Christian-Emil Smith Ore, Universitetet i Oslo

Den treårige hovedkonferansen til ICOM ble i år holdt i Kyoto, Japan. Det var en glitrende godt organisert konferanse selv om de over 4000 deltakerne gjorde alle fellesarrangementer en smule overfylte. Kyoto ble bevisst spart for bombing under 2. verdenskrig og svært mye gammelt er bevart. Et fuktig og varmt klima er ikke ideelt for bevaring av trehus med pussflater, og det var en viss kjellerlukt ved og i de gamle husene i sentrum. Myndighetene i Kyoto setter krav til bebyggelsen slik at mange nye bolighus i det ytre er bygd i tillempet gammel stil; to etasjer med kremgule vegger og felter av tre.   Det sies at folk fra Tokyo reiser til Kyoto for å se hvordan man levde i gamle dager.

Kyoto har svært mange bevarte templer og to palasskomplekser, keiserpalasset og Nijojo festningspalasset til Shogun. Flere av dem er på UNESCOs verdensarvliste, blant andre Nijojo-festningen og ikke minst Gullpaviljongen (Kinkakuji). Nijojo-festningen fungerer som en dokumentasjon av seg selv. Den er delvis innredet for å vise Shogun-tiden og tiden som keiserlig «villa». De fleste av de dekorerte panelene er kopier og originalene er oppbevart i museum under trygge klimatiske forhold. Slik sett skiller den seg ikke fra et stort antall andre bygningsmuseer. Gullpaviljongen er på sin side helt ny. Den originale som var ganske forfallen, brant i 1950. Den vi ser i dag, ble bygd i 1955 og innredet i 1987. Slik sett svarer den til Gol nye stavkirke fra 1980-tallet som er en kopi av den vi kan se på Bygdøy. Eksteriøret til sistnevnte er en ganske fri, nasjonalromantisk rekonstruksjon fra slutten av 1800-tallet, inspirert av andre stavkirker. Det er altså denne rekonstruksjonen som har blitt kopiert videre til den nye stavkirken på Gol, så den nye stavkirken på Gol er ikke en kopi av den som stod der inntil 1880-tallet. Museumsobjektet er altså blitt originalen slik det også ble trukket frem av Peter van Mensch i hans foredrag på CIDOCs delkonferanse i Japan. Hva er originalen og når blir kopien en original, er et viktig tema for dokumentasjonteori og museologi og har en sentral plass i CIDOCs arbeid.

Torsdag 5. september hadde ICOMs internasjonale komiteer egne arrangementer. CIDOC valgte å bruke dagen til en besøk i Otsuka kunstmuseum og en halvdags konferanse der med temaet «Dokumentasjon og kopier».  Otsuka kunstmuseum er et noe uvanlig museum, og samlingen består av over 1000 kopier av sentrale vestlige kunstverk. Kopiene er fotografiske reproduksjoner i skala 1:1 gjengitt på store keramiske plater. Det er nedlagt et svært stort arbeid i å gjengi fargene (på fotografiene?) korrekt. Den keramiske teknikken gjør reproduksjonene ekstremt holdbare. Etter sigende skal de kunne stå uforandret i minst 1000 år.  Otsuka er et svært stort japansk farmasøytisk konsern. Utviklingen av de keramiske platene er resultat av en da mislykket satsning på keramiske plater i bygningsindustrien i 1971. Selve museet ble bygget til Otsuka-selskapets 75-års jubileum og åpnet i 1998. Det er et av de største utstillingslokalene i Japan. Det er bygd inn i en åsside og er moderne, elegant og tydelig påkostet.  Det skiller seg på ingen måte fra et påkostet prestisjemuseum ellers i verden. Men det rommer altså bare fotografiske kopier av vestlige mesterverk i skala 1:1. Sånn kan en si at «The medium is the message» (MacLuhan 1964). Det er i seg selv ikke lite.

Visjonen til museet er for det første å gi japanere mulighet til å oppleve vestlig kunst uten å forlate Japan, og for det andre bevare kunsten slik den ser ut i dag minst 1000 år fram i tid. Det er altså snakk om sikker langtidslagring av fotografisk dokumentasjon. Noe å tenke på for fotoarkiver? Tja, kanskje litt vel plasskrevende, men en åpenbart stabil løsning.

Foredragssalen der halvdagskonferansen ble holdt, var en slags kopi av Det sixtinske kapell i Vatikanet med reproduksjoner av freskomaleriene montert på veggene og i taket. De er tydelig basert på freskene slik de så ut etter den noe omstridte restaureringen 1980–1999. Enhver kopi er et øyeblikksbilde og vil skille seg fra originalen ettersom tiden går.

