Tone Cecilie Simensen Karlgård
KHM/UiO

Pathways to Change. Reimagening Care in Radical Hope var tittelen på KEYNOTE forelesningen, av Laura Van Broekhoven fra Pitt Rivers museet i Oxford. I likhet med de øvrige etnografiske museene i vesten huser Pitt Rivers museet store etnografiske samlinger med tung kolonial arv og både vanskelige og varierte historier. Broekhoven tok utgangspunkt i et av resultatene fra en stor nasjonal undersøkelse i Storbritannia hvor publikum blant annet fikk spørsmålet: Hva er museers viktigste rolle? «Preserve and take good care of historical objects» altså å ta godt vare på historiske gjenstander var det utsagnet som fikk høyeste tilslutning i undersøkelsen. Men – hva betyr care, dette begrepet tolker og nyfortolker Pitt Rivers på interessante måter. Her har etterkommere etter masai folk besøkt magasin og utstillinger og det jobbes med alternative måter å rette opp eller finne fram til forsoning for problematiske, kanskje brutale innsamlingsmetoder. Å kjøpe inn en kvegflokk til kvegnomader og bytte denne med nomadenes kunnskap er et av tiltakene som det jobbes med.I Pitt Rivers er de opptatt av at alle avdelinger og alle ansatt er engasjert i denne endringen i museets filosofi og praksis i prosessen for å bli et sted for care i alle meninger av begrepet.

Framtidas gjenstandsforvaltning

Hva kan museer i Europa lære av praksiser i kulturforvaltningen i land i Afrika? Thomas Laely fra University of Zurich er engasjert i et langvarig samarbeid mellom museer i Uganda og Sveits og han går forbi diskusjonene om den koloniale arven og den ofte svært belærende holdningen som museumsfolk fra Europa utviser i samarbeid med museer i land i Afrika, spesielt sør for Sahara. Thomas stiller spørsmålet om hvordan akademisk arbeid innen museumspraksiser på det afrikanske kontinentet innen kuratering, konservering og utstillinger – og relasjoner til gjenstander kommer til syne og inkorporeres i museumspraksiser utenfor land i Afrika?

Dr. Andrea Scholts fra Ethnological Museum I Berlin ga en rik presentasjon: “From Curated participation to true collaboration – the pitfalls on the way to a new concept of ethnological museums” Scholts er aldri redd for å kritisere egen institusjon og uttrykker skuffelse over at prosessene med å etablere nye utstillinger i Humboldt Forum, på tross av høye idealer i utgangspunktet om å jobbe med nye og inkluderende metoder,  fremdeles var preget av kuratorisk autoritet og tradisjonelle former for representasjon. I dag er et såkalt Global Community Center under etablering, dette skal arbeide med langvarige relasjoner og forsøke å sikre representasjon og bred deltakelse i museets arbeid med samlinger, eierskap til samlinger og kuratering. Scholts avslutter presentasjonen med å vektlegge hvor viktig det er å jobbe prosessuelt med samlinger og mennesker. Når museet setter opp et forutbestemt mål med et prosjekt og strengt styrer mot dette virker det hemmende på sensitiviteten overfor hva som kan dukke opp av interessante diskusjoner og reaksjoner underveis. Dessuten er det ofte mennesker med flere språk involvert og det er viktig å ta den tiden som trengs for å sikre samforståelse i prosessene. To konkrete språklige endringer i begrepsbruk har blitt utarbeidet underveis i prosjektet. De har gått bort fra å omtale innholdet i de aktuelle delene i museets samlinger som objects til å omtale dem som cultural belongings.

