Knut Markhus
Leder for fagseksjonen, Vest-Agder-museet IKS

Det var svært lærerikt og interessant å få vera med på ICOM sin generalkonferanse i Praha, ein by som verkeleg kledde arrangementet. Konferanselokalet var likt andre bygg i sjangeren – men å gå rundt i veven av historiske gater, det gav museumssamlinga eit ekstra løft. Programmet gav òg høve til å besøka ei rekkje gode museum.

Opplegget mitt var å følgja hovudprogrammet til konferansen, og elles særleg ta del i sesjonar som handla om berekraft, i regi av ICOM Working Group on Sustainability. Nett slik gjorde eg det, i tillegg til at eg deltok på nokre av arrangementa til etikk-komiteen IC Ethics.

La meg starta med hovudprogrammet. Her var eit høgdepunkt vedtaket om ny museumsdefinisjon. Om nokon av dei ansvarlege var urolege for å få ein reprise av Kyoto, kunne dei raskt senka skuldrene. Då det vart opna for debatt, skjedde noko heilt anna. Det kom, på alle dei tre offisielle språka og frå alle verdsdelar, ein lang serie av hyllingstalar til prosessen og dei som stod for denne. Det var knapt nokon som hadde noko substansielt å melda, det var klapp og klem i verbal form – såpass at eg fekk utidige tankar om at dette nærma seg ein komedie. Men eg hadde ikkje vore i Kyoto, og innsåg at det var råd å skjøna at forsamlinga og organisasjonen hadde behov for at den nye definisjonen vart døypt i ei gryte av glede og begeistring.

Det viktigaste var sjølvsagt at den nye definisjonen er eit steg i rett retning, mellom anna med si vektlegging av museum som aktive deltakarar i samfunnet. Musea skal vera opne for publikum, tilgjengelege og inkluderande, og dei skal fremja mangfald og berekraft.

Omgrepet berekraft har altså kome inn i museumsdefinisjonen, og var meir til stade i konferanseprogrammet i Praha enn i tidlegare konferansar. Den ugandiske aktivisten Hilda Flavia Nakabuye heldt ein glimrande hovudtale med tittelen «Sustainability: Museums and Resilience», der ho ganske instendig bad om at ungdom må bli tatt sterkare med i arbeidet til kulturinstitusjonar, og også med i styringa av ICOM. Om me ynskjer å oppnå berekraft, må me inkludera ungdomen, sa ho svært klokt.   

ICOM Working Group on Sustainability har Morien Rees frå Varanger museum som styreleiar, og skal vera eit knutepunkt innanfor ICOM som engasjerer seg i saker som handlar om berekraft og klimaendringar. Arbeidsgruppa sine arrangement i Praha handla mellom anna om Sustainability Action Plan 2030, som gruppa har jobba fram. På den eine godt planlagde workshopen fekk deltakarane koma med innspel til planen, og ikkje minst korleis denne skal implementerast både i ICOM-systemet og vidare i museum verda over. Målet med det heile er viktig, det handlar streng tatt om å redda kloden. Likevel, i slike stunder, i eit møtelokale med nokre få titals personar av dei fleire tusen konferansedeltakarane, kan ein få kjensla av at ein er i eit tungt og tregt system. At her er det krefter og strukturar som gjer vegen fram til handling svært lang.

Dette vil eg belysa med ei anna oppleving. Den vesle komiteen IC Ethics laga til eit ad hoc-møte, som ein respons på eit brev frå nestleiar i styret i ICOM Ukraina Anastasiia Cherednychenko. Brevet legg fram korleis ICOM-medlemer i Russland, både personar og institusjonar, i krigssituasjonen skal ha gjort grove brot på ICOM sine retningslinjer. I norske ord seier brevet blant anna: «Russland øydelegg og ranar bevisst ukrainske museum og flyttar samlingane deira til russisk territorium mens russiske ICOM-medlemer deltek i Russland sine manipulerande prosjekt som strir mot grunnprinsippa til internasjonale ICOM.» Brevet sluttar med ei oppmoding om at russiske museum sine medlemsskap i ICOM blir avslutta, og at ICOM-medlemer suspenderer samarbeider med russiske museum.

Cherednychenko og ein ukrainsk kollega tok del i IC Ethics-møtet, og utdjupa innhaldet. Dei hadde samla så mykje bevis for sine påstandar som er råd å samla i ein krigssituasjon, og dei kravde hjelp frå moderorganisasjonen ICOM for å statuera eit eksempel for kva konsekvensar omfattande brot på regelverket ville ha for nasjonale komitear og individuelle medlemer som deltok i regelbrot. Ei rekkje engasjerte ICOM-medlemer tok deretter ordet, og det var stor konsensus om at ICOM som organisasjon måtte ta ei aktiv handling i saka. Her kunne den verkelege krafta i ICOM koma i spel. Blant deltakarane på dette spontane møtet var den nyvalde styreleiaren i ICOM sitt Advisory Board, og en kandidat for ein posisjon i ICOM sitt høgaste organ, Executive Board. Begge tok affære nokså raskt, og det ryktast at eit møte med ICOM sin nye president Emma Nardi fann stad alt dagen etter, rett etter at ho hadde blitt valt, eit møte eine og åleine om denne saka.

Det er uvisst kva som har skjedd sidan. Om noko har kome ut av møtet, vil dette, slik eg skjønar det, vera ein positiv rekord.

Summa summarum opplevde eg det slik at den energiske konferansetittelen The Power of Museums gav meining. Programmet var fullt av vitnemål om akkurat dette, at museum på mange ulike vis spelar ei viktig rolle i sine samfunn – og har potensial til å ta endå sterkare posisjonar. Det var mykje inspirasjon å henta, frå talarar med stor kompetanse. Som konferanseorganisator synst eg altså ICOM gjorde det godt denne gongen, og Praha var ein fulltreffar som arena. Neste stad er eit meir tvilsamt val: 2025-konferansen blir i Dubai. Arrangørane frå Emiratane fekk presentera sitt konsept, som var glitrande, sjølv om nok mange i salen tenkte det same som eg: Dei som finn vegen til Dubai får oppleva kulturvasking av eit regime som er av det svært undertrykkande slaget. Kvinner har lite dei skulle ha sagt, homofile risikerer fleire år i fengsel for å leva ut sitt naturlege liv.

Sluttordet frå meg er difor ei bøn til Norsk ICOM om å ta ein runde på om ein skal oppmuntra medlemer til å reisa dit. Er det etisk rett å dela ut reisestøtte til ein generalkonferanse i Dubai?

 

Elisabeth Steen
Nordea Museum

Tusen takk til Norsk ICOM for reisestøtte til årets generalkonferanse i Praha, som i år hadde temaet «The Power of Museums»! Hovedinnleggene i plenum tematiserte blant annet lederskap, sivilsamfunnets rolle, bærekraft og nye teknologier i museumsverdenen. Ny museumsdefinisjon var igjen et viktig punkt på programmet og en ekstraordinær generalforsamling var viet dette. Konferansen ga også anledning til å få innblikk i interne prosesser, som arbeidet med ny strategisk plan og oppdatering av det museumsetiske regelverket. I tillegg var det faglige møter i de mange internasjonale komitéene, generalforsamling og sosiale og kulturelle arrangement. På et fullstappet møte i et lite rom den 22. august ble stiftelsesdokumentet for den regionale alliansen ICOM Nord formelt undertegnet av lederne i alle de nordiske komitéene. Dette var en formalisering og styrking av det som fremstår som et allerede velfungerende nettverk mellom ICOM-komitéene i Danmark, Finland, Island, Sverige og Norge.

