Stein Adler Bernhoft
Utstillingsarkitekt

Jeg hadde gleden i å delta på ICAMT sin konferanse i Porto 25.-27. oktober 2023. ICAMT er forkortelsen for International Committee for Architecture and Museum Techniques. (Jeg var tidligere styremedlem i denne komiteen, fra 2007 og frem til 2019, derav sekretær i 6 år).

ICAMT sitt konferansetema denne gangen var «Undoing conflicts in Museums, and materiality and meaning of museum architecture and exhibition design».

Våre tre konferansedager var fullspekket med både se- og hørverdige presentasjoner, som ble avholdt av et 20-talls deltakere fra bl.a. Portugal, Irland, Belgia, Frankrike, Sveits, Hellas, Israel, Georgia, USA, Taiwan, India, Sudan, Tsjekkia og England.

Helhetsinntrykket av konferansen, var at presentasjonene var ganske ulike i sine tilnærminger til temaet «Undoing Conflicts in Museums…». Å unngå «konflikter» innen et museum kan tolkes på mange vis, utfra ulike kulturer, tradisjoner, tankesett, profesjoner, og i forhold til museet og deres respektive samlinger som skal formidles.

I tillegg til dette er ulike lands politiske styresett også en viktig faktor, i forhold til de typer konflikter som kan oppstå. Det siste kom spesielt frem i presentasjoner fra museer i land med et relativt nytt demokratisk styresett. Flere land kan ha en «mørk» forhistorie, og hvordan skal denne formidles?

Skal historie og hendelser av ulike, (politiske), hensyn kommuniseres fullt ut, underkommuniseres eller ikke formidles i det hele tatt…?

Et spennende eksempel på dette var innlegget fra Chun-wei Fang fra Taiwan. Hun presenterte museets formidling av Taiwans dramatiske historie, formidlet i en nyåpnet utstilling på Taiwan National Museum of Prehistory. Taiwan var en del av Kina fra slutten av 1600-tallet, for så å bli okkupert av Japan fra 1895 og frem til sutten av 2. verdenskrig. Fra 1949 har de hatt en slags suverenitet, men formelt blitt styrt av Kina. Altså et ganske «skjørt» styresett, der Kina på sikt muligens vil innlemme Taiwan fullstendig igjen. Med et slikt bakteppe blir det for et nasjonal-museum i Taiwan en ganske delikat sak å formidle historien på et vis uten å tråkke «storebror» Kina på tærne….

Et annet eksempel på en type «museal konflikt» er merkevarebygging med Guggenheim som et hovedeksempel. Denne type museer startet faktisk ved etableringen av MoMa i New York i 1929. Filosofien den gang var at et kunstmuseum skulle fremstå som er «varehus», med hvite vegger, («white cubes»), med generøst store utstillingsrom som helst skal ha en form for naturlig belysning, så langt det lot seg gjøre. Dette er også idag en gjeldende trend når museer som bygges.

Presentasjonen av dette temaet ble holdt av den portugisiske arkitekten Nuno Grande. Innlegget hans ble kalt  «Containers versus Contents», og tok spesielt for seg den kjente «Guggenheim-effekten», der spektakulære museumsbygg realiseres, og til slutt ender opp som en egen merkevare og «hovedattraksjonen» i seg selv, på bekostning av samlingene som skal stilles ut og formidles!

Stadig flere byer rundt om i verden vil gjerne ha slike «signalbygg», for bokstavelig talt å komme på kartet, alà Bilbao, Så er spørsmålet: hvor lenge kan denne såkalte «Bilbao-effekten» ha sin kraft…? Trenden er at kun de «rette», og meget kostbare, arkitektene hyres inn til slike prestisjeoppdrag, og disse får deretter en status og som rene «Rock Stars», og blir gjerne hovedpersonen på åpningsdagen. Samme arkitekter har ofte et tilsvarende stort selvbilde, slik at de selv velger hvilke byer som er «verdige» deres oppdrag. Dette gir en eksklusivitet som gjør at byer som ønsker slike bygg, ofte ikke får det. Et eksempel her er Helsinki som også skulle få sin Guggenheim-«filial», men som underveis ble skrinlagt, trolig pga. kostnader, men også med tanke på at byen allerede har meget veletablerte kunstmuseer som Kiasma og Helsinki Art Museum.

