Marianne Løken, ph.d.
Forskningsdirektør og leder av Borgarsyssel Museum i Østfoldmuseene

Forventningene til min første internasjonale ICOM-konferanse var store. De første dagene innfridde over all forventing. Siste del av konferansen var en gedigen nedtur, men det hadde ingenting med selve arrangementet eller innholdet å gjøre. Årsaken kommer jeg tilbake til avslutningsvis.

Tett program og heseblesende «shopping»

Jeg ankom Praha søndag 21. august for å delta på 26th ICOM General Conference i Praha. Med mange internasjonale konferanser bak meg, både som forsker og byråkrat, har jeg erfart at det lønner seg å legge en «programplan» før avreise, for å unngå å bli overveldet av all kunnskapen som tilbys. Jeg bestemte meg for å lytte til alle plenumsforedrag, bruke pausene til å mingle, delta på diskusjoner om ny museumsdefinisjon og følge sesjoner som i særlig grad tok opp temaer som bærekraft, medvirkning, medborgerskap, folkeforskning og mangfold. Det viste seg å være en god, men hektisk plan. Fra mandag til onsdag shoppet jeg kunnskap, og beveget meg hyppig mellom Chamber Hall, South Hall 2B, South Hall 2A, Small Theatre, Terrace 2 A og B, Meeting Room 1.1., 1.2., 3.3, Room 221, 223, Club A, B, C, D osv. Tror jeg var innom dem alle. Congress Hall ble mitt pusterom og pauserom – et sted jeg kunne trekke meg tilbake, notere og oppsummere inntrykkene underveis, mens folk utvekslet visittkort i de to etasjene med minglerom, ventet på en oppkvikkende kaffe eller trakk frist luft. Apropos luft. Jeg bodde på nærmeste hotell i umiddelbar gangavstand fra konferansesenteret. Beleilig, men litt kjedelig. Mandagens åpningsmarkering på National Technical Museum i sentrum var derfor en kjærkommen «utflukt». Det samme var tirsdagens Museum Night og onsdagens flaggseremoni på Nasjonalmuseet. Full av inntrykk og tannpuss til plingende forespørsler om nye «vennskap» på Facebook, gikk jeg hver kveld til sengs med en opplevelse av at dette var vel anvendt tid.

Motivasjon, inspirasjon og en utløsende demonstrasjon

Til daglig leder jeg Borgarsyssel Museum i tillegg til å være forskningsdirektør i Østfoldmuseene. I vår virksomhet ønsker vi, som så mange andre museer, og løfte frem betydningen av å delta i sivilsamfunnet, være inkluderende – og et sted det er godt å være, både for ansatte, besøkende, frivillige og øvrige samarbeidspartnere. Det var knapt en foredragsholder som ikke tok ord som mangfold eller inkludering i sin munn. Men jeg opplevde at forståelsen av begrepene varierte, selv om alle sa de «rette» tingene. Kanskje var det fordi jeg lyttet ekstra godt (les kritisk) til hvordan ordene ble brukt og operasjonalisert med referanser til museenes praksis og ambisjoner. Jeg forsker selv på og med medvirknings- og mangfoldsperspektiver, Jeg var derfor på jakt etter nye og innovative innganger og referanser. Med noen hederlige unntak uteble de helt store aha-opplevelsene. Men det manglet ikke på inspirerende og velforberedte foredrag både i plenum, i sesjonene og rundborddiskusjonene.

Apropos inspirasjon. En av dem som gjorde stort inntrykk var Hilda Flavia Nakabuye fra Uganda. Hun holdt et flammende innlegg om klimaendringer og betydningen av å involvere ungdom i museenes arbeid med bærekraft. Kunne ikke vært mer enig. Jeg var ei heller den eneste som lot meg begeistre av hennes engasjement og talens innhold. Klimaaktivisten høstet stående applaus fra en full sal med nærmere 2 500 museumsfolk.

Likevel er det et annet menneskemøte under konferansen som har betydd mer for meg personlig. Ikke først og fremst for samtalene vi hadde om mangfold og «co-creation», eller det glitrende innlegget hun holdt om innbyggermedvirkning på den Iranske landsbygda. Men for dialogen vi har hatt i etterkant av konferansen, og som ble utløst av en tragisk hendelse.

I midten av september ble 22 år gamle Jina Mahsa Amini banket opp og arrestert av Irans såkalte moralpoliti for å ha båret hijaben på feil måte. Hendelsen utløste massive demonstrasjoner både i Iran og andre steder i verden – protester som utviklet seg til et nasjonalt opprør. Menneskerettighetsgrupper anslår at cirka 250 personer er drept under demonstrasjonene og at mer enn 12 000 mennesker er blitt arrestert. Kvinnen jeg ble kjent med var fra Iran og bar hijab, uten at jeg reflekterte noe mer over det. Etter at vi kom hjem har vi opprettholdt kontakten og utvekslet tanker om makt, demokrati og museenes samfunnsrolle – konstruktive og inspirerende samtaler som beriker min hverdag som museumsleder og museumsforsker.

Noen avsluttende betraktninger

Konferansen overordnede tema var The Power of Museums. Har museene noe å stille opp med mot regimer som driver systematisk undertrykking av enkelte grupper? Eller sagt på en annen måte; hvordan kan museene bruke sin makt til å synliggjøre undertrykkingen i et samfunn – enten denne foregår åpent eller mer i det skjulte? Den nye museumsdefinisjonen, som ble erklært vedtatt av avtroppende leder Alberto Garlandini til klapp og klem fra salen, understreker betydningen av museene som etiske og profesjonelle kunnskapsorganisasjoner i samfunnet

“A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing.”

Dette tolker jeg som at museene, og alle vi som jobber der, har en etisk og moralsk plikt til å utfordre eksisterende kunnskapsparadigmer.

Vi er alle godt kjent med at det foregår brudd på menneskerettighetene i land som Iran og Qatar m.fl. ICOM General Conference 2025 finner sted i Dubai. De forente arabiske emirater rangerer blant de landene i verden der sivilsamfunnet er mest undertrykket. Dubai er en av de syv emiratene med et styresett som hegner om mange av de samme verdiene som Jina Masha Aminis hjemland. Et lite tankekors.

Jeg skrev innledningsvis at jeg skulle komme tilbake til hvorfor siste del av konferansen ikke innfridde på linje med første del. Svaret kan beskrives med fem bokstaver; COVID. Derfor har jeg lite å berette fra utflukter og museumsbesøk etter konferansedag tre. Men på tross av tre mørklagte dager på hotellrommet var de tre første dagene verdt hele reisen. Ikke minst på grunn av nye bekjentskaper og vennskap, som jeg ikke ville vært foruten.

Tusen takk til ICOM for reisestøtten som muliggjorde en innholdsrik tur med inspirerende menneskemøter i en turbulent tid hvor personlige møter, åpenhet og kommunikasjon er viktigere enn noen gang.

Kristin Nicolaysen
Alta Museum

Jeg reiste med store forventinger både til Praha og ICOM sin generalkonferanse 2022. Første gang for min del, og ifølge med to gode kollegaer, hvorav en av dem var godt kjent med organisasjonen og har vært med på tidligere konferanser i inn- og utland. Takket være henne var vi andre veldig klare for å delta og få denne opplevelsen.

Praha var en flott by å komme til, vennlig og enkel å orientere seg i. Bygninger, mat, klokkespill, opera og utstillinger var nydelig føde for sansene. Det første møtet i kongresshallen var overveldende med den store mengden deltagere og ikke minst de mange spennende forelesningene å velge i. Sosialt sett var jeg ute av trening etter Korona tiden, men ICOM atmosfæren var, til tross størrelsen, varm og preget av åpenhet og nysgjerrighet og lav terskel for å bli kjent. Utrolig berikende å komme hjem med nye kontakter fra Latin Amerika, Italia, Afrika, Slovenia og andre land og kontinenter etter disse dagene. Blant mange interessante inntrykk velger jeg her å skrive om Phaedra Fang fra National Taiwan Museum sitt foredrag: «How does cultural diversity contribute to rasing awarness of sustainability issues?»

Phaedra inspirerte i kraft av sin entusiastiske formidling som helt tydelig bar preg av dypt engasjement i tematikken hun jobber med: Miljø og bærekraft. Særlig var det interessant å høre hvordan utstillinga Sustainable New Year`s Dinner Tables, Dining in the Athropocene, var blitt til og hva hun og kollegaer ønsket å oppnå med denne.