Konferanseprogrammet var tett. Ikke bare foregår det mye samtidig på en generalkonferanse, men denne gangen var det særlig lange sesjoner uten pause og med begrensede muligheter til å få seg en kopp styrkende kaffe.

For første gang ble generalkonferansen i år arrangert som hybridkonferanse, med deltakere tilstede både fysisk og digitalt. Formatet har åpenbart en rekke både fordeler og ulemper. Den teknologiske siden fungerte i stor grad nokså bra, og både presentasjoner og avstemninger foregikk i hybridform. Formen er egnet til å inkludere de som ikke kan eller vil reise, men kan sannsynligvis også gjøre det vanskeligere for noen å få penger til å reise. Det sosiale aspektet faller bort for fjerndeltakerne, og påvirker også de fysiske deltakernes muligheter til å møte museumskollegaer fra alle verdenshjørner. Dette er viktige avveininger for en organisasjon med medlemmer over hele verden, og det blir spennende å se hvordan denne konferanseformen eventuelt vil sette seg, justeres eller endres i tiden fremover.

Ny museumsdefinisjon

Stemningen under årets ekstraordinære generalforsamling, hvor det skulle stemmes over ny museumsdefinisjon, var ganske annerledes enn på den ekstraordinære generalforsamlingen i Kyoto i 2019, hvor også museumsdefinisjonen var på programmet. Den gang var uenighetene om både innhold og prosess så store at avstemningen om ny museumsdefinisjon ble utsatt. Den nye stående komitéen som etter hvert tok over arbeidet med definisjonen, ICOM Define, har lagt stor vekt på en åpen og demokratisk prosess og har invitert til aktiv deltakelse fra ICOMs medlemmer og komitéer. Den systematiske arbeidsmåten med stor grad av medvirkning har sannsynligvis hatt betydning for den massive oppslutningen som definisjonsforslaget fikk.

Resultatet av denne strukturerte og grundige prosessen var at det denne gang var et omforent ICOM som med overveldende flertall stemte for den foreslåtte definisjonen. Beslutningen ble ledsaget av rungende applaus fra salen og på scenen var det gledestårer og omfavnelser. ICOMs President Alberto Garlandini var tydelig glad og lettet og kunne ikke få gitt nok ros til ICOM Define og komitéens to ledere, Lauran Bonilla-Merchav og Bruno Brulon Soares. Presidenten uttalte begeistret at denne måten å jobbe på vil danne mal for hvordan fremtidige arbeidsprosesser i organisasjonen kan gjøres.

ICOM er en stor og verdensomspennende organisasjon. Generalforsamlinger er en god anledning til å bli minnet om at verden ser forskjellig ut fra ulike ståsteder. Selv med massiv støtte til vedtak av ny museumsdefinisjon, ble det fremmet synspunkter om at definisjonen helst skulle vært annerledes utformet. Men i Praha i 2022 ble altså uenighetene i stor grad lagt til side, slik at et vedtak var mulig å få til. Nå gjenstår et stort og komplekst oversettelsesarbeid, som skal munne ut i solide og godt forankrede oversettelser av museumsdefinisjonen til mange språk, og som skal bidra til å gjøre definisjonen til en god og nyttig plattform for museumsdrift og museumsarbeid verden over.

Nasjonalmuseet og et minnesmerke i friluft

Jeg deltok på off-site meeting sammen med ICOMON (International Committee for Money and Banking Museums). Størstedelen av dagen var vi på det historiske bygget til Nasjonalmuseet i sentrum av Praha. I tillegg til faglige innlegg, fikk vi to forskjellige omvisninger i museet, og det ble også litt tid til å se utstillinger på egenhånd.

Museet holder til i et staselig bygg og har store samlinger av mange forskjellige slag. I tematikk har utstillingene et spenn som speiler dette mangfoldet, med naturhistorie, kulturhistorie, arkeologi, numismatikk, etnografi, musikkhistorie og mye mer. Det er så det kan bli i meste laget å ta innover seg på en dag og på et og samme museum. De mange digitale utstillingselementene opplevde jeg også i noen grad som utenpåklistrede og forstyrrende. Som denne dagens sterkeste opplevelse vil jeg derfor heller trekke frem et enkelt og stillferdig monument som jeg om morgenen kom forbi på vei til museet.

Nasjonalmuseet ligger øverst i enden av Vàclavplassen, som ved flere anledninger i samtiden og i den nære historien har vært et viktig sted for demonstrasjoner. Like foran museets hovedinngang, i det brosteinsbelagte fortauet, er det plassert et diskret, men uttrykksfullt minnesmerke. Et bronsekors er delvis nedfelt, delvis opphøyet i fortauet, det nærmest bukter seg sammen med brosteinene. Det er vakkert, men også urovekkende ved at korsets buktende form kan ligne en liggende menneskekropp. To steder buler brosteinen opp og skal symbolisere at det er to kropper. Denne dagen var det tente lys og blomster plassert ved minnesmerket, som er knyttet til hendelser i Tsjekkias nære historie.

Det var på dette stedet hvor bronsekorset er plassert at den 20-årige studenten Jan Palach den 16. januar 1969 satte fyr på seg selv som en protest mot Warszawapaktlandenes invasjon av Tsjekkoslovakia. Han døde av skadene tre dager senere, og et folkehav fulgte ham til graven. En drøy måned senere satte den 18-årige studenten Jan Zajíc fyr på seg selv like ved, også i protest mot den brutale slutten på Praha-våren. Dette minnesmerket hedrer dem begge to.

Jan Palach har blitt stående som en nasjonalhelt og et motstandssymbol, og etter Fløyelsrevolusjonen i 1989 er det oppført flere minnesmerker til hans ære. En sentral plass i Praha bærer hans navn og det gjør også gater i og utenfor Tsjekkia. Det aktuelle minnesmerket er utformet i et samarbeid mellom kunstneren Barbora Veselá og arkitektene Čestmír Houska og Jiří Veselý. Det ble avduket på 31-årsdagen for Palachs død, i år 2000. Minnesmerket, som står fritt tilgjengelig i det offentlige rom, fremmer med sin enkelhet og organiske form nysgjerrighet og gir rom for refleksjon og ettertanke. Den lavmælte, horisontale utformingen står blant annet i kontrast til den monumentale og mange meter høye skulpturen «Flammen» – også til minne om Palach – som er plassert utenfor Nasjonalmuseets nybygg like ved.

I en pause i programmet på ICOMONs off-site meeting benyttet jeg anledningen til å stille noen spørsmål om minnesmerket utenfor til den flinke omviseren på museet. Hun fikk tårer i øynene og påpekte at blomster og tente lys trolig var knyttet til årsdagen for den sovjetiskledede invasjonen noen få dager tidligere. Hennes følelsesladede reaksjon og min egen uro for dagens dramatiske politiske situasjon med krig i Ukraina har nok bidratt til at dette nydelig utformede minnesmerket har festet seg som et sterkt minne fra Praha-konferansen.

