ICOM Milano 2016, Inger Jensen, avdelingsdirektør, Norsk folkemuseum

ICOM Milano 2016 bød på et rikholdig og variert program for de mange deltakerne. Inntrykkene fra så vel plenumsforedrag som gruppeinnleggene, ekskursjonene og møtet med Milano ga mange inntrykk og tanker å ta med seg videre.

Flere innlegg og diskusjoner dvelte ved museenes samfunnsoppdrag i dagens samfunn, aktivisering av samlingene og hvilken rolle samlingene kan spille for å gi museene aktualitet og relevans for nye besøksgrupper. Særlig var flere inne på endrete betingelser i et omskiftelig politisk klima og i en verden preget av store folkeforflyttinger. I ICME var og er mange opptatt av hvordan globalisering og særlig migrasjonen til Europa gir de europeiske museene ny aktualitet og endrer samfunnsoppdraget.

De nære historiene – gjenstandenes tilhørighet
Store forventninger var knyttet til forfatterens Orham Pamuks plenumsforedrag, og mange var nok skuffet over at han ikke møtte personlig, men det er forståelig ut fra dagens situasjon i Tyrkia. I sitt innlegg fokuserte han på det moderne mennesket, på hva tingene vi omgir oss med forteller om oss som individer og om samfunnet. Han la spesielt vekt på betydningen av at museene løfter fram enkeltmenneskets historie heller enn nasjonenes, slik han gjør Museum of Innocense og i sitt manifest.

Erfaringsmessig ser vi at individenes historie ofte er en god inngang for å fange publikums interesse og oppmerksomhet. Ved mange museer har vi sett at historieformidlingen skjer gjennom individenes fortellinger, at historieformidlingen går fra det spesielle til en mer generell og overordnet kontekst. Når Pamuk legger så stor vekt på dette, henger nok dette delvis sammen med den politiske situasjonen i Tyrkia der sensur gjør at museene har en viktig spesielt viktig oppgave for å fremme ulike synspunkter og meninger.

Selv om de private museene og galleriene inklusive Orham Pamuks museum, spiller en særskilt rolle i dagens Tyrkia som organer for ytringsfriheten, er forholdene og problemstillingene overførbare og i høyeste grad relevante for andre deler av verden, også Europa, og minner oss om at museene har et viktig samfunnsoppdrag som fortolker og kommentator av samfunnet.

Pamuks museumside bygger på den personlige beretningen, på de individuelle fortellingene. Samlingen og presentasjonen av denne er bygget opp omkring de individuelle, fiktive personene som hans roman omhandler. På mange måter minner ideen, tanken bak om den skandinaviske museumstradisjonen der særlig friluftsmuseenes fokus på hjemmene har åpnet for det individuelle, og der det personlige derfor har spilt og spiller en større rolle med vekt på de nære fortellingene og på gjenkjennelsen, en trend som har økt de siste tiåra.

Men om fokus på det personlige og det nære gjør at historien blir mer fattbar for de besøkende gjennom å si noe ut over det personlige, er det samtidig viktig å begrunne de utvalgene og historiene vi velger å fortelle. Historiene vi velger må være interessante fordi de sier noe ut over seg selv. Nærheten skaper gjenkjennelse, mulighet til innlevelse. Viser også ulikheter. Hvordan er mitt liv i forhold til andres, før i tida, og i forhold til andre steder i verden.

Pamuk utfordrer museenes når det gjelder spørsmålet om representativitet, spesielt de nasjonale museene som springer ut av 1800-tallets museumstenking. Han vil vi skal lage andre museer. Men ønsker vi å følge hans manifest? Er det dit museene bør gå? Pamuk vil gjennom sine historier ikke fortelle noe ut over de enkelte personene, individene han presenterer. Vi ønsker historier som sier noe ut over seg selv, om individet i en større kontekst, som stiller spørsmål ved samfunnet, som skaper refleksjon, ettertenksomhet, som er kritiske.

Sammenlikner museer med romaner.
Og slik minner det han sier om museer om det Simone de Beauvoir sier om litteratur, at romanen skal løfte fram «the Humanity of Individuals», for å vise at slik kan man også leve.

Musealisering – kontekstualisering
Flere innledere tok opp spørsmål knyttet til musealisering av gjenstandene som blant annet fører til at gjenstandene mister sin opprinnelige betydning. Gjenstandene fjernes fra sin opprinnelige sammenheng. Når gjenstandene plasseres i en annen sammenheng, endres froståelse. Kontekstualiseringen blir borte, eller snarere endres. Hva betyr det når de settes i en annen kulturell kontekst? I en museumskontekst? Hvordan fortolkes de? Hvem er de andre?

