REISERAPPORT
fra en førstereis-deltaker i ICOM og ICME sammenheng

Káren Elle Gaup, Norsk Folkemuseum, Oslo

En verden av kontraster, perspektiver og kontakter

Når ICOMs mål er å “Through sessions, excursions, workshops, and more, participants will be able to engage with other museum professionals and enthusiasts to broaden their experience and understanding of museums around the world.”, så høres det veldig spennende ut og ikke minst nyttig faglig sett. Bli kjent med hvordan andre museumsansatte jobber, ulike prosjekt og få innsikt, kunnskap og inspirasjon til kanskje noe lignende i sitt eget land, på sitt eget museum.

Og etter konferansen, postulerer ICOM med at “ICOM Kyoto 2019, the 25th ICOM General Conference was a great success! More than 4500 participants from 120 countries and regions gathered in Kyoto to discuss and exchange ideas and experiences.“ Og det kan underskrives på at det faktisk var til å kjenne og føle på at det var mer enn 4500 museumsmennesker på konferansebygget. Kanskje litt i meste laget enkelte ganger slik at ting gikk litt sakte – spesielt matkøene. Men det var gledelig å se at det japanske vertskapet stilte med store mannskaper for å passe på at vi kom oss dit vi skulle og fikk det vi ønsket oss. De sto på metroen, på bussholdeplasser, gangveier og bygninger og viste oss vei til ICOM møtene og ekskursjonene. Fantastisk.

Det var litt saktetid, men den kunne dog brukes til noe nyttig; bli kjent med sine verdenskolleger og bli begeistret. Det at noe gikk parallelt var dog enkelte ganger litt frustrerende; man ønsker å få med seg enkelte foredrag og innlegg inklusive diskusjoner i hovedsalen, men samtidig var det innlegg i ICOM gruppene som var like interessante, men da måtte man velge! Og som folklorist gikk selvfølgelig de fleste av mine valg i retning av å følge med hva som skjedde i ICME-familien – de etnografiske museene og deres spennende prosjekter om temaene dekolonisering, tradering og overføring av kulturarv, diversitet, universalitet, forsoning/healing, restitusjon og tilbakeføring. Og innen de temaene var det mange flotte presentasjoner å bli begeistret for, og få inspirasjon fra. Dette var temaer som faller inn under det som jeg selv har jobbet med, og skal jobbe med videre. Dette er også noen temaer som er reist i det norsk/samiske tilbakeføringsprosjektet Bååstede. Der finnes en universalitet, men også en diversitet, samt restitusjon og forsoning som forhåpentligvis ender opp som en helende prosess for alle parter. Enkelte ganger trenger man å få se noe kjent, som ligner på sitt eget, i en fremmed kontekst, omgivelser, for å se sitt eget i et annet perspektiv og annen forståelse.

Selv om prosjekt BÅÅSTEDE – tilbakeføring av samisk kulturarv – ikke var på agendaen til ICME dette året, fikk vi allikevel innsmett med en kort presentasjon og oppdatering av prosjektet da flere innmeldte innleggsholdere hadde meldt avbud til konferansen.

I oppdateringen om Bååstede kom jeg inn på det om at tilbakeføring av etnografiske, historiske gjenstander, i sin ytterste konsekvens, også er viktige i dag, spesielt i forhold til klimaendringer og den såkalte “grønn vekst” lanseringen som postuleres blant annet av Norges regjering.  En grønn vekst kommer ikke ut av intet og ikke nødvendigvis uten å berøre mennesker som bebor områder hvor det skal hentes ut blant annet mineraler som etter hvert skal skape den såkalte “grønne veksten”. Økonomisk vekst som myndigheter ivrer for skaper mange steder frykt, utrygghet og frustrasjon for ødeleggelser av lokaliteter og ressurser som lokalbefolkningen er avhengig av. Dette gjelder både fiskeoppdrettsanlegg, vindmøller/-turbiner, gruvedrift, strøm-forsyningsnett og økt turisme.

