Stein Adler Bernhoft
Utstillingsarkitekt, MiST

Jeg hadde gleden i å delta på ICOM sin 26. generalforsamling i Praha 20.-28. august 2022. I hovedsak fulgte jeg programmet til den internasjonale ICOM-komiteen ICAMT, som er forkortelsen for International Committee for Architecture and Museum Techniques. (Jeg var tidligere styremedlem i denne komiteen, fra 2007 og frem til 2019, derav sekretær i 6 år).

I tillegg til hovedprogrammet for selve generalkonferansen, hadde ICAMT sitt eget program, som også denne gangen var fullspekket med se- og hørverdige presentasjoner med fokus på utstillingsdesign, belysning, museumsarkitektur og med et bærekrafts-perspektiv innen dette feltet. Rundt 25 presentasjoner ble avholdt av deltakere fra bl.a. Sverige, England, Nederland, Tyskland, Portugal, Tsjekkia, Italia, Ukraina, Georgia, Litauen, Iran, USA, Japan, Taiwan, Korea og Brasil. Alle med stor entusiasme, og med nye blikk på hvordan å utforme utstillinger basert på en tilbakelagt korona-epidemi som kanskje lærte oss å tenke mer alternativt. Og ikke minst ta i bruk ny teknologi, som mange av oss har blitt nødt til å tilegne oss de to siste årene. Det var tydelig at alle var «sultne» på å atter kunne møtes fysisk, med tid til de gode diskusjonene ansikt til ansikt.

En ICAMT presentasjon som virkelig pekte seg ut og berørte samtlige, var fra venn og museumskollega fra Kyiv i Ukraina;  Vasyl Rozhko. Jeg husker han særlig godt fra en tidligere ICAMT-samling i Tbilisi i Georgia, der han hadde en sterk presentasjon omkring etableringen av et frihetsmuseum i Kyiv, like etter oppstanden på Majdan-plassen i 2014. Han var da selv aktivist i de dramatiske demonstrasjonene, men hadde samtidig med seg «museumstanken» oppe i det hele. Dette medførte at han og hans venner dokumenterte hendelsene, og samlet inn «alt» av relevante gjenstander etter opptøyene på Majdan-plassen for ettertiden. Museet ble senere til virkelighet, og kan forhåpentligvis besøkes når krigen i Ukraina en gang er over.

Vazyl Rozko sin presentasjon i Praha var enda mer gripende og dramatisk enn den forrige. Midt oppe i den pågående krigen i Ukraina, så samler han og andre inn, og sikrer gjenstander fra museer, kirker og andre kulturinstitusjoner, slik at skadeomfanget kan begrenses mest mulig. Dette er et farlig arbeid midt oppe i en pågående krig, og må hele tiden samordnes med de ukrainske militære, i forhold til adgang og ikke minst sikkerhet med tanke på miner og andre sprenglegemer. Noe av det mest imponerende han presenterte for oss, var en pågående 3D-skanning av bygninger med ulikt skadeomfang. Da flyes det droner som foretar skanning, både inne i ruiner og sett fra luften. Alt for å dokumentere bygninger og interiør, for i etterkant å utarbeide 3D-modeller til bruk i en seinere rekonstruksjon og oppbygging. Akkurat det å fly droner under en pågående krig er ikke ufarlig, da disse fort kan forveksles med militære droner, og dermed skytes ned.

Siden jeg kjenner Vazyl litt personlig, tillot jeg meg å spørre om han ikke var pliktig til å delta som soldat i krigen? Selv om han er en mann tidlig i 30-årene, hadde han enn så lenge, sluppet å la seg innrullere i hæren. Trolig basert på at myndighetene ser den store nytteverdien i arbeidet han og andre gjør, med å sikre noen av landets kulturskatter for fremtiden. Jeg vil prøve å holde kontakten med Vazyl fremover, for en videre oppdatering på dette viktige kulturarbeidet han gjør. Vazyl nevnte spesifikt at ICOM Danmark hadde bidratt i arbeidet hans, ved å sende nedover store lass med bobleplast, emballasje, matter mm. til sikring, beskyttelse og oppbevaring av museale gjenstander på et best mulig vis.

