Leif Pareli, Norsk Folkemuseum

Ville innfødte eller seriøse museumsformidlere?

ICME i Namibia, september 2012

Årskonferansene i ICME, komiteen for etnografiske museer, er alltid en spennende kombinasjon: På den ene siden internasjonale museumseksperter, som presenterer papers om noe de er opptatt av i sin forskning. På den andre siden lokale deltakere, som kan ha liten eller ingen tilknytning til ICME og ICOM, men de deltar fordi de ser en sjanse til å ta opp ting som de brenner for. Og det er ofte noe helt annet enn hva ekspertene snakker om! Slik var det også denne gang. Alt ved åpningen lå det spenning i luften, fordi det første foredraget dreide seg om et omstridt prosjekt, nemlig etableringen av ”levende kulturlandsbyer” der publikum skal få et inntrykk av hvordan livet i slike landsbyer var i gamle dager. De engasjerte motforestillingene fra konferansens bakre benkerader gjaldt både innholdet i denne formidlingen og måten den er blitt etablert på – ifølge kritikerne har det skjedd helt over hodene på dem formidlingen gjelder, så vel som de lokale museumsfolk.

Det var derfor med stor interesse vi etter konferansen entret en skranglet turbuss med sviktende airconditioning og dårlige fjærer, og la i vei på støvete og humpete sideveier nordover i Namibia, for å se litt mer av dette store og mangfoldige landet, og ikke minst: besøke et eksempel på et slikt ”living museum”. Programmet for turen var omfattende og sammensatt, og inkluderte både lokalmuseer om landets fortid som tysk koloni, et bergkunstområde som er med på UNESCOs verdensarvliste, og som høydepunkt: nærkontakt med det ville dyrelivet – som det vrimler av, til tross for at landskapet er både tørt og karrig, og for en nordmann ser ut mest som en steinørken med noen stusslige gresstuster og litt tornekratt.

Like spennende som møtet med sebraer, giraffer, løver og elefanter er det imidlertid å komme til The Damara Living Museum, i et ørken- og klippelandskap noen kilometer fra helleristningsfeltene (som ikke sikkert kan knyttes til noen av gruppene som bor i området idag.) Det består av et inngjerdet område inntil et berg i det ellers flate ørkenlandskapet. Ved inngangen, som går gjennom en spektakulær kløft i klippen, blir vi møtt av landsbyens høvding og noen av hans kvinnelige assistenter, bare iført et lite lendeklede av geiteskinn og noen smykker av bein. Allerede her blir vi minnet om en av kontroversene fra konferansen noen dager før: Kvinnene (iallfall noen av dem) går med bare bryster, noe som både strider mot moralreglene i dagens Namibia, og dessuten, etter kritikernes mening, er egnet til å pirre de besøkendes fantasi om afrikanerne som uhemmete ville – selve stereotypien på de primitive og ville innfødte som europeerne i sin tid måtte kolonisere og bringe sivilisasjon og moralske dyder.

Selve museumsområdet består av noen få, enkle stråhytter, antakelig utformet mest med tanke på de aktivitetene som skal formidles på hvert sted. I en hytte holder sjefsguiden et foredrag om bruk av lokale planter som legemidler, og imponerer iallfall undertegnede med å kunne de latinske navnene på urtene i medisinpungen hun viser frem. Under et tak, som gir skygge mot den intense sola, er en mann opptatt med å hamre spydspisser av jern – en påminnelse om at befolkningen i dette området hadde metallkunnskap for flere hundre år siden, og ikke levde i steinalderen, slik man lett kunne tro ut fra det enkle materielle repertoaret ellers.

Under et annet tak er noen kvinner opptatt med å lage skjellsmykker med et enkelt bor. De blir litt forvirret av vår gruppe, som skiller seg fra vanlige turistgrupper ved at det er både hvite og svarte deltakere, deriblant også noen namibiske ”byfrøkner”, som viser seg like klønete som oss europeere når de skal sitte på bakken og håndtere håndbor og andre redskaper for å lage seg et smykke. Tilslutt reiser både kvinner og menn seg og gir oss en feiende sang- og danseforestilling, som en flott avslutning på besøket.

