Dr. Denise Hagströmer, seniorkurator, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, styremedlem i ICOM-DESIGN 2023–2025 og 2026–2028.

ICOMs 27. generalkonferanse fant sted i Dubais monumentale World Trade Center fra 11. til 17. november. Dette var første gang generalkonferansen ble avholdt i Midtøsten. Årets hovedtema var «The Future of Museums in Rapidly Changing Communities», med undertemaene: immateriell kulturarv, teknologi og ungdom. Konferansen bød på et imponerende spekter av keynote-foredrag og rundebordssamtaler med ledende internasjonale fagpersoner. Blant disse var foredraget av Lisa Sasaki, Deputy Under Secretary for Special Relations ved Smithsonian Institution (USA), med tittelen «Moments of Consequence: Reflections on Centering Visitors & Maintaining Public Trust». Et annet sentralt bidrag var Dr. Sally Yerkovichs presentasjon om «The Revision of the Code of Ethics for Museums».

I kontrast til plenumssesjonene tilbød de internasjonale komitédagene foredragsserier med kortere innlegg og dypdykk i mer fagspesifikke temaer. Disse seriene var resultat av samarbeid mellom ulike internasjonale komiteer. Som styremedlem i ICOM DESIGN bidro jeg til å samorganisere foredragsserier i samarbeid med ICOM GLASS, ICOM COSTUME og ICOM DEMHIST. Seriene var basert på åpne Call for Papers, og jeg fungerte som moderator for to av seriene.

I denne rapporten vil jeg rette et særlig blikk på ett av foredragene i foredragsserien arrangert i samarbeid med DEMHIST, med temaet «Adornment and Identity in Spatial Design and Objects». Et av innleggene i denne serien bar tittelen «Mellom ruin og renovering: Museo Sant’Orsola som utstillingsrom» og ble holdt av forskeren Brianna Brinkley, som arbeider ved museet med støtte fra et nederlandsk Cultuurfonds Research Residency (bilde 1).

Museo Sant’Orsola, som ligger i San Lorenzo-området i Firenze, er et tidligere renessansekloster (og av enkelte antatt å være Mona Lisas hvilested (bilde 2). Museet omfatter 17 000 kvadratmeter og ble etablert i 2022. Bygningen har i lang tid stått forlatt og er fratatt sin opprinnelige interiørdekor og utsmykning. I sitt innsiktsfulle foredrag presenterte Brinkley dette pågående museumsprosjektet som en overbevisende case study i hvordan arkitektonisk fravær kan fungere som en kuratorisk ressurs.

Museo Sant’Orsola er i ferd med å transformeres til et museum for samtidskunst. Parallelt med renoveringsarbeidet har det blitt arrangert en serie utstillinger, omtalt som «A Museum in the Making». Dette skjer i en fase der rommet, med Brinkleys ord, «fortsatt er rått, ustabilt og uløst». Brinkley forklarte videre: «I stedet for å maskere skader eller vente på restaurering, inviterer disse utstillingene kunstnere til å arbeide med det som er igjen: eksponert murstein, sammenraste tak, sotflekkede vegger og falmede freskokonturer» (bilde 3). Hun fremhevet at bygningens tomhet blir uttrykksfull nettopp fordi tradisjonell dekor og originale kunstverk mangler. «Dekor eller utsmykning», understreket Brinkley, «finnes her ikke i forgylte rammer eller polstring, men i samtidige kunstneriske intervensjoner. Museets mangel på en ‘ferdig’ eller hjemlig overflate åpner for nye former for romlig historiefortelling.»

Den offisielle åpningen av museet er planlagt mot slutten av 2026, mens hele komplekset skal stå fullt restaurert og åpnet i 2027. Museo Sant’Orsola vil romme en rekke funksjoner, blant annet høyere kunstutdanning, atelierer, håndverksverksteder, bibliotek, boliger for studenter og kunstnere, restaurant og hage.

Museets direktør og sjefskurator, Morgane Lucquet-Laforgue, understreker prosjektets særegne potensial: «Å skape et museum i et sted som ikke lenger har en samling, er noe helt spesielt. Vanligvis oppstår et nytt museum rundt en samling. Her er det nye Sant’Orsola-museet født rundt et sted – et sted som har levd mange liv og er tett knyttet til Firenzes historie. Samtidig åpner vi en ny institusjon i det 21. århundre, noe som handler om å forankre oss i vår egen tid og tilby publikum møte med nye, mer samtidige ‘språk’.»

Museo Sant’Orsolas tilnærming utfordrer etablerte forestillinger om museumsutstillinger og samlingspresentasjoner gjennom en innovativ modell. Ifølge Brinkley er dette en modell der identitet, hukommelse og estetisk erfaring oppstår fra det som mangler, er ødelagt eller ufullstendig. Foredraget synliggjorde hvordan et museum ikke nødvendigvis trenger verken en tradisjonell samling eller et ferdig restaurert interiør for å kunne produsere meningsfulle utstillinger. Her brukes arkitekturen ikke som bakteppe, men som medaktør – en aktiv overflate formet av århundrer med omsorg, forsømmelse og gjenbruk.

Sant’Orsola kan betraktes som en forløper for utstillingsproduksjon midt i en renoveringsprosess, hevder Brinkley. Museet er mer enn et sted under bygging; det fungerer som en modell for å gjenoppfinne både materiell og immateriell kulturarv. Foredraget minnet oss om at «fravær ikke er tap, men en generativ kuratorisk og kunstnerisk tilstand – en tilstand som tillater kulturarv, minne og kreativitet å sameksistere i prosess».

I sin uferdige form fremstår Museo Sant’Orsola som et sted for prosess, eksperimentering og lagdelte tolkninger. Brinkley viste også hvordan museer kan forholde seg til dekor og utsmykning ikke primært som noe som skal restaureres, men som noe som kan gjenoppdages – særlig i rom der utsmykningen for lengst er fjernet, men hvor sporene fortsatt er til stede.

Avslutningsvis, og i lys av konferansens overordnede tema, bidro foredraget om Museo Sant’Orsola i Firenze med en berikende forståelse og en ny dimensjon til temaet utsmykning/dekor (adornment). Samtidig belyste det museets historiske narrativ og identitet på en måte som tydelig resonnerte med ICOM-generalkonferansens aktuelle og høyst relevante problemstillinger.