Kathrin Pabst
førstekonservator NMF, Vest-Agder-museet
prosjektleder, IKS//Identity on the Line

Som Chair av IC Ethics, ICOMs International Committee on Ethical Dilemmas, var generalkonferansen for egen del først og fremst knyttet til en mengde møter og samtaler med styremedlemmer og kollegaer fra andre komiteer. Men i tillegg hadde jeg ganske høye forventninger til felles møter og diskusjoner i salen. Jeg håpet at museumsprofesjonen vår ville ta et tydelig retningsskifte – fra nokså kranglete, lukket og ullen til konstruktiv diskuterende, transparent og ambisiøst. Det ble ikke helt slikt. Selv om det var en del lyspunkter.

Ny museumsdefinisjon, en fornyelse av ICOMs Executive Board og en ny president

La oss ta lyspunktene først. En ny museumsdefinisjon ble godkjent, med så stor margin at det nesten var skremmende å oppleve enigheten på tvers av landene og komiteene. Velfortjente lovord kom på rekke og rad – prosessen hadde vært ryddig, inkluderende og transparent – samtidig som forskjellen til det komplette kaoset som herjet i en lignende sal med nesten de samme folkene for tre år siden i Kyoto, neppe kunne være større. I Kyoto var det ingen enighet, frontene ble steilere og steilere og temperaturen fortløpende høyere. Det resulterte til slutt i den største krisen som ICOM hadde opplevd noensinne, en president som trakk seg, flere resignasjoner av medlemmer av the Executive Board (EB), ICOMs høyeste styringsorgan, og eksterne undersøkelser og rapporter som konstaterte blant annet en signifikant mistillit blant medlemmer. Og nå denne konforme enigheten? Det hele var altfor vennlig, for snilt, for høflig til at det kunne kalles gode profesjonelle diskusjoner og meningsutvekslinger.

Ettersom oppryddingen ble avsluttet i forkant av generalforsamlingen, ventet jeg i spenning på å se hvem som ville bli valgt til nye styremedlemmer av EB – det er tross alt disse som sammen med presidenten vil kunne møte eller ignorere medlemmers ønsker om mer åpenhet og transparens innad i ICOM. Når valgresultatene ble presentert, ble jeg lettet. Mange av de nyvalgte styremedlemmer vil jobbe for nettopp mer åpenhet, transparens og en ytterlige opprydding innad i organisasjonen. Samtidig tilsier kombinasjonen av karakterer og meninger at det neppe blir en enkel jobb for den nyvalgte presidenten, Emma Nardi, å lede gruppen. Få har bedre personlige forutsetninger enn henne, som virkelig ønsker å føre organisasjonen i en ny retning. Men det vil kreve en god del arbeid med å endre noen grunnleggende organisatoriske strukturer av ICOM, før hun vil kunne oppnå resultatene hun har lovet.

En ny strategisk plan uten visjon

Mest skuffende var kanskje et dokument som skal stadfeste veien vår museumsprofesjon skal ta de neste årene: The Strategic Plan 2022-2028. Den manglet rett og slett en tydelig visjon, et ambisiøst mål formulert så konkret at det begeistrer, engasjerer og motiverer. Riktignok er mange viktige arbeidsområder og mål nevnt, men ikke et ord om de mange utfordringene vi står overfor når det kommer til økende press fra omverden, nasjonalistiske tendenser i mange land, politiske høyrerykk og maktmisbruk innad i institusjonene.

Etter at den strategiske planen ble presentert, leste IC Ethics opp et statement i salen; som – oversatt til norsk – lyder omtrent slikt:

            Regine Schulz, nylig avgått Chair av Advisory Council, sa i en av                      hennes taler de siste dagene at museer og museumsprofesjonelle –                vi! – bringer verden inn i vår profesjon og påvirker verden ved å                      sette viktige aspekter på dagsorden. Vi kan gjøre en forskjell, sa                      hun, og hun har selvsagt helt rett.

            Vi foreslår, ønsker oss, krever!, at vi blir mer klare og direkte når                      vårt samfunnsoppdrag og våre kjerneverdier er under press; fra                      institusjoner, samfunn, nasjoner, og for den saks skyld alle oss, for                  eksempel, når våre felles naturressurser brukes opp og ødelegges.                  Det er rettferdighet dette handler om; sosial rettferdighet, kulturell              rettferdighet og rettferdighet når det kommer til klima og miljø.  

            Vi forventer at vår profesjon adresserer klart og tydelig alt politisk                press som utøves på museer og museumsprofesjonelle; press som                    setter vår profesjonelle uavhengighet og integritet i fare. Vi                                forventer at vi mer klart og tydelig fordømmer et hvert brudd på                    menneskerettigheter, tilsidesettelse av våre etiske standarder og                    maktmisbruk av posisjoner – også innenfor vår egen organisasjon –,              ødeleggelser av kulturarv, og ny-kolonialismen, for å nevne kun                      noen få av de utfordringene vi står overfor.

            Vi er langt fra å nå potensialet av makten museer faktisk kan ha. La              oss derfor benytte denne konferansen – som tross alt har tittelen                    «The Power of Museums» – til endelig å begynne å bruke den!