Eystein Markusson; direktør, Svalbard museum

ICOM’s generalkonferanse holdes vært tredje år. Årets konferanse var lagt til Praha i Tsjekkia og hadde flere tusen deltakere. Hovedforsamlingen var overveldende i størrelse og system, mens møtene i komiteene gav mer rom for å utvide nettverk og interessante diskusjoner fra kollegaer som har sammenfallende interesser.

Den nye museumsdefinisjonen

Ved siden av et generelt fokus på de-kolonialisering av museer, flere interessante plenuminnlegg og keynote-speakers var det den nye museumsdefinisjonen som var konferansens «hete» tema. Etter at den forrige generalkonferansen i Kyoto 2019 forkastet et forslag til en ny definisjon av et museum er, hvorpå at presidenten valgte å trekke seg, har det vært arbeidet i ulike internasjonale og nasjonale fora for å komme frem til en ny museumsdefinisjon. Etter å ha fulgt denne prosessen gjennom disse årene var det derfor interessant å følge avslutningen i Praha.

Den gamle definisjonen fra 2007 var slik:

“A museum is a non-profit, permanent institution in the service of society and its development, open to the public, which acquires, conserves, researches, communicates and exhibits the tangible and intangible heritage of humanity and its environment for the purposes of education, study and enjoyment.”

Definisjonen som ble vedtatt i Praha i 2022 er som følger:

“A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing.”

Det er flere interessante endringer i den nye definisjonen. Flere representanter fra det som ofte omtales som det globale sør uttrykte for eksempel at selv om den den nye definisjonen tar skritt i riktig retning med tanke på de-kolonialisering, mener de at den ikke går langt nok.

Et eksempel som ble en del av plenumsdiskusjonen i Praha, var valget med å sette researches for collects. Dette er et brudd med tidligere tradisjoner, men nettopp i tråd med ønsket om å forske, undersøke før man samler inn. Vi som museumsansatte må spørre oss selv: er det virkelig nødvendig å samle?

Videre har den nye definisjonen tatt inn over seg at museer ikke bare skal være åpne for publikum, men også inkluderende og skal fremelske mangfold og bærekraft. ICOM har også valgt å understreke at alle museer skal arbeide profesjonelt og etisk. Dette kan oppleves som selvsagtheter, men det vil bli interessant om dette vil få konsekvenser i fremtiden. Et annet tillegg er det at They operate … with the cooperation of communities. Det blir spennende å se hvordan dette oversettes til norsk. Det er lett å tenke at dette handler om lokalsamfunn, men det er ikke nødvendigvis ikke synonymt, for det første har man ikke valgt å ta med local og det engelske communities har en videre betydning enn det norsk samfunn. For meg synes det imidlertid som om ICOM beveger seg, om enn svært sakte, i riktig retning og peker ut en retning som er god og veiledende for oss som museumsansatte.

ICOM Nord

ICOM har et system med internasjonale komiteer, for ulike fag, faste komiteer, nasjonale komiteer og i tillegg regionale allianser. Under konferansen i Praha ble den regionale alliansen ICOM Nord dannet av nasjonalkomiteene fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige. Alliansens styre blir oppnevnt av styrene i de respektive nasjonalkomiteene. Leder av ICOM Norge, Atle Ove Martinussen, signerte stiftelsesdokumentet på vegne av Norge.

NATHIST

Etter å nylig å ha skiftet jobb til et museum som også har naturhistorie som en del av vår formålsparagraf valgte jeg å følge konferansen til ICOM Natural History International Commitee (NATHIST). Årets konferanse for NATHIST var felles med UMAC (International Committee for University Museums and Collections), ICR (International Committee for Regional Museums) og ICME (International Committee for Museums and Collections of Ethnography). Dette gjorde naturlig nok at tematikken for konferansen blei bredere, men også at den ble noe mindre spisset, og det ble relativt få innlegg fra hver komite. Derfor ble det først mot slutten av konferansen under det som går under navnet off-site meeting og ekskursjonen at det ble lettere å komme i kontakt med kolleger fra naturhistoriske museer.

En møtedag for NATHIST var lagt til det tsjekkiske nasjonalmuseets naturhistoriske avdeling. Ved siden av faglige diskusjoner rundt Nagoya-protokollen og lovverk rundt meteoritter var det omvisning i utstillingene som var totalrenoverte i løpet av det siste året. Museet holder til i en ærverdig historiske sentralt plassert i Praha, men alle de utfordringer det medfører. Museet hadde flere steder valgt å beholde de historiske montrene som er så klassiske for de gamle naturhistoriske museene, slik vi også finner i det nyrenoverte Brøggers hus ved UiO.

Utstillingen tar i stor bruk av modeller, diorama, visualiseringer, bruk av lyseffekter og digitale virkemidler uten at dette virker påtrengende. I sum opplevdes utstillingen som vellykket.

Avslutningen på konferansen var NATHIST’s ekskursjon med museumstoget til Brno. Han som regnes som genetikkens far, Georg Mendel kom fra Brno og var prest og munk der. Hans klassiske forsøk med erteblomster la grunnlaget for grunnlaget for oppdagelsen av DNA, den moderne genetikken, og forståelsen og beviset for Darwins evolusjonslære. Besøket belyste Mendels liv fra mange hold og var en interessant avslutning på konferansen, med museumsdirektøren i tidsriktig bekledning fra seint 1800-tall, som vist på bildet.

Kathrin Pabst
førstekonservator NMF, Vest-Agder-museet
prosjektleder, IKS//Identity on the Line

Som Chair av IC Ethics, ICOMs International Committee on Ethical Dilemmas, var generalkonferansen for egen del først og fremst knyttet til en mengde møter og samtaler med styremedlemmer og kollegaer fra andre komiteer. Men i tillegg hadde jeg ganske høye forventninger til felles møter og diskusjoner i salen. Jeg håpet at museumsprofesjonen vår ville ta et tydelig retningsskifte – fra nokså kranglete, lukket og ullen til konstruktiv diskuterende, transparent og ambisiøst. Det ble ikke helt slikt. Selv om det var en del lyspunkter.