Antroposcen er ikke et begrep eller tematikk jeg direkte har benyttet meg av, men jeg arbeider med temaer som er nærliggende, og er inspirert til å utforske dette videre. Jeg velger å inkludere et sitat av Henrik Hovland Svensen (2016) i samtale med Espen Haakstad: Antropocen omfatter mye mer enn bare klimaendringer. Det handler om vårt forhold til naturen og vår egen historie og framtid. Vi er åpenbart en del av naturen, men dominerer sammenlignet med andre arter. Vi er en betydelig naturkraft og dette har konsekvenser langt utover geologien. 

https://titan.uio.no/naturvitenskap-energi-og-miljo/2016/antropocen-det-menneskelige-fotavtrykk

Å belyse vårt forhold til naturen, egen historie i fortid og fremtid og hvordan man kan inspirere til mer bærekraftig levemåte var et mål for både Phaedra og en stor gruppe samarbeidspartnere. Samlet representerte de en bred fagkrets. Gruppen var satt sammen i museets ånd av i dag, der museet kan være en arena med muligheten til å invitere partnere med ulik bakgrunn og mangfoldig kunnskap til å løfte frem tematikk, og bruke denne muligheten til å påvirke og inspirere.

Mat og måltider ble fellesnevneren for utstillinga de bestemte seg for å lage.

Ei stor utstilling som skulle romme kunnskap på mange nivå, from farm to fork. Hva spiser vi, hvordan er livsmiljøet for fisken som ender på fatet vårt, hva og hvordan dyrker bonden, hvem produserer det vi kjøper i frysedisken og hva inneholder faktisk det vi spiser? Jo større fisk jo mer innhold av mikroplast. Videre, hva pakkes maten inn i? Hvor mange engangsprodukter trenger vi, hva spiser vi og hva kaster vi?

Måltidet de tok utgangspunkt i var Lunar New Year Dish, nyttårsmåltidet forbundet med sterke tradisjoner, mange spesielle retter og som alle har et forhold til. Å bruke dette måltidet som dreiepunkt ble et inkluderende grep som involverte mange grupper og lag av befolkningen. Overskriftene i en av PowerPoint sidene hun presenterte var:

The power of cultural diversity. 1) Displays shared features, 2) Displays contrast: Provoke reflections, 3) Expand imaginations on ecosystems.

Utstillinga gav ingen ferdigtygde svar, men stilte mange spørsmål, belyste ulike problemsstillinger omkring det som til sist ligger på tallerkenen vår og tilbudte gjennom dette muligheter og løsninger.

Også hvordan vi lager et måltid bød på refleksjoner. Hva er konteksten rundt tilberedinga av et måltid i dag? Sett i relieff til tidligere mer omstendelige prosesser, som da gjerne inkluderte større deler av familien og gjorde forberedelsene i seg selv til en arena for mange typer samtaler. Uten å formidle dette på moraliserende vis, men veldig inspirerende, løftet Phaedra frem verdier jeg tror mange finner tiltalende og til ettertanke.

Utstillinga presenterer muligheter til veivalg om hvordan leve mere bærekraftig på flere måter. Den kan gi ideer om hvordan den besøkende selv kan ta grep, kan lage sin egen miljøplan, og fremhever at det vi gjør både på individuell og kollektiv basis har betydning. Til trøst der man kan tenke at det monner lite hva den enkelt gjør. Samt, med dette brede og variert sammensatte laget av folk tilknyttet museet og utenfor, synes det som prosjektet har satt i gang en stor og sakte bevegelse med stadig flere som engasjerer seg utover nasjonalmuseet i Taiwans normale tilhengerskare.

For min del satte det fart i tankene om egne prosjekter i en helt annen del av verden, i Alta i Finnmark. Lignende prosjekter kan være utrolig spennende å jobbe med. Oppsummert var ideene og de mange gode og viktige prosjektene som ble presentert særlig fint å ta med seg hjem igjen. Ikke minst hvordan disse er fundamentert i hva museene kan og skal være i 2022. Der man også skjønner at det ikke er gitt at man over hele verden skal kunne arbeide utfra samme verdier. Noe som avslutningsvis bringer meg inn på den nye museumsdefinisjonen. Det var intet mindre enn STORT å få overvære vedtaket om å godkjenne forslaget av den nye museumsdefinisjonen. Var imponert over å høre om det utrolig grundige og demokratiske arbeidet som lå bak. Selv hadde jeg fulgt dette fra ei perifer sidelinje. Alt som ble bragt frem av utfordringer om tilblivelsen av dagens definisjon og den nødvendige analysen av hvert et ord er gjenkjennelig fra eget arbeid i museet. Inkludert forståelsen om at den må inneholde noen kompromisser, men som kjernegruppen i dette arbeidet sa: Hvert museum må finne sin form, sine prosjekter og sin måte innenfor disse rammene. Det å delta på ICOM i seg selv og høre om museumsarbeid over store deler av verden gav lagt større forståelse for at denne romsligheten er nødvendig. Vi utvikles som et verdenskor med mange stemmer, men imponerende samstemt endog.

 

Hilde Margrethe Nielsen
Marinemuseet, Forsvarets museer

Årets ICOM kongress i Praha med emne The Power of Museum ble preget av dagens politiske situasjon i Europa og et av diskusjonspunktene under sesjonene og i gangene mellom foredrag, var museenes rolle i væpnede konflikter.

Det ble en emosjonell plenumssesjon på mandagen da Kataryna Chuyeva, kulturminister fra Ukraina, viste frem bilder fra tomme utstillings-saler i det nasjonale galleriet i Kiev. All kunst som kunne flyttes hadde blitt fraktet til en hemmelig lokasjon og det som ikke kunne flyttes var blitt pakket inn så godt som mulig for bevaring for fremtiden. Jeg følte at det ble et kollektiv  av publikum i salen etter Chuyevas innlegg som fikk museumsansatte fra forskjellige deler av verden til å reflektere over hvordan man selv ville reagert i en slik krisesituasjon.

Dagen etter, var det parallelle sesjoner etter lunsj. Et tema jeg syntes var spesielt treffende var ICOMAM og DRMC sin sesjon War and heritage: The power of museums in preparing for and representing armed conflinct. Sesjonen handlet om hvordan museum blir ufrivillig innblandet i væpnede konflikter og krig, som blant annet eksempler fra dagens Ukraina som kjemper for å beholde og ta vare på sine kulturskatter for fremtiden.

Det er ikke noe nytt at vår felles historie og kulturhistoriske gjenstander blir brukt som et ledd i krigspropaganda, men etter Haag konvensjonen fra 1954[1], har det blitt mer fokus på vern av kulturarv i væpnede konflikter. Konvensjonen sier at vern av kulturarv i krig er et ansvar for verdenssamfunnet, og ikke bare de statene som er direkte involvert i konflikten. Konvensjonen har igjen fått økt relevans de siste tiårene, hvor konflikter i større grad skjer mellom folkegrupper og på tvers av landegrenser.

Et eksempel er krigen i Syria og Daeshs ødeleggelse av Baal-tempelet og oldtidsbyen Palmyra i 2015. I 2019 klarte kurdiske styrker å ta tilbake området, men da var ødeleggelsene av de fredede kulturskattene enorme. Å angripe kulturminner er et forsøk på å utslette menneskets historie og er et alvorlig brudd på Haag Konvensjonen. Dessverre er det mer vanlig enn man skulle tro, og er også en enkel metode for politiske og religiøse grupper bruker, for å skaffe seg oppmerksomhet og fremme sin ideologi.

Den første taleren i sesjonen til ICOMAM og DRMC var Shirin Melinkova fra ICOM Azerbajan som fortalte om beskadigelser av kulturhistoriske gjenstander, museer, monumenter og bygg under konflikten med Armenia. Blant annet viste Melinkova eksempler der muslimske tekster fra Koranen hadde blitt knust, eller erstattet av kristne kors.

Et annet eksempel er USAs invasjon i Irak, 2003. USA styrtet Saddam Husseins styre og startet en krig, men unnlot å sikre museer, bibliotek, eller kulturhistoriske monumenter. Resultatet var plyndring av museer, bl.a. nasjonalmuseet som hadde datidens største samling fra Mesopotamia, Assyria, Babylon, Persia, Det romerske riket, m.m. Museet hadde også steintabletter med verdens eldste nedskrevne lover som ble plyndret. Det nasjonale biblioteket ble satt i brann og brant i to dager i strekk. Unike historiske kilder ble borte for alltid. Plyndrede arkeologiske gjenstander har blitt funnet igjen på det svarte markedet i Syria, Libanon, Saudi Arabia, Jordan og i USA, og kun halvparten av de arkeologiske gjenstandene har blitt funnet, eller gitt tilbake til museet etter invasjonen i 2003. USA ble sterkt kritisert for brudd på Haag konvensjonen.

Corine Wegener fra The Smithsonian, USA, hadde et svært interessant innlegg, Museums support to 1954 Hague Convention Training: the Smithsonian and the U.S. Army monuments Officer training programme.

Wegener, som selv har arbeidet i hæren, fortalte om programmet som skal utdanne nye «monuments officers». Medlemmer av U.S. Army Civil Affairs Corps er dagens «Monuments Men» og har et ansvar for å gi råd til militæret om kulturarvspørsmål, juridiske forpliktelser og diplomati. Dette mandatet ble institusjonalisert i 2009, da Haagkonvensjonen fra 1954 ble redefinert og krever nå at kulturarvvern skal inkluderes i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner.

