Eva Dagny Johansen
Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum
Prosjektleder, Dutkan Davvin – Forskning i nord

ICOMs 26. Generalkonferansen «THE POWER OF MUSEUMS» i Praha, 20. – 28. august 2022. Den store spenningen under årets konferanse var det internasjonale museumssamfunnets valg av ny museumsdefinisjon.

Definisjonen som rammer inn museenes virksomhet, har de siste femti årene gradvis vendt institusjonenes praksis mot samfunnet, noe som har ført til perspektivendringer i museenes kunnskapsproduksjon.

I løpet av de siste femten år har debatten om museets samfunnsrolle spisset seg til, og i både nasjonale og internasjonale diskusjoner om hva museer er eller kan være har oppmerksomheten i større grad rettet seg mot hva realisering av museets samfunnsrolle innebærer.

Hva er et museum?

ICOMs, det internasjonale museumssamfunnets, definisjoner av hva som skal utgjøre rammeverk for hva museene er og gjør, er en viktig premissleverandør for museumsdriften i Norge.

I 1960 formulerte ICOMs direktør en versjon som kom i forenklet utgave, og med dreining mot samfunnet 1974. Definisjonen sier at museene er ikke-kommersielle, permanente institusjoner i samfunnets tjeneste. De er åpne for allmennheten, og skal gi mulighet for studier, utdanning og fornøyelse. Museenes oppgaver er å samle, bevare, utforske og formidle materielle vitnesbyrd om mennesker og miljø.

Begrepet ‘materielle vitnesbyrd’ falt ut 2007, samlinger betraktes nå som ‘både materiell og immateriell kulturarv’ og impliserte en perspektivendring i museumspraksis.

I 2019 ble et helt nytt forslag til museumdefinisjon fremmet. Museenes sosiale ansvar som aktive samfunnsinstitusjoner og nye etiske krav til institusjonens praksis og rolle ble trukket tydelig frem. Dette var forslag til en radikal endring i forhold til tidligere definisjoner. Kjerneaktiviteten, forvaltning, formidling og forskning, skulle videreføres, men ikke være eksklusivt forbeholdt for museet.

Forslaget ble fremmet på Generalkonferansen i Kyoto i 2019, og skapte sterke reaksjoner og diskusjoner. De som var til stede beskriver stor spenning knyttet til lanseringen, som hadde blitt kjent et par uker tidligere – og viste seg å være omstridt allerede da. Det kom ulike reaksjoner, både polariserte holdninger for eller mot og usikkerhet om hva den nye teksten egentlig betyr, bokstavelig og for museenes praksis.  Komitéen ved leder Jette Sandahl, som hadde fått mandatet og sto bak formuleringene, argumenterte for at denne var en mer relevant definisjon for museenes samfunnsrolle i dag og for fremtida, den tok høyde for ikke-vestlige kosmologier og verdenssyn, og temaer som avkolonisering, klimakrisen og bærekraft. Det ble imidlertid for mye for museumssamfunnet å ta inn på dette møtet og avgjørelsen den gang utsatt til årets konferanse i Praha.

ICOMs forslag til å stemme over onsdag 24. august 2022, er valgt ut av fem tidligere presenterte varianter, med noen endringer helt tilslutt.

«A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing».

Dette forslaget retter seg tydelig mot samfunnet, men er mindre ambisiøs i forhold til potensiale for endring av ulike maktrelasjoner som museet inngår i, og mot en mer reell demokratisk kunnskapsutvikling. Den nye definisjonen oppfordrer ikke museer til å utforske ukjente landskap og systematiske skjevheter i fordeling av verdier, som sosial ulikhet, marginalisering av urfolk, politisk urett, miljøødeleggelser.  Janes & Sandel mener museer kan bidra til endring, og er særlig godt egnet, fordi mange ser til museet for inspirasjon og veiledning for egne valg. De beskriver en slik ønsket arbeidsform i museene som museums-aktivisme, «… in the sense of museum practice, shaped out of ethically-informed values, that is intended to bring about political, social and environmental change»[1].

Dette innebærer at museet må være villig til å ta innover seg realiteter og utfordringer i dagens samfunn. Museene er ikke adskilt, men viklet inn i politikk, makt og privilegier. Dette krever kritisk refleksjon over egen praksis, og samtidig å kontinuerlig vurdere konfliktflatene som avdekkes når ulike interesser og verdensbilder utfordres av at nye stemmer og perspektiver anerkjennes. Aktive museer som står i et dynamisk forhold, med samhandling og dialog med samfunnet, utvikler kontinuerlig nye forståelser av hva kulturarv er eller kan være – og med det museet som kunnskapsfelt.

Etiske perspektiver

Denne kunnskapsteoretiske diskusjonen, og museenes etiske posisjon og forpliktelse som aktive samfunnsinstitusjoner var tatt høyde for i ICOMs forrige forslag til definisjon, slik den ble fremmet på konferansen i Kyoto, i 2019. Da ble imidlertid avgjørelsen utsatt og 2007-definisjonen stående fram til i år. Den gamle definisjonen og ICOMs etiske regelverk, dekker ikke de etiske utfordringene i museenes sosial og politiske relasjoner til mangfoldige og foranderlige samfunn. Det krever større åpenhet og deling av makt, og står foreløpig i et «etisk vakuum», ifølge Jette Sandahl[2].

Etter den mye omtalte, intense og nokså dramatiske debatten, ble det ny prosess med ny komité og ny President i ICOM. I Praha gjorde nye komitéen rede for arbeidet og prosessen fram mot nytt forslag til definisjon, redelig og overbevisende fremført. Den nye definisjonen er mye tydeligere på museets samfunnsrolle enn tidligere, men mangler ambisjonene om å bidra til endringer i samfunnet gjennom museets funksjon og praksis, slik til forslaget fra 2019 var formulert.

Kampen om formuleringer i et slikt dokument gir et hint om engasjementet, kraften og makta som ligger i museene som institusjoner – og majoritetens motstand mot vesentlige endringer.

I forslaget som ble stemt over var «the expansion of knowledge» blitt endret til «reflection and knowledge sharing», i aller siste runde. Det synes å være en detalj, men jeg deler Jette Sandahls bekymring rundt formuleringer i definisjonen som holder de fire kjerne-aktivitetene i museet eksklusive for musene selv. Og at denne lille dreiningen kan vitne om en slik vilje. Dette gjør verken museene eller verden mindre kompleks, men det er opp til museene å gjøre sine valg og prioriteringer. De kan velge bort å være aktivistiske i betydning, bidra til endring i samfunnet. For noen museer springer imidlertid urett så skarpt i øyet at det kan virke unnfallende å la være – med de ressursene museene har til rådighet.

Små omformuleringer i siste øyeblikk, fra kunnskapsutvikling til kunnskapsdeling, antyder at museet beholder makta over de sentrale funksjonene. Eller i realiteten de store museene. Det er viktig å være bevisst asymmetriske maktrelasjoner mellom museene og lokalsamfunnene, og mellom de store og små museene. I urfolksområder er dette synlig i hverdagslivet, og krever kontinuerlige samarbeid, refleksivitet og kritisk perspektiv på egen praksis. Da kreves også muligheter til forskning i museer, og at små og urfolks museer gis tid og ressurser til forskning.

[1] Jette Sandahl, 2019. “The museum definition as the backbone of ICOM”. Museum International, 71(1-2).

[2] Robert R. Janes & Richard Sandel, 2019. Museum Activism. Routledge.