Marianne A. Olsen
Direktør, Perspektivet Museum

Jeg har arbeidet i museum gjennom mange år, men dessverre aldri engasjert meg i ICOM. En viktig del av oppholdet var derfor å få et bedre innblikk i organisasjonen, og forsøke å finne ut hvor jeg og min arbeidsplass Perspektivet Museum, passet inn. 

Konferansen hadde tittelen «Power of museums», noe som underbygger en global bevegelse mot at museene nå skal vende seg utover fremfor innover. I en verden preget av miljøkrise, krig, pandemi og ulikhet er det viktig å ta en samfunnsrolle og være bevisst på museenes makt og kraft. Blant hovedsesjonene likte jeg spesielt godt bolken «Sustainability: Museums and resilience» tirsdag formiddag. Keynote var Hilda Flavia Nakabuye, en ung klima- og rettferdighetskjemper, som har startet opp The Friday for Future movement i Uganda. Organisasjonen arbeider blant annet for å redde Viktoriasjøen, og har over 50 000 unge medlemmer. Nakabuye var en sterk, ung stemme, og for egen del minnet hun meg om hvor viktig det er å ivareta unge menneskers engasjement og kraft i museene. Vi må lytte, og vi må rekruttere de inn i stillinger. En annen sterk stemme i samme sesjon var økolog og konservator Mordecai Ogada fra Kenya. Han la vekt på hvordan man fremdeles i vestlige land ser på Afrika med et blikk utenfra, som et sted bestående av ressurser fremfor mennesker, og at man anser den største kompetansen på sør for å ligge i nord. 

 Som de fleste andre deltakerne hadde jeg før generalkonferansen fått referert diskusjonen rundt ny museumsdefinisjon i Kyoto i 2019. Denne gangen var det bare lovord og takketaler da definisjonen skulle vedtas, og i forhold til museenes makt og kraft hadde jeg en sammensatt opplevelse av det som skjedde. På den ene siden ble jeg veldig imponert over 

prosessen som hadde foregått, hvor demokratisk og inkluderende den var, og at man hadde klart å komme frem til en ny definisjon som skal gjelde globalt. Samtidig ble jeg litt urolig over hvor lang tid prosessen har tatt, for skal man få til handling, eksempelvis knyttet til miljø, er et slikt tempo problematisk. Som det ble understreket fra salen er det å viktig å få definisjonen oversatt til ulike språk, og at den implementeres, ikke bare i museer verden over, men også på statsnivå i ulike land. 

Jeg var lenge usikker på hvilken komite jeg skulle følge, men valgte CAMOC: International commitee for the collections and acticvities of museums of cities. Dette skulle vise seg å være et godt valg. Komiteen hadde lagt opp til et eget underseminar med tittelen Museums, Citizens and Urban sustainability, og spesielt opplevde jeg torsdagens program som svært nyttig. Da reiste vi med t-bane og buss til et nydelig slott eid av Prague City Museum, og her hadde vi hele dagen sammen med korte foredrag og diskusjoner rundt hvordan museer kan bidra til å skape sosial bærekraft i urbane rom. Mange byer og museer var av en helt annen størrelse enn Tromsø og Perspektivet, men innlegg og samtaler føltes likevel relevant. Felles for mye av det som ble presentert var at man satte mennesker og ikke gjenstander i sentrum, og flere var opptatt av å spille en rolle for mennesker som ikke nødvendigvis oppsøkte museet. Et eksempel på dette var James Horton fra New York City Museum. I forbindelse med at museet i 2023 fyller 100 år ønsker de å skape et mer inkluderende museum, der blant annet unge mennesker og de som lever nederst på rangstigen opplever museet som sitt. De hadde derfor satt i gang ambassadørprogram både for voksne og unge. Programmene er omfattende, og bare ungdomsdelen involverer nærmere 100 mennesker som gjennomgår et seks-ukers program innenfor ulike kunstarter. Fra eget ståsted tenker jeg at det er mulig å få inspirasjon av prosjektet, uten at det trenger å være så omfattende. Det er viktig for ulike mennesker å få eierskap til museet, og at de er med på å synliggjøre det overfor sine miljøer. Andre innlegg handlet om alt fra deltakende kunst for demente i Lisboa (Portugal) til hvordan museet kan ta en rolle i unge menneskers eierskap til byrommet i Chang May (Thailand). 

På CAMOC-seminaret hadde jeg og min kollega fra Perspektivet Museum nyttige og hyggelige samtaler med museumskollegaer fra hele verden. Det hadde vi også på flere kveldsarrangementer, som Opening Party, Museums Night og under Flag Reley Party. Etter to år med pandemi og begrenset internasjonal kontakt, var det både for oss og andre et stort behov for å møtes og utveksle erfaringer. 

Det sterkeste inntrykket fra hele museumskonferansen er nok likevel fra et stille besøk i den gamle, jødiske synagogen Pinkasovey under museumsnatten. Alle veggene var fylt med navn og årstall for fødsel og død, bare rolige stemmer, som trolig leste opp navn og dødsdag, vekslet med tradisjonell musikk. Ellers var det ingen forklaring, for forklaring trengtes ikke. Så enkelt, og så utrolig sterkt. 

Det var svært givende å få delta på ICOM sin konferanse i Praha, og jeg håper å kunne engasjere meg mer, spesielt i CAMOC. Takk for nyttig reisestøtte!