Martin Hager-Saltnes
Museumslektor, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

ICOM Praha 2022 kunne følges både fra auditorier rundt om i Praha og på digitale sendinger. Med en egen konferanse-app fikk en lett tilgang på oppdatert program, digitale postere og mulighet for å nettverke med andre deltakere. På trikk og T-bane fra et konferansested til et annet, fulgte jeg bidrag fra andre komiteer eller hørte videre på en audioguide fra et museum jeg hadde besøkt eller skulle innom. Ved hjelp av mobilen var det hele tatt mulig å rekke over veldig mye de fire dagene jeg hadde i byen. Men mye informasjon er som kjent ikke det samme som dyp innsikt, og det følgende er noen refleksjoner over denne akselererende strømmen av informasjon som også konferansen bød på og jeg forsynte meg av.

Museums and New Technologies var en egen sesjon under hovedprogrammet og en problemstilling i flere CECA-sesjoner. Hvordan skal museene ta i bruk bruke alle mulighetene for å dele informasjon? Spørsmålet høres ut som snøen som falt i fjor. I bakhodet hadde jeg imidlertid et akutt spørsmål om hvilke virkemidler vi skal bruke for å gi besøkende mulighet til å fordype seg i vår nye middelalderutstilling i 2024. Det handler selvsagt ikke hvor mye som skal være digitalt og hvor mye analogt, men hvilke behov som skal løses. Det krever imidlertid innsikt i virkemidler for å svare på dette, og finnes det nye og gode funn omkring dette?

I presentasjoner og samtaler registrerte jeg to ulike anekdotiske tilnærminger museer og digital teknologi anno 2022. På den ene siden tar noen det for gitt at pandemien har økt publikums kompetanse og vilje til å bruke digitale tilbud, og at museene derfor bør utnytte alle mulighetene bedre. På den andre siden hevdet flere at publikum etter pandemien ønsker seg tilbake til ekte opplevelser, forstått som ikke-digitale møter med gjenstander og mennesker. Så, kunne noen gi mer håndfaste undersøkelser om status for publikums bruk, nytte og glede av digitale medier i utstillinger?

Ha alt på telefonen?

AVICOM og CECA arrangerte mandag 22. august en felles sesjon med tittelen Digital Media for the Preparation, Implementation and Follow-up of the Museum Visit Sense, Superfluity or Nonsense? I et kritisk åpningsinnlegg spurte leder for ICOM Tyskland, Michael Faber, om hva det digitale er av noe man må ha, er fint å ha eller bare nonsense? Han manet til realisme når det gjelder hva en museumsapp kan gjøre for brukerne, og viste til en undersøkelse fra markedsrådgiver Colleen Dielenschneider. Hun forteller om en økning i bruk av museumsapper under selve museumsbesøket fra 4,1 % i 2017 til 6,9 % i 2019 (Dielenschneider 2019). Den moderate økningen er liten i forhold til økningen i bruk av informasjon fra nettsider og sosiale medier i samme periode, som er mange ganger høyere. Mer oppsiktsvekkende var det å høre at tilfredsheten med museumsbesøket blant dem som brukte en museumsapp kun er 0,73 % høyere enn hos besøkende som ikke brukte en app. Dette ga mat til å tenke på for meg som gjorde en lignende erfaring i arbeidet med en utstilling i 2017. Der tilbød vi en app med audioguide og bilder på brukernes egen enhet. Den ble den gang svært lite brukt av publikum, men jeg hadde nå spurt meg om tiden var kommet for å tilby dette på nytt og kunne regne med langt flere nedlastninger fra publikum.

Nye nye medier

I løpet av uken fulgte jeg en rekke foredrag og presentasjoner både i hovedprogrammet og CECAs sideprogram. De varierte fra de svært overordnede perspektivene til enkle case-studier av typen «slik gjorde vi det». Sist ute i hovedsalen i kongressbygningen var veteranen Seb Chan fra Australian Centre for the Moving Image. Han trakk linjene tilbake til 50-tallet og manet heller til nøkternhet enn begeistring for det stadig helt nye. Han sluttet med appellen om å snu fokus fra informasjonsteknologi og data til «world-building», fortelling, emosjoner og fantasi/forestillingsevne (imagination).

En som tar dette på alvor, er PhD-studenten Emma Hubner fra Canada. Med sin poengterte fremføring, stod hun frem blant en flere utydelige presentasjoner under CECA-programmet. Hubner undersøker bruk av TikTok i museer ut fra teorier om læring i museer. Er det mulig å gi et maks minutts introduksjon til et kunstverk og samtidig skape den dialogen og flerstemmigheten som vi i 2022 mener skal prege vår formidling? Hubner har blant annet sett på Uffizi og Rijksmuseums bruk av plattformen (Hubner 2021).

I Praha presenterte Hubner analyse av dybdeintervjuer med unge brukere som reflekterte med nysgjerrighet og kritikk overfor etablerte institusjoners «appropriasjon» (mitt ord her) av mediet. Klassisk kunst på en video bekledt med et trendy lydbilde blir nesten feilinformasjon og tåpelig, mente en av respondentene. Å møte en formidler i 20 sekunder som snakker om sin egen opplevelse av et kunstverk, er å ha misforstått det upersonlige formatet ved dette sosiale mediet, mente en annen. Flere studier har imidlertid vist læringspotensialet i slike korte videoer. For en som daglig møter tenåringer i et museum, var Hubners liste over forskningslitteratur jeg ikke kjenner på feltet skremmende lang. Hun konkluderte med at mulighetene for å lykkes faktisk finnes og ga noen råd på veien. By på både selve museums-rommet og ta folk med bak kulissene, sats på det som er drevet av fakta, og kombiner med interaktivitet for å gjøre det engasjerende og morsomt. Forholdet mellom museumsformidler og publikum via sosiale medier er komplekst, som hun understreket. Nyrekruttering er nok en nødvendig løsning for å komme videre her, tenkte jeg.

Å ta ned farten

En setning som stod ut fra mange andre jeg hørte de fire dagene i Praha, var denne: «Jeg ønsker å senke farten under museumsbesøkene». Ordene er sitert fritt etter hukommelsen fra foredraget til Anne-Sophie Grassin fra det nasjonale middelaldermuseet i Paris, Museée de Cluny. Under CECAs sesjon 23. august spurte hun hvordan man kan å overvinne teknologiske fallgruvene i formidlingen gjennom å satse på mangfoldige sanseopplevelser som fremhever verket. Dette var også tittelen på hennes foredrag, Déjouer l’écueil technologique de la mediation culturelle par une «médiation sensible» au service de l’œvre. Jeg lyttet med det nevnte arbeidet med en ny middelalderutstilling i Historisk museum i minnet.

Grassin pekte på at museenes krise ikke er at folk ikke kommer, men at tiden de bruker ved hvert verk stadig synker, ofte til bare en håndfull sekunder, påstod hun. Jeg antar Grassin også kan belegge dette, men det stemmer også med egne, udokumenterte observasjoner. Hun advarer mot en gameification hvor besøksopplevelsene er drevet av ny teknologi som ikke samtidig skaper økt sansning og meining. Hun argumenterer for å vende seg mot sansene (tournant sensible) i formidlingen for å skape en forbindelse til verket og mening. I prosjektet Cluny tranquille, et mer performativt museumsbesøk for en gruppe påmeldte, var målet å stimulere fantasi, å øke tiden deltakerne bruker på å ta inn inntrykk, å utvide rommet for å oppleve verket. Synssansen skal ikke være enerådende eller primær, men det å lytte, lukte, smake og kjenne på, skal spille med, og følelser skal vekkes. Ikke noe nytt her, altså, og like krevende å få til som det har vært før for flertallet av dem som bruker museene til daglig. Men, fremholdt Grassin, enda mer nødvendig i vår digitale og visuelle tidsalder.