Ny museumsdefinisjon, en fornyelse av ICOMs Executive Board og en ny president

La oss ta lyspunktene først. En ny museumsdefinisjon ble godkjent, med så stor margin at det nesten var skremmende å oppleve enigheten på tvers av landene og komiteene. Velfortjente lovord kom på rekke og rad – prosessen hadde vært ryddig, inkluderende og transparent – samtidig som forskjellen til det komplette kaoset som herjet i en lignende sal med nesten de samme folkene for tre år siden i Kyoto, neppe kunne være større. I Kyoto var det ingen enighet, frontene ble steilere og steilere og temperaturen fortløpende høyere. Det resulterte til slutt i den største krisen som ICOM hadde opplevd noensinne, en president som trakk seg, flere resignasjoner av medlemmer av the Executive Board (EB), ICOMs høyeste styringsorgan, og eksterne undersøkelser og rapporter som konstaterte blant annet en signifikant mistillit blant medlemmer. Og nå denne konforme enigheten? Det hele var altfor vennlig, for snilt, for høflig til at det kunne kalles gode profesjonelle diskusjoner og meningsutvekslinger.

Ettersom oppryddingen ble avsluttet i forkant av generalforsamlingen, ventet jeg i spenning på å se hvem som ville bli valgt til nye styremedlemmer av EB – det er tross alt disse som sammen med presidenten vil kunne møte eller ignorere medlemmers ønsker om mer åpenhet og transparens innad i ICOM. Når valgresultatene ble presentert, ble jeg lettet. Mange av de nyvalgte styremedlemmer vil jobbe for nettopp mer åpenhet, transparens og en ytterlige opprydding innad i organisasjonen. Samtidig tilsier kombinasjonen av karakterer og meninger at det neppe blir en enkel jobb for den nyvalgte presidenten, Emma Nardi, å lede gruppen. Få har bedre personlige forutsetninger enn henne, som virkelig ønsker å føre organisasjonen i en ny retning. Men det vil kreve en god del arbeid med å endre noen grunnleggende organisatoriske strukturer av ICOM, før hun vil kunne oppnå resultatene hun har lovet.

En ny strategisk plan uten visjon

Mest skuffende var kanskje et dokument som skal stadfeste veien vår museumsprofesjon skal ta de neste årene: The Strategic Plan 2022-2028. Den manglet rett og slett en tydelig visjon, et ambisiøst mål formulert så konkret at det begeistrer, engasjerer og motiverer. Riktignok er mange viktige arbeidsområder og mål nevnt, men ikke et ord om de mange utfordringene vi står overfor når det kommer til økende press fra omverden, nasjonalistiske tendenser i mange land, politiske høyrerykk og maktmisbruk innad i institusjonene.

Etter at den strategiske planen ble presentert, leste IC Ethics opp et statement i salen; som – oversatt til norsk – lyder omtrent slikt:

            Regine Schulz, nylig avgått Chair av Advisory Council, sa i en av                      hennes taler de siste dagene at museer og museumsprofesjonelle –                vi! – bringer verden inn i vår profesjon og påvirker verden ved å                      sette viktige aspekter på dagsorden. Vi kan gjøre en forskjell, sa                      hun, og hun har selvsagt helt rett.

            Vi foreslår, ønsker oss, krever!, at vi blir mer klare og direkte når                      vårt samfunnsoppdrag og våre kjerneverdier er under press; fra                      institusjoner, samfunn, nasjoner, og for den saks skyld alle oss, for                  eksempel, når våre felles naturressurser brukes opp og ødelegges.                  Det er rettferdighet dette handler om; sosial rettferdighet, kulturell              rettferdighet og rettferdighet når det kommer til klima og miljø.  

            Vi forventer at vår profesjon adresserer klart og tydelig alt politisk                press som utøves på museer og museumsprofesjonelle; press som                    setter vår profesjonelle uavhengighet og integritet i fare. Vi                                forventer at vi mer klart og tydelig fordømmer et hvert brudd på                    menneskerettigheter, tilsidesettelse av våre etiske standarder og                    maktmisbruk av posisjoner – også innenfor vår egen organisasjon –,              ødeleggelser av kulturarv, og ny-kolonialismen, for å nevne kun                      noen få av de utfordringene vi står overfor.

            Vi er langt fra å nå potensialet av makten museer faktisk kan ha. La              oss derfor benytte denne konferansen – som tross alt har tittelen                    «The Power of Museums» – til endelig å begynne å bruke den!

Arnfinn Stendahl Rokne
direktør, Ringve Musikkmuseum/ Rockheim -det nasjonale museet for populærmusikk

Rundt år 2000 studerte eg Museum Studies ved University of Leicester. Den første artikkelen i den første sesjonen handla om museumsdefinisjonen – kva er me og kva gjer me som fagleg fellesskap i verda? Eg tenkte ikkje så mykje på kor definisjonen kom frå akkurat då. Tok vel meire for gitt at kloke hoder ein gang for lenge sidan tenkte ut dette, og at det berre er noko me forheldt oss til. Spol fram til 2022 og eg sitt saman med eit par tusen andre museumskollegaer frå heile verda i ein konferansesal i Praha. «We have a new museum definition» kjem det begeistra frå Alberto Garlandini – avtroppande leiar for ICOM. Salen reiser seg, applausen er rungande. I eit par minutt står me saman og klappar. Klappar og kjenner at noko stort er oppnådd. At alt som vart sagt i timen før vedtaket stemte. At sidan forrige forslag i Kyoto har me jobba saman for å finne noko me kan einast om på tvers av kulturar, politiske system, økonomiske faktorar, identitetar, kolonialistisk og imperialistisk historie. Før avstemminga og før debatten fekk me ein gjennomgang av prosessen fram til den nye definisjonen. Eg har nok vore lite involvert i min kvardag, men det var både lærerikt og inspirerande å sjå korleis ICOM gjennom 18 månader har kjørt ein stringent prosess med medverking i alle ledd. Gjennomgangen av prosessen gav oss bakgrunn for å forstå orda som er brukt i definisjonen og ikkje minst ein tryggheit på at kvart einaste ord er gjennomdiskutert – både på meiningsinnhald og rekkefølge. Tusenvis av museum i fleire hundre land er hørt gjennom prosessen. Nasjonale og internasjonale fagkomitear har gitt sine innspill. Det er gjort analyser og sett på samfunnstrendar. Det har vore avstemmingar og det har blitt jobba masse digitalt både på grunn av pandemien og fordi me rett og slett er sprett over heile verda. Eg var ikkje på forrige møte i Kyoto. Eg har faktisk ikkje vore på ICOM-møter i det heile tatt før. Men eg har fått med meg debatten, og det som var interessant var å sjå korleis det forrige forslaget har utvida rommet for å snakke om kva eit museum er. Ved å strekke det såpass langt, i alle fall for mange, i forslaget som ikkje vart vedtatt opplever eg at diskusjonsrommet vart større. Sjølv om forslaget frå 2019 ikkje vart vedtatt, vart ein tvunge til å ta stilling til dei meir politiske og etiske sidene ved å drifte og utvikle museum. Det har gitt oss ein definisjon som eg trur er meire dristig og meire samfunnrelevant enn ein definisjon som ikkje hatt tatt yttersvingen om forrige forslag. Eg meiner også at forslaget tvang fram ein mykje meire inkluderande prosess enn det elles ville blitt. Om me skal koma vidare som globalt fellesskap, må me dele både visjonane, ambisjonane og definisjonen. Den einaste måten å klare det på er å snakke saman. Bryte meiningar og forsøke å forstå kvarandre. Det er hardt arbeid og det krever mykje av alle som er involvert, men med krig, polarisering og truslar mot demokratiet som bakteppe, blir det berre enda meir meiningsfullt og viktig å møtes på tvers av alle skillelinjer og stake ut ein veg vidare saman. Eg trur det var derfor me klappa så lenge etter eit nesten einstemmig vedtak. Ikkje fordi det var enkelt og fordi alle er rørande einige om alt, men fordi me kjenner at me står for verdiar som me skal bruke i kampen mot kreftene som vil bryte ned kunnskap, ytringsfriheit og opne demokrati. Det er krafta i dialog, krafta i å tole ueinigheit, krafta i å tørre snakke om vanskeleg historie, krafta i å alltid tørre å sjå på historia på nytt, krafta i å lage møteplassar i samfunnet, krafta i kunnskap og krafta i å sjå framover. Dét er krafta til musea!

