Aller først vil eg takke Norsk ICOM for reisestøtte til generalkonferansen i Praha 2022.
Det var eit interessant fagleg program for Generalforsamlinga i Praha og med særleg fokus på tema museum og samfunn – «The Power of Museums». I tillegg var det knytt stor spenning til den nye museumsdefinisjonen. Det var også veldig flott å få på plass den nye regionale alliansen – ICOM Nord Regional Alliance. Dette vil styrke Norden som region og alliansen kan gjera felles sak for dei nordiske landa innanfor ICOM med ei sterkare stemme, enn det vi har kunna gjera kvar for oss. Under dette møtet vart, etter fleire års arbeid og pandemi, alliansen etablert og alle styreleiarane i dei nordiske ICOM-komitéane skreiv under dokumentet for oppretting av alliansen.
ICOM Nord Regional Alliance
Det vart arrangert separat møte den 22. august for alle interesserte under Generalkonferansen i Praha. Det var overraskande stort frammøte! I tillegg til presentasjon av styret og statuttane for alliansen var det presentasjon av prosjektet Identity on the line ved Kathrin Pabst (ICOM Ethics), Urška Purg, (ICOM Sloveina) og Søren la Cour Jensen (ICOM Nord).
Det nye styret i ICOM Nord Regional Alliance med varamedlemmer. Lasse Tjønnøy og Håkon Roland (vara) representerer ICOM Norge i styret. Foto: Atle Ove Martinussen
Museumsdefinisjonen
Det var knytt stor spenning til den nye museumsdefinisjonen. Sist dette var oppe var i Kyoto (Japan) under førre generalkonferanse i 2019. Det vart ein maraton og lange diskusjonar før ein til slutt bestemte, at det ikkje skulle stemmast over definisjonen. Det vart difor ikkje vedtatt noko ny museumsdefinisjon i Kyoto i 2019 og medlemmene insisterte på større openheit og om at det vart gjennomført meir demokratiske prosessar for arbeidet med den nye museumsdefinisjonen, der medlemmene fekk komma med innspel. Dette har vore gjort fram til Generalkonferansen i Praha 2022. I den nye definisjonen er både samfunnstilknytinga, mangfald og berekraft innlemma. Forarbeidet med innspel frå medlemmene (2020 -2022) har fungert og det var ingen negative innlegg knytt til handsaminga av museumsdefinisjonen. Den vart godkjent med overveldande fleirtal.
Den nye museumsdefinisjonen! Foto: Atle Ove Martinussen
Keynote-foredraga var interessante og eg vil trekkje fram noko av dette som var fagleg spennande.
Margarita Reyes Suárez er ein antropolog og museolog med over 30 års erfaring frå deltakande prosjektarbeid og utvikling ved museum og kulturarvsdestinasjonar i Columbia. Ho er forskar ved Colombian Institute og Anthropology and History (ICANH). Ho har fokusert arbeidet sitt på gjenoppretting av lokale tradisjonar og refleksjon på kulturell dynamikk i lokalsamfunn. Ho har særleg arbeidd med og utvikla prosjekt i samarbeid med lokalsamfunn og urbane grupper, som t.d. unge hip-hopparar i Bogotá.
Det var interessant å få innblikk i arbeidsmetodar og resultata frå prosjektarbeidet ho har gjort i Colombia. I tillegg var det mange andre faglege innlegg og workshop ein kunne delta på. Eg vil her særleg halde fram ICEthics refleksjonsworkshop. Vi fekk der møta reelle etiske dilemma presentert av perosnar som har opplevd det og kunne diskutere face-to-face dei mest essensielle etiske utfordringane i vår tid. Samtalane vil bli omskrive til ein artikkel som vil bli gjor ttilgjengeleg for ICOM medlemmer i form av ein artikkel.
Prague Congress Centre med flotte lokaler gjorde det lett å gjennomføre Generalforsamlinga. Det var ca 2500 deltakande delegatar i Praha. Foto: Atle Ove Martinussen
Jeg hadde gleden i å delta på ICOM sin 26. generalforsamling i Praha 20.-28. august 2022. I hovedsak fulgte jeg programmet til den internasjonale ICOM-komiteen ICAMT, som er forkortelsen for International Committee for Architecture and Museum Techniques. (Jeg var tidligere styremedlem i denne komiteen, fra 2007 og frem til 2019, derav sekretær i 6 år).