Grassin viste også til et annet prosjekt hun har latt håndverksmestre velge et verk fra middelaldersamlingen som de så har «pakket ut» ved hjelp av sine egne ferdigheter og erfaringer. Det en en instrumentmaker/musiker, en urmester, en tekstilhåndverker og så videre, og resultatet er podkaster som man da nyter «uten øynene», eller Sans les yeux som serien heter. Dette er i sannhet en langsom sak, og veldig langt fra et-minutts videoene i TikTok. Og samtidig også en del av de muligheter ny teknologi gir og del av den viften av mangfold av virkemidler vi må ta ibruk.

Innleggene jeg hørte under ICOM i Praha ga selvsagt få svar om hvilke teknologier som best skaper fordypning, læring eller opplevelser – eller hvorvidt de mange mulighetene er en del av et større problem som i seg selv må løses. Jeg dro hjem med nye apper på telefonene og mange skjermdumper – og behov for en time-out for å reflektere og samtale, fremfor det å samle inn enda mer. Takk til Norsk ICOM for støtte til inspirasjon, kunnskap og nye kontakter jeg fikk under dagene i Praha.

Referanser

Dielenschneider, Eileen (2019), Musing On A Mobile App For Your Cultural Organization? Read this First, nedlastet 01.09.2022 fra  https://www.colleendilen.com/2019/05/01/musing-on-a-mobile-application-for-your-cultural-organization-read-this-first-data-update/

Musee de Cluny, SANS LES YEUX, Le podcast qui met les savoir-faire à l’honneur, nedlastet 18.10.2022 fra https://www.musee-moyenage.fr/ressources/a-faire-a-la-maison/les-podcasts-du-musee-de-cluny/sans-les-yeux.html

Huebner, Emma June (2022), ‘TikTok and museum education: A visual content analysis’, International Journal of Education Through Art, 18:2, sidene 209–25, https://doi.org/10.1386/eta_00095_1

 Geir Olav Sebjørnsen
Utstillingsarkitekt, Museum Vest

En spasertur iblant Prahas kubisme arkitektur.

I perioden 20.- 28. august 2022 hadde jeg gleden av å delta på ICOM sin 26. general forsamling. I tillegg til hovedprogrammet for generalforsamlingen fulgte jeg programmet til den internasjonale ICOM– komiteen ICAMT (International Committee for Architecture an Museum Techniques).

På kongressen deltok jeg på en rekke interessante og gode presentasjoner med særlig fokus på utstillingsdesign, belysning, museumsarkitektur og bærekraft innen feltet jeg jobber med til daglig. Jeg fikk også muligheten til å delta på deler av Pre-konferanse programmet, samt en workshop i regi av ICAMT. Hyggelig var også gjensynet med kollegaer.

Kubisme i Praha

Det som kanskje gjorde størst inntrykk på min første tur til Praha var en guidet tur om kubistisk arkitektur. Denne turen var spennende, og jeg fikk vite mye om kubisme generelt, og turen ble særlig interessant siden stilarten er så markant nettopp her i Praha. Turen var i regi av ICOM og ble ledet og formidlet av Marketa Cejcova, en meget engasjert, kunnskapsrik og dyktig formidler. Marketa tok oss med på en 2 timer lang tur i i Prahas gater og viste oss de mest kjente bygningene i byen innen denne stilretningen.

Kubisme

Kubismen er en kunstretning fra omkring 1907 og knytt til malerne Pablo Picasso og Georges Braque. Kjennetegn for kubisme er at de bryter ned billedflaten på en prismelignende måte. Selve navnet stammer fra ordet «kybos» som igjen betyr «terning». Kubismen regnes som en av de viktigste kunstretningene siden Renessansen fra 1350-tallet. Kubismen hadde stor innflytelse på de europeiske maleriene og skulpturene på 1900-tallet. Kubismen var ikke bare en viktig fase for malerne, men påvirket mange ting fra dagliglivet. Like før første verdenskrig bryter løs er Tsjekkerne er under Østerrikes herredømme. Mange av Prahas arkitekter ble utdannet i Østerrikes Wien. Arkitekter og malere i Praha opponerte mot okkupanten ved å hente inspirasjon fra Paris. Fra 1910 og utover begynte de Tsjekkiske-arkitektene og tegne hus med innslag av enkle former og geometriske figurer, denne arkitekturen inspirerte også den senere kunstretningen “art deco”.

Kubistiske trekk

En mengde kubistiske hus blir bygget i og rundt Praha i årene 1910 – 20. Vi finner kantete, prismeformede detaljer rundt dører og vinduer og i veggstrukturen, men stilen gjør seg også gjeldende i møbeldesign, bokomslag, plakatkunst, maleri og dekketøy. Den tsjekkiske kubismes keramikere, malere, møbelsnekkere og arkitekter lot seg inspirere av hver andre, og det gjorde at kunstformen blomstret. Arkitekter som Josef Chochol og Pavel Janák hadde sin egen filosofi om utforming og konstruksjon, og særlig spennende var det at de lot seg inspirere av mineraler og krystallers geometriske former og andre former som finnes i naturen.

“One cannot simply wish to depict objects. One must penetrate them; embody oneself within them.” Georges Braque

 

1 stopp

U Černé Matky Boží (At the Black Madonna)
Address Ovocný Trh 19
Arkitekt Josef Gocár.1911-1912

 House of the Black Madonna er den første kubistiske bygningen i Praha, og også den mest kjente. Arkitekten Josef Gocár fikk i oppdrag å bygge kjøpesenteret House of the Black Madonna i gamlebyen i Praha. Bygningen skulle inngå i den historiske bykjernen og han måtte designe en bygning som respekterte den eksisterende bebyggelsen. Josef Gocár tegnet en bygging med samme høyde som de omkringliggende bygningene. Ved å bruke forsterket betong fikk han åpnet opp bygningen og skapte store flater som han fylte med kubistiske element, blant annet i inngangspartiet, vinduer og i annen dekorasjon. Bygningen fikk navnet etter en statue av en Black Madonna som ble funnet i en av bygningene som ble revet for å gi plass til det nye kjøpesenteret.

Vår guide tok oss med opp i 3. etasje hvor Kubista Museum holder til, her fikk vi en kort innføring i stilretningen og en presentasjon av ruten vi skulle gå. På vei ned tok vi svipptur innom Grand Cafe Orient. Kafeen ble restaurerte i 2005 og tilbakeført til sitt gamle uttrykk i kubistisk stil.

2 stopp

 Unik Lyktestolpe

En kort tur fra Kubismemuseet, i et hjørne av Jungmann plassen står det som trolig er verdens eneste kubistiske lyktestolpe tegnet av Emil Králicek. Litt gjemt i et hjørne av Wenceslas Square.

Selve lykten var fjernet for restaurering da vi var der.

3 stopp

The Adria Palace
Jungmannova 31
Arkitekt Pavel Janák 1922-25

Nå gikk turen videre til en kjent rondokubistisk bygning, Adria Palace i sentrum av Praha. Pavel Janák vant arkitektkonkurransen og tegnet denne helt spesielle kontorbygningen. De to nederste etasjene er nøktern i sin fremtoning i kontrast til de forseggjorte øvre etasjene. Bygningen er eid av det Italienske forsikringsselskapet Riunione Adriatica di Sicurta. En godt bevart bygning med originalt interiør som jeg måtte tilbake noen dager senere for å se nærmere på. Denne gangen hadde jeg god tid til å studere alle de fine detaljene, særlig i lobbyen.

