Natalija Ćosić
Preventiv konservator ved Bevaringstenestene, Museumssenteret i Hordaland (MUHO)

I september 2023 arrangerte ICOM-CC sin triennale konferanse med tittelen Arbeid mot en bærekraftig fortid [Working towards a sustainable past]. Årets konferanse var i Valencia. Det sentrale konferanseprogrammet ble holdt på Valencia Polytechnic University, mens andre deler av programmet ble arrangert på ulike steder knyttet til kjente kulturelle landemerker i byen.

Konferanseprogrammet varte i 5 dager. Den første og den siste dagen var dedikert til paneldiskusjoner, samt hovedforelesninger og paneldiskusjoner. Tirsdag-torsdag var dedikert til parallellsesjoner og planleggingsmøter for ICOM-CC sine arbeidsgrupper. Foruten dette offisielle konferanseprogrammet, var det også konserveringsfaglige besøk på museene, improviserte møter, områder med plakater for faglige tema og foredrag, messer og sosiale arrangementer.

En av hovedgrunnene til at jeg dro på konferansen var for å presentere artikkelen Developing collection center in Vestland – challenges and perspectives [1], i gruppa for preventiv konservering. I teksten drøfter vi hvordan etableringen av et samlingssentrum er knyttet til ulike bærekraftsaspekter som går utover rene klimatiske og miljømessige kriterier for å bygge et magasin som et lavenergibygg. Målet vårt var å vise hvordan et slikt bygg kan brukes til mer helhetlig samlingsforvaltning, og for å dele kompetanse, kunnskap og ressurser.

Deltakelse på slike konferanser er imidlertid ikke bare for presentasjon av egne verk. Konferanser av denne størrelsen er en eksepsjonell mulighet til å få globale og lokale inntrykk av bevaringstradisjoner og problemstillinger. I henhold til det nevnte, er teksten som følger noen av mine inntrykk av temaene, og viktige diskusjoner som jeg hadde anledning til å delta på.

Som preventiv konservator vurderer jeg at jeg i arbeidet mitt er like opptatt av mennesker som av samlinger, og måten de forstår og bruker museumsgjenstander på. Av den grunn var jeg interessert i å høre om og dekke ulike felt innen konservering, slik at jeg kunne følge med på aktuelle hendelser innen ulike områder av yrket. Basert på mine aktiviteter der, stod tre store spørsmål ut som sentrale i forhold til hovedtemaet for konferansen:

• hvordan vi kan tenke bærekraftig i et museum, uten å bare snakke om inneklimaet
• ansvaret for bevaring i moderne sosiale sammenhenger
• språk og kommunikasjonsmåter som muliggjør balansert tilgang til informasjon og utveksling av kunnskap

La oss (ikke) snakke om klimaet i museer

Mesteparten av tiden min brukte jeg selvfølgelig på programmet og innholdet i arbeidsgruppen for preventiv konservering. En stor del av presentasjonene berørte på en eller annen måte spørsmålet om styring av inneklimaet i museer eller hvordan klimaet påvirker en bestemt gruppe gjenstander. Gitt at det investeres store beløp i museumsutstyr for inneklimahåndtering, for å oppbevare og stille ut samlingene på en forsvarlig måte, er det ikke overraskende at dette problemet var representert i så stor grad. Men selv om relevansen av temaet er anerkjent, har det fra et bærekraftperspektiv blitt reist flere viktige diskusjoner angående dette aspektet. I første omgang var det viktig å sette problemstillingen i sammenheng. Nemlig at i de fleste tilfeller er beslutninger om hvordan man skaper og opprettholder klimaet i museer eller for interinstitusjonelle lån bestemt av faglige standarder. Selv om standarder på ethvert felt er relevante for å etablere et fungerende rammeverk, oppsto spørsmålet om hvordan de skulle brukes i bevaring. Imidlertid er konteksten som standardene ble laget i, rett og slett ikke alltid anvendelig og bærekraftig i alle land. Så, med tanke på klimaendringene, oppstår spørsmålet i hvilken grad det er mulig å strebe etter de etablerte tallene, samtidig som man oppnår bærekraft og energieffektivitet. Museer rundt om i verden ligger nemlig i ulike klimasoner, og er bygget av ulike materialer og med ulike formål. Likeledes er gjenstandene som er lagret i dem også forskjellige, akkurat som materialer de er laget av. Så, måten samlinger brukes på, om de er en del av levende arv, og hvordan vi oppfatter skader og endringer varierer også. I denne forstand avsluttet diskusjonen med at verdiene diktert av standardene hovedsakelig representerer synet til den vestlige delen av verden, uten å ta hensyn til klimatiske soner, mangfoldet av bygninger, samlinger og konserveringstradisjoner globalt. Det står klart og tydelig at vi må investere energi i å overvinne «klimakolonialismen» i museumsfeltet, i stedet for å fokusere på regulering av klimaet på de samme gamle måtene. Lærdommen av samtalen er at det må investeres mye mer i å forstå hvordan mennesker, museer og samlinger fungerer, og hvordan man kan oppnå bærekraftig bruk av samlingene under dagens omstendigheter. Vi bør arbeide videre med kunnskapsutvikling og styrking av kompetanse.