Innimellom disse organiserte innslagene rakk jeg å slå av en prat med en av de unge mennene i leiren. Han fortalte at de alle kom fra en liten landsby i nærheten, med omkring to hundre innbyggere. Det var der han hadde gått på skole (og lært sin gode engelsk), og siden mulighetene for arbeid var få, var han glad for å ha fått denne jobben i museet. Gjennom en bakport i museumsgjerdet fikk vi et glimt av kroken der han og de andre skiftet fra moderne klær til lendeklede, og la igjen eiendeler som klokke og mobiltelefon.

På veien ut, og i bussen etterpå, gikk diskusjonen høyt om hvorvidt denne landsbyen bare var et slags Disneyland, som bød på syngende og dansende innfødte med bare bryster, eller om det var et oppriktig forsøk på seriøs museumsformidling. De mest kritiske la vekt på at landsbyen var nesten tom for innhold, med stråhytter bare som nødtørftige kulisser, og at aktivitetene vi så, var uspesifiserte i tid og ikke ga et realistisk inntrykk av livet før europeernes ankomst. Noen var spesielt kritiske til danseforestillingen, som de mente var et rent turistshow, helt løsrevet fra den rituelle konteksten som sang og dans vanligvis foregår innenfor i tradisjonelle samfunn.

 

For min egen del satt jeg igjen med et langt mer positivt inntrykk. Jeg var nok enig i noen av de konkrete ankepunktene, for eksempel at det ikke kom tydelig frem hvilken tidsperiode det var man ville vise. Men siden jeg selv arbeider ved et friluftsmuseum (blant annet), kunne jeg også konstatere at mange av de kritiske kommentarene om Damara-landsbyen like gjerne kunne vært rettet mot mitt eget museum, og andre friluftsmuseer både i Norge og i andre land. Mye av vår formidling har dreid seg om litt uspesifiserte ”gamle dager”, og har ikke lagt vekt på å få frem at også i fortiden endret livet og samfunnet seg, ut fra både egen utvikling og påvirkning utenfra. På Norsk Folkemuseum har derfor flere av de viktigste tiltakene i de senere årene nettopp dreid seg om å forbedre og konkretisere innholdet i Friluftsmuseets formidling. For eksempel skal arbeiderboligene fra Enerhaugen ikke bare vise et litt diffust ”gamle dager” med blondegardiner og kaffekjel på komfyren, men være knyttet til livshistorien til konkrete mennesker som bodde i akkurat disse husene, og avspeile deres liv og tidsalder basert på faktakunnskap. Gjennom aktiv jakt på informanter med egen oppvekst på Enerhaugen, eller med familiehistorie i husene, samt innlån av gjenstander, avfotografering av fotoalbumer, og annen dokumentasjon, har museets forskerstab lagt ned et stort arbeid i å gi et mer differensiert og mer troverdig bilde av livet i disse husene til de forskjellige tidsperiodene, som i hvert tilfelle blir uttrykkelig avgrenset.

 

Jeg kjenner altså av egen erfaring ting som kunne kritiseres ved mitt eget museum, og jeg er nokså sikker på at lignende kritikk kunne rettes mot arbeidsplassen til flere av de turdeltakerne som nå uttalte seg så negativt om Damara-landsbyen. Selvsagt hadde dette lille ”friluftsmuseet” store mangler, og selvsagt kan publikumsprogrammet trenge forbedring. Men alt i alt syntes jeg det var en morsom og interessant opplevelse å komme dit, og ganske uventet, her langt ute i et storslagent, men temmelig øde og tynt befolket afrikansk ørkenlandskap.

 

Det som ville gjort opplevelsen mye rikere, var om vi også hadde besøkt landsbyen der de museumsansatte hadde sine virkelige liv. Det ville gitt oss en mulighet til å se hvordan de lever i dag, og dermed ville vi også fått et annet perspektiv på det de viste oss i sine stråhytter i friluftsmuseet. Et slikt besøk ville faktisk vært mulig, men dessverre ble vi ikke klar over det før vi var ute av området, og på vei videre, mot nasjonalparken med noe av Afrikas rikeste dyreliv. Tross opplevelsene der, og nærkontakten med sebraer og antiloper ved vannhullet, vil besøket i Damara Living Museum bli stående som noe av det mest minneverdige ved årets ICME-konferanse.

(Den som er interessert kan lese mer om museet, og se et videoklipp av deres sang og dans på http://www.lcfn.info/en/damara/damara-home)