4 stopp

Kovarovicova vila 1913, Hodek Apartmenthaus 1913-1914 og Triplex Family house 1912-1913

Arkitekt: Josef Chochol

Etter en kort spasertur og hyggelig prat med i andre i gruppen som hadde valgt denne turen var vi fremme i bydelen Vysehrad. Her ligger det en rekke vakre villaer i kubistisk arkitektur. De fleste har utsikt mot elven Moldau som renner igjennom Praha og deler byen i to. Flere av disse villaene som også i dag er i privat eie er tegnet av Josef Chochol. Han må tydeligvis ha vært en svært populær arkitekt i sin samtid, han tegnet og fikk oppført minst 6 bygninger fra 1912-1914.

Jeg reiser mer enn gjerne til Praha igjen og det jeg lærte av Marketa Cejcova om kubisme var inspirerende og gav mersmak. Kubistisk arkitektur visste jeg lite om før denne turen, nå vet jeg mer. På gjensyn Praha.

Eystein Markusson; direktør, Svalbard museum

ICOM’s generalkonferanse holdes vært tredje år. Årets konferanse var lagt til Praha i Tsjekkia og hadde flere tusen deltakere. Hovedforsamlingen var overveldende i størrelse og system, mens møtene i komiteene gav mer rom for å utvide nettverk og interessante diskusjoner fra kollegaer som har sammenfallende interesser.

Den nye museumsdefinisjonen

Ved siden av et generelt fokus på de-kolonialisering av museer, flere interessante plenuminnlegg og keynote-speakers var det den nye museumsdefinisjonen som var konferansens «hete» tema. Etter at den forrige generalkonferansen i Kyoto 2019 forkastet et forslag til en ny definisjon av et museum er, hvorpå at presidenten valgte å trekke seg, har det vært arbeidet i ulike internasjonale og nasjonale fora for å komme frem til en ny museumsdefinisjon. Etter å ha fulgt denne prosessen gjennom disse årene var det derfor interessant å følge avslutningen i Praha.

Den gamle definisjonen fra 2007 var slik:

“A museum is a non-profit, permanent institution in the service of society and its development, open to the public, which acquires, conserves, researches, communicates and exhibits the tangible and intangible heritage of humanity and its environment for the purposes of education, study and enjoyment.”

Definisjonen som ble vedtatt i Praha i 2022 er som følger:

“A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing.”

Det er flere interessante endringer i den nye definisjonen. Flere representanter fra det som ofte omtales som det globale sør uttrykte for eksempel at selv om den den nye definisjonen tar skritt i riktig retning med tanke på de-kolonialisering, mener de at den ikke går langt nok.

Et eksempel som ble en del av plenumsdiskusjonen i Praha, var valget med å sette researches for collects. Dette er et brudd med tidligere tradisjoner, men nettopp i tråd med ønsket om å forske, undersøke før man samler inn. Vi som museumsansatte må spørre oss selv: er det virkelig nødvendig å samle?

Videre har den nye definisjonen tatt inn over seg at museer ikke bare skal være åpne for publikum, men også inkluderende og skal fremelske mangfold og bærekraft. ICOM har også valgt å understreke at alle museer skal arbeide profesjonelt og etisk. Dette kan oppleves som selvsagtheter, men det vil bli interessant om dette vil få konsekvenser i fremtiden. Et annet tillegg er det at They operate … with the cooperation of communities. Det blir spennende å se hvordan dette oversettes til norsk. Det er lett å tenke at dette handler om lokalsamfunn, men det er ikke nødvendigvis ikke synonymt, for det første har man ikke valgt å ta med local og det engelske communities har en videre betydning enn det norsk samfunn. For meg synes det imidlertid som om ICOM beveger seg, om enn svært sakte, i riktig retning og peker ut en retning som er god og veiledende for oss som museumsansatte.

ICOM Nord

ICOM har et system med internasjonale komiteer, for ulike fag, faste komiteer, nasjonale komiteer og i tillegg regionale allianser. Under konferansen i Praha ble den regionale alliansen ICOM Nord dannet av nasjonalkomiteene fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Alliansens styre blir oppnevnt av styrene i de respektive nasjonalkomiteene. Leder av ICOM Norge, Atle Ove Martinussen, signerte stiftelsesdokumentet på vegne av Norge.

NATHIST

Etter å nylig å ha skiftet jobb til et museum som også har naturhistorie som en del av vår formålsparagraf valgte jeg å følge konferansen til ICOM Natural History International Commitee (NATHIST). Årets konferanse for NATHIST var felles med UMAC (International Committee for University Museums and Collections), ICR (International Committee for Regional Museums) og ICME (International Committee for Museums and Collections of Ethnography). Dette gjorde naturlig nok at tematikken for konferansen blei bredere, men også at den ble noe mindre spisset, og det ble relativt få innlegg fra hver komite. Derfor ble det først mot slutten av konferansen under det som går under navnet off-site meeting og ekskursjonen at det ble lettere å komme i kontakt med kolleger fra naturhistoriske museer.

En møtedag for NATHIST var lagt til det tsjekkiske nasjonalmuseets naturhistoriske avdeling. Ved siden av faglige diskusjoner rundt Nagoya-protokollen og lovverk rundt meteoritter var det omvisning i utstillingene som var totalrenoverte i løpet av det siste året. Museet holder til i en ærverdig historiske sentralt plassert i Praha, men alle de utfordringer det medfører. Museet hadde flere steder valgt å beholde de historiske montrene som er så klassiske for de gamle naturhistoriske museene, slik vi også finner i det nyrenoverte Brøggers hus ved UiO.

Utstillingen tar i stor bruk av modeller, diorama, visualiseringer, bruk av lyseffekter og digitale virkemidler uten at dette virker påtrengende. I sum opplevdes utstillingen som vellykket.

Avslutningen på konferansen var NATHIST’s ekskursjon med museumstoget til Brno. Han som regnes som genetikkens far, Georg Mendel kom fra Brno og var prest og munk der. Hans klassiske forsøk med erteblomster la grunnlaget for grunnlaget for oppdagelsen av DNA, den moderne genetikken, og forståelsen og beviset for Darwins evolusjonslære. Besøket belyste Mendels liv fra mange hold og var en interessant avslutning på konferansen, med museumsdirektøren i tidsriktig bekledning fra seint 1800-tall, som vist på bildet.

Kathrin Pabst
førstekonservator NMF, Vest-Agder-museet
prosjektleder, IKS//Identity on the Line

Som Chair av IC Ethics, ICOMs International Committee on Ethical Dilemmas, var generalkonferansen for egen del først og fremst knyttet til en mengde møter og samtaler med styremedlemmer og kollegaer fra andre komiteer. Men i tillegg hadde jeg ganske høye forventninger til felles møter og diskusjoner i salen. Jeg håpet at museumsprofesjonen vår ville ta et tydelig retningsskifte – fra nokså kranglete, lukket og ullen til konstruktiv diskuterende, transparent og ambisiøst. Det ble ikke helt slikt. Selv om det var en del lyspunkter.

