Leif Pareli, Norsk Folkemuseum
Min deltakelse på ICOM 2019 i Kyoto hadde tre formål: For det første er det både faglig og menneskelig givende å delta i slike konferanser, der man kan lytte til foredrag, diskutere med kolleger og ikke minst treffe gamle kjente og gjøre nye bekjentskaper. Slik var det også denne gangen. For det andre ønsket jeg, sammen med min kollega Káren Elle Gaup, å orientere, særlig i vår fagkomite ICME, om den siste utviklingen i det samiske tilbakeføringsprosjektet, Bååstede, noe som føyer seg inn i meget aktuelle konferansetemaer som dekolonisering og restitusjon. Dette fikk vi gjort, selv om vi ikke sto på det oppsatte programmet, fordi det ble avbud og dermed ledig tid på sesjonen om repatriering, der jeg var oppført som moderator. Vi kunne derfor snakke, litt improvisert, om selve prosjektet, og dessuten om de mange faktorer som truer samisk kultur utenfra, så som inngrep i tradisjonelle bruksområder fra gruvedrift, vindmøller og fiskeoppdrett. Alt i alt var dette for oss en meget vellykket sesjon.
Det tredje formålet var å sette seg inn i forholdene for ainoene, Japans urfolk. Det vi særlig var interessert i å finne ut mer om, var i hvilken grad ainoenes liv i dag kan sammenlignes med samenes situasjon i de nordiske land. På konferansen var det særlig to muligheter til å lære om ainoene: Først en presentasjon i ICME av planene for et nasjonalt aino-museum, og dernest ved besøk i aino-utstillingen i Det nasjonale etnologiske museet i Osaka.
Ainoene bor i dag hovedsakelig på den nordligste øya i Japan, Hokkaido, som er på størrelse med Finnmark og Troms til sammen. Det har også bodd ainoer på øyene lenger nord, Sakhalin og Kurilene, som også har vært japanske, men i 1945 avstått til Sovjet. Det har også i tidligere tid bodd ainoer lenger sør, på den japanske hovedøya, Honshu, men de er blitt gradvis fortrengt av den japanske majoritetsbefolkningen, som siden 1600-tallet også har kolonisert Hokkaido, og som i dag utgjør hovedparten av øyas fem millioner innbyggere. Ainoene, som hadde et levesett basert på jakt, fangst og fiske, er blitt systematisk fortrengt av japanske innflyttere, og er dessuten blitt utsatt for en systematisk assimilering, kombinert med et nedsettende syn på deres kultur og levemåte, noe som har ført til at flertallet av ainoer har skjult sin bakgrunn og langt på vei er gått opp i majoritetskulturen. Det er typisk at noen av de ainoene vi traff under konferansen, først langt opp i oppveksten i det hele tatt ble klar over at de hadde aino slektsbakgrunn. Av slike grunner er det uklart hvor mange aino det finnes, men vi fikk referert at i en undersøkelse for noen år siden kom det inn 20 000 svar, og det reelle tallet er trolig mye høyere. Men situasjonen for ainoenes språk er prekær: Norsk Wikipedia oppgir antallet som pr. 1994 snakket aino til 15, hovedsakelig eldre; Lonely Planet Japan oppgir antallet til 10. Dette kan i så fall sammenlignes med de mest kritisk utsatte samiske språkene, slik som pite- og skoltesamisk. Men som ledd i den revitaliseringen som nå skjer i aino-området er det en økende interesse for å lære språket, og det vil bli interessant å se hvordan dette vil utvikle seg i de kommende årene.
Etter lenge å ha fortsatt assimilasjonspolitikken har japanske myndigheter i senere år endret holdning, og tidligere i år vedtok parlamentet en lov der ainoene ble anerkjent som eget urfolk. Planene for det nasjonale aino-museet, som skal åpne neste år, gir inntrykk av et ambisiøst prosjekt, med to store bygninger og et tilhørende friluftsanlegg og en rekke publikumsfasiliteter, alt plassert i et vakkert skogslandskap ved en innsjø på Hokkaido. Men hvordan museet konkret skal arbeide for å styrke folks bevissthet om egen identitet og kultur, var det vanskeligere å få tak i, ikke minst fordi de ainoene som deltok i presentasjonen snakket dårlig eller ikke engelsk, og til overmål ble de tolket av en japaner som heller ikke var lett å forstå.
Det var derfor med store forventninger vi deltok på ICMEs dagstur til Osaka, der vi besøkte Det nasjonale etnologiske museet, Minpaku. Dette er et kjempemuseum med et meget ambisiøst og imponerende utstillingsprogram. Her er gallerier for alle verdensdeler, men rimelig nok er det mest vekt på Japan og nabolandene i Øst-Asia – ikke minst blir man slått av den betydningen kinesisk kultur har hatt på hele regionen opp gjennom tidene.
Besøket på Minpaku fulgte et stramt gruppeopplegg med orienteringer og foredrag, og det ble bare tid til et par korte og hektiske avstikkere på egen hånd, derav en til aino-utstillingen. Den var del av det japanske galleriet, og i farten var det lett å overse hvor de regulære japanerne sluttet og ainoene begynte. Mye av det materielle kulturgodset ser ved et overfladisk blikk ganske likt ut. En stråtekt bolig tar en sentral plass, og er omgitt av redskaper fra arbeidsliv og husgeråd, for en stor del av tre, slik det også er i de tilstøtende japanske galleriene. Klærne skiller seg mer ut, med særpregete mønstre, men også der forutsettes en god del forkunnskaper for å kunne verdsette forskjellene. Tekstene er jevnt over korte og faktaorienterte, og de fleste er bare på japansk. Hovedinntrykket er en nokså ren gjenstandsutstilling, og en besøkende som vil lære mer om ainoenes sosiale og politiske situasjon innenfor nasjonalstaten Japan, vil få lite ut av denne utstillingen. Da hjelper det lite at utstillingen er estetisk elegant og at det museumsfaglige håndverket er av høy standard.
Alt i alt var det begrenset hvor mye faktisk kunnskap om ainoene det var mulig å få tak i under en slik konferanse, med sitt omfattende og tette program. Etter konferansen var det organisert en tur til Hokkaido for å se mer av museumstilbudet der, inkludert det kommende aino-museet og et par arkeologiske steder som kan ha aino-tilknytning. Det var det ikke mulig å bli med på nå. Men etter at det storslagne aino-museet Upopoy slår opp dørene i april neste år, vil en tur til Hokkaido nok stå høyt på ønskelisten for den som gjerne vil lære mer om dette nordlige urfolket i Japan.