Leif Pareli, konsulent ved Norsk Folkemuseum

8. – 13. oktober 2018 deltok jeg i årskonferansen til ICME (The International Committee of Museums and Collections of Ethnography) som ble holdt ved Estlands Nasjonalmuseum i Tartu. Formålet med reisen var – ved siden av å delta i faglige diskusjoner og treffe gamle og nye ICME-kolleger – for det første å presentere det samiske tilbakeføringsprosjektet Bååstede, og for det andre å se Nasjonalmuseets basisutstilling om finsk-ugriske folk, for å hente ideer og inspirasjon som kanskje kan komme til nytte ved planlegging av ny samisk basisutstilling ved Norsk Folkemuseum. Denne rapporten dreier seg om dette siste temaet.

Estlands Nasjonalmuseum holder til i et spektakulært bygg åpnet i 2016, og har to hovedutstillinger. Den ene dreier seg om Estlands historie, der man vandrer fra nåtiden og bakover gjennom en serie stasjoner. Fra denne tidslinjen kan man ta avstikkere inn i sidelokaler, der man finner museets hovedsamlinger, for eksempel av folkedrakter. Utstillingen bruker det nyeste nytt av teknologi, slik som tekster nesten utelukkende på lesebrett og interaktive skjermer, og bare unntaksvis ser man en tekst på vanlige, trykte tekstplater. Alt er i utgangspunktet på estisk språk, men ved inngangen får en utenlandsk besøkende utlevert et kort som man legger mot kanten på lesebrettet, og teksten skifter da til det språket som kortet angir. Foreløpig har man tilbud om fem-seks språk, men tilbudet skal utvides. Det er også meningen at systemet etterhvert skal bakes inn i inngangsbilletten, slik at man ikke trenger å få med seg et eget kort – som jo lett kan overses i farten.

Den andre hovedutstillingen har tittel ”Ekko fra Ural” og dreier seg om de finsk-ugriske folkene generelt, med unntak for esterne samt finner og ungarere, som alle har nasjonalstater, og dermed også har egne nasjonalmuseer der de forteller om seg selv. Utstillingen her tar altså for seg de andre finsk-ugriske folkene, som jo bor spredt over et stort område, fra samer i nordvest til endel sibirske folk langt borte i øst. Hva har de felles, og hva innebærer egentlig betegnelsen finsk-ugrisk?

Før man går inn i selve utstillingen, som strekker seg gjennom en rekke lokaler skilt av lange korridorer i underetasjen, får man på veggen projisert et språktre som illustrerer det som er grunnlaget for betegnelsen finsk-ugrisk, nemlig at det er snakk om et språklig slektskap. Slektskapet – sett fra estisk ståsted – er nærmest med de østersjøfinske språkene (deriblant finsk), og fjernest med samojedisk langt øst i Sibir, som bare har ca hundre ord felles med estisk.

Inne i selve utstillingen blir det presisert at dette språklige slektskapet ikke innebærer et genetisk slektskap, tvert imot er de finsk-ugriske folkene innebyrdes like forskjellige (eller like) som nabofolkene. Dette er en viktig presisering, og et tema som godt kunne vært utdypet, fordi det er en vanlig feiloppfatning blant folk flest at de finsk-ugriske folkene alle er utløpere av et slags felles urtidsfolk. Her på hjemlige trakter har jo samene vært utsatt for den type ideer, med mange følger hva gjelder oppfatninger om deres ”fremmedhet” og mindre historisk rett i landet enn den norske majoritetsbefolkningen, osv.

Men temaet blir ikke utdypet. Det er i det hele lite av utdypende tekster i denne utstillingen. I motsetning til i utstillingen om esternes historie er det her ikke brukt lesebrett-tekster men vanlige, trykte tekstplater, og siden alt er på tre språk (estisk, engelsk og russisk) blir det begrenset hvor mye man kan si om det enkelte tema. Det blir etterhvert tydelig at dette er en utstilling som legger mer vekt på opplevelse enn på kunnskap. Her er et mangfold av sanseinntrykk, med lydkulisser som rislende bekkefar og vindens sus i bjørkeskogen, og mange fiffige lyseffekter, men det konkrete informasjonsinnholdet er ikke så omfattende. Dette blir særlig tydelig når man innerst i siste korridor omsider kommer frem til samene, som er slått sammen med forskjellige folk i Nord-Russland og Sibir under overskriften ”de nordlige folkene”. Her er et slags telt av gjennomsiktig flor-stoff, og noen draktdukker i monter, men det som fanger publikums oppmerksomhet er en tegnefilm projisert på en skjerm og på gulvet, som viser en historie om en kvinne og en bjørn (forøvrig er forholdet mann-kvinne et slags gjennomgående tema i utstillingen).

Men jeg finner ingen faktaopplysninger om hvor samene bor eller hva de gjør, for eksempel at det er mange samer som ikke driver med rein. Hverken her eller andre steder i utstillingen trekkes det noen linjer opp til nåtiden, og ingen steder nevnes kontakt med nabofolk eller statsmyndigheter, eller påvirkningen fra moderne teknologi, for å nevne noe.

Alt i alt var det kanskje ikke så mye å hente i denne utstillingen av faglige inntrykk, sett i forhold til hva jeg hadde forventninger om på forhånd. Det som derimot var imponerende, og lærerikt, var den avanserte teknologien som er brukt i dette museet. Estland markedsfører seg selv som et hypermoderne, data-orientert samfunn, og her er det uten tvil noe å lære for den som skal lage utstillinger i kommende år. Det er opplagt at tekster på lesebrett har store fordeler fremfor trykte tekstplater. Informasjonen kan i prinsippet forlenges og fordypes så mye man bare orker, og man kan også enkelt gjøre endringer og oppdateringer etter behov. Den større fleksibiliteten ved bruk av skjerm kontra tekstplate er i det hele tatt nyttig på flere måter. Også andre teknologiske innslag, slik som bruken av lyddusjer og lyseffekter, er ting som vi med fordel kan bruke i formidlingen til et stadig mer teknologiforvent publikum. Jeg hadde stor glede av turen, og kan anbefale et besøk!