Ny museumsdefinisjon, en fornyelse av ICOMs Executive Board og en ny president

La oss ta lyspunktene først. En ny museumsdefinisjon ble godkjent, med så stor margin at det nesten var skremmende å oppleve enigheten på tvers av landene og komiteene. Velfortjente lovord kom på rekke og rad – prosessen hadde vært ryddig, inkluderende og transparent – samtidig som forskjellen til det komplette kaoset som herjet i en lignende sal med nesten de samme folkene for tre år siden i Kyoto, neppe kunne være større. I Kyoto var det ingen enighet, frontene ble steilere og steilere og temperaturen fortløpende høyere. Det resulterte til slutt i den største krisen som ICOM hadde opplevd noensinne, en president som trakk seg, flere resignasjoner av medlemmer av the Executive Board (EB), ICOMs høyeste styringsorgan, og eksterne undersøkelser og rapporter som konstaterte blant annet en signifikant mistillit blant medlemmer. Og nå denne konforme enigheten? Det hele var altfor vennlig, for snilt, for høflig til at det kunne kalles gode profesjonelle diskusjoner og meningsutvekslinger.

Ettersom oppryddingen ble avsluttet i forkant av generalforsamlingen, ventet jeg i spenning på å se hvem som ville bli valgt til nye styremedlemmer av EB – det er tross alt disse som sammen med presidenten vil kunne møte eller ignorere medlemmers ønsker om mer åpenhet og transparens innad i ICOM. Når valgresultatene ble presentert, ble jeg lettet. Mange av de nyvalgte styremedlemmer vil jobbe for nettopp mer åpenhet, transparens og en ytterlige opprydding innad i organisasjonen. Samtidig tilsier kombinasjonen av karakterer og meninger at det neppe blir en enkel jobb for den nyvalgte presidenten, Emma Nardi, å lede gruppen. Få har bedre personlige forutsetninger enn henne, som virkelig ønsker å føre organisasjonen i en ny retning. Men det vil kreve en god del arbeid med å endre noen grunnleggende organisatoriske strukturer av ICOM, før hun vil kunne oppnå resultatene hun har lovet.

En ny strategisk plan uten visjon

Mest skuffende var kanskje et dokument som skal stadfeste veien vår museumsprofesjon skal ta de neste årene: The Strategic Plan 2022-2028. Den manglet rett og slett en tydelig visjon, et ambisiøst mål formulert så konkret at det begeistrer, engasjerer og motiverer. Riktignok er mange viktige arbeidsområder og mål nevnt, men ikke et ord om de mange utfordringene vi står overfor når det kommer til økende press fra omverden, nasjonalistiske tendenser i mange land, politiske høyrerykk og maktmisbruk innad i institusjonene.

Etter at den strategiske planen ble presentert, leste IC Ethics opp et statement i salen; som – oversatt til norsk – lyder omtrent slikt:

            Regine Schulz, nylig avgått Chair av Advisory Council, sa i en av                      hennes taler de siste dagene at museer og museumsprofesjonelle –                vi! – bringer verden inn i vår profesjon og påvirker verden ved å                      sette viktige aspekter på dagsorden. Vi kan gjøre en forskjell, sa                      hun, og hun har selvsagt helt rett.

            Vi foreslår, ønsker oss, krever!, at vi blir mer klare og direkte når                      vårt samfunnsoppdrag og våre kjerneverdier er under press; fra                      institusjoner, samfunn, nasjoner, og for den saks skyld alle oss, for                  eksempel, når våre felles naturressurser brukes opp og ødelegges.                  Det er rettferdighet dette handler om; sosial rettferdighet, kulturell              rettferdighet og rettferdighet når det kommer til klima og miljø.  

            Vi forventer at vår profesjon adresserer klart og tydelig alt politisk                press som utøves på museer og museumsprofesjonelle; press som                    setter vår profesjonelle uavhengighet og integritet i fare. Vi                                forventer at vi mer klart og tydelig fordømmer et hvert brudd på                    menneskerettigheter, tilsidesettelse av våre etiske standarder og                    maktmisbruk av posisjoner – også innenfor vår egen organisasjon –,              ødeleggelser av kulturarv, og ny-kolonialismen, for å nevne kun                      noen få av de utfordringene vi står overfor.

            Vi er langt fra å nå potensialet av makten museer faktisk kan ha. La              oss derfor benytte denne konferansen – som tross alt har tittelen                    «The Power of Museums» – til endelig å begynne å bruke den!

Arnfinn Stendahl Rokne
direktør, Ringve Musikkmuseum/ Rockheim -det nasjonale museet for populærmusikk

Rundt år 2000 studerte eg Museum Studies ved University of Leicester. Den første artikkelen i den første sesjonen handla om museumsdefinisjonen – kva er me og kva gjer me som fagleg fellesskap i verda? Eg tenkte ikkje så mykje på kor definisjonen kom frå akkurat då. Tok vel meire for gitt at kloke hoder ein gang for lenge sidan tenkte ut dette, og at det berre er noko me forheldt oss til. Spol fram til 2022 og eg sitt saman med eit par tusen andre museumskollegaer frå heile verda i ein konferansesal i Praha. «We have a new museum definition» kjem det begeistra frå Alberto Garlandini – avtroppande leiar for ICOM. Salen reiser seg, applausen er rungande. I eit par minutt står me saman og klappar. Klappar og kjenner at noko stort er oppnådd. At alt som vart sagt i timen før vedtaket stemte. At sidan forrige forslag i Kyoto har me jobba saman for å finne noko me kan einast om på tvers av kulturar, politiske system, økonomiske faktorar, identitetar, kolonialistisk og imperialistisk historie. Før avstemminga og før debatten fekk me ein gjennomgang av prosessen fram til den nye definisjonen. Eg har nok vore lite involvert i min kvardag, men det var både lærerikt og inspirerande å sjå korleis ICOM gjennom 18 månader har kjørt ein stringent prosess med medverking i alle ledd. Gjennomgangen av prosessen gav oss bakgrunn for å forstå orda som er brukt i definisjonen og ikkje minst ein tryggheit på at kvart einaste ord er gjennomdiskutert – både på meiningsinnhald og rekkefølge. Tusenvis av museum i fleire hundre land er hørt gjennom prosessen. Nasjonale og internasjonale fagkomitear har gitt sine innspill. Det er gjort analyser og sett på samfunnstrendar. Det har vore avstemmingar og det har blitt jobba masse digitalt både på grunn av pandemien og fordi me rett og slett er sprett over heile verda. Eg var ikkje på forrige møte i Kyoto. Eg har faktisk ikkje vore på ICOM-møter i det heile tatt før. Men eg har fått med meg debatten, og det som var interessant var å sjå korleis det forrige forslaget har utvida rommet for å snakke om kva eit museum er. Ved å strekke det såpass langt, i alle fall for mange, i forslaget som ikkje vart vedtatt opplever eg at diskusjonsrommet vart større. Sjølv om forslaget frå 2019 ikkje vart vedtatt, vart ein tvunge til å ta stilling til dei meir politiske og etiske sidene ved å drifte og utvikle museum. Det har gitt oss ein definisjon som eg trur er meire dristig og meire samfunnrelevant enn ein definisjon som ikkje hatt tatt yttersvingen om forrige forslag. Eg meiner også at forslaget tvang fram ein mykje meire inkluderande prosess enn det elles ville blitt. Om me skal koma vidare som globalt fellesskap, må me dele både visjonane, ambisjonane og definisjonen. Den einaste måten å klare det på er å snakke saman. Bryte meiningar og forsøke å forstå kvarandre. Det er hardt arbeid og det krever mykje av alle som er involvert, men med krig, polarisering og truslar mot demokratiet som bakteppe, blir det berre enda meir meiningsfullt og viktig å møtes på tvers av alle skillelinjer og stake ut ein veg vidare saman. Eg trur det var derfor me klappa så lenge etter eit nesten einstemmig vedtak. Ikkje fordi det var enkelt og fordi alle er rørande einige om alt, men fordi me kjenner at me står for verdiar som me skal bruke i kampen mot kreftene som vil bryte ned kunnskap, ytringsfriheit og opne demokrati. Det er krafta i dialog, krafta i å tole ueinigheit, krafta i å tørre snakke om vanskeleg historie, krafta i å alltid tørre å sjå på historia på nytt, krafta i å lage møteplassar i samfunnet, krafta i kunnskap og krafta i å sjå framover. Dét er krafta til musea!