I tillegg til hovedprogrammet for selve generalkonferansen, hadde ICAMT sitt eget program, som også denne gangen var fullspekket med se- og hørverdige presentasjoner med fokus på utstillingsdesign, belysning, museumsarkitektur og med et bærekrafts-perspektiv innen dette feltet. Rundt 25 presentasjoner ble avholdt av deltakere fra bl.a. Sverige, England, Nederland, Tyskland, Portugal, Tsjekkia, Italia, Ukraina, Georgia, Litauen, Iran, USA, Japan, Taiwan, Korea og Brasil. Alle med stor entusiasme, og med nye blikk på hvordan å utforme utstillinger basert på en tilbakelagt korona-epidemi som kanskje lærte oss å tenke mer alternativt. Og ikke minst ta i bruk ny teknologi, som mange av oss har blitt nødt til å tilegne oss de to siste årene. Det var tydelig at alle var «sultne» på å atter kunne møtes fysisk, med tid til de gode diskusjonene ansikt til ansikt.
En ICAMT presentasjon som virkelig pekte seg ut og berørte samtlige, var fra venn og museumskollega fra Kyiv i Ukraina; Vasyl Rozhko. Jeg husker han særlig godt fra en tidligere ICAMT-samling i Tbilisi i Georgia, der han hadde en sterk presentasjon omkring etableringen av et frihetsmuseum i Kyiv, like etter oppstanden på Majdan-plassen i 2014. Han var da selv aktivist i de dramatiske demonstrasjonene, men hadde samtidig med seg «museumstanken» oppe i det hele. Dette medførte at han og hans venner dokumenterte hendelsene, og samlet inn «alt» av relevante gjenstander etter opptøyene på Majdan-plassen for ettertiden. Museet ble senere til virkelighet, og kan forhåpentligvis besøkes når krigen i Ukraina en gang er over.
Vazyl Rozko sin presentasjon i Praha var enda mer gripende og dramatisk enn den forrige. Midt oppe i den pågående krigen i Ukraina, så samler han og andre inn, og sikrer gjenstander fra museer, kirker og andre kulturinstitusjoner, slik at skadeomfanget kan begrenses mest mulig. Dette er et farlig arbeid midt oppe i en pågående krig, og må hele tiden samordnes med de ukrainske militære, i forhold til adgang og ikke minst sikkerhet med tanke på miner og andre sprenglegemer. Noe av det mest imponerende han presenterte for oss, var en pågående 3D-skanning av bygninger med ulikt skadeomfang. Da flyes det droner som foretar skanning, både inne i ruiner og sett fra luften. Alt for å dokumentere bygninger og interiør, for i etterkant å utarbeide 3D-modeller til bruk i en seinere rekonstruksjon og oppbygging. Akkurat det å fly droner under en pågående krig er ikke ufarlig, da disse fort kan forveksles med militære droner, og dermed skytes ned.
Siden jeg kjenner Vazyl litt personlig, tillot jeg meg å spørre om han ikke var pliktig til å delta som soldat i krigen? Selv om han er en mann tidlig i 30-årene, hadde han enn så lenge, sluppet å la seg innrullere i hæren. Trolig basert på at myndighetene ser den store nytteverdien i arbeidet han og andre gjør, med å sikre noen av landets kulturskatter for fremtiden. Jeg vil prøve å holde kontakten med Vazyl fremover, for en videre oppdatering på dette viktige kulturarbeidet han gjør. Vazyl nevnte spesifikt at ICOM Danmark hadde bidratt i arbeidet hans, ved å sende nedover store lass med bobleplast, emballasje, matter mm. til sikring, beskyttelse og oppbevaring av museale gjenstander på et best mulig vis.
Av andre presentasjoner som er verd å nevne, er «How to make an UNSUSTAINABLE Exhibition». Presentert av Mårten Janson fra Stockholm. Her snues begrepene på hodet på et humoristisk og lærerikt vis. Alt sett i forhold til hva man ikke bør velge av materialer etc. i et utstillingsprosjekt, basert på hans tidligere produksjoner, og med et åpenhjertet forsøk på å estimere egne «fotavtrykk på sine gamle synder»…
Som alltid hadde også ICAMT satt av tid til egne ekskursjoner og flere «back stage» besøk på ulike kulturinstitusjoner og museer i Praha-området. De utvalgte denne gangen var DOX, (senter for samtidskunst), beliggende i et tidligere industriområde som har blitt «hot», med flere andre kulturinstitusjoner, der mange er av den mer «alternative» sorten. Deretter videre i egen, chartret «Arkitekturtrikk» til CAMP arkitektursenter. Trikken er faktisk eid og driftet av CAMP (!), og brukes til omvisningsturer til severdige bygninger i Praha. CAMP er etablert i en typisk 60-talls bygning, med store glassfasader, tegnet av den kjente tsjekkiske modernist-arkitekten Karel Prager. Siste stopp for ICAMT-gruppen var i den nyåpnete Kunsthalle Praha. (Mer om sistnevnte seinere i artikkelen).