Av andre presentasjoner som er verd å nevne, er «How to make an UNSUSTAINABLE Exhibition». Presentert av Mårten Janson fra Stockholm. Her snues begrepene på hodet på et humoristisk og lærerikt vis. Alt sett i forhold til hva man ikke bør velge av materialer etc. i et utstillingsprosjekt, basert på hans tidligere produksjoner, og med et åpenhjertet forsøk på å estimere egne «fotavtrykk på sine gamle synder»…

Som alltid hadde også ICAMT satt av tid til egne ekskursjoner og flere «back stage» besøk på ulike kulturinstitusjoner og museer i Praha-området. De utvalgte denne gangen var DOX, (senter for samtidskunst), beliggende i et tidligere industriområde som har blitt «hot», med flere andre kulturinstitusjoner, der mange er av den mer «alternative» sorten. Deretter videre i egen, chartret «Arkitekturtrikk» til CAMP arkitektursenter. Trikken er faktisk eid og driftet av CAMP (!), og brukes til omvisningsturer til severdige bygninger i Praha. CAMP er etablert i en typisk 60-talls bygning, med store glassfasader, tegnet av den kjente tsjekkiske modernist-arkitekten Karel Prager. Siste stopp for ICAMT-gruppen var i den nyåpnete Kunsthalle Praha. (Mer om sistnevnte seinere i artikkelen).

Nevner også at det ble også arrangert en egen togtur til byen Brno, med egne omvisninger bl.a. i Villa Tugendhat. Sistnevnte er tegnet av arkitekt Ludwig Mies van der Rohe, og oppført i tidsrommet 1929-1930. Denne villaen står i dag på UNESCO World Heritage List. På grunn av begrenset deltakerantall, fikk jeg dessverre ikke anledning å besøke denne unike villaen, men satser på en ny mulighet seinere en gang.

Av de foran nevnte institusjonene, vil jeg spesielt trekke frem Kunsthalle Praha i denne reiserapporten. Dette fordi museets direktør Ivana Goossen presenterte planene for denne kunsthallen for ICAMT under forrige generalforsamling i Kyoto. Husker dette som et spennende prosjekt, og det var en stor glede å endelig å kunne besøke den nye institusjonen for å oppleve og bedømme det ferdige resultatet. Jeg ble ikke skuffet!

Kunsthalle Praha er etablert i den tidligere Zenger-trafostasjonen, som betjente byens trikker med strøm. Etter at bygningen mistet sin opprinnelige funksjonen, og forfalt, ble den oppkjøpt av et velstående kunstsamler-par fra Praha:  Pavlina og Petr Pudil  via The Family Pudil Foundation.

De hadde lenge ønsket å etablere en egen kunsthall i Praha, og da sjansen til å kjøpe denne bygningen dukket opp, måtte de bare slå til! Kunsthallen ligger vakkert til, i Malà Strana-distriktet, plassert på siden, og litt nedenfor den store og kjente og borgen på høydedraget i Praha.

Bygningen sett utenfra er mer eller mindre som den en gang var, og kun en nybygget rampe for adkomst i frontfasaden er tilført. Innvendig derimot er det meste nytt og oppgradert, og bakenfor hovedbygningen er det tilført utvidelser for å oppnå et størst mulig utstillingsareal, med generøse takhøyder. Studerer man detaljer og overganger over alt innvendig, ser en fort at her er det lagt ned mye (kostbart) presisjonsarbeid, selv om utrykket er enkelt og minimalistisk. Planløsning innvendig var også spennende, fordelt på flere plan, med noen «skjulte» rom-soner, og andre soner med fint innsyn mot tilstøtende utstillingsareal. Totalsummen for prosjektet kom på over 350 millioner… (omregnet i norske kroner).