Enten vi arbeider med forståelse og fortolking av egen kultur som Pamuk, eller fortolker kulturfenomen som ligger fjerne fra vår egen i tid og rom, setter vi gjenstander inn i nye kontekster. Vi foretar utvalg og siler. Hvis historie er det vi formidler, er det vi fortolker? Gjennom våre valg bidrar museene til å fremmedgjøre både den nære og den mer fjerne historien. Flere stiller derfor spørsmål ved de feiltolkinger som musealiseringen ofte har ført til, feiltolkninger som gjør gjenstandene fremmede for de besøkende. Dette har ført til og fører stadig til at mange museer og utstillinger oppleves som lite relevante for mange museumsbrukere.

En utfordring vi står overfor er å hvordan vi kan gjøre museene mer aktuelle og relevante i forhold til dagens store samfunnsspørsmål. Vi må hindre at de bare forblir mausoleer over tidligere tiders historiesyn og innsamlingssyn. Hvordan aktualiserer vi samlingene og tiden de speiler samtidig som de bringes opp mot vår tid? Hvordan får vi samlingene til å berøre folk?

Museenes samlinger kan vekke nostalgi, bringe fram minner. De kan formidles på aktuelle måter få de besøkende til selv å fortelle, om livets store og små begivenheter. De kan få relevans i dag, men hvordan? Særlig blir det stilt spørsmål ved de nasjonale museenes relevans. Har de utspilt sin rolle slik Pamuk hevder? Eller skal de som andre hevder og også gjør, nettopp løfte fram andre historier, andre sider av historien enn de etablerte nasjonale fortellingene?

Hvordan viser vi kulturmøtene?
Flere museer som jobber med museenes rolle i dagens omskiftelige samfunn, med museenes nye rolle, eller snarere fornyete rolle og betydning i dagens samfunn preget av store folkegrupper på vandring. Folk som er tvunget til å bryte opp, tilpasse seg og bli kjent med mye samfunn og kulturer. Så vel vanskelige som gode sider, livet i all sin mangfoldighet belyses på ulike måter gjennom så vel utstillinger som andre virkemidler, ved å skape kulturmøter, formidle kulturen der de kommer, ta opp spørsmål som er relevante for de som kommer.

Dette er spørsmål som opptar mange museer, noe som så vel hovedinnlegg som innlegg i ICME belyste på ulike måter, kanskje tydeligst kommunisert gjennom, Giusi Nicolini, ordfører på Lampedusa sitt innlegg. I en engasjert framstilling løftet hun fram de store utfordringene denne øya har møtt og stadig står overfor med sin beliggenhet midt i strømmen av flyktninger fra Afrika. Hun viste hvordan nettopp museet ble et sted flyktningene oppsøkte, et møtested der flyktningene kunne reorientere seg på sin ferd mot nord og en ny og ukjent framtid. For Lampedusa ble det viktig at museet gjennom sine nye utstillinger, trakk fram og formidlet Lampedusas lange historie som transittområde, som et bindeledd mellom kontinentene. Ved å sette dagens flyktningestrøm inn i en større historisk kontekst, erfarte både stedets egen befolkning og flyktningene at de hørte hjemme i en større historie. Et ytterpunkt i forhold til Pamuks kunstprosjekt.

Mye av museumsdiskusjonen på kontinentet dreier seg nettopp om hva museene kan gjøre for immigrantene. Også fra Tyskland, der Merkels politikk har ført til holdningsendringer blant befolkningen, der Merkels vekt på at dette får vi til, «Wir schaffen das», har fått konsekvenser for museenes samfunnsoppdrag og arbeid. Museene er stadig viktige arenaer for å vise kulturen der flyktninger og andre befolkningsgrupper kommer, hjelpe dem til å bli kjent, finne kulturelementer som kan skape gjenkjennelse. Her er vi kanskje inne på Pamuks tilnærming, i en tid da rotløshet, hjemløshet er viktige spørsmål og utfordringer. Individet, enkeltmennesket møter de samme grunnleggende behovene uansett hvor man er, liv, død, kjærlighet, mat, arbeid, husrom, og behovet for å forstå tradisjoner, høytider, ritualer.

Revitalisering av gamle samlinger ved museer i Europa fra blant annet Afrika viser tydelig hvordan musealiseringen av gjenstandene har ført og fører til fremmedgjøring og feiltolkninger. Gjenstandens betydning feiltolkes, og vrangforestillinger videreføres i museumssammenhengen. Disse erfaringene viser at det er viktig å revitalisere samlingen, hente gjenstandene fram fra magasiner, refortolke og sette dem tilbake til sin opprinnelige kontekst. Flere museer samarbeider nært med lokalbefolkningen og folk fra opprinnelsesland/ -landsbygd for å få ny kunnskap og forståelse av hvordan gjenstandene ble brukt for å få fram deres opprinnelige betydning.

Konferansen, med sin plassering i Milano, ga også anledning til å utforske museer og andre kulturarenaer i byen, og også muligheter til utflukter i nærliggende byer. Dette og de sosiale arrangementene og møtene med kolleger fra nær og fjern bidro til å øke det faglige utbyttet de mange tankevekkende og engasjerende innleggene ga.