No skal kvart land ta same runden. Definisjonen skal oversettast. Ord skal kløyvast, og inni dei skal me finne forståingar som sett oss i stand til å forstå oss sjølv og forstå verda rundt oss.

Etter applausen, småpratinge og skulderklappinga gav eg eit lite nikk til meg sjølv for over tjue år sidan. Slik lagast ein definisjon. Husk at du var der når det skjedde, og husk at det alltid er menneska som møtast og definerer verda i lag eller for kvarandre.

CIMCIM – International Committee for Museums and Collections of Instruments and Music

Eg har jobba som leiar for dei nasjonale musikkmusea Ringve og Rockheim i halvtanna år. CIMCIM har vore ein gjengangar både i fagprat og småprat. Endeleg fekk eg møte dette forumet og koma inn i viktige diskusjonar om samlingar og utvikling av musikkmuseum. Me gjekk gjennom samlingar i Sør-Amerika, diskuterte det siste innan nomenklatur, fekk info om ulike prosjekt frå fleire museum og ikkje minst tid til å snakke saman. Målet mitt var å begynne å bygge nettverk med museum som me kan samarbeide med, og det vart oppretta fleire kontaktar som er følgt opp etterpå. Og ein ting til. Eg fekk bekrefta at konservatorane på min arbeidsplass er internasjonalt anerkjent. «Hels til han og hels til ho. Skulle så gjerne hatt dei her, no er det for lenge sidan sist, ho har betydd mykje for meg som fagperson, han har vore viktig for vårt arbeid med nomenklatur og samlingutvikling». Møter med fagfellar kan gjera oss meire synleg for oss sjølv, og eg kjem tilbake med enda litt høgare respekt for mine kollegaer sitt faglege arbeid.

På dagen då dei internasjonale komiteane møttest aleine gjorde eg ei blemme. Eg skulle vore med CIMCIM, men valte heller å delta på INTERCOM – International Committee for Museum Management fordi mitt fagområde er museumsleiing meire enn musikkvitenskap. Denne samlinga opplevde eg som unyttig. Eg trudde me skulle snakke om utfordringar som museumsleiarar, men opplevde ein skrytefest frå museum som ville snakke om eigen fortreffeligheit. Etter to timar gikk eg i staden på Kunsthallen og fikk oppleve elektronisk kunst frå dei siste hundre åra. Svært inspirerande og nyttig med tanke på utvikling av utstillingar på eige museum. Etterpå gikk eg på musikkmuseet i Praha i tre timar. Museet er nokså tradisjonelt med tanke på utstillingar, men med svært spennande gjenstandar og fiffige grep i ei barneutstilling som kombinerte musikk og zoologi. Eg observerte fleire familiar under besøket og kombinasjonar som utstoppa svane, lyd og bilde frå Svanesjøen og ballettdansing engasjerte dei minste. Ein klok måte å si noko om kva musikk er, kva som kan inspirere komponistar og kva du kan undersøke i naturen sjølv. Monter og instrument vart gjennomfotografert og utstillingar vart saumfart. Eg skulle sjølvsagt fått snakka meir med ansatte, men det vart lite av det denne gangen. Besøket var uansett svært nyttig, og med ei nyåpna hovedutstilling på Ringve – Lydspor – som referanse gav besøket stor verdi for meg og for våre diskusjonar om vidare utvikling av både Ringve og Rockheim.

Epilog

Dagen etter vedtaket om ny museumsdefinisjon ruslar eg ned frå slottet i Praha. Eg går forbi eit vindu der det står KGB Muzeum og tenker at det kan jo vera interessant. Ein time seinare kjem eg ut igjen. Fortumla. Det handla ikkje så mykje om KGB – meire om å ta livet av fiendar på brutalt vis. Og at det meste du har hørt om Sovjetunionen er ein konspirasjon. Formidling utført med aggresjon og store ord. Ingen nyansar, ingen etiske refleksjonar, ingen dialog eller referansar. Berre ein påståeleg fyr som har samla litt ting her og der og som insisterer på si høgst personlege forståing av fortida og samtida. Ein som kjefter på deg når du stiller feil spørsmål. Eg var per definisjon ikkje på eit museum – heldigvis finnast det ei rettesnor for kva me er og ikkje er. Heldigvis er krafta i musea sterkare enn spinnville enkelmannforetak som sett opp surrealistiske drapsshow i ei sidegate i Praha.

Takk for støtta, ICOM Norge. Konferansen var så mykje meir enn det eg skriv om her, og det bruker eg stadig i mitt museumsarbeid.

Rune Holbek
Seniorrådgiver, Agder fylkeskommune

I denne rapporten vil jeg fortelle om Det nasjonale minnesmerket for heltene etter Heydrich-terroren i Praha, og dets betydning for demokrati og frihet. Opplevelsen etter besøket på dette museet ble ekstra sterkt for meg etter den Russiske invasjonen av Ukraina.

Om minnesmerket
Det nasjonale minnesmerket over heltene etter Heydrich-tertroren i Praha og tidligere Tjekkoslovakia, er plassert under den ortodokse katedralen St. Cyril og Methodius i Resslova-gaten. Minneutstillingen ble designet og installert av Military History Institute Prague.