Utstillingen som fyller nesten hele museet nå heter: KINETISMUS, -100 Years of Electricity in Art. Hvilket annet tema kan vel fylle en tidligere trafostasjon, enn dette …?!

Som en liten kuriositet kan det nevnes at på 30-tallet skulle trafo-stasjonen få oppmontert noen neon-lysskulpturer som utsmykking på fasaden, skapt av den tsjekkiske kunstneren Zdenek Pesanak. Disse ble i forkant utstilt i Paris, og forsvant derfra på uforklarlig vis… og kom aldri tilbake til Praha. Som en liten «trøst» har et annet av Pesanek sine hovedverk, «The Spa Fountain» fra 1936-1937, en sentral plassering i dagens utstilling. Et spennende verk med pulserende, innvendig belysning, som kun tennes hvert 20. minutt…

Utstillingen KINETISMUS, -100 Years of Electricity in Art.er en hyllest til bruken av elektrisitet, lys, lyd og bevegelse i kunsten. Begrepet oppstod 1920-tallet, der pionerer som Làszlo Moholy-Nagy, Marcel Duchamp og Man Ray m.fl. stod sentralt.

Utstillingsverkene i KENETISMUS strekker seg fra 1920-tallet og helt frem til i dag, med data-basert kunst og installasjoner av mange kjente, (og for min del), ukjente kunstnere. Mange av dem med spennende optiske illusjoner og bruk av skygge-effekter som oppstår på grunn av saktegående, mekaniske bevegelser i verkene. Flere av verkene hadde også lyd som et bærende element. Det var i tillegg etablert større frittstående kuber man kunne gå inn i, med optiske illusjoner, lyd og projiseringer, som gjorde at man ble en interaktiv «del» av kunstverket. Et annet sted kunne en skape sine egne «kunstverk» på stor interaktive LED-vegg, ved å jobbe på en taktil skjerm med mange ulike effekter som kunne legges til og forsterkes. Alt i alt en virkelig interaktiv utstillingsopplevelse, med mange «hands on» muligheter, til glede og undring for besøkende i alle aldersgrupper.

KINETISMUS og Kunsthalle Praha var faktisk så bra, at jeg også måtte avlegge et nytt besøk dagen etterpå for kunne «fordøye» alt, og ikke minst få handlet litt i den utsøkte museumsbutikken.

Det kanskje sterkeste, og mest sanselige opplevelsen for min del i Kunsthalle Praha, var video-verket av kunstneren William Kentridge, kalt «Notes Towards a Model Opera», fra 2015.

Kunstneren Kentridge er født i Sør-Afrika i 1955, (av hvite foreldre), er kjent for sine eminente kulltegninger i store formater, som han stiller ut på gallerivegger, men vel så ofte bruker i sine meget personlige animasjoner og video-kunstverk.

Dette 12 minutter lange video-verket viser to afrikanske ballettdansere i en «setting» tatt fra den kinesiske kultur-revolusjonen på Mao sin tid, koblet opp mot Afrika og projisert på tre store vegger. Alt skjer i stort tempo, med grasiøse bevegelser, der gamle kinesiske og afrikanske kart og skrifttegn haster forbi som et «bakteppe», samtididig som danserne med flagg og våpen i hendene beveger seg på et grasiøst, men «krigersk» vis. Og hele tiden spilles det høylydt en litt «småsur» utgave av «Internasjonalen»…

Verket kan sikkert tolkes på mange vis, men selv fikk jeg sterke assosiasjoner til dagens kinesiske og pragmatiske ny-kolonialisering av Afrika, (og andre steder i verden), med oppkjøp av naturressurser og landområder, parallelt med et uttrykk for et sterkere, stoltere og mer «up coming» Afrika, som gjør revolt i forhold til tidligere europeisk kolonialisering.

«Notes towards an Opera» er et verk som vil bli husket lenge for min del….

PS! Sjekk gjerne ut denne «godbiten», og andre av Kentridge sine verk på Youtube!