Christian-Emil Smith Ore
Universitetet i Oslo

Årets CIDOC-konferanse ble avholdt i september i Mexico by og hadde tittelen Frontiers of Knowledge. Museums, documentation and linked data. I «call for papers» ble dette utdypet, og i denne lille artikkelen jeg fokuserer jeg på temaet «[…] better expressing the contextual and heterogeneous richness of heritage documentation […] as well as advancing in the development of a better infrastructure that allows the adequate representation of knowledge».

Gjenstandsbeskrivelsene i museumsdatabaser er som oftest korte og inneholder sjelden en utførlig beskrivelse av gjenstandenes bruk og kulturelle kontekst. Den typen informasjon finner en i publiserte utstillingskataloger, artikler og monografier. Tradisjonelt sett hører samlingsforvaltere og fagkonservatorene til to ulike faggrupper, den ene praktisk og den andre akademisk.  I den grad tekstene nevnt over, er gjort digitalt tilgjengelig er det sjelden noen direkte kopling mellom dem og gjenstandsdatabasene. I beste fall finnes det litteraturreferanser i databasene og gjenstandsnummer i publikasjonene. Både de akademiske tekstene og de korte tekstene i databasene gjenspeiler tiden de ble skrevet i. I 2006 hadde Världskulturmuseet i Göteborg en interessant utstilling av et utvalg av etnografiske katalogkort som illustrasjon på kultursynet denne gamle katalogen gjenspeiler. To av plenumsforedragene på CIDOC 2023, The collection and the tianguis (flea market) (Renato González Mello) og The Social Responsibility of Documentation: Contextualising Data (Dominic Oldman) drøftet med hver sin synsvinkel problemer forbundet med gjenstandsbeskrivelser og deres kulturelle kontekst.

Renato González Mello er en meksikansk kunst- og kulturhistoriker, og han hadde en postkolonial og dermed en viss postmoderne vinkling i sitt foredrag. Mello mener det ikke finnes en allmenngyldig katalogisering. Gjenstander katalogisert som en ting, kan inngå i helt andre kontekster på en ikke-statisk måte og kan ha hatt andre funksjoner opp gjennom historien enn det som kommer frem i katalogene. Et hjemlig eksempel er en bronsealdergryte som nå oppbevares ved Nationalmuseet i København.  Den ble brukt som vedkurv i en privatbolig før en på 1980-tallet oppdaget at det var snakk om en bronsealdergjenstand.  Hva skal den katalogiseres som: en vedkurv eller gryte, og når var den det ene og når var den det andre?  Hva med en kniv lagd etter et tradisjonelt mønster, men med intensjonen om å bli solgt som suvenir og brukt som pyntegjenstand. Er den et verktøy, en suvenir eller en pyntegjenstand?  Mello brukte et eksempel fra San Luis Potosí i Mexico. Da en kirke der skulle restaureres, lot lederen av restaureringsarbeidet sognebarna katalogisere de løse gjenstandene i kirken. De hadde ikke kunnskaper i kunsthistorie og katalogiserte helgenstatuene etter den funksjon og den høytiden de ble brukt i. Mello spurte retorisk om disse katalogiseringer er mindre korrekt enn den en profesjonell kunsthistoriker ville ha gjort.

Mello mener at det ofte er greit å bestemme den fysiske historien til et objekt, men han etterlyser mer bevissthet om funksjonshistorien og mente en bør unngå bare å ramse opp en rekke termer. Det må være en tidsakse der en kan angi hvilke funksjoner gjenstandene har hatt over tid, og når de ulike termene var gyldige for gjenstanden. I tillegg må en få vite hvem som har forfattet beskrivelsene og hvilke kilder de har brukt. Autoritetsregistere er barn av sin tid, og de har ikke sjelden en implisitt ideologisk farging. Spanske autoritetsregister har vært brukt i Mexico, men de projiserer et europeisk tankesett på mellomamerikansk kultur, hevder han. For min del mener jeg at typologier bør være datostemplet. AAT (Getty’s Art and Architecture Thesaurus) og andre mye brukte autoritetsregistrere burde ha datofestede versjoner av termene siden termer brukt for 20 år siden ikke nødvendigvis er gangbare i dag. I det minste bør en kopiere inn teksten fra AAT og liknende systemer og angi datoen for når det ble gjort. Det kan gi en viss grad av informasjonstrygghet som det ikke er vanskelig å se behovet for i vår tid med digital informasjonsmanipulering.