Nasjonalt minnesmerke etter Heydrich-terrorens helter, er et sted for forsoning og ettertanke ved den ortodokse katedralen St. Cyril og Methodius. Museet ble opprettet i 1995 av Jaroslav og Eva Šuvarský. Museet ble bygget som et nytt rom ved siden av den opprinnelige underjordiske kjelleren. Den nye hallen har vært knyttet til selve krypten siden gjenoppbyggingsprosjektet ble fullført i 1995. Museum og minnesmerke i krypten er ble et minnested, som bevarer minnet om syv tsjekkoslovakiske fallskjermjegere som kjempet og falt i kamp mot store tyske nazistyrker den 18. juni 1942.

Attentatet
Syv tsjekkoslovakiske soldater fant gjemmested i krypten til St. Cyril og Methodius etter attentatet på Reinhard Heydrich. Jan Kubiš og Josef Gabčík gjennomførte attentatet den 27. mai 1942 i nærheten av Kobylisy, og begge var blant de syv mennene som søkte tilflukt i krypten. Attentatet ble senere kalt “Heydrichs terror”.

Utstillingen
Nåværende utstilling ble installert av Military History Institute Prague i 2010. Fra 2017 har Military History Institute Prague hatt ansvar for museet og minnesmerket. Utstillingen følger de viktigste historiske begivenhetene fra München-avtalen i 1938 til kampen i katedralen og krypten i 1942. Besøkende kan følge historier om protektoratet Böhmen og Moravie, Heydrichs handlinger, spesialtrening av tsjekkoslovakiske soldater i Skottland, familier til motstandsmedlemmer, og den ortodokse kirken og alle hjelpere samt historien om Lidice-landsbyen som ble brent av nazistene 10. juni 1942. Utstillingen er på tsjekkisk og engelsk fullført av tidstypiske utstillinger og audiovisuelt materiale.

Krypten i seg selv representerer et minnested over de syv falne soldatene, og hele utstillingen ender der. Utstillingen i selve krypten er dekorert av syv byster av alle syv fallskjermjegere med curriculum vitae laget av billedhugger Milan Benda.

Hvorfor er dette et viktig sted og minnesmerke i dag?
Når en går inn i utstillingen og får hele historien fortalt på stedet hvor alle syv fallskjermsoldatene falt, blir historien veldig ekte og nær. Museet og krypten utgjør to relativt små rom. Effektene og måten utstillingen er bygget opp på bidrar til å forsterke opplevelsen, og historien blir veldig nær selv om dette skjedde for 80 år siden. Det heltemotet som ble utvist av soldatene har en veldig sterk overføringsverdi til oss som lever i dag. Demokrati og frihet er ikke noe vi kan ta for gitt, selv i vår del av verden. Krigen i Ukraina som bakteppe da jeg besøkte utstillingen og med koblinger til min egen families historie fra andre verdenskrig gjorde det enda mer klart for meg at demokrati og frihet ikke er noe en får, men noe som en må kjempe for hele tiden. Vi skal kunne tilgi grusomheter mot menneskeheten, men vi skal aldri glemme. Det er det dette museet gjør, de forteller en viktig historie som er universell i dag og i fremtida. De som ofret livet for frihet og demokrati blir aldri glemt!

Marianne A. Olsen
Direktør, Perspektivet Museum

Jeg har arbeidet i museum gjennom mange år, men dessverre aldri engasjert meg i ICOM. En viktig del av oppholdet var derfor å få et bedre innblikk i organisasjonen, og forsøke å finne ut hvor jeg og min arbeidsplass Perspektivet Museum, passet inn. 

Konferansen hadde tittelen «Power of museums», noe som underbygger en global bevegelse mot at museene nå skal vende seg utover fremfor innover. I en verden preget av miljøkrise, krig, pandemi og ulikhet er det viktig å ta en samfunnsrolle og være bevisst på museenes makt og kraft. Blant hovedsesjonene likte jeg spesielt godt bolken «Sustainability: Museums and resilience» tirsdag formiddag. Keynote var Hilda Flavia Nakabuye, en ung klima- og rettferdighetskjemper, som har startet opp The Friday for Future movement i Uganda. Organisasjonen arbeider blant annet for å redde Viktoriasjøen, og har over 50 000 unge medlemmer. Nakabuye var en sterk, ung stemme, og for egen del minnet hun meg om hvor viktig det er å ivareta unge menneskers engasjement og kraft i museene. Vi må lytte, og vi må rekruttere de inn i stillinger. En annen sterk stemme i samme sesjon var økolog og konservator Mordecai Ogada fra Kenya. Han la vekt på hvordan man fremdeles i vestlige land ser på Afrika med et blikk utenfra, som et sted bestående av ressurser fremfor mennesker, og at man anser den største kompetansen på sør for å ligge i nord. 

 Som de fleste andre deltakerne hadde jeg før generalkonferansen fått referert diskusjonen rundt ny museumsdefinisjon i Kyoto i 2019. Denne gangen var det bare lovord og takketaler da definisjonen skulle vedtas, og i forhold til museenes makt og kraft hadde jeg en sammensatt opplevelse av det som skjedde. På den ene siden ble jeg veldig imponert over 

prosessen som hadde foregått, hvor demokratisk og inkluderende den var, og at man hadde klart å komme frem til en ny definisjon som skal gjelde globalt. Samtidig ble jeg litt urolig over hvor lang tid prosessen har tatt, for skal man få til handling, eksempelvis knyttet til miljø, er et slikt tempo problematisk. Som det ble understreket fra salen er det å viktig å få definisjonen oversatt til ulike språk, og at den implementeres, ikke bare i museer verden over, men også på statsnivå i ulike land. 

Jeg var lenge usikker på hvilken komite jeg skulle følge, men valgte CAMOC: International commitee for the collections and acticvities of museums of cities. Dette skulle vise seg å være et godt valg. Komiteen hadde lagt opp til et eget underseminar med tittelen Museums, Citizens and Urban sustainability, og spesielt opplevde jeg torsdagens program som svært nyttig. Da reiste vi med t-bane og buss til et nydelig slott eid av Prague City Museum, og her hadde vi hele dagen sammen med korte foredrag og diskusjoner rundt hvordan museer kan bidra til å skape sosial bærekraft i urbane rom. Mange byer og museer var av en helt annen størrelse enn Tromsø og Perspektivet, men innlegg og samtaler føltes likevel relevant. Felles for mye av det som ble presentert var at man satte mennesker og ikke gjenstander i sentrum, og flere var opptatt av å spille en rolle for mennesker som ikke nødvendigvis oppsøkte museet. Et eksempel på dette var James Horton fra New York City Museum. I forbindelse med at museet i 2023 fyller 100 år ønsker de å skape et mer inkluderende museum, der blant annet unge mennesker og de som lever nederst på rangstigen opplever museet som sitt. De hadde derfor satt i gang ambassadørprogram både for voksne og unge. Programmene er omfattende, og bare ungdomsdelen involverer nærmere 100 mennesker som gjennomgår et seks-ukers program innenfor ulike kunstarter. Fra eget ståsted tenker jeg at det er mulig å få inspirasjon av prosjektet, uten at det trenger å være så omfattende. Det er viktig for ulike mennesker å få eierskap til museet, og at de er med på å synliggjøre det overfor sine miljøer. Andre innlegg handlet om alt fra deltakende kunst for demente i Lisboa (Portugal) til hvordan museet kan ta en rolle i unge menneskers eierskap til byrommet i Chang May (Thailand). 