Smithsonian Cultural Rescue Initiative og U.S. Committee of the Blue Shield samarbeider med andre kulturarveksperter for å gi opplæring til Civil Affairs-personell, som fungerer som militære forbindelser til sivile tjenestemenn, inkludert de som arbeider med kulturarv. Opplæringen omfatter seksjoner om Haagkonvensjonen fra 1954, informasjon om grunnleggende gjenstandsbevaring, gjenstandshåndtering, og forelesninger om arkeologisk viten og historie.

Wegeners innlegg var interessant og arbeidet som blir gjort er svært viktig, men jeg undrer på om det faktisk hjelper når det kommer til stykket. Da Russland invaderte Ukraina tidligere i år brente de et ukrainsk kunstmuseum og bombet et universitetsbibliotek og Putin har vært klar på at han ikke respekterer hverken Ukrainsk kultur, eller historie.

Alle nasjonene nevnt ovenfor er med i Haag konvensjonen. På tross av dette blir kulturelle og historiske gjenstander tilintetgjort for politiske og religiøse grunner. Gang på gang viser verdens nasjoner hvor lite aktelse man har for andres regioners kultur og historie. Verdensledere, religiøse ledere og generaler ignorerer avtalene som har blitt utformet for å lage et bedre grunnlag for menneskeheten. Om det er på grunn av dårlig informasjon, nasjonalisme, eller ren uvitenhet er usikkert, men der som er avgjort er at dessekrering av museer og kulturhistoriske gjenstander og monumenter fortsetter i dag og må motarbeides av oss som føler et ansvar for å formidle, bevare og videreføre kultur og historie for en fremtid med mangfold.

[1] Unescos konvensjon om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt, 1954

 

Morien Rees
Vardø museum, rådgiver museumsutvikling

The train on Platform 11 at Oslo Central Station departed on time for Gothenburg, the first stage of my journey to ICOM’s General conference in Prague. Continuing onward via Copenhagen, Hamburg and Berlin I arrived late the following evening as the skies opened over Prague in one of the most astonishing rainstorms I have ever experienced. Between leaving the train and reaching the concourse below, rainwater was pouring down the steps from the platform into the ticket hall – a salutary reminder of the challenging times we are now living through, and the most important themes on the agenda for the 2022 triennial – sustainability and climate breakdown.

Already at the hybrid symposium in Prague in September 2021, ICOM’s Working Group on Sustainability (WGS) raised the possibility of encouraging European members to travel by train to the following year’s general conference. The aim to reduce the conference’ carbon footprint. And while ICOM and the Prague organisers are to be commended in taking a series of measures to reduce the conference footprint – including offering the global membership the first ever hybrid conference, nonetheless, the great majority of delegates, reflecting the viewpoint of society at large, chose to travel to Prague by plane.

As a member of the WGS, I travelled to Prague very much looking forward to the conference in the knowledge that sustainability and the climate emergency had become central issues for the global museum sector since the previous conference in Kyoto in 2019 – both within and outside of ICOM. It was at Kyoto that sustainability first appeared on the ICOM agenda, resulting in the resolution “On sustainability and implementing Agenda 2030” being endorsed. At the general conference in Prague the WGS was expecting confirmation of a momentum shift. In addition to a keynote presentation from Hilda Flavia Nakabuye, the inspiring founder of Fridays for Future in Uganda, the programme included a plenum round table on sustainability, while the WGS itself had been given two sessions by the organisers.

At the first, Henry Mcghie and Caitlin Southwick, both important figures in the sustainability debates in the museum sector today through their respective consultancies, Curating Tomorrow and KI Futures, presented the ICOM’s draft sustainability action plan. It can be accessed on the ICOM members space here: https://icom.museum/en/member/working-group-on-sustainability-towards-a-2030-action-plan-for-icom/ where the WGS invites feedback on the plan.

The second session, in the form of a panel debate on climate activism, included presentations from Brazil and Chile, Uganda, the UK, Italy and the USA. It ended in an electric question and answer session notable for the contribution of Stefan Simon, Heritage scientist and Director of the Rathgen Research Laboratory in Berlin. HIs grave concerns about whether German museums will be able to accommodate the energy crises this winter were endorsed by many in the audience. He viewed it as a forewarning of the challenges facing all museums in the near future as the climate emergency and biodiversity loss reach, and pass tipping points. There was no doubting the consensus amongst those present that meeting these challenges must be given the highest priority within ICOM.

Both the WGS sessions were well attended and enthusiastically embraced by ICOm members young and old. Moreover, the level of discussion on sustainability issues and climate breakdown in the corridors and committee meetings was equally encouraging for the future. CAMOC exemplified ICOM members’ awareness of the urgency of addressing sustainability challenges by organising  two joint sessions entitled Museums, Citizens and Urban Sustainability, and devoted its own off site meeting to a programme that shared sustainability experiences and projects from all the regions of the world at the beautiful Cténice Chateau Complex a part of the Prague City Museum.

The fast-growing interest in sustainability within ICOM and the museum sector, was further confirmed at the Prague triennial in discussions with the leaders of the processes of DEFINE, the ICOM Strategic Plan for 2022- 2028, and the revision of the ICOM Code of Ethics. Each reported that during their consultation processes ICOM’s members placed sustainability as one of the core issues that museums must address. The WGS ends its second mandate period in December.  During its meeting in Prague the Executive Board accepted the WGS proposal that it should be replaced by an International Committee on Sustainability. An International Committee will offer ICOM members a much greater opportunity to contribute to sustainability initiatives within the organisation, and through awareness building, to activate our institutions and public. For those who might be interested in contributing to this transition, more information is available in the ICOM members space or by contacting the WGS, either Katharine Turvey at ICOM’s secretariat katharine.turvey@icom.museum or morien.rees@varangermuseum.no.

The presentation of the new museum definition and its endorsement by over 94 percent of the voting members was the highpoint of the conference. The co-chairs of the process, Lauren Bonilla Merchav and Bruno Brulon were given a standing ovation for the work that they have done; and the organisational structure of the process, including four consultation stages, was highly, and rightly, praised. The new definition, with its inclusion of sustainability, diversity and community resonates with the WGS’ draft Action Plan and offers the ICOM global family a blueprint for addressing the challenges that the sector, and our public, is facing. Moreover, as can be seen in the table below, provided by Henry Mcghie, the definition can be directly linked to eleven of Agenda 2030’s sustainability goals and, through their holistic nature, linked to the remaining six.

Statement from the new Museum Definition	Closely related SDG targets
A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society	9.1 (sustainable infrastructures), 16.10 (protect human rights), 16.B (enforce laws and policies for sustainable development)
that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage.	9.5 (researches), 11.4 (collects and conserves, interprets and exhibits), 4.7 (interprets and exhibits) (note that the topics that museums are concerned with can contribute to all 17 SDGs)

Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability.	1.4 (equal access to services and to property, including cultural heritage), 4.5 (equal access to education), 4.7 (Education for Sustainable Development), 4.A (safe and inclusive learning environments), 10.2 (universal inclusion), 11.7 (welcoming public spaces), 12.8 (information for sustainable development and lifestyles in harmony with nature), 13.3 (education for climate action), 16.B (enforce laws and policies for sustainable development)
They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities,	4.4 (staff skills), 8.5 (fair pay and decent work), 8.8 (workers’ rights, decent work, workers’ safety), 10.3 (equal opportunities), 12.6 (sustainable practices), 16.6 (effective, accountable and transparent institutions), 16.7 (inclusive decision making), 16.10 (protect fundamental rights), 16.B (enforce laws and policies for sustainable development), 17.14 (policy coherence for SD), 17.16 (international partnerships), 17.17 (local and national partnerships)
Offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing	3.4 (promote health and wellbeing), 4.7 (Education for Sustainable Development), 9.5 (research), 11.7 (welcoming public spaces), 12.8 (information for SD and lifestyles in harmony with nature), 13.3 (climate action)

Two other initiatives presented at Prague exemplify the paradigm shift that ICOM has undergone in recent years regarding Agenda 2030 and climate breakdown: the ICOM Strategic Plan 2022 – 2028 and the ongoing revision of the Ethical Code. The former, although perhaps still needing some polishing to align it with the UN’s Agenda 2030, was given a solid endorsement by the membership; work on embracing Agenda 2030 in the revision of the latter will continue under Sally Yerkovich, the leader of ETHCOM. The next consultation ending in October 2022.

The WGS were also partners in the H.E.L.P. (Heritage Education, New Formats and Free Licences opportunities for Dissemination, Co -Creation and Open Data) project during the pandemic, and contributed a paper to a session hosted by the national committees of the Czech Republic, Portugal and Italy. H.E.L.P. was a response to how the pandemic encouraged museums to create innovative, participatory and inclusive ways to involve visitors online. Its aim, to guide museums through a self-assessment process and to support them in the realization of digital projects for heritage educations, based on open licences and sustainable practices. In the era of global content sharing museums are perhaps not sufficiently aware of the extraordinary opportunities in terms of culturaø, social and economic development that derivie freom the adoption of open licence. H.E.L.P. has created a Massive Open Online Course (MOOC) of 15 video lectures to help improve open access approach and participatory opportunities. More can be found here: https://www.youtube.com/playlist?list=PLflzf3DjodxbTirJ3mmhcpKy0yCtxtjR3

On a more personal note, during the conference delegates were reminded that the 21^st of August was the 54^th anniversary of the Warsaw pact’s invasion of the then Czechoslovakia in 1968. The parallel with Russia’s invasion of Ukraine was manifest. It afforded ICOM delegates the opportunity to express their solidarity with our colleagues, their families, indeed all Ukrainians. For those of us who were young and active in the summer of 1968, Jan Palach is a name never to be forgotten and a visit to the memorial site of his self-immolation in protest against the invasion outside the main entrance to the National Museum was mandatory.

