
  3. You will soon develop a mistrust for the historical record. Listen to that. (…)
  4. Learn how to dissect the index of an archive.
  5. And how to make your own indexes for archives. (…)
  6. There is an infinite number of untold stories, unheard voices, unrealized dreams, undreamt worlds.
  7. Poetry is a necessity.
  8. And dreaming is everything.

 

Reisebrevet er også publisert i Museum nr. 4- 25 og tidsskriftetmuseum.no