Det var en av de viktige diskusjonene på planleggingsmøtet til arbeidsgruppen for preventiv konservering: at klimaforhold er et viktig tema, men det bør ikke lengre bli ansett som det mest sentrale i debatten om bærekraftig samlingsforvaltning.

Sosialt ansvarlig konservering

Bevarer konservatorer bare det materielle eller …? Det andre emnet er knyttet til spørsmålet om sosialt ansvar i konservering. Selv om denne problemstillingen allerede kunne skimtes innenfor klimadiskusjonen, ble den tatt opp mye mer direkte under paneldiskusjonen den første dagen, og deretter under foredragene til arbeidsgruppen om konserveringsteori og etikk. Tema om sosialt ansvarlig konservering er ikke en ny problemstilling for feltet. I en periode nå har debatten om konserveringens samfunssrolle utvidet seg og blitt mer og mer tilstede. Dette er en veldig kompleks problemstilling, og jeg tror at konserveringsfeltet fortsatt utforsker ulike teoretiske og metodiske plattformer for å jobbe meningsfullt med emnet. Fasen der spørsmål stilles og ulike tilnærminger utforskes er imidlertid like viktig for å fremme profesjonen. Fra perspektivet sosial bærekraft er spørsmålet om samfunnsansvar tydeligst artikulert i forhold til bevaringspraksis og inngrep på offentlige monumenter. Enhver faglig intervensjon kan enten forsterke eller slette budskapet som skapes i kulturverdiene i det offentlige rom. Enkelte gjenstander, samlinger eller monumenter kan være en del av en dissonant arv. Derfor er det nødvendig å vurdere hvordan konservering, i forhold til de materielle sidene ved gjenstander, bevarer visse lag av fortiden på en måte som respekterer ulike aspekter av livshistorien til kulturarvobjektet.

I den forbindelse dukket spørsmålet opp om hvordan vi bruker museumsrom når vi håndterer slike situasjoner, samt at alle beslutninger om fremtiden til slike gjenstander skal kommuniseres på en transparent måte. Blir gjenstander fjernet de fra offentlige rom, og hvorfor blir de i så fall det, og hvordan behandles de videre i bevaringsprosessen?

Til slutt leder dette til et annet aspekt ved samfunnsansvar, som dreier seg om gjenbruk av gjenstander og en alternativ forståelse av materialitet innenfor rammene av konservering. Foredraget The power of creativity in nurturing sustainable development, av Triães Ricardo, Ânia Chasqueira, Andreia Nogueira berørte denne problemstillingen. Foredraget presenterte ulike kreative måter å jobbe med det materielle ved kulturverdier for å forsterke eller presentere betydningen av arv på en annen måte.

Forfatterne har formulert et alternativt perspektiv på gjenbruk av gjenstander og museumssamlinger, slik at vi gir dem et nytt liv på en måte som øker deres mening, sosial verdi og tilgjengelighet.   Installasjonen Timecard – A work unit: Evoking the collective memory of the Tomar Spinning Factory er et godt eksempel på dette perspektivet. Den består av 768 timekort med arbeidernes månedlige oppmøte som ble funnet spredt over en gammel fabrikkbygning. Disse ble bevart og det ble laget en installasjon, i tillegg ble utstiingsområdet, kortformatet og fargen brukt til å formidle historien til gjenstandene og arbeidshistorien.

Hierarkier av kunnskap i ulike konserveringstradisjoner

Til slutt, er det tredje temaet knyttet til bruk av språk på konferanser og i arbeidsgrupper. Utgangspunktet var nemlig at språk også er en del av kulturarven, og at det skal være mulig å høre og dele andre språk enn engelsk. I tillegg ble det anerkjent at bruk av kun engelsk som arbeidsspråk kan føre til undertrykkelse av ulike kulturelle aspekter, og hierarkisering av kunnskap og konserveringstradisjoner. For eksempel, under diskusjonen om klima, var en av kommentarene nettopp knyttet til dette problemet. Poenget er at det finnes enkle, billige og effektive løsninger i museer, men de finnes bare beskrevet i artikler publisert på språk som ofte ikke når det enn bredere gruppe. Lignende diskusjoner og merknader ble delt under plenumsmøtet den siste dagen.

En av de foreslåtte løsningene er at internasjonale konferanser som denne skal forsøke å stimulere til utveksling av kunnskap ved å innføre for eksempel tospråklige bidrag og presentasjoner. Det ble også sagt at utveksling av artikler, bidrag og eksempler på prosjekter som kommer fra ulike deler av verden bør oppmuntres i arbeidsgruppene.

Dette er ikke bare for å gjøre konferanser inkluderende, men også for å oppnå en balansert tilnærming til kunnskap og innsikt i ulike bevaringstradisjoner og faglige løsninger.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for støtten jeg fikk fra ICOM Norge og muligheten til å delta på denne konferansen. Jeg anser deltakelse i denne typen fagsamlinger som et privilegium, men også som en svært viktig plattform med tanke på tilgang og utveksling av kunnskap.

Den neste triennale konferansen arrangeres i Oslo i 2026, da er jeg sikker på at noen av disse aspektene og temaene vil kunne utdypes, testes og anvendes ytterligere.

[1] Jeg skrev artikkelen sammen med kollega Ida Areklett Garmann. Vi jobber begge med Samlingssentrum-prosjektet, ved Bevaringstenestene, MUHO