På CAMOC-seminaret hadde jeg og min kollega fra Perspektivet Museum nyttige og hyggelige samtaler med museumskollegaer fra hele verden. Det hadde vi også på flere kveldsarrangementer, som Opening Party, Museums Night og under Flag Reley Party. Etter to år med pandemi og begrenset internasjonal kontakt, var det både for oss og andre et stort behov for å møtes og utveksle erfaringer. 

Det sterkeste inntrykket fra hele museumskonferansen er nok likevel fra et stille besøk i den gamle, jødiske synagogen Pinkasovey under museumsnatten. Alle veggene var fylt med navn og årstall for fødsel og død, bare rolige stemmer, som trolig leste opp navn og dødsdag, vekslet med tradisjonell musikk. Ellers var det ingen forklaring, for forklaring trengtes ikke. Så enkelt, og så utrolig sterkt. 

Det var svært givende å få delta på ICOM sin konferanse i Praha, og jeg håper å kunne engasjere meg mer, spesielt i CAMOC. Takk for nyttig reisestøtte! 

Lasse Tjønnøy
Konstituert direktør, Norsk Luftfartsmuseum
Styremedlem i Norsk ICOM

ICOM`s generalforsamling var denne gang lagt til Praha, etter at den for 3 år siden var lagt til Kyoto i Japan.

Vi fikk gjennomført et nordisk møte der det var noen faglige innlegg ved Kathrin Pabst (ICOM Ethics), Urska Purg, (ICOM Sloveina) og Søren la Cour Jensen (ICOM Nord).

Det var også rapport fra styrelederne i de nordiske landene, Norge, Sverige, Danmark, Island og Finland. Statuttene for ICOM Nord ble underskrevet av de samme styrelederne. Dermed var det første styret i ICOM Nord etablert. Jeg ble valgt (i den grad vi kan si at det var et valg) inn i dette styret. De nasjonale komitéene av ICOM fra Norge, Danmark, Sverige, Finland og Island har da opprettet alliansen ICOM NORD, som er en offisiell regional allianse i ICOM.

Mye aktivitet den tiden generalkonferansen pågikk. Det var ca 2 500 deltakere på denne konferansen. I Kyoto var det rundt 4 000. Denne gang var det mulig å delta digitalt. Det gjaldt også stemmesekvensene. Det er veldig stort og kanskje litt vanskelig å holde oversikten.

Det er imponerende å være på en slik konferanse med mye kompetanse om museumsbransjen, fra hele verden. Det meste fungerte bra, og så er det noen områder der det er mulig å forbedre seg. Veldig mange foredrag gikk i ett uten pauser. Slitsomt i seg selv.

Det første til at mange går ut og inn av kongressalen mens det ble snakket fra scenen. Det ble litt støy og kanskje litt manglende respekt for foredragsholderne.

Strategiplanen for perioden 2022-2028 ble gjennomgått. Interessant å se hvordan en tenker langsiktig på området.

På ekstraordinær generalforsamling ble det stemt over ny museumsdefinisjon. Hadde holdt på lenge i Kyoto uten å komme til enighet. Etter Kyoto har det vært en god og solid prosess med mye involvering. Mye positiv tilbakemelding generelt og spesielt til de to som har dratt hele prosessen.

Jeg var med på en rekke foredrag, interessante og lærerike.

Jeg kan nevne «European observatory on Memory, International coalition of sites of conscience”, med mange korte og gode innlegg. Spesielt utmerket Marta Havryshko fra Ukraina seg med innlegget «Losing the last of our survivor”, hvor hun kom inn krigen i Ukraina og påvirkning for kulturminner og mennesker. Det var stekt. Jeg synes ellers at krigen i Ukraina og standpunkt/uttalelser fikk for liten plass på generalkonferansen. Er ICOM for defensiv på dette området?

Det var flere interessante foredrag innenfor «Museums and technologies».

Det var også mange interessante workshops, bl a ICEthics – Quieting down and reflecting in-depth. Mange interessante etiske dilemma presentert i en liten gruppe der det kom spørsmål og kommentarer.

Det må også nevnes at neste by som arrangerer generalkonferansen i 2025, Dubai, presenterte seg. Der virker det ikke å bli spart på noen ting med det ene spektakulære bygget etter det andre. På spørsmål fra salen om dette var bærekraftig ble det bare vage svar fra podiet. Jeg kjenner ikke prosessen med at Dubai ble valgt, men det burde være kontroversielt med tanke på likestilling og menneskerettigheter. Det virket ikke som ICOM i kraft at sin posisjon ville sette noen krav til arrangøren. Jeg håper jeg tar feil.

Det ble også tid til en liten prat blant de fra styret i ICOM Norge som var til stede i Praha.

Takk for reisestøtte, ICOM Norge.

Atle Ove Martinussen
Styreleder i Norsk ICOM

Aller først vil eg takke Norsk ICOM for reisestøtte til generalkonferansen i Praha 2022.

Det var eit interessant fagleg program for Generalforsamlinga i Praha og med særleg fokus på tema museum og samfunn – «The Power of Museums». I tillegg var det knytt stor spenning til den nye museumsdefinisjonen. Det var også veldig flott å få på plass den nye regionale alliansen – ICOM Nord Regional Alliance. Dette vil styrke Norden som region og alliansen kan gjera felles sak for dei nordiske landa innanfor ICOM med ei sterkare stemme, enn det vi har kunna gjera kvar for oss. Under dette møtet vart, etter fleire års arbeid og pandemi, alliansen etablert og alle styreleiarane i dei nordiske ICOM-komitéane skreiv under dokumentet for oppretting av alliansen.

ICOM Nord Regional Alliance

Det vart arrangert separat møte den 22. august for alle interesserte under Generalkonferansen i Praha. Det var overraskande stort frammøte! I tillegg til presentasjon av styret og statuttane for alliansen var det presentasjon av prosjektet Identity on the line ved Kathrin Pabst (ICOM Ethics), Urška Purg, (ICOM Sloveina) og Søren la Cour Jensen (ICOM Nord).