Scholtz delte erfaringer fra samarbeid med kildegrupper som har en relasjon til samlinger i Humbolt forum fra Amazonas i Øvre Rio-Negro området mot grensen til Colombia. Humbolt forum har organisert besøk av representanter derfra. Museet lærer enormt mye fra slike besøk. Da representantene fra kildegruppen fikk besøke magasinet hvor gjenstander fra deres forfedre er magasinert, sortert og ivaretatt i ulike kategorier utløste dette sterke reaksjoner fra kildegruppa og dette løftet fram viktig kunnskap. Slik representantene forklarte det var de gjenstanden som var samlet inn å regne som kroppsdeler. Slik de var sortert og organisert i museet magasin var kroppsdelene slitt fra hverandre og lå nærmest slengt rundt i magasinet på en svært lite respektfull måte. Gjennom denne deltakelsen fra kildegruppa ble denne uheldige organiseringen ryddet opp i, slik at gjenstander som hører til samme kropp nå får ligge i samme boks i magasinet. Som tittelen pa Andrea Scholts sitt innlegg viser ville hun dele erfaringer fra både vellykkede og vanskelig grep fra museets side i prosesser for å etablere relasjoner og samarbeid.

Presentasjonen av prosjektet “Speculations in an Uncertain Archive: Explorers, Dreamers and Thieves at the British Museum” av Laura Osirio Sunnucks var et av de mest inspirerende og nytenkende innleggene. Her er feministiske sci-fi forfattere invitert til å finne, gjerne slitne og litt ubestemmelige gjenstander i British museums arkiv som kan være mangelfullt registrert eller uregistrert, for så å spinne litterære tekster rund disse. Forfatterne var helt frie både til å finne gjenstander og til å skrive uavhengig av kontekst og kunnskap knytta til gjenstandene. En fant et medtatt ark fra et herbarium som inneholdt en tørket potetplante fra Mexico, i den imaginære framtida får opplysningene og det genetiske materialet fra potetplanta betydning for menneskers overlevelse. En halv-robot og et menneske samarbeider om dette i en post-apokalyptisk tid.

Avslutningsvis vil jeg nevne eksempler på utfordringer som LGBT befolkningen opplever i mange land. Jan Franjul, Process – Association for the Promotion of Queer Culture and LGBTIQ+ Rights & Mario Buletić, Ethnographic Museum of Istria (Croatia) COME The Coming Out Museum: A transforming Collaborative process for a more accepting future

Innlegg gjorde dypt inntrykk fordi det dessverre er et eksempel på hvor alvorlig situasjonen er for skeive i flere land i Europa, som i andre deler av verden strammes vilkårene for å leve ut sin legning kraftig inn. The Coming Out museum planlegges i Kroatia i samarbeid med det nasjonale LGBT forbundet og Etnologisk museum i Istria. Foreløpig er det en innsamling av personlige historier, en instagram konto og ildsjeler som søker midler til å etablere selve museet.

I Etnografisk museum i Budapest viser de utstillingen Yanomami. Spirits. Survivors. Photo exhibition of Claudia Andujar – som er en fantastisk mønstring av livsverket til den denne brasilianske verdenskjente fotografen med ungarsk, sveitsiske bakgrunn. I alt vises 124 fotografier i en enorm utstillingssal. Men, i det ene hjørnet av salen er det satt opp et sperretau – og fotoene bak der kan bare betraktes av personer over 18 år. Jeg forstod ikke dette umiddelbart, men så viste det seg at et foto av to unge gutter, nakne overkropper – fra 1967 heter «Homosexuality» og dette er årsaken til 18 års grensen. Kuratorene har sikkert ført tunge diskusjoner  for i det hele tatt å kunne vise dette bildet. I de øvrige utstillingene er problemstillingene, tekstene og gjenstandspresentasjoner i Budapest Etnografiske museum imponerende aktuelle, gode og rike, både tankevekkende og kunnskapsmettet. Men den delvise sensureringen av et kunstfoto som tematiserer skeive liv på en forsiktig og dempet måte viser at det er ulike utfordringer og områder museer har å arbeide med i dag og i tida som kommer, og at internasjonale konferanser og nettverk er viktig for å styrke hverandres arbeid for åpenhet og toleranse.