Marianne Løken, ph.d.
Forskningsdirektør og leder av Borgarsyssel Museum i Østfoldmuseene

Forventningene til min første internasjonale ICOM-konferanse var store. De første dagene innfridde over all forventing. Siste del av konferansen var en gedigen nedtur, men det hadde ingenting med selve arrangementet eller innholdet å gjøre. Årsaken kommer jeg tilbake til avslutningsvis.

Tett program og heseblesende «shopping»

Jeg ankom Praha søndag 21. august for å delta på 26th ICOM General Conference i Praha. Med mange internasjonale konferanser bak meg, både som forsker og byråkrat, har jeg erfart at det lønner seg å legge en «programplan» før avreise, for å unngå å bli overveldet av all kunnskapen som tilbys. Jeg bestemte meg for å lytte til alle plenumsforedrag, bruke pausene til å mingle, delta på diskusjoner om ny museumsdefinisjon og følge sesjoner som i særlig grad tok opp temaer som bærekraft, medvirkning, medborgerskap, folkeforskning og mangfold. Det viste seg å være en god, men hektisk plan. Fra mandag til onsdag shoppet jeg kunnskap, og beveget meg hyppig mellom Chamber Hall, South Hall 2B, South Hall 2A, Small Theatre, Terrace 2 A og B, Meeting Room 1.1., 1.2., 3.3, Room 221, 223, Club A, B, C, D osv. Tror jeg var innom dem alle. Congress Hall ble mitt pusterom og pauserom – et sted jeg kunne trekke meg tilbake, notere og oppsummere inntrykkene underveis, mens folk utvekslet visittkort i de to etasjene med minglerom, ventet på en oppkvikkende kaffe eller trakk frist luft. Apropos luft. Jeg bodde på nærmeste hotell i umiddelbar gangavstand fra konferansesenteret. Beleilig, men litt kjedelig. Mandagens åpningsmarkering på National Technical Museum i sentrum var derfor en kjærkommen «utflukt». Det samme var tirsdagens Museum Night og onsdagens flaggseremoni på Nasjonalmuseet. Full av inntrykk og tannpuss til plingende forespørsler om nye «vennskap» på Facebook, gikk jeg hver kveld til sengs med en opplevelse av at dette var vel anvendt tid.

Motivasjon, inspirasjon og en utløsende demonstrasjon

Til daglig leder jeg Borgarsyssel Museum i tillegg til å være forskningsdirektør i Østfoldmuseene. I vår virksomhet ønsker vi, som så mange andre museer, og løfte frem betydningen av å delta i sivilsamfunnet, være inkluderende – og et sted det er godt å være, både for ansatte, besøkende, frivillige og øvrige samarbeidspartnere. Det var knapt en foredragsholder som ikke tok ord som mangfold eller inkludering i sin munn. Men jeg opplevde at forståelsen av begrepene varierte, selv om alle sa de «rette» tingene. Kanskje var det fordi jeg lyttet ekstra godt (les kritisk) til hvordan ordene ble brukt og operasjonalisert med referanser til museenes praksis og ambisjoner. Jeg forsker selv på og med medvirknings- og mangfoldsperspektiver, Jeg var derfor på jakt etter nye og innovative innganger og referanser. Med noen hederlige unntak uteble de helt store aha-opplevelsene. Men det manglet ikke på inspirerende og velforberedte foredrag både i plenum, i sesjonene og rundborddiskusjonene.

Apropos inspirasjon. En av dem som gjorde stort inntrykk var Hilda Flavia Nakabuye fra Uganda. Hun holdt et flammende innlegg om klimaendringer og betydningen av å involvere ungdom i museenes arbeid med bærekraft. Kunne ikke vært mer enig. Jeg var ei heller den eneste som lot meg begeistre av hennes engasjement og talens innhold. Klimaaktivisten høstet stående applaus fra en full sal med nærmere 2 500 museumsfolk.

Likevel er det et annet menneskemøte under konferansen som har betydd mer for meg personlig. Ikke først og fremst for samtalene vi hadde om mangfold og «co-creation», eller det glitrende innlegget hun holdt om innbyggermedvirkning på den Iranske landsbygda. Men for dialogen vi har hatt i etterkant av konferansen, og som ble utløst av en tragisk hendelse.

I midten av september ble 22 år gamle Jina Mahsa Amini banket opp og arrestert av Irans såkalte moralpoliti for å ha båret hijaben på feil måte. Hendelsen utløste massive demonstrasjoner både i Iran og andre steder i verden – protester som utviklet seg til et nasjonalt opprør. Menneskerettighetsgrupper anslår at cirka 250 personer er drept under demonstrasjonene og at mer enn 12 000 mennesker er blitt arrestert. Kvinnen jeg ble kjent med var fra Iran og bar hijab, uten at jeg reflekterte noe mer over det. Etter at vi kom hjem har vi opprettholdt kontakten og utvekslet tanker om makt, demokrati og museenes samfunnsrolle – konstruktive og inspirerende samtaler som beriker min hverdag som museumsleder og museumsforsker.

Noen avsluttende betraktninger

Konferansen overordnede tema var The Power of Museums. Har museene noe å stille opp med mot regimer som driver systematisk undertrykking av enkelte grupper? Eller sagt på en annen måte; hvordan kan museene bruke sin makt til å synliggjøre undertrykkingen i et samfunn – enten denne foregår åpent eller mer i det skjulte? Den nye museumsdefinisjonen, som ble erklært vedtatt av avtroppende leder Alberto Garlandini til klapp og klem fra salen, understreker betydningen av museene som etiske og profesjonelle kunnskapsorganisasjoner i samfunnet

“A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing.”

Dette tolker jeg som at museene, og alle vi som jobber der, har en etisk og moralsk plikt til å utfordre eksisterende kunnskapsparadigmer.

Vi er alle godt kjent med at det foregår brudd på menneskerettighetene i land som Iran og Qatar m.fl. ICOM General Conference 2025 finner sted i Dubai. De forente arabiske emirater rangerer blant de landene i verden der sivilsamfunnet er mest undertrykket. Dubai er en av de syv emiratene med et styresett som hegner om mange av de samme verdiene som Jina Masha Aminis hjemland. Et lite tankekors.

Jeg skrev innledningsvis at jeg skulle komme tilbake til hvorfor siste del av konferansen ikke innfridde på linje med første del. Svaret kan beskrives med fem bokstaver; COVID. Derfor har jeg lite å berette fra utflukter og museumsbesøk etter konferansedag tre. Men på tross av tre mørklagte dager på hotellrommet var de tre første dagene verdt hele reisen. Ikke minst på grunn av nye bekjentskaper og vennskap, som jeg ikke ville vært foruten.

Tusen takk til ICOM for reisestøtten som muliggjorde en innholdsrik tur med inspirerende menneskemøter i en turbulent tid hvor personlige møter, åpenhet og kommunikasjon er viktigere enn noen gang.