Høydepunkter fra og refleksjoner over Prof. Dr. Wayne Modest sin innledningsforelesning: Spaces of Care: Rethinking the (Ethnographic) Museum in the Global Contemporary

Årskonferansen ICOM/ICME i Tartu – Estland 9.-12. oktober 2018 

Tone Cecilie Simensen Karlgård, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Modest[1] snakker forfriskende og inspirerende om demokratiseringsstrategier for dekolonisering av museer og samlinger og åpner opp for ulike forståelser og bruk av begrepet ”care”. Dette begrepet er flertydig, og utover betydningen ”å ta vare på”, kan omtanke og omsorg være dekkende. I sin key-note forelesning utforsker Wayne Modest care i en utvidet betydning i ulike prosjekter og arrangementer de har gjennomført og har planer om å realisere i Tropenmuseum.

Wayne Modest innledet konferansens andre dag onsdag 10.10. og han stiller flere spørsmål om museenes rolle i dag og spesielt de etnografiske museene i Vest Europa: Kan museene være steder for håp og omsorg? Kan samlingene føre til større forståelse for det å være menneske? Mennesket oppfattet som en liten del av den eksisterende verden som vi kjenner den i dag, ikke nødvendigvis sentrum for det hele?

Først stiller han spørsmålet: Hva kan det bety å ta vare på og å bry seg om? Som mulige svar gir han eksempler fra aksjonsorientert museologisk praksis i Nederlands verdenskulturmuseum. Museene tar vare på gjenstander i tradisjonell forstand og setter dem i spill i andre sammenhenger. Gjenstandene kan delta i dialogprosjekter, de kan sendes tilbake til opprinnelsesstedet og delta i og være del av prosjekter for mennesker som trenger å bli tatt vare på. Han bruker spesielt eksempler på prosjekter for asylsøkere og flyktninger.

Tropenmuseum har blitt kritisert for å være alt for kolonialistisk – det har kommet forslag om å stenge hele museet som et skritt i avkolonialisering. På den annen side har reaksjonære politikere i Nederland beskyld museet for å være for kolonikritisk. Tropenmuseum har i en årrekke satt opp kolonikristiske utstillings- og samarbeidsprosjekter. Modest refererer til en nederlandsk politiker som mente at landet ikke trenger museer som er kritiske til landets kolonihistorie, og samme politiker beskylder museet for å; indoktrinere Nederlands befolkning med selvhat. Konservative krefter i Nederland etterlyste isteden museer som prioriterer formidling av egenkjærlighet (!).

Tropenmuseum startet på 1800-tallet som en handelsutstilling, et sted som skulle vise nederlenderen hva det var mulig å få til i koloniene ved å bringe inn og stille ut eksempler på ressurser, både i form av naturressurser som f.eks. mineraler det var mulig å utvinne og kunst – og håndverksprodukter. Disse eksemplene finnes fremdeles i samlingen.Med dette som bakteppe og i lys av New Museology perspektiver stiller Modest spørsmålet: Hvem sine historier er inkludert i utstillinger om vestlig kultur slik de tradisjonelt fremstilles i europeiske museer?

Museums detox

Modest hevder at vestlige museer ofte er steder som tar vare på noens og ikke andres historie. Denne beskrivelsen rammer mange, allerede eksisterende museer og museumsutstillinger og derfor vil det være sunt for museer å gå igjennom en renselseskur. Det er nødvendig med en avgiftningkur av museene for å omskape dem til steder som inkluderer – og ivaretar minoriteter og ressurssvake grupper som trenger å styrke identitet og selvforståelse.

Modest refererer til et pågående prosjekt som handler om museumssamlingenes liv etter koloniseringen; Decolonize The Museum en aksjon Modest har jobbet sammen med en aktivistgruppe om å realisere i Tropenmuseum.

Han går også inn på begrepet politisk korrekthet – hva betyr egentlig politisk korrekthet? Betegnelsen benyttes alltid i sammenhenger hvor det er en minoritetsgruppe som krever en endring eller rettigheter. Ja, det blir gjerne benyttet litt nedsettende om minoritetsgrupper eller kvinner som krever likestilling.