Temaet for konferansen var altså dokumentasjon og kopier. Som en av de to hovedforedragsholderne hadde CIDOC invitert den nederlandske museologien Peter van Mensch til å holde et keynote-foredrag på den separate (off-site) konferansedagen.  Van Mensch er en museolog med tydelige meninger og har vært aktiv i flere av ICOMs internasjonale komiteer (CECA, ICTOP, ICFOM og COMCOL).  Tittelen på fordraget var «Copies as authentic evidence. The medium is the message».  En kan vanskelig tenke seg en bedre ramme for et slikt foredrag enn en kopi av Det sixtinske kapell. Van Mensch startet med å si at han ikke var klar over hva slags museum han skulle holde foredraget i før han nærmest var ferdig med det, og han understreket at foredraget verken var en refleksjon over Otsuka kunstmuseum eller noen kritikk – snarere tvert i mot. Som museolog var han fascinert av den typen initiativ som museet representerte.

Van Mensch presentert foredraget sitt slik: «…my intention today is to explore the phenomenon of copy and to advocate the status of copies as genuine evidence of cultural interactions, asking for an adequate treatment of copies in documentary procedures. I will build my argument from case studies, which can only be briefly introduced to you, but I hope at the end you get my point. The assumption is that […] eventually every copy is unique.»

Eksemplene han brukte spente fra rekonstruksjonen av byslottet I Berlin via den japanske temaparken Huis ten Bosch, moderne kunst, ekthet av rembrandtmalerier, kunstneres kopiering av gamle, mestere til restaureringen av freskene i Det sixtinske kapell og museenes gipskopier i det 19. århundret.

Byslottet i Berlin ble brukt som et eksempel på det velkjente problemet med at en må velge en bestemt tidsperiode om en ønsker å restaurere eller rekonstruere en bygning. Her i Norge er både domkirken i Trondheim og Mariakirken i Bergen eksempler på en forsøksvis rekonstruksjon tilbake til høymiddelalderen. Men interiøret i begge kirkene er lutheransk og minimalistisk.  Det ytre av slottet i Berlin er med gjenoppføringen av kuppelen fra 1850 satt til tiden mot oppbyggingen av keiserdømmet. En kunne like godt ha fokusert på den tidligere fasen fra opplysningstiden. Da ville en ha unngått den sterke kristne symbolikken som korset på kuppelen representerer. Det ville kanskje vært mer passende siden slottet også skal huse Humboldt forum (som skal være et museum for verdens kulturarv) mente van Mensch.

Slottet ble sprengt på order av Walter Ulbricht i 1950 og det eneste en tok vare på var portal IV der Karl Liebknecht proklamerte den tyske sosialistiske republikk. Den ble gjenoppsatt som en del av bygningen til DDRs Staatsrat i 1960. Så den gamle portalen ble en del av en ny bygning, mens en kopi er satt opp på en kopi av en gammel bygning. Jeg synes det kan bli spennende å se hva som blir betraktet som originalen i fremtiden.

Van Menschs neste eksempel var temaparken Huis ten Bosch der det er reist en nøyaktig kopi av slottet Huis ten Bosch i Haag. Men slottet er blitt restaurert og tilbakeført til 1800-tallsutseendet. Den japanske kopien der dermed en dokumentasjon av slottet slik det var på 1900-tallet.

Enhver kopi er basert på situasjonsavhengig tolkning av originalen. Kopien kan betraktes som et autentisk bevis for betingelsene som gjaldt da den ble lagd. Kopien er selvfølgelig også sin egen dokumentasjon av hva som har skjedd med den etter at den ble skapt og i hvilken brukskontekst kopien inngår i.

Van Mensch diskuterte flere forholdet mellom original og kopi: fysiske egenskaper, funksjon og betydning samt konteksten. Generelt kan en si at kopier helst blir bedømt ut fra grad av likhet med originalen i utseende men ikke i likhet i substans eller funksjon. Enhver kopi er en tolkning av originalen. Tolkningen avhenger av intensjonen (bonafide eller malafide). Andre forhold er (intendert) brukskontekst, materiale og teknologi involvert i konstruksjonen og den kulturelle tradisjonen kopieringen inngår i. Han mente at kulturelle tradisjoner med hensyn til kopier er annerledes i Japan enn i Europa i dag. Men det har ikke nødvendigvis alltid vært slik. Den mer puristiske holdningen til kopiering er av relativt ny dato i Vesten. Her kan jeg jo nevnte at det synes å være slik at en er på vei bort fra den strengeste tolkningen av Veneziacharteret også i Norge.

Van Mensch avsluttet med noen betraktninger om at vår kunnskap om originalene i en stor grad kommer fra studier av kopier.  Men vi oppdager ikke hvor mye vår tolkning av originalen er influert av vår kjennskap til kopiene før vi ser originalene. For eksempel blir sjelden innrammingen tatt med i en reproduksjon og reproduksjoner gir sjelden inntrykk av størrelsen. Til det vil jeg si at den korrekte gjengivelsen av kunstverkenes størrelse var faktisk en veldig positiv opplevelse i Otsuka-museet.

Van Mensch konkluderte med «Copies are evidence of a specific interpretation of the objects they copy, and as such copies are not neutral, not value-free.»