Nevner også at det ble også arrangert en egen togtur til byen Brno, med egne omvisninger bl.a. i Villa Tugendhat. Sistnevnte er tegnet av arkitekt Ludwig Mies van der Rohe, og oppført i tidsrommet 1929-1930. Denne villaen står i dag på UNESCO World Heritage List. På grunn av begrenset deltakerantall, fikk jeg dessverre ikke anledning å besøke denne unike villaen, men satser på en ny mulighet seinere en gang.
Av de foran nevnte institusjonene, vil jeg spesielt trekke frem Kunsthalle Praha i denne reiserapporten. Dette fordi museets direktør Ivana Goossen presenterte planene for denne kunsthallen for ICAMT under forrige generalforsamling i Kyoto. Husker dette som et spennende prosjekt, og det var en stor glede å endelig å kunne besøke den nye institusjonen for å oppleve og bedømme det ferdige resultatet. Jeg ble ikke skuffet!
Fasaden på Kunsthalle Praha, med den nye adkomstrampen. (foto: Stein Adler Bernhoft)
Kunsthalle Praha er etablert i den tidligere Zenger-trafostasjonen, som betjente byens trikker med strøm. Etter at bygningen mistet sin opprinnelige funksjonen, og forfalt, ble den oppkjøpt av et velstående kunstsamler-par fra Praha: Pavlina og Petr Pudil via The Family Pudil Foundation.
De hadde lenge ønsket å etablere en egen kunsthall i Praha, og da sjansen til å kjøpe denne bygningen dukket opp, måtte de bare slå til! Kunsthallen ligger vakkert til, i Malà Strana-distriktet, plassert på siden, og litt nedenfor den store og kjente og borgen på høydedraget i Praha.
Bygningen sett utenfra er mer eller mindre som den en gang var, og kun en nybygget rampe for adkomst i frontfasaden er tilført. Innvendig derimot er det meste nytt og oppgradert, og bakenfor hovedbygningen er det tilført utvidelser for å oppnå et størst mulig utstillingsareal, med generøse takhøyder. Studerer man detaljer og overganger over alt innvendig, ser en fort at her er det lagt ned mye (kostbart) presisjonsarbeid, selv om utrykket er enkelt og minimalistisk. Planløsning innvendig var også spennende, fordelt på flere plan, med noen «skjulte» rom-soner, og andre soner med fint innsyn mot tilstøtende utstillingsareal. Totalsummen for prosjektet kom på over 350 millioner… (omregnet i norske kroner).
Utstillingen som fyller nesten hele museet nå heter: KINETISMUS, -100 Years of Electricity in Art. Hvilket annet tema kan vel fylle en tidligere trafostasjon, enn dette …?!
Som en liten kuriositet kan det nevnes at på 30-tallet skulle trafo-stasjonen få oppmontert noen neon-lysskulpturer som utsmykking på fasaden, skapt av den tsjekkiske kunstneren Zdenek Pesanak. Disse ble i forkant utstilt i Paris, og forsvant derfra på uforklarlig vis… og kom aldri tilbake til Praha. Som en liten «trøst» har et annet av Pesanek sine hovedverk, «The Spa Fountain» fra 1936-1937, en sentral plassering i dagens utstilling. Et spennende verk med pulserende, innvendig belysning, som kun tennes hvert 20. minutt…
Fra intro-delen til utstillingen KINETISMUS. (foto: Stein Adler Bernhoft)
Utstillingen KINETISMUS, -100 Years of Electricity in Art.er en hyllest til bruken av elektrisitet, lys, lyd og bevegelse i kunsten. Begrepet oppstod 1920-tallet, der pionerer som Làszlo Moholy-Nagy, Marcel Duchamp og Man Ray m.fl. stod sentralt.