Det etnografiske museet kan være steder for å ta vare på de som strever ved våre grenser, sliter for å komme inn og skape sine egne, verdige liv. Et spennende og risikofylt prosjekt for å avkolonisere museet var å invitere aktivister, politisk engasjerte mennesker inn til å lage nye tekster i de permanente utstillingene. Oppdraget var å klebe opp alternative tekster uten godkjenning av museets kurator først. Dette var forfriskende og modig og det var selvfølgelig ikke alle tekster som var gode og meningsfulle for alle, men som en intervensjon og en demokratiseringsaksjon fungerte det. Prosjektet åpnet en mulighet for aksjonsorienterte museumskritiske folk som ville delta i å prege museets uttrykk.

Det heter at museene tilhører alle: Hvem er disse ”alle”, hvem hører hjemme i de samfunnene museene tjener?Her bringer Modest inn et berømt sitat fra den jamaicanske kultursosiologen Stuart Hall: ”We are here, because you were there.” Hall siktet spesielt til karibiske innvandrere i England, og i dag virker sitatet like godt som en spissformulering om det flerkulturelle samfunnet spesielt i Europeiske byer. På hvilke måter er historier, språk og relasjoner der de koloniale museumsgjenstandene kom fra nedfelt i de gamle gjenstandssamlingene? Hvordan kan de vekkes til live og få en ny betydning i samtiden?

Om repatriering

Hva menes med å bevare og konservere objekter – og kan det muligens bety å levere tilbake gjenstander til steder der mennesker har en relasjon til dem, en relasjon som har et annet meningsinnhold enn den de er tillagt i museet? Kan slike tilbakeleveringer påvirke den menneskelige verden og den ikke- menneskelige verden i en slik grad at den kan bli et bedre sted å leve for mennesker og andre arter? Det er hevet over tvil at materiell kultur er involvert i politikken omkring inkludering og ekskludering.

Hva vil det si å konservere i samarbeid med fellesskap og miljøer som har en annen relasjon til gjenstandene, istedenfor å konservere kun for museenes del?

Modest oppfordrer til å utnytte sammenhenger mellom samlinger og dagens diaspora. Museene var invadert av etnisk- materiale lenge før immigranter begynte å synes i Europas gater. Det eksisterer ubrukte muligheter for å utnytte potensialet i de etnografiske samlingene til å vise historiens ukjente og komplekse sider. Gjenstandene kan kalles uuttømmelige kilder etterhvert som gjenstandene får ny mening for nye generasjoner.

Nederland var en kolonistat i et annet omfang enn Norge, men kolonihistorien satt sine spor i Etnografisk samling ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo og i samlinger ved andre museer i Norge. Bååstede tilbakeføringsprosjekt av samiske samlinger til de samiske museene er et dekoloniseringsprosjekt og det foregår andre samarbeidsprosjekter med utgangspunkt i den koloniale arven.

Modest sitt foredrag var inspirerende og energigivende for å fortsette arbeidet med å åpne opp og aktivisere de etnografiske samlingene i samarbeid med interesserte personer fra nyere innvandringsrupper. Samarbeid er en del av museets samfunnsrolle hvor museene er dialog- og diskusjons arenaer for å belyse den kritiske situasjonen store grupper av verdens befolkning står oppe i med migrasjoner som følge av miljø- og krig og konfliktsituasjoner. De tre F-ene kan fylles med stadig nytt innhold og forståes på nye måter og å legge Modest sin åpne forståelse av begrepet care kan gi nye og interessante forståelser av hva det vil si å ha formidlings- og forvaltningsansvar.

[1] Prof dr. Wayne Modest er leder av Forskningssenteret for Materiell kultur, Forskningsinstituttet for Tropenmuseet, Museum Volkenkunde, Afrika Museum og Wereldmuseum i Nederland. Han er også professor i materiell kultur og kritisk kulturarv ved Vrije Universiteit, Amsterdam. Modest var tidligere leder av kuratoravdelingen ved Tropenmuseet i Amsterdam; ansvarlig for de Antropologiske samlingene ved Horniman-museet i London, og direktør for museene for historie og etnografi i Kingston, Jamaica.