Later I visited the Museum of Decorative Arts opposite nám J.Palacha, the square bearing his name. After viewing of the collections, I came across a book by the great Czech photographer Josef Koudleka, who came to prominence through the photographs captured that day. His account, well worth reading, is here: https://www.magnumphotos.com/newsroom/josef-koudelka-invasion-prague-68/

Prague is a city that has had an important role in European cultural for many hundred years, and the organisers of the General Conference had created a cultural programme that offered the delegates time and opportunity to wander down through these centuries. Whether it was a vist to one of Prague’s many museums; a late evening stroll over the famous 13th century Karlov most, the bridge over the River Vltava connecting Prague’s Old Town and the modern city centre complete with street artists and entertainers, or a walk around the Old Jewish quarter – particularly evocative for those who had read Gustav Meyrink’s novel The Golem, the sense of history was palpable. As a final validation of Prague’s place at the cultural heart of Europe, the organisers had obtained tickets for a performance of Mozart’s Don Giovanni at the Estates Theatre. It opened in 1783 and is acknowledged as one of the most beautiful historic theatre buildings in Europe. In 1787 Mozart himself conducted the world premiere of Don Giovanni. I was one of the lucky ones who was able enjoy this unique experience.

The 2022 general conference will be remembered for the cultural programme, but more hopefully it will be remembered as a watershed for the organisation with regard to addressing  the UN’s Agenda 2030 and the challenges of the climate breakdown. The 2025 conference will take place in Dubai in the United Arab Emirates. It is to be hoped that the momentum for change, begun in Kyoto, ratified in Prague will continue undiminished, and that our colleagues in the UAE, and around the globe, will fully embrace the imperative at the heart of the United Nation’s call to Transform our World.

Fredrikke Hegnar von Ubisch
Asker Museum

Søndag kveld inviterte ICOM Frankrike til mottagelse på Nasjonalgalleriet. Direktøren var opptatt av kampen for den frie tanke og de frie uttrykk, og hun ga sin tydelige støtte til et fritt, selvstendig Ukraina. Et stort ukrainsk flagg hang i det store hvite atrium i museet, og markerte med det tydelig støtte til Ukraina. Museet viste en utstilling som var en øyeåpner for å akseptere samfunn med mennesker som har forskjellige verdier og uttrykk. Virkemidlene var store videoinstallasjoner med store lyspunkt i rispapir i den mørke salen. Nasjonalmuseet viste museets styrke og mulighet til å være en åpen institusjon som både turte å ta stilling og åpne for refleksjon.

Temaet for generalkonferansen «The power of museums» bidro til refleksjon, ideer, eksempler og bevisstgjøring om museenes makt, styrke og muligheter.  Et av åpningsforedragene var ved Margarita Reyes. Hun var opptatt av at vi som arbeider ved museene, måtte være oss bevisste museenes rolle og muligheter. Hun mente at museene skal fungere som steder hvor mennesker har mulighet for å bli hørt og hvor vi har evnen til å lytte. Museene må ta vare på historien, og gjøre historien levende og aktuell for folk i dag. Margarita brukte et prosjekt «Everyday museum» fra Nasjonalmuseet i Colombia som eksempel på hvordan de hadde oppnådd at museet nettopp ble «a place where people are able to be heard and we are able to listen». Prosjektet var med og for flyktninger som kom til Bogata.

Jeg synes Margarita sitt foredrag var lærerikt og bevisstgjørende for det videre museumsarbeidet Hun klarte på en god måte å sette ord på hvilken rolle museer kan og bør ha i samfunnet. Hun hadde noen stikkord som kan brukes som en huske- og sjekk- liste:

-sette befolkningen først,

-må være noe for alle,

-må dele,

-ikke være et elitemuseum,

-vise mangfoldet,

-vise forskjellene,

-bidra til refleksjon,

-gjøre historien relevant for folk i dag,

-ikke kun være faktabasert,

-være ærlige,

– ikke være nøytrale,

-fortell at vi synes ting er vanskelige.

Et annet godt innspill for å være åpne og aktuelle museer baseres seg på forskningsprosjektet Writer`s House Museums and Covid-19. Measuring impact, enhancing resilience, and learning lessons». Studien var ledet av David Rudrum fra Storbritannia. Det er hele 70 forfatterhjem i Storbritannia. 20 av forfatterhjemmene var med i den 12 måneders studien som tok for seg hvordan de respektive museer hadde håndtert pandemien. Noe av det som kom fram av studien var at noen av de litterære museene, i fravær av internasjonale turister, fant nye måter å kommunisere med lokalsamfunnet på. På grunn av nedstengingen ble det en fornyet og større interesse å bruke uterommene. Flere av museene hadde åpnet opp for en bevisst bruk av hagene sine og naturen rundt. Konsekvensen for disse museene var at besøket, til tross for pandemien, til og med økte. Pandemien har lært oss hvordan vi lettere kan lykkes med å være et aktivum for lokalbefolkningen. Den har også bidratt til at vi ser på uterommene/hagene på museene som en viktig ressurs i bruk og formidling. I Kunstnerhjemmene til Garborg og Valstad på Asker museum legger vi nå blant annet til rette for at verandadørene ut mot hagene skal åpnes for gjestene. Dette vil `åpne` opp for en ny opplevelse av hjemmene.

“The most beautiful Czech Books of the Year” er en stor bokdesign konkurranse som det tsjekkiske litteraturmuseet og kulturdepartementet arrangerer hvert år. En internasjonal jury vurderer bøkenes papir- og trykke-kvalitet, illustrasjoner, farger, bilder, innbinding etc.. De bøkene som vinner blir presentert på utstillinger i Tsjekkia og i utlandet. De tsjekkiske bøkene er også med i konkurransen for beste bokdesign for bøker fra hele verden. Prosjektet bidrar til å skape interesse og kunnskap for kulturen rundt bøker så vel som moderne litteratur. Prisen for beste bokdesign prosjektet når et stort publikum og bidrar også til økt interesse og bruk av litteraturmuseet. Bokdesign konkurransen er et eksempel på en begivenhet som får publikum i tale og en anledning for de ansatte til å lytte.

Eksemplene fra museumskollegaer fra Tsjekkia, Columbia og Storbritannia inspirerer til å arbeide for at museet er et sted hvor mennesker har mulighet til å delta og et sted hvor vi som arbeider har evnen til å lytte.

Eva Dagny Johansen
Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum
Prosjektleder, Dutkan Davvin – Forskning i nord

ICOMs 26. Generalkonferansen «THE POWER OF MUSEUMS» i Praha, 20. – 28. august 2022. Den store spenningen under årets konferanse var det internasjonale museumssamfunnets valg av ny museumsdefinisjon.

Definisjonen som rammer inn museenes virksomhet, har de siste femti årene gradvis vendt institusjonenes praksis mot samfunnet, noe som har ført til perspektivendringer i museenes kunnskapsproduksjon.

I løpet av de siste femten år har debatten om museets samfunnsrolle spisset seg til, og i både nasjonale og internasjonale diskusjoner om hva museer er eller kan være har oppmerksomheten i større grad rettet seg mot hva realisering av museets samfunnsrolle innebærer.

Hva er et museum?

ICOMs, det internasjonale museumssamfunnets, definisjoner av hva som skal utgjøre rammeverk for hva museene er og gjør, er en viktig premissleverandør for museumsdriften i Norge.

I 1960 formulerte ICOMs direktør en versjon som kom i forenklet utgave, og med dreining mot samfunnet 1974. Definisjonen sier at museene er ikke-kommersielle, permanente institusjoner i samfunnets tjeneste. De er åpne for allmennheten, og skal gi mulighet for studier, utdanning og fornøyelse. Museenes oppgaver er å samle, bevare, utforske og formidle materielle vitnesbyrd om mennesker og miljø.

Begrepet ‘materielle vitnesbyrd’ falt ut 2007, samlinger betraktes nå som ‘både materiell og immateriell kulturarv’ og impliserte en perspektivendring i museumspraksis.

I 2019 ble et helt nytt forslag til museumdefinisjon fremmet. Museenes sosiale ansvar som aktive samfunnsinstitusjoner og nye etiske krav til institusjonens praksis og rolle ble trukket tydelig frem. Dette var forslag til en radikal endring i forhold til tidligere definisjoner. Kjerneaktiviteten, forvaltning, formidling og forskning, skulle videreføres, men ikke være eksklusivt forbeholdt for museet.

