Pål Omholt-Jensen, avdelingsleder,
RiddoDuottarMuseat
Den triennale konserveringskonferansen som skulle bli avholdt i Beijing i 2020 ble ikke avholdt i fysisk forstand, men ble omgjort til et digitalt seminar grunnet koronapandemien. I 2023 ble den seneste ICOM-CC (International Council of Museums – Committee for Conservation) konferansen endelig avholdt i fysisk forstand på Campus i Valencia med en lang rekke interessante foredrag om nyere konserveringsforskning. Årets tittel var working towards a sustainable past og kan av mange ansees som et noe interessant ordspill, fokuset ligger i det at arbeidet innen konservering bør gjøres på en bærekraftig måte, og da det er historiske materialer vi er ute etter å bevare, så gir tittelen en artig ordlyd med det at vi jobber oss framover mot å finne bærekraftige løsninger for å ta vare på vår fortid. Det var omkring 1000 spesialister fra 60 land som samlet seg for å lære om det nyeste innen konserveringsforskning, for å bygge nettverk, og for å hilse på kollegaer i nydelige Valencia.
Min fagbakgrunn er innen malerikonservering, hvilket berører alt det malte, men siden vi jobber med samisk samtidskunst og historiske samlinger, så har jeg også en stor interesse for det å oppdatere meg innenfor områder som er med på å løfte arbeidet vårt med preventiv konservering. Det var flere nyttige foredrag, men noe av det som festet seg mest var foredragsinnlegget til Kracht, Leeuwestein og Bisschoff (2023). De jobber ved forskningsavdelingen på Kröller-Müller museet i Otterlo, Nederland. De presenterte for oss hvilke utfordringer de har hatt med vibrasjoner i malerier som eksponeres for store mengder transport i forbindelse med utlånsaktivitet. Det fikk meg til å tenke litt på alle de utlån vi har av den samiske kunsten, og ofte av de samme kunstverkene som er de mest populære innlånsobjekter. Kort oppsummert, så presenterte Kracht m.fl. (2023) ulike fraktmetoder som reduserer vibrasjonsstøyet under kunstlogistikken.
Det er etter min mening litt mye fokus på alt som foregår innenfor museets fire vegger. Konservatorer jobber daglig med samlingspleie på pedantnivå, klimatiske nivåer blir overvåket nøye slik at finurlige, og ofte automatiserte systemer kan regulere fuktnivået i luften slik at det optimaliseres, temperaturer reguleres, og ventileringssystemer sørger for at støv kun legger seg på gulvet slik at renholderen enkelt får det med seg uten å røre kunstsamlingene på magasin. På studioatelier jobbes det med å pensle inn lim for å legge ned fargeoppskallinger, og under avtrekk fjernes partikler, støv og andre forurensninger fra gjenstandsmaterialet. Deretter plasseres noe av denne kunsten i kasser, for å bli transportert med kunsttransport over avstander på opptil 4000km, til de store internasjonale verdensutstillinger. Det er utelukkende de dyreste transportfirma som er de dyktigste med kunsttransport, og som da får ansvaret for kunsten fra magasin til utstillingssteder. Disse aktørene bruker dessverre også underleverandører som bruker å jobbe med spedisjon av varer, møbler, og flyttelass.
Min erfaring med museal samlingspleie er at kunstformidlingen kan være det som skader samlingen mest. Det er ikke oppbevaring på magasin eller opprigget av kunst i egne visningsrom som skader kunst, men all denne transporten, og tidvis også kunstmonteringen av utstillinger i regi av en tredjepart, som er med på å resultere i skader og eventuelt forsikringssaker. Frem til RiddoDuottarMuseat har et eget kunstmuseum som anslagsvis står ferdigstilt nærmere 2030, så belastes noen av de mest verdifulle og populære samlinger vi har av samisk samtidskunst for uforsvarlige mengder vibrasjon og menneskelig håndtering. Er vi heldige behandles kanskje det samiske gjenstandsmaterialet mer forsvarlig mot utgangen av dette tyvetallet?