No skal kvart land ta same runden. Definisjonen skal oversettast. Ord skal kløyvast, og inni dei skal me finne forståingar som sett oss i stand til å forstå oss sjølv og forstå verda rundt oss.

Etter applausen, småpratinge og skulderklappinga gav eg eit lite nikk til meg sjølv for over tjue år sidan. Slik lagast ein definisjon. Husk at du var der når det skjedde, og husk at det alltid er menneska som møtast og definerer verda i lag eller for kvarandre.

CIMCIM – International Committee for Museums and Collections of Instruments and Music

Eg har jobba som leiar for dei nasjonale musikkmusea Ringve og Rockheim i halvtanna år. CIMCIM har vore ein gjengangar både i fagprat og småprat. Endeleg fekk eg møte dette forumet og koma inn i viktige diskusjonar om samlingar og utvikling av musikkmuseum. Me gjekk gjennom samlingar i Sør-Amerika, diskuterte det siste innan nomenklatur, fekk info om ulike prosjekt frå fleire museum og ikkje minst tid til å snakke saman. Målet mitt var å begynne å bygge nettverk med museum som me kan samarbeide med, og det vart oppretta fleire kontaktar som er følgt opp etterpå. Og ein ting til. Eg fekk bekrefta at konservatorane på min arbeidsplass er internasjonalt anerkjent. «Hels til han og hels til ho. Skulle så gjerne hatt dei her, no er det for lenge sidan sist, ho har betydd mykje for meg som fagperson, han har vore viktig for vårt arbeid med nomenklatur og samlingutvikling». Møter med fagfellar kan gjera oss meire synleg for oss sjølv, og eg kjem tilbake med enda litt høgare respekt for mine kollegaer sitt faglege arbeid.

På dagen då dei internasjonale komiteane møttest aleine gjorde eg ei blemme. Eg skulle vore med CIMCIM, men valte heller å delta på INTERCOM – International Committee for Museum Management fordi mitt fagområde er museumsleiing meire enn musikkvitenskap. Denne samlinga opplevde eg som unyttig. Eg trudde me skulle snakke om utfordringar som museumsleiarar, men opplevde ein skrytefest frå museum som ville snakke om eigen fortreffeligheit. Etter to timar gikk eg i staden på Kunsthallen og fikk oppleve elektronisk kunst frå dei siste hundre åra. Svært inspirerande og nyttig med tanke på utvikling av utstillingar på eige museum. Etterpå gikk eg på musikkmuseet i Praha i tre timar. Museet er nokså tradisjonelt med tanke på utstillingar, men med svært spennande gjenstandar og fiffige grep i ei barneutstilling som kombinerte musikk og zoologi. Eg observerte fleire familiar under besøket og kombinasjonar som utstoppa svane, lyd og bilde frå Svanesjøen og ballettdansing engasjerte dei minste. Ein klok måte å si noko om kva musikk er, kva som kan inspirere komponistar og kva du kan undersøke i naturen sjølv. Monter og instrument vart gjennomfotografert og utstillingar vart saumfart. Eg skulle sjølvsagt fått snakka meir med ansatte, men det vart lite av det denne gangen. Besøket var uansett svært nyttig, og med ei nyåpna hovedutstilling på Ringve – Lydspor – som referanse gav besøket stor verdi for meg og for våre diskusjonar om vidare utvikling av både Ringve og Rockheim.

Epilog

Dagen etter vedtaket om ny museumsdefinisjon ruslar eg ned frå slottet i Praha. Eg går forbi eit vindu der det står KGB Muzeum og tenker at det kan jo vera interessant. Ein time seinare kjem eg ut igjen. Fortumla. Det handla ikkje så mykje om KGB – meire om å ta livet av fiendar på brutalt vis. Og at det meste du har hørt om Sovjetunionen er ein konspirasjon. Formidling utført med aggresjon og store ord. Ingen nyansar, ingen etiske refleksjonar, ingen dialog eller referansar. Berre ein påståeleg fyr som har samla litt ting her og der og som insisterer på si høgst personlege forståing av fortida og samtida. Ein som kjefter på deg når du stiller feil spørsmål. Eg var per definisjon ikkje på eit museum – heldigvis finnast det ei rettesnor for kva me er og ikkje er. Heldigvis er krafta i musea sterkare enn spinnville enkelmannforetak som sett opp surrealistiske drapsshow i ei sidegate i Praha.

Takk for støtta, ICOM Norge. Konferansen var så mykje meir enn det eg skriv om her, og det bruker eg stadig i mitt museumsarbeid.

Rune Holbek
Seniorrådgiver, Agder fylkeskommune

I denne rapporten vil jeg fortelle om Det nasjonale minnesmerket for heltene etter Heydrich-terroren i Praha, og dets betydning for demokrati og frihet. Opplevelsen etter besøket på dette museet ble ekstra sterkt for meg etter den Russiske invasjonen av Ukraina.

Om minnesmerket
Det nasjonale minnesmerket over heltene etter Heydrich-tertroren i Praha og tidligere Tjekkoslovakia, er plassert under den ortodokse katedralen St. Cyril og Methodius i Resslova-gaten. Minneutstillingen ble designet og installert av Military History Institute Prague.

Nasjonalt minnesmerke etter Heydrich-terrorens helter, er et sted for forsoning og ettertanke ved den ortodokse katedralen St. Cyril og Methodius. Museet ble opprettet i 1995 av Jaroslav og Eva Šuvarský. Museet ble bygget som et nytt rom ved siden av den opprinnelige underjordiske kjelleren. Den nye hallen har vært knyttet til selve krypten siden gjenoppbyggingsprosjektet ble fullført i 1995. Museum og minnesmerke i krypten er ble et minnested, som bevarer minnet om syv tsjekkoslovakiske fallskjermjegere som kjempet og falt i kamp mot store tyske nazistyrker den 18. juni 1942.

Attentatet
Syv tsjekkoslovakiske soldater fant gjemmested i krypten til St. Cyril og Methodius etter attentatet på Reinhard Heydrich. Jan Kubiš og Josef Gabčík gjennomførte attentatet den 27. mai 1942 i nærheten av Kobylisy, og begge var blant de syv mennene som søkte tilflukt i krypten. Attentatet ble senere kalt “Heydrichs terror”.

