Hilde Margrethe Nielsen
Marinemuseet, Forsvarets museer

Årets ICOM kongress i Praha med emne The Power of Museum ble preget av dagens politiske situasjon i Europa og et av diskusjonspunktene under sesjonene og i gangene mellom foredrag, var museenes rolle i væpnede konflikter.

Det ble en emosjonell plenumssesjon på mandagen da Kataryna Chuyeva, kulturminister fra Ukraina, viste frem bilder fra tomme utstillings-saler i det nasjonale galleriet i Kiev. All kunst som kunne flyttes hadde blitt fraktet til en hemmelig lokasjon og det som ikke kunne flyttes var blitt pakket inn så godt som mulig for bevaring for fremtiden. Jeg følte at det ble et kollektiv  av publikum i salen etter Chuyevas innlegg som fikk museumsansatte fra forskjellige deler av verden til å reflektere over hvordan man selv ville reagert i en slik krisesituasjon.

Dagen etter, var det parallelle sesjoner etter lunsj. Et tema jeg syntes var spesielt treffende var ICOMAM og DRMC sin sesjon War and heritage: The power of museums in preparing for and representing armed conflinct. Sesjonen handlet om hvordan museum blir ufrivillig innblandet i væpnede konflikter og krig, som blant annet eksempler fra dagens Ukraina som kjemper for å beholde og ta vare på sine kulturskatter for fremtiden.

Det er ikke noe nytt at vår felles historie og kulturhistoriske gjenstander blir brukt som et ledd i krigspropaganda, men etter Haag konvensjonen fra 1954[1], har det blitt mer fokus på vern av kulturarv i væpnede konflikter. Konvensjonen sier at vern av kulturarv i krig er et ansvar for verdenssamfunnet, og ikke bare de statene som er direkte involvert i konflikten. Konvensjonen har igjen fått økt relevans de siste tiårene, hvor konflikter i større grad skjer mellom folkegrupper og på tvers av landegrenser.

Et eksempel er krigen i Syria og Daeshs ødeleggelse av Baal-tempelet og oldtidsbyen Palmyra i 2015. I 2019 klarte kurdiske styrker å ta tilbake området, men da var ødeleggelsene av de fredede kulturskattene enorme. Å angripe kulturminner er et forsøk på å utslette menneskets historie og er et alvorlig brudd på Haag Konvensjonen. Dessverre er det mer vanlig enn man skulle tro, og er også en enkel metode for politiske og religiøse grupper bruker, for å skaffe seg oppmerksomhet og fremme sin ideologi.

Den første taleren i sesjonen til ICOMAM og DRMC var Shirin Melinkova fra ICOM Azerbajan som fortalte om beskadigelser av kulturhistoriske gjenstander, museer, monumenter og bygg under konflikten med Armenia. Blant annet viste Melinkova eksempler der muslimske tekster fra Koranen hadde blitt knust, eller erstattet av kristne kors.

Et annet eksempel er USAs invasjon i Irak, 2003. USA styrtet Saddam Husseins styre og startet en krig, men unnlot å sikre museer, bibliotek, eller kulturhistoriske monumenter. Resultatet var plyndring av museer, bl.a. nasjonalmuseet som hadde datidens største samling fra Mesopotamia, Assyria, Babylon, Persia, Det romerske riket, m.m. Museet hadde også steintabletter med verdens eldste nedskrevne lover som ble plyndret. Det nasjonale biblioteket ble satt i brann og brant i to dager i strekk. Unike historiske kilder ble borte for alltid. Plyndrede arkeologiske gjenstander har blitt funnet igjen på det svarte markedet i Syria, Libanon, Saudi Arabia, Jordan og i USA, og kun halvparten av de arkeologiske gjenstandene har blitt funnet, eller gitt tilbake til museet etter invasjonen i 2003. USA ble sterkt kritisert for brudd på Haag konvensjonen.

Corine Wegener fra The Smithsonian, USA, hadde et svært interessant innlegg, Museums support to 1954 Hague Convention Training: the Smithsonian and the U.S. Army monuments Officer training programme.

Wegener, som selv har arbeidet i hæren, fortalte om programmet som skal utdanne nye «monuments officers». Medlemmer av U.S. Army Civil Affairs Corps er dagens «Monuments Men» og har et ansvar for å gi råd til militæret om kulturarvspørsmål, juridiske forpliktelser og diplomati. Dette mandatet ble institusjonalisert i 2009, da Haagkonvensjonen fra 1954 ble redefinert og krever nå at kulturarvvern skal inkluderes i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner.

Smithsonian Cultural Rescue Initiative og U.S. Committee of the Blue Shield samarbeider med andre kulturarveksperter for å gi opplæring til Civil Affairs-personell, som fungerer som militære forbindelser til sivile tjenestemenn, inkludert de som arbeider med kulturarv. Opplæringen omfatter seksjoner om Haagkonvensjonen fra 1954, informasjon om grunnleggende gjenstandsbevaring, gjenstandshåndtering, og forelesninger om arkeologisk viten og historie.

Wegeners innlegg var interessant og arbeidet som blir gjort er svært viktig, men jeg undrer på om det faktisk hjelper når det kommer til stykket. Da Russland invaderte Ukraina tidligere i år brente de et ukrainsk kunstmuseum og bombet et universitetsbibliotek og Putin har vært klar på at han ikke respekterer hverken Ukrainsk kultur, eller historie.

Alle nasjonene nevnt ovenfor er med i Haag konvensjonen. På tross av dette blir kulturelle og historiske gjenstander tilintetgjort for politiske og religiøse grunner. Gang på gang viser verdens nasjoner hvor lite aktelse man har for andres regioners kultur og historie. Verdensledere, religiøse ledere og generaler ignorerer avtalene som har blitt utformet for å lage et bedre grunnlag for menneskeheten. Om det er på grunn av dårlig informasjon, nasjonalisme, eller ren uvitenhet er usikkert, men der som er avgjort er at dessekrering av museer og kulturhistoriske gjenstander og monumenter fortsetter i dag og må motarbeides av oss som føler et ansvar for å formidle, bevare og videreføre kultur og historie for en fremtid med mangfold.

[1] Unescos konvensjon om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt, 1954