Forslaget ble fremmet på Generalkonferansen i Kyoto i 2019, og skapte sterke reaksjoner og diskusjoner. De som var til stede beskriver stor spenning knyttet til lanseringen, som hadde blitt kjent et par uker tidligere – og viste seg å være omstridt allerede da. Det kom ulike reaksjoner, både polariserte holdninger for eller mot og usikkerhet om hva den nye teksten egentlig betyr, bokstavelig og for museenes praksis.  Komitéen ved leder Jette Sandahl, som hadde fått mandatet og sto bak formuleringene, argumenterte for at denne var en mer relevant definisjon for museenes samfunnsrolle i dag og for fremtida, den tok høyde for ikke-vestlige kosmologier og verdenssyn, og temaer som avkolonisering, klimakrisen og bærekraft. Det ble imidlertid for mye for museumssamfunnet å ta inn på dette møtet og avgjørelsen den gang utsatt til årets konferanse i Praha.

ICOMs forslag til å stemme over onsdag 24. august 2022, er valgt ut av fem tidligere presenterte varianter, med noen endringer helt tilslutt.

«A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing».

Dette forslaget retter seg tydelig mot samfunnet, men er mindre ambisiøs i forhold til potensiale for endring av ulike maktrelasjoner som museet inngår i, og mot en mer reell demokratisk kunnskapsutvikling. Den nye definisjonen oppfordrer ikke museer til å utforske ukjente landskap og systematiske skjevheter i fordeling av verdier, som sosial ulikhet, marginalisering av urfolk, politisk urett, miljøødeleggelser.  Janes & Sandel mener museer kan bidra til endring, og er særlig godt egnet, fordi mange ser til museet for inspirasjon og veiledning for egne valg. De beskriver en slik ønsket arbeidsform i museene som museums-aktivisme, «… in the sense of museum practice, shaped out of ethically-informed values, that is intended to bring about political, social and environmental change»[1].

Dette innebærer at museet må være villig til å ta innover seg realiteter og utfordringer i dagens samfunn. Museene er ikke adskilt, men viklet inn i politikk, makt og privilegier. Dette krever kritisk refleksjon over egen praksis, og samtidig å kontinuerlig vurdere konfliktflatene som avdekkes når ulike interesser og verdensbilder utfordres av at nye stemmer og perspektiver anerkjennes. Aktive museer som står i et dynamisk forhold, med samhandling og dialog med samfunnet, utvikler kontinuerlig nye forståelser av hva kulturarv er eller kan være – og med det museet som kunnskapsfelt.

Etiske perspektiver

Denne kunnskapsteoretiske diskusjonen, og museenes etiske posisjon og forpliktelse som aktive samfunnsinstitusjoner var tatt høyde for i ICOMs forrige forslag til definisjon, slik den ble fremmet på konferansen i Kyoto, i 2019. Da ble imidlertid avgjørelsen utsatt og 2007-definisjonen stående fram til i år. Den gamle definisjonen og ICOMs etiske regelverk, dekker ikke de etiske utfordringene i museenes sosial og politiske relasjoner til mangfoldige og foranderlige samfunn. Det krever større åpenhet og deling av makt, og står foreløpig i et «etisk vakuum», ifølge Jette Sandahl[2].

Etter den mye omtalte, intense og nokså dramatiske debatten, ble det ny prosess med ny komité og ny President i ICOM. I Praha gjorde nye komitéen rede for arbeidet og prosessen fram mot nytt forslag til definisjon, redelig og overbevisende fremført. Den nye definisjonen er mye tydeligere på museets samfunnsrolle enn tidligere, men mangler ambisjonene om å bidra til endringer i samfunnet gjennom museets funksjon og praksis, slik til forslaget fra 2019 var formulert.

Kampen om formuleringer i et slikt dokument gir et hint om engasjementet, kraften og makta som ligger i museene som institusjoner – og majoritetens motstand mot vesentlige endringer.

I forslaget som ble stemt over var «the expansion of knowledge» blitt endret til «reflection and knowledge sharing», i aller siste runde. Det synes å være en detalj, men jeg deler Jette Sandahls bekymring rundt formuleringer i definisjonen som holder de fire kjerne-aktivitetene i museet eksklusive for musene selv. Og at denne lille dreiningen kan vitne om en slik vilje. Dette gjør verken museene eller verden mindre kompleks, men det er opp til museene å gjøre sine valg og prioriteringer. De kan velge bort å være aktivistiske i betydning, bidra til endring i samfunnet. For noen museer springer imidlertid urett så skarpt i øyet at det kan virke unnfallende å la være – med de ressursene museene har til rådighet.

Små omformuleringer i siste øyeblikk, fra kunnskapsutvikling til kunnskapsdeling, antyder at museet beholder makta over de sentrale funksjonene. Eller i realiteten de store museene. Det er viktig å være bevisst asymmetriske maktrelasjoner mellom museene og lokalsamfunnene, og mellom de store og små museene. I urfolksområder er dette synlig i hverdagslivet, og krever kontinuerlige samarbeid, refleksivitet og kritisk perspektiv på egen praksis. Da kreves også muligheter til forskning i museer, og at små og urfolks museer gis tid og ressurser til forskning.

[1] Jette Sandahl, 2019. “The museum definition as the backbone of ICOM”. Museum International, 71(1-2).

[2] Robert R. Janes & Richard Sandel, 2019. Museum Activism. Routledge.

 

Knut Markhus
Leder for fagseksjonen, Vest-Agder-museet IKS

Det var svært lærerikt og interessant å få vera med på ICOM sin generalkonferanse i Praha, ein by som verkeleg kledde arrangementet. Konferanselokalet var likt andre bygg i sjangeren – men å gå rundt i veven av historiske gater, det gav museumssamlinga eit ekstra løft. Programmet gav òg høve til å besøka ei rekkje gode museum.

Opplegget mitt var å følgja hovudprogrammet til konferansen, og elles særleg ta del i sesjonar som handla om berekraft, i regi av ICOM Working Group on Sustainability. Nett slik gjorde eg det, i tillegg til at eg deltok på nokre av arrangementa til etikk-komiteen IC Ethics.

La meg starta med hovudprogrammet. Her var eit høgdepunkt vedtaket om ny museumsdefinisjon. Om nokon av dei ansvarlege var urolege for å få ein reprise av Kyoto, kunne dei raskt senka skuldrene. Då det vart opna for debatt, skjedde noko heilt anna. Det kom, på alle dei tre offisielle språka og frå alle verdsdelar, ein lang serie av hyllingstalar til prosessen og dei som stod for denne. Det var knapt nokon som hadde noko substansielt å melda, det var klapp og klem i verbal form – såpass at eg fekk utidige tankar om at dette nærma seg ein komedie. Men eg hadde ikkje vore i Kyoto, og innsåg at det var råd å skjøna at forsamlinga og organisasjonen hadde behov for at den nye definisjonen vart døypt i ei gryte av glede og begeistring.

Det viktigaste var sjølvsagt at den nye definisjonen er eit steg i rett retning, mellom anna med si vektlegging av museum som aktive deltakarar i samfunnet. Musea skal vera opne for publikum, tilgjengelege og inkluderande, og dei skal fremja mangfald og berekraft.

Omgrepet berekraft har altså kome inn i museumsdefinisjonen, og var meir til stade i konferanseprogrammet i Praha enn i tidlegare konferansar. Den ugandiske aktivisten Hilda Flavia Nakabuye heldt ein glimrande hovudtale med tittelen «Sustainability: Museums and Resilience», der ho ganske instendig bad om at ungdom må bli tatt sterkare med i arbeidet til kulturinstitusjonar, og også med i styringa av ICOM. Om me ynskjer å oppnå berekraft, må me inkludera ungdomen, sa ho svært klokt.   

ICOM Working Group on Sustainability har Morien Rees frå Varanger museum som styreleiar, og skal vera eit knutepunkt innanfor ICOM som engasjerer seg i saker som handlar om berekraft og klimaendringar. Arbeidsgruppa sine arrangement i Praha handla mellom anna om Sustainability Action Plan 2030, som gruppa har jobba fram. På den eine godt planlagde workshopen fekk deltakarane koma med innspel til planen, og ikkje minst korleis denne skal implementerast både i ICOM-systemet og vidare i museum verda over. Målet med det heile er viktig, det handlar streng tatt om å redda kloden. Likevel, i slike stunder, i eit møtelokale med nokre få titals personar av dei fleire tusen konferansedeltakarane, kan ein få kjensla av at ein er i eit tungt og tregt system. At her er det krefter og strukturar som gjer vegen fram til handling svært lang.

