Vera de Bruyn-Ouboter, konservator
Ringve Musikkmuseum

Asiatisk tilnærming til bevaring er i stor grad preget av at sjelen ansees som å være noe immaterielt og at gjenfødsel og reinkarnasjon er en logisk konklusjon av dette. Overført til bevaring av kulturarven skjer bevaring i stor grad via fornying, levende produksjon og bruk av objektene. Om man kan snakke om sjel her, forblir sjelen altså levende, selv om materialet «dør» og fornyes.

Levende tradisjoner

Japans tradisjoner er preget av en stor kjærlighet til utforming av kunst og kulturhistoriske objekter ned til minste detalj. Håndverkstradisjonene er preget av høy oppmerksomhet på bevisstgjøring og innlæring av perfeksjonerte teknikker som leder til et estetisk og nærmest perfekt resultat. Teknikker og verktøy er høyt spesialisert og eksisterer i et stort mangfold. I dag er mange av teknikkene og håndverkskunnskapene holdt levende, siden tradisjonene der de produserte objektene anvendes også fremdeles lever.

Som eksempel vil jeg anføre besøket hos en silkestrengmaker sammen med CIMCIM ved ICOM-konferansen i Kyoto. Dette er en liten fabrikk i en bakgård i et av trehusene i Kyoto, som produserer strenger til musikkinstrumenter med tradisjonell teknikk. Silken utvinnes fra silkekokongene til en spesiell type silkeorm, og blir levert som meget tynne silketråder til strengemakeren fra en annen fabrikk. Her blir silketrådene lagt i vann, sortert og spent opp i et 15 meter langt rom. Så blir de tvunnet sammen i flere tusen omganger, og gjennom ulike prosesser blir 160 tråder samlet til en mellomtykk streng. De tvunne silketrådene blir spent opp på trekonstruksjoner, og til slutt behandlet med risstive. Det brukes kun menneskelig kraft og håndarbeid til produksjonen.

Strengen brukes til f. eks. det japanske tre-strengs musikkinstrumentet shamisen. Siden musikkinstrumenter som shamisen fremdeles brukes innenfor en tradisjonell og uforandret ramme av dans og teater (Kabuki-teater) er det et marked for instrumentene, og dermed etterspørsel etter instrumentmakerens tradisjonelle ferdigheter og kunnskap.

Eksempelet med strengeproduksjon kan overføres til mange områder der utøvelse av tradisjonene fremdeles er i live i Japan – for eksempel produksjon av kniver til matlaging, tekstiler til bruk av tradisjonelle klær eller produksjon av tusj til anvendelse for kalligrafi.

Sammen med ICOM-CC ble det avlagt besøk hos en kalligrafitusjmaker i Nara, som viste hvordan og med hvilke materialer tusjen fremstilles. Det var meget lærerikt at deltakerne fikk lage sin egen tusj – den inneholder hovedsakelig glutinlim og sot – for å ta med hjem.

I den grad tradisjonen er i live i nåtidens virkelighet, kan det statueres at objektene produsert i denne sammenhengen på en tradisjonell måte har en høy grad av autentisitet.

Overlevende materiale

Samtidig blir objekter oppbevart for framtiden for at deres materiale, teknologiske oppbygging og bearbeidingsspor kan tjene uforandret som forskningsgjenstand i framtiden. Disse objektene har svært gode lagringsforhold, som f. eks. på Nasjonalmuseet i Kyoto. De er blant annet sikret mot klimapåvirkninger, uaktsom håndtering, lys og rystelser ved jordskjelv. De blir konservert og stabilisert, men neppe reparert og vedlikeholdt til bruk.

Autentisiteten av objektene som blir bevart på denne konserverende måten er sikret i stor grad, siden det ikke påføres nytt materiale fra nåtiden som forandrer dem. Museumsobjektene blir betraktet som råmateriale som kan brukes som rent forskningsgrunnlag for å oppdage og «lese» historie ut fra dem.

Kunnskapen for å sikre objekter eller deler av dem blir i Japan støttet av en stor forskningsvirksomhet som heter Nara National Research Institute for Cultural Properties.
Ved besøket med ICOM-CC i Nara ble det mulighet for å se ti forskjellige avdelinger som jobber med undersøkelse og konservering av objektene, digital avbildning, sortering og sammenlikning av objektene, utvikling av muligheter for å lage kopier samt spesialisering på langtidslagring. I Nara Research Center finnes en av de største frysetørkere i verden, som anvendes for å konservere objekter med kunst- og kulturhistorisk betydning til langtidslagring.

Det var tydelig at det finnes et stort forskningsmiljø innen anvendt gjenstandsforskning som bare kan fungere med hjelp av omtrent 60 ansatte som får unna en stor arbeidsmengde. I et museum tilknyttet Nara National Research Institute for Cultural Properties, blir det i tillegg formidlet om forsknings- og konserveringshistorie ved å vise fram metoder og teknologi som ble og blir anvendt for å undersøke objektene. Utstillingen er interaktiv og vekker interesse for forskningen, forklarer resultatene og viser fram nytten av resultatene.

Ingen levende tradisjoner uten overlevende materiale

Under foredrag og diskusjoner ved sesjonene til ICOM-CC og CIMCIM ble det fanget opp at status i dag er en tilbakegang i museenes praksis med å anvende og bruke kulturhistoriske museumsgjenstander for å vise fram deres tradisjonelle funksjon. Anvendes kulturhistoriske museumsobjekter til fysisk bruk, blir de slitt og forsvinner på lang sikt. Forskningsgrunnlaget for både håndverks- og materialkunnskap omkring produksjon, bruk og andre tradisjoner vil så bli borte. Samtidig svekkes mulighetene å puste liv i glemte tradisjoner, siden det er en fare for at det blir anvendt slitt, oppbrukt og reparert/forandret kildemateriale som grunnlag på kopier. Museumsobjektene brukes altså ikke fysisk til å opprettholde tradisjoner men de tjener som forskningsgrunnlag og basis for å lage kopier. Dette støtter at mange av tradisjonene lever videre gjennom samfunnet.

Helhetlig sett gir inntrykkene fra ICOMs generalkonferanse i Kyoto at man vil lykkes med bevaring av både materiell og immateriell kulturarv i framtiden. Det ble igjen tydelig at våre valg innen bevaring og konservering påvirker autentisiteten til kulturarven. Tilnærmingene til dette temaet i Japan kan være et forbilde.