Museumsdefinisjonen

Det var knytt stor spenning til den nye museumsdefinisjonen. Sist dette var oppe var i Kyoto (Japan) under førre generalkonferanse i 2019. Det vart ein maraton og lange diskusjonar før ein til slutt bestemte, at det ikkje skulle stemmast over definisjonen. Det vart difor ikkje vedtatt noko ny  museumsdefinisjon i Kyoto i 2019 og medlemmene insisterte på større openheit og  om at det vart gjennomført meir demokratiske prosessar for arbeidet med den nye museumsdefinisjonen, der medlemmene fekk komma med innspel. Dette har vore gjort fram til Generalkonferansen i Praha 2022. I den nye definisjonen er både samfunnstilknytinga, mangfald og berekraft innlemma. Forarbeidet med innspel frå medlemmene (2020 -2022) har fungert og det var ingen negative innlegg knytt til handsaminga av museumsdefinisjonen. Den vart godkjent med overveldande fleirtal.

Keynote-foredraga var interessante og eg vil trekkje fram noko av dette som var fagleg spennande.

Margarita Reyes Suárez er ein antropolog og museolog med over 30 års erfaring frå deltakande prosjektarbeid og utvikling ved museum og kulturarvsdestinasjonar i Columbia. Ho er forskar ved Colombian Institute og Anthropology and History (ICANH). Ho har fokusert arbeidet sitt på gjenoppretting av lokale tradisjonar og refleksjon på kulturell dynamikk i lokalsamfunn. Ho har særleg arbeidd med og utvikla prosjekt i samarbeid med lokalsamfunn og urbane grupper, som t.d. unge hip-hopparar i Bogotá.

Det var interessant å få innblikk i arbeidsmetodar og resultata frå prosjektarbeidet ho har gjort i Colombia. I tillegg var det mange andre faglege innlegg og workshop ein kunne delta på. Eg vil her særleg halde fram ICEthics refleksjonsworkshop. Vi fekk der møta reelle etiske dilemma presentert av perosnar som har opplevd det og kunne diskutere face-to-face dei mest essensielle etiske utfordringane i vår tid. Samtalane vil bli omskrive til ein artikkel som vil bli gjor ttilgjengeleg for ICOM medlemmer i form av ein artikkel.

Stein Adler Bernhoft
Utstillingsarkitekt, MiST

Jeg hadde gleden i å delta på ICOM sin 26. generalforsamling i Praha 20.-28. august 2022. I hovedsak fulgte jeg programmet til den internasjonale ICOM-komiteen ICAMT, som er forkortelsen for International Committee for Architecture and Museum Techniques. (Jeg var tidligere styremedlem i denne komiteen, fra 2007 og frem til 2019, derav sekretær i 6 år).

I tillegg til hovedprogrammet for selve generalkonferansen, hadde ICAMT sitt eget program, som også denne gangen var fullspekket med se- og hørverdige presentasjoner med fokus på utstillingsdesign, belysning, museumsarkitektur og med et bærekrafts-perspektiv innen dette feltet. Rundt 25 presentasjoner ble avholdt av deltakere fra bl.a. Sverige, England, Nederland, Tyskland, Portugal, Tsjekkia, Italia, Ukraina, Georgia, Litauen, Iran, USA, Japan, Taiwan, Korea og Brasil. Alle med stor entusiasme, og med nye blikk på hvordan å utforme utstillinger basert på en tilbakelagt korona-epidemi som kanskje lærte oss å tenke mer alternativt. Og ikke minst ta i bruk ny teknologi, som mange av oss har blitt nødt til å tilegne oss de to siste årene. Det var tydelig at alle var «sultne» på å atter kunne møtes fysisk, med tid til de gode diskusjonene ansikt til ansikt.

En ICAMT presentasjon som virkelig pekte seg ut og berørte samtlige, var fra venn og museumskollega fra Kyiv i Ukraina;  Vasyl Rozhko. Jeg husker han særlig godt fra en tidligere ICAMT-samling i Tbilisi i Georgia, der han hadde en sterk presentasjon omkring etableringen av et frihetsmuseum i Kyiv, like etter oppstanden på Majdan-plassen i 2014. Han var da selv aktivist i de dramatiske demonstrasjonene, men hadde samtidig med seg «museumstanken» oppe i det hele. Dette medførte at han og hans venner dokumenterte hendelsene, og samlet inn «alt» av relevante gjenstander etter opptøyene på Majdan-plassen for ettertiden. Museet ble senere til virkelighet, og kan forhåpentligvis besøkes når krigen i Ukraina en gang er over.

Vazyl Rozko sin presentasjon i Praha var enda mer gripende og dramatisk enn den forrige. Midt oppe i den pågående krigen i Ukraina, så samler han og andre inn, og sikrer gjenstander fra museer, kirker og andre kulturinstitusjoner, slik at skadeomfanget kan begrenses mest mulig. Dette er et farlig arbeid midt oppe i en pågående krig, og må hele tiden samordnes med de ukrainske militære, i forhold til adgang og ikke minst sikkerhet med tanke på miner og andre sprenglegemer. Noe av det mest imponerende han presenterte for oss, var en pågående 3D-skanning av bygninger med ulikt skadeomfang. Da flyes det droner som foretar skanning, både inne i ruiner og sett fra luften. Alt for å dokumentere bygninger og interiør, for i etterkant å utarbeide 3D-modeller til bruk i en seinere rekonstruksjon og oppbygging. Akkurat det å fly droner under en pågående krig er ikke ufarlig, da disse fort kan forveksles med militære droner, og dermed skytes ned.

Siden jeg kjenner Vazyl litt personlig, tillot jeg meg å spørre om han ikke var pliktig til å delta som soldat i krigen? Selv om han er en mann tidlig i 30-årene, hadde han enn så lenge, sluppet å la seg innrullere i hæren. Trolig basert på at myndighetene ser den store nytteverdien i arbeidet han og andre gjør, med å sikre noen av landets kulturskatter for fremtiden. Jeg vil prøve å holde kontakten med Vazyl fremover, for en videre oppdatering på dette viktige kulturarbeidet han gjør. Vazyl nevnte spesifikt at ICOM Danmark hadde bidratt i arbeidet hans, ved å sende nedover store lass med bobleplast, emballasje, matter mm. til sikring, beskyttelse og oppbevaring av museale gjenstander på et best mulig vis.