Dette vil eg belysa med ei anna oppleving. Den vesle komiteen IC Ethics laga til eit ad hoc-møte, som ein respons på eit brev frå nestleiar i styret i ICOM Ukraina Anastasiia Cherednychenko. Brevet legg fram korleis ICOM-medlemer i Russland, både personar og institusjonar, i krigssituasjonen skal ha gjort grove brot på ICOM sine retningslinjer. I norske ord seier brevet blant anna: «Russland øydelegg og ranar bevisst ukrainske museum og flyttar samlingane deira til russisk territorium mens russiske ICOM-medlemer deltek i Russland sine manipulerande prosjekt som strir mot grunnprinsippa til internasjonale ICOM.» Brevet sluttar med ei oppmoding om at russiske museum sine medlemsskap i ICOM blir avslutta, og at ICOM-medlemer suspenderer samarbeider med russiske museum.

Cherednychenko og ein ukrainsk kollega tok del i IC Ethics-møtet, og utdjupa innhaldet. Dei hadde samla så mykje bevis for sine påstandar som er råd å samla i ein krigssituasjon, og dei kravde hjelp frå moderorganisasjonen ICOM for å statuera eit eksempel for kva konsekvensar omfattande brot på regelverket ville ha for nasjonale komitear og individuelle medlemer som deltok i regelbrot. Ei rekkje engasjerte ICOM-medlemer tok deretter ordet, og det var stor konsensus om at ICOM som organisasjon måtte ta ei aktiv handling i saka. Her kunne den verkelege krafta i ICOM koma i spel. Blant deltakarane på dette spontane møtet var den nyvalde styreleiaren i ICOM sitt Advisory Board, og en kandidat for ein posisjon i ICOM sitt høgaste organ, Executive Board. Begge tok affære nokså raskt, og det ryktast at eit møte med ICOM sin nye president Emma Nardi fann stad alt dagen etter, rett etter at ho hadde blitt valt, eit møte eine og åleine om denne saka.

Det er uvisst kva som har skjedd sidan. Om noko har kome ut av møtet, vil dette, slik eg skjønar det, vera ein positiv rekord.

Summa summarum opplevde eg det slik at den energiske konferansetittelen The Power of Museums gav meining. Programmet var fullt av vitnemål om akkurat dette, at museum på mange ulike vis spelar ei viktig rolle i sine samfunn – og har potensial til å ta endå sterkare posisjonar. Det var mykje inspirasjon å henta, frå talarar med stor kompetanse. Som konferanseorganisator synst eg altså ICOM gjorde det godt denne gongen, og Praha var ein fulltreffar som arena. Neste stad er eit meir tvilsamt val: 2025-konferansen blir i Dubai. Arrangørane frå Emiratane fekk presentera sitt konsept, som var glitrande, sjølv om nok mange i salen tenkte det same som eg: Dei som finn vegen til Dubai får oppleva kulturvasking av eit regime som er av det svært undertrykkande slaget. Kvinner har lite dei skulle ha sagt, homofile risikerer fleire år i fengsel for å leva ut sitt naturlege liv.

Sluttordet frå meg er difor ei bøn til Norsk ICOM om å ta ein runde på om ein skal oppmuntra medlemer til å reisa dit. Er det etisk rett å dela ut reisestøtte til ein generalkonferanse i Dubai?

 

Elisabeth Steen
Nordea Museum

Tusen takk til Norsk ICOM for reisestøtte til årets generalkonferanse i Praha, som i år hadde temaet «The Power of Museums»! Hovedinnleggene i plenum tematiserte blant annet lederskap, sivilsamfunnets rolle, bærekraft og nye teknologier i museumsverdenen. Ny museumsdefinisjon var igjen et viktig punkt på programmet og en ekstraordinær generalforsamling var viet dette. Konferansen ga også anledning til å få innblikk i interne prosesser, som arbeidet med ny strategisk plan og oppdatering av det museumsetiske regelverket. I tillegg var det faglige møter i de mange internasjonale komitéene, generalforsamling og sosiale og kulturelle arrangement. På et fullstappet møte i et lite rom den 22. august ble stiftelsesdokumentet for den regionale alliansen ICOM Nord formelt undertegnet av lederne i alle de nordiske komitéene. Dette var en formalisering og styrking av det som fremstår som et allerede velfungerende nettverk mellom ICOM-komitéene i Danmark, Finland, Island, Sverige og Norge.

Konferanseprogrammet var tett. Ikke bare foregår det mye samtidig på en generalkonferanse, men denne gangen var det særlig lange sesjoner uten pause og med begrensede muligheter til å få seg en kopp styrkende kaffe.

For første gang ble generalkonferansen i år arrangert som hybridkonferanse, med deltakere tilstede både fysisk og digitalt. Formatet har åpenbart en rekke både fordeler og ulemper. Den teknologiske siden fungerte i stor grad nokså bra, og både presentasjoner og avstemninger foregikk i hybridform. Formen er egnet til å inkludere de som ikke kan eller vil reise, men kan sannsynligvis også gjøre det vanskeligere for noen å få penger til å reise. Det sosiale aspektet faller bort for fjerndeltakerne, og påvirker også de fysiske deltakernes muligheter til å møte museumskollegaer fra alle verdenshjørner. Dette er viktige avveininger for en organisasjon med medlemmer over hele verden, og det blir spennende å se hvordan denne konferanseformen eventuelt vil sette seg, justeres eller endres i tiden fremover.

Ny museumsdefinisjon

Stemningen under årets ekstraordinære generalforsamling, hvor det skulle stemmes over ny museumsdefinisjon, var ganske annerledes enn på den ekstraordinære generalforsamlingen i Kyoto i 2019, hvor også museumsdefinisjonen var på programmet. Den gang var uenighetene om både innhold og prosess så store at avstemningen om ny museumsdefinisjon ble utsatt. Den nye stående komitéen som etter hvert tok over arbeidet med definisjonen, ICOM Define, har lagt stor vekt på en åpen og demokratisk prosess og har invitert til aktiv deltakelse fra ICOMs medlemmer og komitéer. Den systematiske arbeidsmåten med stor grad av medvirkning har sannsynligvis hatt betydning for den massive oppslutningen som definisjonsforslaget fikk.

Resultatet av denne strukturerte og grundige prosessen var at det denne gang var et omforent ICOM som med overveldende flertall stemte for den foreslåtte definisjonen. Beslutningen ble ledsaget av rungende applaus fra salen og på scenen var det gledestårer og omfavnelser. ICOMs President Alberto Garlandini var tydelig glad og lettet og kunne ikke få gitt nok ros til ICOM Define og komitéens to ledere, Lauran Bonilla-Merchav og Bruno Brulon Soares. Presidenten uttalte begeistret at denne måten å jobbe på vil danne mal for hvordan fremtidige arbeidsprosesser i organisasjonen kan gjøres.

ICOM er en stor og verdensomspennende organisasjon. Generalforsamlinger er en god anledning til å bli minnet om at verden ser forskjellig ut fra ulike ståsteder. Selv med massiv støtte til vedtak av ny museumsdefinisjon, ble det fremmet synspunkter om at definisjonen helst skulle vært annerledes utformet. Men i Praha i 2022 ble altså uenighetene i stor grad lagt til side, slik at et vedtak var mulig å få til. Nå gjenstår et stort og komplekst oversettelsesarbeid, som skal munne ut i solide og godt forankrede oversettelser av museumsdefinisjonen til mange språk, og som skal bidra til å gjøre definisjonen til en god og nyttig plattform for museumsdrift og museumsarbeid verden over.

Nasjonalmuseet og et minnesmerke i friluft

Jeg deltok på off-site meeting sammen med ICOMON (International Committee for Money and Banking Museums). Størstedelen av dagen var vi på det historiske bygget til Nasjonalmuseet i sentrum av Praha. I tillegg til faglige innlegg, fikk vi to forskjellige omvisninger i museet, og det ble også litt tid til å se utstillinger på egenhånd.

Museet holder til i et staselig bygg og har store samlinger av mange forskjellige slag. I tematikk har utstillingene et spenn som speiler dette mangfoldet, med naturhistorie, kulturhistorie, arkeologi, numismatikk, etnografi, musikkhistorie og mye mer. Det er så det kan bli i meste laget å ta innover seg på en dag og på et og samme museum. De mange digitale utstillingselementene opplevde jeg også i noen grad som utenpåklistrede og forstyrrende. Som denne dagens sterkeste opplevelse vil jeg derfor heller trekke frem et enkelt og stillferdig monument som jeg om morgenen kom forbi på vei til museet.

Nasjonalmuseet ligger øverst i enden av Vàclavplassen, som ved flere anledninger i samtiden og i den nære historien har vært et viktig sted for demonstrasjoner. Like foran museets hovedinngang, i det brosteinsbelagte fortauet, er det plassert et diskret, men uttrykksfullt minnesmerke. Et bronsekors er delvis nedfelt, delvis opphøyet i fortauet, det nærmest bukter seg sammen med brosteinene. Det er vakkert, men også urovekkende ved at korsets buktende form kan ligne en liggende menneskekropp. To steder buler brosteinen opp og skal symbolisere at det er to kropper. Denne dagen var det tente lys og blomster plassert ved minnesmerket, som er knyttet til hendelser i Tsjekkias nære historie.