Flere og flere kystsamfunn tømmes for unge folk fordi deres tradisjonelle næringsgrunnlag som blant annet fiske (fjordfiske) utkonkurreres av fiskeoppdrettsanlegg som over tid forurenser områdene og spesielt gyteområdene til torsk som igjen bidrar til mindre fangst i fri sjø. De lokale frie fiskeartene er særdeles utsatt. Klimaendringer har også ført til at flere fiskeoppdrettsanlegg etableres i Nord-Norge der havet er kaldere og dermed også mindre problemer med lakselus og andre fiskesykdommer, som er mer utbredt i de sørlige deler av Norge. Som følge av denne problematikken mister de lokale fiskere i nordområdene mer og mer av sine tradisjonelle fiskeområder og må etter hvert slutte med fiske fordi det gir ikke nok inntekt til å brødfø familien på en god måte. På disse stedene, samiske kystsamfunn, er det også vanskelig å få seg nytt arbeid på land, som igjen i ytterste fall fører til at unge familier må flytte ut av disse områdene. Da blir spørsmålet: Hva skjer med den lokale kulturen og språket? Hvem blir igjen for å bevare det? Praktisere det? Og hvordan skal man gjøre det?

Tilbakeføring av gjenstander til lokalsamfunnet kan bidra til et bedre grunnlag for formidling ved museene. For barn av fornorskede samer, som nå prøver å ta tilbake sin kultur og språk, er det viktig å ta tilbake sin fortid, sin historie, kultur, tradisjoner og språket. Og disse historiske etnografiske gjenstandene er det nærmeste de kommer fortiden, berøringsmessig og visuelt sett. Det er det også for de som fortrenges ut av områder pga. over skisserte tilfeller, og dermed tap av lokale tradisjoner, næringer, kultur og språk. Med et slikt bakteppe er det å få sin kulturarv tilbake, og spesielt i forhold til læring, utvikling av lokal kultur og tradisjoner og språket, viktig og betydningsfullt. Tilbakeføring av historiske gjenstander kan bidra sterkt til vitalisering av skikker, duodji/sløyd, sang og joik og selvfølgelig språket i lokalsamfunnene. Begreper og ord forsvinner når gjenstander knyttet til et yrke, en skikk, tradisjon og ett levd liv forsvinner. Da forsvinner også den innbakte, den tause kunnskapen, forståelsen for noe som ligger i ordene, begrepene, i formene. Språket er ikke bare en kommunikasjonsmiddel, men enkelte ord og begreper er fortettet med innhold, kunnskap og budskap som må knekkes. Den lokale forståelsen. Eldre gjenstander er grunnlag for innovasjon, kreativitet og design, og med det skape likeverdighet og stolthet. Grunnbasisen for hele dette er læring, kompetanseskaping på grunnlag av egen forståelse tuftet på egen kultur og historie. Først da faller brikkene på plass – som kanskje har svevd i det udefinerbare i så lang tid. Sett i lys av dette, var derfor Dr. Chun-wei Fang sitt innlegg “Engaging Communities, Retrieving Heritages, and Their Consequences: A Museum Case Study from Taiwan” veldig interessant og inspirerende. Han fortalte om et prosjekt som pågår på National Museum of Prehistory i Taiwan, og handlet om landets urfolks kultur og tradisjoner og gjenskaping, læring (skape linker mellom dagens urfolks samfunn og deres forfedres immaterielle kulturarv) og hvordan ta tilbake deres gamle kunnskap i reproduksjon av f.eks. tradisjonelle klær og utstyr – hvor også mote og design inngår og slik kan bidra til å skape ny giv og stolthet blant urfolket. Dette handlet om å ta tilbake og gjenskape gamle kunnskaper og han stilte et veldig betimelig spørsmål i forbindelse med dette: Who owns the knowledge? Dette er en debatt som har foregått lenge i ulike områder i verden blant urfolk i forbindelse med at for eksempel elementer fra deres tradisjonelle klær, utstyr og sanger/joik respektløst “stjeles” og deretter endres av store konsern til egen fortjeneste. Dette er også ett av argumentene mot at detaljer fra klær og utstyr, helt ned på stingnivå, fotograferes og filmes og legges ut på åpne plattformer hvor de kan utnyttes av alle som ser en inntekt i det.