Dette fører oss over til tematikken i Dominic Oldmans foredrag. Oldman er brite, og det er lite postmoderne over hans vinkling. Men konklusjonen er på mange måter lik den til Mello. Oldman viser til det faktum at de fleste eksisterende gjenstandsdatabaser er basert på eldre (kort)kataloger.  De korte tekstene i databasene kan dermed være ganske gamle, og det er en illusjon å tro at det er noe uforanderlig objektivt ved dem. Det er en fornuftig, men ingen oppsiktsvekkende tanke. Gode tanker bør likevel tenkes på nytt for å si det med den tyske dikteren Goethe. Museumskataloger bør på sammen måte som eldre ordbøker sees som tidsvitner som gir oss et innblikk i hva som var gangbart den gangen da de ble skrevet. De bør revideres med jevne mellomrom. Men det kan være en for stor oppgave for mange museer med knappe ressurser. Kulturhistorisk museum i Oslo er et eksempel. Mye av informasjonen i gjenstandsdatabasene er tatt rett fra de gamle trykte tilvekstkatalogene som kan være langt over hundre år gamle. En ting er at slik gammel informasjon kan være faglig utdatert, en annen at den tids beskrivelser ikke er gangbare i dag slik det følgende eksempelet viser. I innførselen for det afrikanske instrumentet marimba står det: «Marimba, saakaldt neger pianoforte» (Etnografisk museums katalog fra 1910, https://www.unimus.no/felles/etnografi/web_etnografi_vistekst.php?mnr=UEM17774). Dette er et relativt mildt eksempel på det Oldman pekte på i sitt foredrag. Om en går til eldre ordbøker slik som Norsk Riksmålsordbok, kan en finne adskille verre eksempler under ord for folkeslag og fremmede kulturer. Foreldede termer blir neppe brukt i utstillinger og kataloger, men gjenstandskatalogene publisert på nettet kan inneholde ord og beskrivelser som i dag kan oppleves som rasistiske eller lite passende.

En total revisjon av gjenstandsbeskrivelsene er som nevnt, en ressurskrevende oppgave, og en skal huske på at også dagens informasjon vil kunne bli utdatert og upassende om 50-100 år siden vi også i dag neppe forvalter den hele og eviggyldige sannheten. Men det er ikke bra å sensurere eller slette tidligere katalogiseringer, i alle fall ikke fra et vitenskapelig synspunkt. Derfor må et dokumentasjonssystem åpne for flere informasjonslag med tydelig proveniens: hvem er forfatteren, hvilke kilder og emneordsregister ble brukt, og når teksten ble skrevet. Da kan få vite den kulturhistoriske konteksten til gjenstandsbeskrivelsene. Det eneste foredraget på konferansen som direkte drøftet oppgaven med å rydde i eldre katalogiseringer var Critical cataloguing and the killing of reindeer) (Y.B. Hansen, G.B. Pedersen, S.E. Sævik, M. Bognerud). Foredraget beskrev moderniseringen av terminologien i den samiske samlingen til Nasjonalmuseet. Det ble understreket at de gamle katalogiseringene ble tatt vare på. Om det vil være mulig for publikum å se dem, var uklart.

Et gjennomgående tema hos Oldman var at standard databaseteknologi alltid har vært lite fleksibel og er dermed lite egnet til å uttrykke konkurrende syn på samme sak, det vil si hvem sa hva på hvilket grunnlag.  Oldmans løsning er å bytte ut dagens databaser med «semantisk teknologi» (grafdatabaser/rdfs) basert på gode begrepsmodeller som CIDOC-CRM. Her er jeg ikke helt enig. En fornuftig designet relasjonsdatabase kan godt brukes. Det viktigste er å tenke klart og sørge for en god datamodell i bunnen.  CIDOC-CRM er en utmerket begrepsmodell som godt kan bruke som en intellektuell ledetråd i arbeidet med slik databasemodellering uten at en må bruke «semantisk teknologi» for det. Men jeg vil understreke at det finnes gode løsninger for «semantisk teknologi» som for eksempel Arches (https://www.archesproject.org) utviklet av Getty Conservation Lab eller det britiske ResearchSpace (https://www.researchspace.com/) opprinnelig utviklet ved British Museum.

Gruppen fra Nasjonalmuseet holdt også et foredrag kalt NERNAM a Nasjonalmuseet language model (Y.B. Hansen, G.B. Pedersen, S.E. Sævik, M. Bognerud) som omhandlet språkteknologiske metoder for å gjenfinne kjerneinformasjon i de mange pdf-tekstene de har liggende. Foredraget innehold dessverre lite om hvordan en kunne utnytte disse tekstene sammen med gjenstandsdatabasen og på den måten gi kontekst til gjenstandene. Men det ble nevnt at det var uavklarte IPR-problemer som hindret full tilgjengeliggjøring. Det er mange museer som har slik kontekstinformasjon i form av rapporter, artikler og utstillingstekster/kataloger, og etter mitt syn burde det legges mer arbeid i å få til en ordning slik at denne kontekstinformasjonen kan inn gå som en integrert del av nettpresentasjonen av samlingene. Dette begynner å bli en gammel problemstilling uten at det egentlig har skjedd så mye i praksis. Allerede i 2008 (CIDOC 2008 i Aten) holdt finske Ari Häyrinen et foredrag kalt A template based, event-centric documentation framework der han reflekterte over en mulig løsning på å integrere utstillingstekstene og gjenstandsdatabasene. Hans forslag var kanskje for teknisk for konservatorene ved universitetsmuseet i Jyväskylä der han senere testet det ut. Men en enkel løsning ville være å kreve av utstillingskonservatorene at de i sine tekster merket opp referanser til gjenstander, personer, hendelser osv. på en slik måte at en senere kunne gå fra tekst til gjenstandsdatabase og gjenstandsdatabase til tekst uten å måtte anvende språkteknologiske løsninger.