Det var på dette stedet hvor bronsekorset er plassert at den 20-årige studenten Jan Palach den 16. januar 1969 satte fyr på seg selv som en protest mot Warszawapaktlandenes invasjon av Tsjekkoslovakia. Han døde av skadene tre dager senere, og et folkehav fulgte ham til graven. En drøy måned senere satte den 18-årige studenten Jan Zajíc fyr på seg selv like ved, også i protest mot den brutale slutten på Praha-våren. Dette minnesmerket hedrer dem begge to.

Jan Palach har blitt stående som en nasjonalhelt og et motstandssymbol, og etter Fløyelsrevolusjonen i 1989 er det oppført flere minnesmerker til hans ære. En sentral plass i Praha bærer hans navn og det gjør også gater i og utenfor Tsjekkia. Det aktuelle minnesmerket er utformet i et samarbeid mellom kunstneren Barbora Veselá og arkitektene Čestmír Houska og Jiří Veselý. Det ble avduket på 31-årsdagen for Palachs død, i år 2000. Minnesmerket, som står fritt tilgjengelig i det offentlige rom, fremmer med sin enkelhet og organiske form nysgjerrighet og gir rom for refleksjon og ettertanke. Den lavmælte, horisontale utformingen står blant annet i kontrast til den monumentale og mange meter høye skulpturen «Flammen» – også til minne om Palach – som er plassert utenfor Nasjonalmuseets nybygg like ved.

I en pause i programmet på ICOMONs off-site meeting benyttet jeg anledningen til å stille noen spørsmål om minnesmerket utenfor til den flinke omviseren på museet. Hun fikk tårer i øynene og påpekte at blomster og tente lys trolig var knyttet til årsdagen for den sovjetiskledede invasjonen noen få dager tidligere. Hennes følelsesladede reaksjon og min egen uro for dagens dramatiske politiske situasjon med krig i Ukraina har nok bidratt til at dette nydelig utformede minnesmerket har festet seg som et sterkt minne fra Praha-konferansen.

Martin Hager-Saltnes
Museumslektor, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

ICOM Praha 2022 kunne følges både fra auditorier rundt om i Praha og på digitale sendinger. Med en egen konferanse-app fikk en lett tilgang på oppdatert program, digitale postere og mulighet for å nettverke med andre deltakere. På trikk og T-bane fra et konferansested til et annet, fulgte jeg bidrag fra andre komiteer eller hørte videre på en audioguide fra et museum jeg hadde besøkt eller skulle innom. Ved hjelp av mobilen var det hele tatt mulig å rekke over veldig mye de fire dagene jeg hadde i byen. Men mye informasjon er som kjent ikke det samme som dyp innsikt, og det følgende er noen refleksjoner over denne akselererende strømmen av informasjon som også konferansen bød på og jeg forsynte meg av.

Museums and New Technologies var en egen sesjon under hovedprogrammet og en problemstilling i flere CECA-sesjoner. Hvordan skal museene ta i bruk bruke alle mulighetene for å dele informasjon? Spørsmålet høres ut som snøen som falt i fjor. I bakhodet hadde jeg imidlertid et akutt spørsmål om hvilke virkemidler vi skal bruke for å gi besøkende mulighet til å fordype seg i vår nye middelalderutstilling i 2024. Det handler selvsagt ikke hvor mye som skal være digitalt og hvor mye analogt, men hvilke behov som skal løses. Det krever imidlertid innsikt i virkemidler for å svare på dette, og finnes det nye og gode funn omkring dette?

I presentasjoner og samtaler registrerte jeg to ulike anekdotiske tilnærminger museer og digital teknologi anno 2022. På den ene siden tar noen det for gitt at pandemien har økt publikums kompetanse og vilje til å bruke digitale tilbud, og at museene derfor bør utnytte alle mulighetene bedre. På den andre siden hevdet flere at publikum etter pandemien ønsker seg tilbake til ekte opplevelser, forstått som ikke-digitale møter med gjenstander og mennesker. Så, kunne noen gi mer håndfaste undersøkelser om status for publikums bruk, nytte og glede av digitale medier i utstillinger?

Ha alt på telefonen?

AVICOM og CECA arrangerte mandag 22. august en felles sesjon med tittelen Digital Media for the Preparation, Implementation and Follow-up of the Museum Visit Sense, Superfluity or Nonsense? I et kritisk åpningsinnlegg spurte leder for ICOM Tyskland, Michael Faber, om hva det digitale er av noe man må ha, er fint å ha eller bare nonsense? Han manet til realisme når det gjelder hva en museumsapp kan gjøre for brukerne, og viste til en undersøkelse fra markedsrådgiver Colleen Dielenschneider. Hun forteller om en økning i bruk av museumsapper under selve museumsbesøket fra 4,1 % i 2017 til 6,9 % i 2019 (Dielenschneider 2019). Den moderate økningen er liten i forhold til økningen i bruk av informasjon fra nettsider og sosiale medier i samme periode, som er mange ganger høyere. Mer oppsiktsvekkende var det å høre at tilfredsheten med museumsbesøket blant dem som brukte en museumsapp kun er 0,73 % høyere enn hos besøkende som ikke brukte en app. Dette ga mat til å tenke på for meg som gjorde en lignende erfaring i arbeidet med en utstilling i 2017. Der tilbød vi en app med audioguide og bilder på brukernes egen enhet. Den ble den gang svært lite brukt av publikum, men jeg hadde nå spurt meg om tiden var kommet for å tilby dette på nytt og kunne regne med langt flere nedlastninger fra publikum.

Nye nye medier

I løpet av uken fulgte jeg en rekke foredrag og presentasjoner både i hovedprogrammet og CECAs sideprogram. De varierte fra de svært overordnede perspektivene til enkle case-studier av typen «slik gjorde vi det». Sist ute i hovedsalen i kongressbygningen var veteranen Seb Chan fra Australian Centre for the Moving Image. Han trakk linjene tilbake til 50-tallet og manet heller til nøkternhet enn begeistring for det stadig helt nye. Han sluttet med appellen om å snu fokus fra informasjonsteknologi og data til «world-building», fortelling, emosjoner og fantasi/forestillingsevne (imagination).

En som tar dette på alvor, er PhD-studenten Emma Hubner fra Canada. Med sin poengterte fremføring, stod hun frem blant en flere utydelige presentasjoner under CECA-programmet. Hubner undersøker bruk av TikTok i museer ut fra teorier om læring i museer. Er det mulig å gi et maks minutts introduksjon til et kunstverk og samtidig skape den dialogen og flerstemmigheten som vi i 2022 mener skal prege vår formidling? Hubner har blant annet sett på Uffizi og Rijksmuseums bruk av plattformen (Hubner 2021).

I Praha presenterte Hubner analyse av dybdeintervjuer med unge brukere som reflekterte med nysgjerrighet og kritikk overfor etablerte institusjoners «appropriasjon» (mitt ord her) av mediet. Klassisk kunst på en video bekledt med et trendy lydbilde blir nesten feilinformasjon og tåpelig, mente en av respondentene. Å møte en formidler i 20 sekunder som snakker om sin egen opplevelse av et kunstverk, er å ha misforstått det upersonlige formatet ved dette sosiale mediet, mente en annen. Flere studier har imidlertid vist læringspotensialet i slike korte videoer. For en som daglig møter tenåringer i et museum, var Hubners liste over forskningslitteratur jeg ikke kjenner på feltet skremmende lang. Hun konkluderte med at mulighetene for å lykkes faktisk finnes og ga noen råd på veien. By på både selve museums-rommet og ta folk med bak kulissene, sats på det som er drevet av fakta, og kombiner med interaktivitet for å gjøre det engasjerende og morsomt. Forholdet mellom museumsformidler og publikum via sosiale medier er komplekst, som hun understreket. Nyrekruttering er nok en nødvendig løsning for å komme videre her, tenkte jeg.

Å ta ned farten

En setning som stod ut fra mange andre jeg hørte de fire dagene i Praha, var denne: «Jeg ønsker å senke farten under museumsbesøkene». Ordene er sitert fritt etter hukommelsen fra foredraget til Anne-Sophie Grassin fra det nasjonale middelaldermuseet i Paris, Museée de Cluny. Under CECAs sesjon 23. august spurte hun hvordan man kan å overvinne teknologiske fallgruvene i formidlingen gjennom å satse på mangfoldige sanseopplevelser som fremhever verket. Dette var også tittelen på hennes foredrag, Déjouer l’écueil technologique de la mediation culturelle par une «médiation sensible» au service de l’œvre. Jeg lyttet med det nevnte arbeidet med en ny middelalderutstilling i Historisk museum i minnet.