Andre innlegg som også var interessante var keynote-innlegget til Kengo Kuma, arkitekt fra Japan, om bygging av nye museer og formidlingsrom. Hans budskap var at man skulle bygge museene som 1) ut i fra forståelsen av et “hjem” – slik vil folk kjenne seg igjen i bygget, et kjent og trygt sted, og som 2) som en “skog”, som gir stillhet og trygghet til folk, og bruke lokale råvarer slik som trevirke, stein og planter/vekster. Og at bygget er i trå med landskapet, og i tillegg være økologisk med blant annet bruk av solpaneler. Etter hans syn var det viktig at bygningen, og rommene, tilpasses også andre enn bare museumsansatte; til studenter som jobber med kunst og kultur, og til slutt at 3) museet tilpasses lokalsamfunnet, beboerne og deres virksomhet slik at alle kan virke sammen der. Som konklusjon: ta hensyn til og tilpasse: lokale ressurser, samfunn, befolkning og landskap/natur = et hjem.

Et annet prosjekt som fanget min interesse var Namibia-prosjektet (De-accessioning Africa? New models for collaboration for Namibia with diasporic collections” ved Dr. Jeremy Silvester, som er leder for Museum Association Namibia. Den handlet om tilbakeføring av gjenstander fra Finland til Namibia og samhandling i forbindelse med det, spesielt med ungdom. For ungdommene ukjente begreper og gjenstander ble repatrieringen en måte å vitalisere språket på. Katalogiseringsarbeidet bidro med kunnskap og språklig vekkelse, en revitalisering og en funksjon i tett samarbeid med lokalsamfunnet og de eldre. Kunnskap om koloniale samlinger er viktig å få frem, selv om gjenstandene befinner seg i et annet land. Slike prosesser må være transparente. Hans budskap var også at etnografiske museer kan bli “kulturelle hus” ved å involvere flere parter og danne grunnlag for ulike aktiviteter og inspirasjoner for ulike kulturgrupper /art groups.

Andre prosjektinnlegg jeg også fikk med meg, og som jeg ønsker å nevne kort her er: 1) Renovation and decolonization of Royal Museum for Central Africa ved Dr. Guido Gryssel i Belgia. Det handlet om oppbygging av Musée du Congo i Belgia med en stor afrikansk samling fra Afrika, med cirka 20 afrikanske områder involvert. Den tidligere utstillingen ble demontert, som var laget av ikke-afrikanere, mens i oppsettingen av den nye utstillingen trakk de inn fagfolk fra Afrika. Dette handlet mye om hvor viktig det er å engasjere og inkludere fagfolk fra opprinnelsesområdene i slikt arbeid. Det neste innlegget som jeg ønsker å nevne var 2) “The Palio Di Legnano case. When preserving traditional knowledge and skills becomes a tool of social cohesion” ved Ms. Elena Settimini og Mr. Alessio Francesco Palmieri-Marinoni, Italia. Dette handlet om en kulturell praksis, en historisk parade, som er bærer av sterk tilhørighet og deling. Den inneholder tradisjoner og minner som gjennom praksis skaper identitet, tilhørighet til stedet og området og den lokale kulturen. Den skaper sosialt samhold ved at enkeltindivider samles og tar del i det materielle, men også den immaterielle arven og verdiene. De presiserte også at når man ønsker å etablere et museum, så er det viktig å trekke inn lokale krefter og fagfolk vedrørende tradisjoner, gjenstander og verdier. Gjennom det skape aktiviteter og deler erfaringer og minner. Dette styrker folket og lokalsamfunnet som en helhet. Og til slutt, 3) Oppbygging av et eget museum i Shiraoicho for Ainu folket – urfolket i Japan. Det handler om å løfte frem deres kultur, revitalisering, undervisning og kunnskapsoppbygging. De løftet også opp problematikken om utnyttelse av deres kulturelle symboler og mønstre og copyright på det. Dette har min kollega Leif Pareli skrevet om i sin rapport til Norsk ICOM, og så jeg lar være å gå inn på det her.

Japan – et flott land med rik kulturarv og tradisjoner, som ikke kan ses og læres på en uke. Men de har i alle fall ett stort x-antall templer og hellige bygg – uten tvil! Og museer med masse flotte historiske gjenstander av Buddhaen i ulike størrelser og former.

Og maten da …   Vi fikk servert mye god mat, noe udefinerbare biter som vi bare måtte gjette oss frem til hva var.  Lite fett, og antagelig kun plantebasert melk og små porsjoner. Og VIPS! Så var vi noen kilo lettere etter ankomst Norge.

En fornøyelig og innholdsrik tur – både for ører, øyne og gane.