Av andre presentasjoner som er verd å nevne, er «How to make an UNSUSTAINABLE Exhibition». Presentert av Mårten Janson fra Stockholm. Her snues begrepene på hodet på et humoristisk og lærerikt vis. Alt sett i forhold til hva man ikke bør velge av materialer etc. i et utstillingsprosjekt, basert på hans tidligere produksjoner, og med et åpenhjertet forsøk på å estimere egne «fotavtrykk på sine gamle synder»…

Som alltid hadde også ICAMT satt av tid til egne ekskursjoner og flere «back stage» besøk på ulike kulturinstitusjoner og museer i Praha-området. De utvalgte denne gangen var DOX, (senter for samtidskunst), beliggende i et tidligere industriområde som har blitt «hot», med flere andre kulturinstitusjoner, der mange er av den mer «alternative» sorten. Deretter videre i egen, chartret «Arkitekturtrikk» til CAMP arkitektursenter. Trikken er faktisk eid og driftet av CAMP (!), og brukes til omvisningsturer til severdige bygninger i Praha. CAMP er etablert i en typisk 60-talls bygning, med store glassfasader, tegnet av den kjente tsjekkiske modernist-arkitekten Karel Prager. Siste stopp for ICAMT-gruppen var i den nyåpnete Kunsthalle Praha. (Mer om sistnevnte seinere i artikkelen).

Nevner også at det ble også arrangert en egen togtur til byen Brno, med egne omvisninger bl.a. i Villa Tugendhat. Sistnevnte er tegnet av arkitekt Ludwig Mies van der Rohe, og oppført i tidsrommet 1929-1930. Denne villaen står i dag på UNESCO World Heritage List. På grunn av begrenset deltakerantall, fikk jeg dessverre ikke anledning å besøke denne unike villaen, men satser på en ny mulighet seinere en gang.

Av de foran nevnte institusjonene, vil jeg spesielt trekke frem Kunsthalle Praha i denne reiserapporten. Dette fordi museets direktør Ivana Goossen presenterte planene for denne kunsthallen for ICAMT under forrige generalforsamling i Kyoto. Husker dette som et spennende prosjekt, og det var en stor glede å endelig å kunne besøke den nye institusjonen for å oppleve og bedømme det ferdige resultatet. Jeg ble ikke skuffet!

Kunsthalle Praha er etablert i den tidligere Zenger-trafostasjonen, som betjente byens trikker med strøm. Etter at bygningen mistet sin opprinnelige funksjonen, og forfalt, ble den oppkjøpt av et velstående kunstsamler-par fra Praha:  Pavlina og Petr Pudil  via The Family Pudil Foundation.

De hadde lenge ønsket å etablere en egen kunsthall i Praha, og da sjansen til å kjøpe denne bygningen dukket opp, måtte de bare slå til! Kunsthallen ligger vakkert til, i Malà Strana-distriktet, plassert på siden, og litt nedenfor den store og kjente og borgen på høydedraget i Praha.

Bygningen sett utenfra er mer eller mindre som den en gang var, og kun en nybygget rampe for adkomst i frontfasaden er tilført. Innvendig derimot er det meste nytt og oppgradert, og bakenfor hovedbygningen er det tilført utvidelser for å oppnå et størst mulig utstillingsareal, med generøse takhøyder. Studerer man detaljer og overganger over alt innvendig, ser en fort at her er det lagt ned mye (kostbart) presisjonsarbeid, selv om utrykket er enkelt og minimalistisk. Planløsning innvendig var også spennende, fordelt på flere plan, med noen «skjulte» rom-soner, og andre soner med fint innsyn mot tilstøtende utstillingsareal. Totalsummen for prosjektet kom på over 350 millioner… (omregnet i norske kroner).

Utstillingen som fyller nesten hele museet nå heter: KINETISMUS, -100 Years of Electricity in Art. Hvilket annet tema kan vel fylle en tidligere trafostasjon, enn dette …?!

Som en liten kuriositet kan det nevnes at på 30-tallet skulle trafo-stasjonen få oppmontert noen neon-lysskulpturer som utsmykking på fasaden, skapt av den tsjekkiske kunstneren Zdenek Pesanak. Disse ble i forkant utstilt i Paris, og forsvant derfra på uforklarlig vis… og kom aldri tilbake til Praha. Som en liten «trøst» har et annet av Pesanek sine hovedverk, «The Spa Fountain» fra 1936-1937, en sentral plassering i dagens utstilling. Et spennende verk med pulserende, innvendig belysning, som kun tennes hvert 20. minutt…

Utstillingen KINETISMUS, -100 Years of Electricity in Art.er en hyllest til bruken av elektrisitet, lys, lyd og bevegelse i kunsten. Begrepet oppstod 1920-tallet, der pionerer som Làszlo Moholy-Nagy, Marcel Duchamp og Man Ray m.fl. stod sentralt.

Utstillingsverkene i KENETISMUS strekker seg fra 1920-tallet og helt frem til i dag, med data-basert kunst og installasjoner av mange kjente, (og for min del), ukjente kunstnere. Mange av dem med spennende optiske illusjoner og bruk av skygge-effekter som oppstår på grunn av saktegående, mekaniske bevegelser i verkene. Flere av verkene hadde også lyd som et bærende element. Det var i tillegg etablert større frittstående kuber man kunne gå inn i, med optiske illusjoner, lyd og projiseringer, som gjorde at man ble en interaktiv «del» av kunstverket. Et annet sted kunne en skape sine egne «kunstverk» på stor interaktive LED-vegg, ved å jobbe på en taktil skjerm med mange ulike effekter som kunne legges til og forsterkes. Alt i alt en virkelig interaktiv utstillingsopplevelse, med mange «hands on» muligheter, til glede og undring for besøkende i alle aldersgrupper.

KINETISMUS og Kunsthalle Praha var faktisk så bra, at jeg også måtte avlegge et nytt besøk dagen etterpå for kunne «fordøye» alt, og ikke minst få handlet litt i den utsøkte museumsbutikken.

Det kanskje sterkeste, og mest sanselige opplevelsen for min del i Kunsthalle Praha, var video-verket av kunstneren William Kentridge, kalt «Notes Towards a Model Opera», fra 2015.

Kunstneren Kentridge er født i Sør-Afrika i 1955, (av hvite foreldre), er kjent for sine eminente kulltegninger i store formater, som han stiller ut på gallerivegger, men vel så ofte bruker i sine meget personlige animasjoner og video-kunstverk.