Denne problemstillingen mellom museumsbygg og samlinger, «Museum Container versus Contents» ble også berørt av flere andre foredragsholdere, som f.eks. i presentasjonen av samtidskunstmuseet Museu de Serralves i Porto. Som en del av konferanseprogrammet ble det avholdt en omvisning på nettopp dette museet som jeg deltok på, samt en omvisning på Casa da Arquitectura , (Senteret for arkitektur i Porto),

Casa da Arquitectura :

Arkitektursenteret ligger en halvtimes kjøring fra Porto sentrum, i et tidligere havne- og industri-område ved utløpet av Duoro-floden . Arkitektursenteret er huset i noen staselige bygninger fra 1897-1901, som i sin tid tilhørte et større firma som eksporterte portugisisk vin ut i verden. Arkitektursenteret ble etablert i 2007, og utførende arkitekt var Guilherme Machado Vaz. Bygningen er varsomt restaurert og ombygget til sitt nye formål, der mange opprinnelige bygnings-detaljer ble eksponert på et elegant vis. Byggets form er meget langstrakt, (over 100 m. langt), og har et areal ca. 4.700 kvadratmeter. Her huses et åpent, oversiktlig magasin, og en meget stor utstillingshall, i tillegg til butikk, auditorium mm.

Senterets hovedoppgave er å ta vare på, arkivere, forske og formidle mottatt tegnings- og modell-materiell fra ulike og, ofte nedlagte, arkitektkontorer i hele Portugal. Samlingen var imponerende store, men det var et lite tankekors at så langt tar de kun tar imot «analogt» tegningsmateriell, tegnet for hånd på «gamlemåten». Dette er jo både viktig og prisverdig, men hva så med nyere generasjoners arbeider, som har blitt utført på digitalt vis de siste 20-25 årene…?Her kan det fort bli mange hull i historien om ikke dette også inkluderes, men forklaringen på dette var at det ennå råder en usikkerhet på hvordan digitalt materiell kan lagres trygt, for så å kunne «åpnes» i fremtiden…?

Museu de Serralves; Museu de Arte Contemporanea

Dette museet for samtidskunst er en veletablert institusjon utenfor bykjernen i Porto. Museet ligger i et tidligere privat parkområde, etablert i 1923. Dagens parkområde byr på mange spennende, utendørs skulpturer og installasjoner, slik at parken alene er vel verdt et besøk. I 1925, startet byggingen av Serralves Villa i et hjørne av parkområdet. Byggearbeidene pågikk helt frem til 1944, og flere av Europas dyktigste arkitekter og designere ble deltok i prosjekteringen. Her var kun det beste godt nok, noe som gjenspeiles i alle detaljer både utvendig og innvendig.

Villaen ble bygget for Carlos Alberto Cabral og hans velstående familie, som også hadde en stor interesse for kunstsamling, noe som seinere dannet grunnlaget for selve museet for samtidskunst. Serralves Villa regnes i dag som det fremste eksemplet på Art-Deco arkitektur i Portugal. Det er nå en fredet bygning som eies av den portugisiske staten. og ble grundig restaurert 2004, der også interiøret er langt på vei tilbakeført slik det opprinnelig var. Villaen er idag åpen for publikum, nå med rom avsatt til så vel faste som skiftende utstillinger av samtidskunst.

Dessverre strakk ikke tiden til for et besøk i denne villaen, da hovedfokuset for omvisningen var på den nyere delen av kunstmuseet som stod ferdig i 1999.

Utførende arkitekt for Museu de Serralves var Àlvaro Siza Vieira, som også regnes som en av de mest betydningsfulle samtidsarkitektene i Portugal. Kunstmuseet har det de siste årene gjort en større utvidelse, med en egen fløy på nærmer 2.000 kvm.  Denne nye utvidelsen, sammen med den opprinnelige delen av kunstmuseet, ble grundig presentert av kurator og en arkitekt-medarbeider for den nye utvidelsen.

Den opprinnelige arkitekten Àlvaro Siza Vieira var spesielt opptatt av lyset i utstillingslokalene. Prinsippet her var så langt som mulig å benytte indirekte, innfallende dagslys. Dette var videreført på en elegant måte også i den nye fløyen, som hadde en enkel, men spennende «labyrintisk» planløsning, fordelt over to etasjer. Utvidelsen fremstod som en samling spennende utstillingsrom i ulike størrelser, med generøse takhøyder og stedvis kontakt med parken utenfor, via store vinduer.

Det litt unike og «fine» med tidspunktet for omvisningen vår, var at alle rom ennå stod fullstendig tomme… uten innslag av noe som helst av kunst. Det å kunne bevege seg i slike «nakne» rom, der kun hvite veggflater og innfallende dagslys møtte øyet var en unik, sanselig opplevelse. Litt ironisk ment, så måtte også arkitekten og hans kollega medgi at de aller helst ville beholdt lokalene slik de var, uten å fylle dem med noe som helst !

Og dermed var vi litt tilbake til innledningsteksten:
«Museums-container eller et museum med innhold…?