Utstillingsverkene i KENETISMUS strekker seg fra 1920-tallet og helt frem til i dag, med data-basert kunst og installasjoner av mange kjente, (og for min del), ukjente kunstnere. Mange av dem med spennende optiske illusjoner og bruk av skygge-effekter som oppstår på grunn av saktegående, mekaniske bevegelser i verkene. Flere av verkene hadde også lyd som et bærende element. Det var i tillegg etablert større frittstående kuber man kunne gå inn i, med optiske illusjoner, lyd og projiseringer, som gjorde at man ble en interaktiv «del» av kunstverket. Et annet sted kunne en skape sine egne «kunstverk» på stor interaktive LED-vegg, ved å jobbe på en taktil skjerm med mange ulike effekter som kunne legges til og forsterkes. Alt i alt en virkelig interaktiv utstillingsopplevelse, med mange «hands on» muligheter, til glede og undring for besøkende i alle aldersgrupper.
KINETISMUS og Kunsthalle Praha var faktisk så bra, at jeg også måtte avlegge et nytt besøk dagen etterpå for kunne «fordøye» alt, og ikke minst få handlet litt i den utsøkte museumsbutikken.
Det kanskje sterkeste, og mest sanselige opplevelsen for min del i Kunsthalle Praha, var video-verket av kunstneren William Kentridge, kalt «Notes Towards a Model Opera», fra 2015.
Kunstneren Kentridge er født i Sør-Afrika i 1955, (av hvite foreldre), er kjent for sine eminente kulltegninger i store formater, som han stiller ut på gallerivegger, men vel så ofte bruker i sine meget personlige animasjoner og video-kunstverk.
«Notes Towards a Model Opera» treffer en midt i magen… (foto: Stein Adler Bernhoft)
Dette 12 minutter lange video-verket viser to afrikanske ballettdansere i en «setting» tatt fra den kinesiske kultur-revolusjonen på Mao sin tid, koblet opp mot Afrika og projisert på tre store vegger. Alt skjer i stort tempo, med grasiøse bevegelser, der gamle kinesiske og afrikanske kart og skrifttegn haster forbi som et «bakteppe», samtididig som danserne med flagg og våpen i hendene beveger seg på et grasiøst, men «krigersk» vis. Og hele tiden spilles det høylydt en litt «småsur» utgave av «Internasjonalen»…
Verket kan sikkert tolkes på mange vis, men selv fikk jeg sterke assosiasjoner til dagens kinesiske og pragmatiske ny-kolonialisering av Afrika, (og andre steder i verden), med oppkjøp av naturressurser og landområder, parallelt med et uttrykk for et sterkere, stoltere og mer «up coming» Afrika, som gjør revolt i forhold til tidligere europeisk kolonialisering.
«Notes towards an Opera» er et verk som vil bli husket lenge for min del….
PS! Sjekk gjerne ut denne «godbiten», og andre av Kentridge sine verk på Youtube!
Åshild Andrea Brekke Spesialkonsulent, Kulturetaten Oslo kommune
Tema for årets generalforsamling i ICOM var «the power of museums», med pandemi, klimakrise og krig som bakteppe. Ordet ‘power’ kan tyda både ‘makt’ og ‘kraft’, og innhaldet i årets konferanse tok føre seg begge deler: i eit samfunnsperspektiv har ikkje museum berre makt til å setja dagsorden, men òg kraft og tyngd til å skapa endringar. Fleire av dei faglege innlegga på konferansen handla nettopp om dette samfunnsansvaret til musea, med serskilt vekt på rolla dei kan spela i sivilsamfunnet, ikkje minst i ei tid med store utfordringar og uro på mange område.
Opningsseremonien føregjekk i ausande regn i eit festtelt mellom Jordbruksmuseet og Teknisk museum i Praha, utan at det la nokon dempar på den generelle stemninga. Museumsfolk frå heile verda var glade for å kunna samlast att etter to dryge pandemiår med tunge restriksjonar og tomme museum.
Ein gjennomgåande tematisk raud tråd handla om tillit og nøytralitet: museum er institusjonar som nyt stor tillit i samfunnet, og har såleis eit serskilt ansvar for å vera medvitne om makta denne tilliten gjev. Vidare er det fåfengt å halda fast ved illusjonen om at dei er nøytrale institusjonar: eit museum er djupast sett eit menneskeskapt og -drive fenomen, og vil såleis alltid vera posisjonert i høve omverda. Fleire av plenumsinnlegga handla nettopp om å skapa ein større debatt om korleis ein kan nytta denne krafta til å skapa positive samfunnsendringar som å byggja ned sosiale stengsler, eller bidra til ein meir berekraftig livsførsel.