Grassin pekte på at museenes krise ikke er at folk ikke kommer, men at tiden de bruker ved hvert verk stadig synker, ofte til bare en håndfull sekunder, påstod hun. Jeg antar Grassin også kan belegge dette, men det stemmer også med egne, udokumenterte observasjoner. Hun advarer mot en gameification hvor besøksopplevelsene er drevet av ny teknologi som ikke samtidig skaper økt sansning og meining. Hun argumenterer for å vende seg mot sansene (tournant sensible) i formidlingen for å skape en forbindelse til verket og mening. I prosjektet Cluny tranquille, et mer performativt museumsbesøk for en gruppe påmeldte, var målet å stimulere fantasi, å øke tiden deltakerne bruker på å ta inn inntrykk, å utvide rommet for å oppleve verket. Synssansen skal ikke være enerådende eller primær, men det å lytte, lukte, smake og kjenne på, skal spille med, og følelser skal vekkes. Ikke noe nytt her, altså, og like krevende å få til som det har vært før for flertallet av dem som bruker museene til daglig. Men, fremholdt Grassin, enda mer nødvendig i vår digitale og visuelle tidsalder.

Grassin viste også til et annet prosjekt hun har latt håndverksmestre velge et verk fra middelaldersamlingen som de så har «pakket ut» ved hjelp av sine egne ferdigheter og erfaringer. Det en en instrumentmaker/musiker, en urmester, en tekstilhåndverker og så videre, og resultatet er podkaster som man da nyter «uten øynene», eller Sans les yeux som serien heter. Dette er i sannhet en langsom sak, og veldig langt fra et-minutts videoene i TikTok. Og samtidig også en del av de muligheter ny teknologi gir og del av den viften av mangfold av virkemidler vi må ta ibruk.

Innleggene jeg hørte under ICOM i Praha ga selvsagt få svar om hvilke teknologier som best skaper fordypning, læring eller opplevelser – eller hvorvidt de mange mulighetene er en del av et større problem som i seg selv må løses. Jeg dro hjem med nye apper på telefonene og mange skjermdumper – og behov for en time-out for å reflektere og samtale, fremfor det å samle inn enda mer. Takk til Norsk ICOM for støtte til inspirasjon, kunnskap og nye kontakter jeg fikk under dagene i Praha.

Referanser

Dielenschneider, Eileen (2019), Musing On A Mobile App For Your Cultural Organization? Read this First, nedlastet 01.09.2022 fra  https://www.colleendilen.com/2019/05/01/musing-on-a-mobile-application-for-your-cultural-organization-read-this-first-data-update/

Musee de Cluny, SANS LES YEUX, Le podcast qui met les savoir-faire à l’honneur, nedlastet 18.10.2022 fra https://www.musee-moyenage.fr/ressources/a-faire-a-la-maison/les-podcasts-du-musee-de-cluny/sans-les-yeux.html

Huebner, Emma June (2022), ‘TikTok and museum education: A visual content analysis’, International Journal of Education Through Art, 18:2, sidene 209–25, https://doi.org/10.1386/eta_00095_1

 Geir Olav Sebjørnsen
Utstillingsarkitekt, Museum Vest

En spasertur iblant Prahas kubisme arkitektur.

I perioden 20.- 28. august 2022 hadde jeg gleden av å delta på ICOM sin 26. general forsamling. I tillegg til hovedprogrammet for generalforsamlingen fulgte jeg programmet til den internasjonale ICOM– komiteen ICAMT (International Committee for Architecture an Museum Techniques).

På kongressen deltok jeg på en rekke interessante og gode presentasjoner med særlig fokus på utstillingsdesign, belysning, museumsarkitektur og bærekraft innen feltet jeg jobber med til daglig. Jeg fikk også muligheten til å delta på deler av Pre-konferanse programmet, samt en workshop i regi av ICAMT. Hyggelig var også gjensynet med kollegaer.

Kubisme i Praha

Det som kanskje gjorde størst inntrykk på min første tur til Praha var en guidet tur om kubistisk arkitektur. Denne turen var spennende, og jeg fikk vite mye om kubisme generelt, og turen ble særlig interessant siden stilarten er så markant nettopp her i Praha. Turen var i regi av ICOM og ble ledet og formidlet av Marketa Cejcova, en meget engasjert, kunnskapsrik og dyktig formidler. Marketa tok oss med på en 2 timer lang tur i i Prahas gater og viste oss de mest kjente bygningene i byen innen denne stilretningen.

Kubisme

Kubismen er en kunstretning fra omkring 1907 og knytt til malerne Pablo Picasso og Georges Braque. Kjennetegn for kubisme er at de bryter ned billedflaten på en prismelignende måte. Selve navnet stammer fra ordet «kybos» som igjen betyr «terning». Kubismen regnes som en av de viktigste kunstretningene siden Renessansen fra 1350-tallet. Kubismen hadde stor innflytelse på de europeiske maleriene og skulpturene på 1900-tallet. Kubismen var ikke bare en viktig fase for malerne, men påvirket mange ting fra dagliglivet. Like før første verdenskrig bryter løs er Tsjekkerne er under Østerrikes herredømme. Mange av Prahas arkitekter ble utdannet i Østerrikes Wien. Arkitekter og malere i Praha opponerte mot okkupanten ved å hente inspirasjon fra Paris. Fra 1910 og utover begynte de Tsjekkiske-arkitektene og tegne hus med innslag av enkle former og geometriske figurer, denne arkitekturen inspirerte også den senere kunstretningen “art deco”.

Kubistiske trekk

En mengde kubistiske hus blir bygget i og rundt Praha i årene 1910 – 20. Vi finner kantete, prismeformede detaljer rundt dører og vinduer og i veggstrukturen, men stilen gjør seg også gjeldende i møbeldesign, bokomslag, plakatkunst, maleri og dekketøy. Den tsjekkiske kubismes keramikere, malere, møbelsnekkere og arkitekter lot seg inspirere av hver andre, og det gjorde at kunstformen blomstret. Arkitekter som Josef Chochol og Pavel Janák hadde sin egen filosofi om utforming og konstruksjon, og særlig spennende var det at de lot seg inspirere av mineraler og krystallers geometriske former og andre former som finnes i naturen.

“One cannot simply wish to depict objects. One must penetrate them; embody oneself within them.” Georges Braque

 

1 stopp

U Černé Matky Boží (At the Black Madonna)
Address Ovocný Trh 19
Arkitekt Josef Gocár.1911-1912

 House of the Black Madonna er den første kubistiske bygningen i Praha, og også den mest kjente. Arkitekten Josef Gocár fikk i oppdrag å bygge kjøpesenteret House of the Black Madonna i gamlebyen i Praha. Bygningen skulle inngå i den historiske bykjernen og han måtte designe en bygning som respekterte den eksisterende bebyggelsen. Josef Gocár tegnet en bygging med samme høyde som de omkringliggende bygningene. Ved å bruke forsterket betong fikk han åpnet opp bygningen og skapte store flater som han fylte med kubistiske element, blant annet i inngangspartiet, vinduer og i annen dekorasjon. Bygningen fikk navnet etter en statue av en Black Madonna som ble funnet i en av bygningene som ble revet for å gi plass til det nye kjøpesenteret.

Vår guide tok oss med opp i 3. etasje hvor Kubista Museum holder til, her fikk vi en kort innføring i stilretningen og en presentasjon av ruten vi skulle gå. På vei ned tok vi svipptur innom Grand Cafe Orient. Kafeen ble restaurerte i 2005 og tilbakeført til sitt gamle uttrykk i kubistisk stil.

2 stopp

 Unik Lyktestolpe

En kort tur fra Kubismemuseet, i et hjørne av Jungmann plassen står det som trolig er verdens eneste kubistiske lyktestolpe tegnet av Emil Králicek. Litt gjemt i et hjørne av Wenceslas Square.

Selve lykten var fjernet for restaurering da vi var der.

3 stopp

The Adria Palace
Jungmannova 31
Arkitekt Pavel Janák 1922-25

Nå gikk turen videre til en kjent rondokubistisk bygning, Adria Palace i sentrum av Praha. Pavel Janák vant arkitektkonkurransen og tegnet denne helt spesielle kontorbygningen. De to nederste etasjene er nøktern i sin fremtoning i kontrast til de forseggjorte øvre etasjene. Bygningen er eid av det Italienske forsikringsselskapet Riunione Adriatica di Sicurta. En godt bevart bygning med originalt interiør som jeg måtte tilbake noen dager senere for å se nærmere på. Denne gangen hadde jeg god tid til å studere alle de fine detaljene, særlig i lobbyen.

4 stopp

Kovarovicova vila 1913, Hodek Apartmenthaus 1913-1914 og Triplex Family house 1912-1913

Arkitekt: Josef Chochol

Etter en kort spasertur og hyggelig prat med i andre i gruppen som hadde valgt denne turen var vi fremme i bydelen Vysehrad. Her ligger det en rekke vakre villaer i kubistisk arkitektur. De fleste har utsikt mot elven Moldau som renner igjennom Praha og deler byen i to. Flere av disse villaene som også i dag er i privat eie er tegnet av Josef Chochol. Han må tydeligvis ha vært en svært populær arkitekt i sin samtid, han tegnet og fikk oppført minst 6 bygninger fra 1912-1914.

Jeg reiser mer enn gjerne til Praha igjen og det jeg lærte av Marketa Cejcova om kubisme var inspirerende og gav mersmak. Kubistisk arkitektur visste jeg lite om før denne turen, nå vet jeg mer. På gjensyn Praha.