Dette 12 minutter lange video-verket viser to afrikanske ballettdansere i en «setting» tatt fra den kinesiske kultur-revolusjonen på Mao sin tid, koblet opp mot Afrika og projisert på tre store vegger. Alt skjer i stort tempo, med grasiøse bevegelser, der gamle kinesiske og afrikanske kart og skrifttegn haster forbi som et «bakteppe», samtididig som danserne med flagg og våpen i hendene beveger seg på et grasiøst, men «krigersk» vis. Og hele tiden spilles det høylydt en litt «småsur» utgave av «Internasjonalen»…

Verket kan sikkert tolkes på mange vis, men selv fikk jeg sterke assosiasjoner til dagens kinesiske og pragmatiske ny-kolonialisering av Afrika, (og andre steder i verden), med oppkjøp av naturressurser og landområder, parallelt med et uttrykk for et sterkere, stoltere og mer «up coming» Afrika, som gjør revolt i forhold til tidligere europeisk kolonialisering.

«Notes towards an Opera» er et verk som vil bli husket lenge for min del….

PS! Sjekk gjerne ut denne «godbiten», og andre av Kentridge sine verk på Youtube!

Åshild Andrea Brekke
Spesialkonsulent, Kulturetaten Oslo kommune

Tema for årets generalforsamling i ICOM var «the power of museums», med pandemi, klimakrise og krig som bakteppe. Ordet ‘power’ kan tyda både ‘makt’ og ‘kraft’, og innhaldet i årets konferanse tok føre seg begge deler: i eit samfunnsperspektiv har ikkje museum berre makt til å setja dagsorden, men òg kraft og tyngd til å skapa endringar. Fleire av dei faglege innlegga på konferansen handla nettopp om dette samfunnsansvaret til musea, med serskilt vekt på rolla dei kan spela i sivilsamfunnet, ikkje minst i ei tid med store utfordringar og uro på mange område.

Opningsseremonien føregjekk i ausande regn i eit festtelt mellom Jordbruksmuseet og Teknisk museum i Praha, utan at det la nokon dempar på den generelle stemninga. Museumsfolk frå heile verda var glade for å kunna samlast att etter to dryge pandemiår med tunge restriksjonar og tomme museum.

Ein gjennomgåande tematisk raud tråd handla om tillit og nøytralitet: museum er institusjonar som nyt stor tillit i samfunnet, og har såleis eit serskilt ansvar for å vera medvitne om makta denne tilliten gjev. Vidare er det fåfengt å halda fast ved illusjonen om at dei er nøytrale institusjonar: eit museum er djupast sett eit menneskeskapt og -drive fenomen, og vil såleis alltid vera posisjonert i høve omverda. Fleire av plenumsinnlegga handla nettopp om å skapa ein større debatt om korleis ein kan nytta denne krafta til å skapa positive samfunnsendringar som å byggja ned sosiale stengsler, eller bidra til ein meir berekraftig livsførsel.

Tillit, makt og samfunnsansvar var òg tema i fagsesjonen til nystifta ICOM North, der Katrin Pabst frå Vest Agder-museet presenterte interessante funn frå prosjektet «Identity on the Line», eit internasjonalt samarbeidsprosjekt med fem andre museum og eitt universitet i Sverige, Danmark, Polen, Litauen, Slovenia og Kroatia. Prosjektet er finansiert gjennom Kreativt Europa-programmet til EU og handlar om etiske dilemma og utfordringar knytt til dokumentasjon, forskning og formidling av livserfaringar til migrantar og korleis desse kan ha påverknad over lang tid og gjennom generasjonar.

Torsdag deltok eg i fagdagen til ICME, som gjekk av stabelen på Nasjonalmuseet i sentrum av Praha. Der heldt mellom anna dr. Eva Johansen frå Alta museum – Verdensarvsenteret for bergkunst eit svært interessant innlegg om forskinga si på Bååstede-prosjektet.  Ho fokuserte på erfaringar og utfordringar ved tilbakeføringsprosessen av samiske gjenstandar frå Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum til samiske museum i perioden 2012 – 2022. Vidare fekk vi høyra om arbeidet med å få på plass eit museum for romkultur i Ungarn, av doktorgradsstipendiat Krysztina Varga. Ho hadde vore i Norge tidlegare i vår for å intervjua mellom anna Glomdalsmuseet og andre relevante aktørar om arbeidet deira med ulike nasjonale minoritetar. Etter lunsj gjekk turen til den etnografiske avdelinga til Nasjonalmuseet som heldt til i to andre lokaler i byen: Kinsky Folly og Náprstek museum. Sistnemnte hadde nett opna ei ny utstilling om reisemåtar og -kultur på 1800-talet og hadde gjort eit svært vellykka grep ved å strukturera formidlinga rundt handlinga og tidslinja i Jules Vernes’ Jorden rundt på 80 dager. Denne måten å formidla på vekte både nyfikne og interesse for tematikken, ikkje minst fordi romanen framleis er svært populær blant folk i alle aldrar i Tsjekkia.

Fredag var ekskursjonsdag, og vi tok turen nordover til Most og Usti i Ore Mountains Mining Region, ein av Tsjekkia sine verdsarvstader, ikkje langt frå Dresden og grensa til Tyskland. Regionen har hatt gruvedrift i ei eller anna form sidan middelalderen. Første stopp var Tjekkias største dagbrudd for brunkol, som er framleis i drift og som forsyner landet med 60% av energien dei treng. Museumsdirektøren ved Most bymuseum fortalte om samarbeidet med gruvekompaniet for å dokumentera og ta vare på den unike gruveteknologien og ‑kulturen i området, i tillegg til å bidra til at nedlagte gruveområde blir tilbakeført og revitalisert på ein måte som tek vare på både natur og menneske.

Arrangørane hadde gjort eit interessant grep ved å leggja neste stopp (og pust i bakken) ved eit tidlegare dagbrudd, som vart lagt ned i 2001 og som hadde blitt systematisk tilbakeført til eit rekreasjonsområde med innsjø og grøn og frodig vegetasjon. Det har heilt tydeleg blitt ein populær stad for å dra på utflukt, både for lokalbefolkninga og meir langvegsfarande. Det gjev håp for framtida å sjå og høyra at det er mogleg å føra område som har vore utsette for omfattande menneskelege inngrep attende til naturen og berekraftig bruk.

I bymuseet i Usti fekk vi omvisning og innblikk i arbeidet med utstillingar som til dømes handla om den svært komplekse politiske og sosiale historia og kjenslevare tilhøvet mellom dei tidlegare tyske delane av Tsjekkia og resten av landet. Dette er museumstematikk som er høgst relevant òg i andre delar i verda, inkludert i Norge, og erfaringane frå museet i Usti vil vera verdifulle for andre som arbeider med historiske minoritetar og ømtolig identitetspoltikk av ulike slag.

Årets ICOM-konferanse i Praha var i det store og heile svært godt organisert og både fagleg og sosialt utbyterik. Eg vil gjerne få takka Norsk ICOM for reisestøtta!