«Museums are not neutral» – konferansens foredrag til minne om museumsnestor og -pioner Stephen E. Weil
Tillit, makt og samfunnsansvar var òg tema i fagsesjonen til nystifta ICOM North, der Katrin Pabst frå Vest Agder-museet presenterte interessante funn frå prosjektet «Identity on the Line», eit internasjonalt samarbeidsprosjekt med fem andre museum og eitt universitet i Sverige, Danmark, Polen, Litauen, Slovenia og Kroatia. Prosjektet er finansiert gjennom Kreativt Europa-programmet til EU og handlar om etiske dilemma og utfordringar knytt til dokumentasjon, forskning og formidling av livserfaringar til migrantar og korleis desse kan ha påverknad over lang tid og gjennom generasjonar.
Torsdag deltok eg i fagdagen til ICME, som gjekk av stabelen på Nasjonalmuseet i sentrum av Praha. Der heldt mellom anna dr. Eva Johansen frå Alta museum – Verdensarvsenteret for bergkunst eit svært interessant innlegg om forskinga si på Bååstede-prosjektet. Ho fokuserte på erfaringar og utfordringar ved tilbakeføringsprosessen av samiske gjenstandar frå Norsk Folkemuseum og Kulturhistorisk museum til samiske museum i perioden 2012 – 2022. Vidare fekk vi høyra om arbeidet med å få på plass eit museum for romkultur i Ungarn, av doktorgradsstipendiat Krysztina Varga. Ho hadde vore i Norge tidlegare i vår for å intervjua mellom anna Glomdalsmuseet og andre relevante aktørar om arbeidet deira med ulike nasjonale minoritetar. Etter lunsj gjekk turen til den etnografiske avdelinga til Nasjonalmuseet som heldt til i to andre lokaler i byen: Kinsky Folly og Náprstek museum. Sistnemnte hadde nett opna ei ny utstilling om reisemåtar og -kultur på 1800-talet og hadde gjort eit svært vellykka grep ved å strukturera formidlinga rundt handlinga og tidslinja i Jules Vernes’ Jorden rundt på 80 dager. Denne måten å formidla på vekte både nyfikne og interesse for tematikken, ikkje minst fordi romanen framleis er svært populær blant folk i alle aldrar i Tsjekkia.
Fredag var ekskursjonsdag, og vi tok turen nordover til Most og Usti i Ore Mountains Mining Region, ein av Tsjekkia sine verdsarvstader, ikkje langt frå Dresden og grensa til Tyskland. Regionen har hatt gruvedrift i ei eller anna form sidan middelalderen. Første stopp var Tjekkias største dagbrudd for brunkol, som er framleis i drift og som forsyner landet med 60% av energien dei treng. Museumsdirektøren ved Most bymuseum fortalte om samarbeidet med gruvekompaniet for å dokumentera og ta vare på den unike gruveteknologien og ‑kulturen i området, i tillegg til å bidra til at nedlagte gruveområde blir tilbakeført og revitalisert på ein måte som tek vare på både natur og menneske.
Dagbruddet utenfor Most er fortsatt i full drift. Den planlagte utfasinga i 2035 er utsett på bestemt tid grunna krigen i Ukraina og energikrisen i Europa
Arrangørane hadde gjort eit interessant grep ved å leggja neste stopp (og pust i bakken) ved eit tidlegare dagbrudd, som vart lagt ned i 2001 og som hadde blitt systematisk tilbakeført til eit rekreasjonsområde med innsjø og grøn og frodig vegetasjon. Det har heilt tydeleg blitt ein populær stad for å dra på utflukt, både for lokalbefolkninga og meir langvegsfarande. Det gjev håp for framtida å sjå og høyra at det er mogleg å føra område som har vore utsette for omfattande menneskelege inngrep attende til naturen og berekraftig bruk.
Det rehabiliterte rekreasjonsområdet tjue år etter gruva vart lagt ned
I bymuseet i Usti fekk vi omvisning og innblikk i arbeidet med utstillingar som til dømes handla om den svært komplekse politiske og sosiale historia og kjenslevare tilhøvet mellom dei tidlegare tyske delane av Tsjekkia og resten av landet. Dette er museumstematikk som er høgst relevant òg i andre delar i verda, inkludert i Norge, og erfaringane frå museet i Usti vil vera verdifulle for andre som arbeider med historiske minoritetar og ømtolig identitetspoltikk av ulike slag.