Utstillingen
Nåværende utstilling ble installert av Military History Institute Prague i 2010. Fra 2017 har Military History Institute Prague hatt ansvar for museet og minnesmerket. Utstillingen følger de viktigste historiske begivenhetene fra München-avtalen i 1938 til kampen i katedralen og krypten i 1942. Besøkende kan følge historier om protektoratet Böhmen og Moravie, Heydrichs handlinger, spesialtrening av tsjekkoslovakiske soldater i Skottland, familier til motstandsmedlemmer, og den ortodokse kirken og alle hjelpere samt historien om Lidice-landsbyen som ble brent av nazistene 10. juni 1942. Utstillingen er på tsjekkisk og engelsk fullført av tidstypiske utstillinger og audiovisuelt materiale.

Krypten i seg selv representerer et minnested over de syv falne soldatene, og hele utstillingen ender der. Utstillingen i selve krypten er dekorert av syv byster av alle syv fallskjermjegere med curriculum vitae laget av billedhugger Milan Benda.

Hvorfor er dette et viktig sted og minnesmerke i dag?
Når en går inn i utstillingen og får hele historien fortalt på stedet hvor alle syv fallskjermsoldatene falt, blir historien veldig ekte og nær. Museet og krypten utgjør to relativt små rom. Effektene og måten utstillingen er bygget opp på bidrar til å forsterke opplevelsen, og historien blir veldig nær selv om dette skjedde for 80 år siden. Det heltemotet som ble utvist av soldatene har en veldig sterk overføringsverdi til oss som lever i dag. Demokrati og frihet er ikke noe vi kan ta for gitt, selv i vår del av verden. Krigen i Ukraina som bakteppe da jeg besøkte utstillingen og med koblinger til min egen families historie fra andre verdenskrig gjorde det enda mer klart for meg at demokrati og frihet ikke er noe en får, men noe som en må kjempe for hele tiden. Vi skal kunne tilgi grusomheter mot menneskeheten, men vi skal aldri glemme. Det er det dette museet gjør, de forteller en viktig historie som er universell i dag og i fremtida. De som ofret livet for frihet og demokrati blir aldri glemt!

 

 

Marianne A. Olsen
Direktør, Perspektivet Museum

Jeg har arbeidet i museum gjennom mange år, men dessverre aldri engasjert meg i ICOM. En viktig del av oppholdet var derfor å få et bedre innblikk i organisasjonen, og forsøke å finne ut hvor jeg og min arbeidsplass Perspektivet Museum, passet inn. 

Konferansen hadde tittelen «Power of museums», noe som underbygger en global bevegelse mot at museene nå skal vende seg utover fremfor innover. I en verden preget av miljøkrise, krig, pandemi og ulikhet er det viktig å ta en samfunnsrolle og være bevisst på museenes makt og kraft. Blant hovedsesjonene likte jeg spesielt godt bolken «Sustainability: Museums and resilience» tirsdag formiddag. Keynote var Hilda Flavia Nakabuye, en ung klima- og rettferdighetskjemper, som har startet opp The Friday for Future movement i Uganda. Organisasjonen arbeider blant annet for å redde Viktoriasjøen, og har over 50 000 unge medlemmer. Nakabuye var en sterk, ung stemme, og for egen del minnet hun meg om hvor viktig det er å ivareta unge menneskers engasjement og kraft i museene. Vi må lytte, og vi må rekruttere de inn i stillinger. En annen sterk stemme i samme sesjon var økolog og konservator Mordecai Ogada fra Kenya. Han la vekt på hvordan man fremdeles i vestlige land ser på Afrika med et blikk utenfra, som et sted bestående av ressurser fremfor mennesker, og at man anser den største kompetansen på sør for å ligge i nord. 

 Som de fleste andre deltakerne hadde jeg før generalkonferansen fått referert diskusjonen rundt ny museumsdefinisjon i Kyoto i 2019. Denne gangen var det bare lovord og takketaler da definisjonen skulle vedtas, og i forhold til museenes makt og kraft hadde jeg en sammensatt opplevelse av det som skjedde. På den ene siden ble jeg veldig imponert over 

prosessen som hadde foregått, hvor demokratisk og inkluderende den var, og at man hadde klart å komme frem til en ny definisjon som skal gjelde globalt. Samtidig ble jeg litt urolig over hvor lang tid prosessen har tatt, for skal man få til handling, eksempelvis knyttet til miljø, er et slikt tempo problematisk. Som det ble understreket fra salen er det å viktig å få definisjonen oversatt til ulike språk, og at den implementeres, ikke bare i museer verden over, men også på statsnivå i ulike land. 

Jeg var lenge usikker på hvilken komite jeg skulle følge, men valgte CAMOC: International commitee for the collections and acticvities of museums of cities. Dette skulle vise seg å være et godt valg. Komiteen hadde lagt opp til et eget underseminar med tittelen Museums, Citizens and Urban sustainability, og spesielt opplevde jeg torsdagens program som svært nyttig. Da reiste vi med t-bane og buss til et nydelig slott eid av Prague City Museum, og her hadde vi hele dagen sammen med korte foredrag og diskusjoner rundt hvordan museer kan bidra til å skape sosial bærekraft i urbane rom. Mange byer og museer var av en helt annen størrelse enn Tromsø og Perspektivet, men innlegg og samtaler føltes likevel relevant. Felles for mye av det som ble presentert var at man satte mennesker og ikke gjenstander i sentrum, og flere var opptatt av å spille en rolle for mennesker som ikke nødvendigvis oppsøkte museet. Et eksempel på dette var James Horton fra New York City Museum. I forbindelse med at museet i 2023 fyller 100 år ønsker de å skape et mer inkluderende museum, der blant annet unge mennesker og de som lever nederst på rangstigen opplever museet som sitt. De hadde derfor satt i gang ambassadørprogram både for voksne og unge. Programmene er omfattende, og bare ungdomsdelen involverer nærmere 100 mennesker som gjennomgår et seks-ukers program innenfor ulike kunstarter. Fra eget ståsted tenker jeg at det er mulig å få inspirasjon av prosjektet, uten at det trenger å være så omfattende. Det er viktig for ulike mennesker å få eierskap til museet, og at de er med på å synliggjøre det overfor sine miljøer. Andre innlegg handlet om alt fra deltakende kunst for demente i Lisboa (Portugal) til hvordan museet kan ta en rolle i unge menneskers eierskap til byrommet i Chang May (Thailand). 

På CAMOC-seminaret hadde jeg og min kollega fra Perspektivet Museum nyttige og hyggelige samtaler med museumskollegaer fra hele verden. Det hadde vi også på flere kveldsarrangementer, som Opening Party, Museums Night og under Flag Reley Party. Etter to år med pandemi og begrenset internasjonal kontakt, var det både for oss og andre et stort behov for å møtes og utveksle erfaringer. 

Det sterkeste inntrykket fra hele museumskonferansen er nok likevel fra et stille besøk i den gamle, jødiske synagogen Pinkasovey under museumsnatten. Alle veggene var fylt med navn og årstall for fødsel og død, bare rolige stemmer, som trolig leste opp navn og dødsdag, vekslet med tradisjonell musikk. Ellers var det ingen forklaring, for forklaring trengtes ikke. Så enkelt, og så utrolig sterkt. 

Det var svært givende å få delta på ICOM sin konferanse i Praha, og jeg håper å kunne engasjere meg mer, spesielt i CAMOC. Takk for nyttig reisestøtte!