Årets ICOM-konferanse i Praha var i det store og heile svært godt organisert og både fagleg og sosialt utbyterik. Eg vil gjerne få takka Norsk ICOM for reisestøtta!
Turen til Kyoto ble planlagt og gjennomført som en følge av at jeg har sittet i styret for ICMS i denne perioden. I og med at jeg har pensjonert meg, så er alle kostnader utenom det flotte bidraget fra ICOM Norge dekket av meg selv. Jeg takker for dette.
ICMS er en underavdeling av ICOM og har til formål å sette sikkerhet i museene på dagsorden samt gjennomføre årlige møter for medlemmene. I tillegg gjennomføres workshop i forskjellige land rundt i verden.
Dette var første gongen eg har vore med på ei generalforsamling i ICOM. Det var ganske overveldande å vera del av ei generalforsamling med ca 4 500 deltakarar. Programmet var interessant og keynote-føredraga spennande – særleg fann eg føredraget til fotografen Sebastião SALGADO, som viste bilete og fortalde om Amzonas i føredraget «A Brazilian Amazon Forest Initiative» interessant. Salgado viste svart-kvit-bilete frå Amazonas av naturen med fjell, dalar og elva samt menneska som lever i Amazonas. Han klarte å få fram kva verdiar vi er i ferd med å miste gjennom brannane og uthogginga av regnskogen utan å visa eit einaste bilete av brannane, som har herja der lenge. Det var særleg interessant å sjå dei massive fjellformasjonane, som eg faktisk ikkje visste var i Amazonas.
Karstein B. Dalaker Universitetet i Stavanger Medlem av ICMS
I forbindelse med ICOMs generalkonferanse hadde ICMS en felles temadag med komiteene ICOM-CC mht. konservering og ICAMT mht. arkitektur og museumsteknikk med tema “Storage of Collections – Prepare for the Future”, dvs. ulike aspekter knyttet til sikring og bevaring av samlingene.
Seminaret hadde et bredt faglig innhold med mange foredrag og diskusjoner i etterkant av disse. Denne artikkelen er et kort sammendrag av tre presentasjoner som viser ulike innfallsvinkler til temaet, hhv. ICOMs kartlegging av museers samlinger, eksempel på gjennomførte forbedringer, samt nytenkende samlingskonsept ved bygging av nye museer.
Geir Olav Sebjørnsen Utstillingsarkitekt Museum Vest Medlem av ICAMT
Generalkonferanse nr.25 i rekken var denne gang i Japan, nærmere bestemt i den vakre byen Kyoto. 1. september samlet 4500 deltagere seg til konferanse i The Kyoto International Conference Center, et stort konferansesenter som ligger i Takaragaike, Sakyo-ku, Kyoto. Senteret der Kyotoavtalen fra 11. desember 1997 ble undertegnet. I tillegg til et innholdsrikt konferanseprogram med interessante Keynote forelesere, parallelle sesjoner og debatter ble det arrangert en rekke ekskursjoner til omkringliggende områder. Jeg valgte å følge mine kollegaer i ICAMT til Nijo Castle og Kyoto City Kyocera Museum of Art.
Det var en ekstra spenning i luften ved årets generalkonferanse i Kyoto. På konferansens siste dag skulle det ved ekstraordinær generalforsamling stemmes over et forslag om å endre ICOMs definisjon av museum. Forslaget til ny museumsdefinisjon hadde blitt offentliggjort noen uker tidligere. Allerede før konferansen startet ble det klart at forslaget var omstridt. Som det nå skulle være kjent, ble avgjørelsen om museumsdefinisjonen utsatt – etter en lang, ekstraordinær generalforsamling.
ICOM sin 25. generalkonferanse var ein vakker og sanseleg oppleving. Det var ekstra hyggeleg å treffe, og bli kjend med museumskollegaer frå heile verda i slike omgjevnader. Programmet var også imponerande og vertskapet heilt strålande.
Som en del av ICOM’s generalkonferanse i Kyoto 1-7.9.19 ble det avholdt en rekke konferanser i de nasjonale og internasjonale komiteene. Siden Narviksenteret er medlem av ICMEMO (International Committee of Memorial Museums in Remembrance of the Victims of Public Crimes) deltok jeg på denne konferansen.
Som en del av denne konferansen ble det arrangert et besøk til Hiroshima, med besøk på minnesteder, museum og flere innlegg. Jeg vil fokusere på dette besøket og særlig den formidling som drives rundt bombingen av Hiroshima.
