Tone Cecilie Simensen Karlgård
KHM/UiO

Pathways to Change. Reimagening Care in Radical Hope var tittelen på KEYNOTE forelesningen, av Laura Van Broekhoven fra Pitt Rivers museet i Oxford. I likhet med de øvrige etnografiske museene i vesten huser Pitt Rivers museet store etnografiske samlinger med tung kolonial arv og både vanskelige og varierte historier. Broekhoven tok utgangspunkt i et av resultatene fra en stor nasjonal undersøkelse i Storbritannia hvor publikum blant annet fikk spørsmålet: Hva er museers viktigste rolle? «Preserve and take good care of historical objects» altså å ta godt vare på historiske gjenstander var det utsagnet som fikk høyeste tilslutning i undersøkelsen. Men – hva betyr care, dette begrepet tolker og nyfortolker Pitt Rivers på interessante måter. Her har etterkommere etter masai folk besøkt magasin og utstillinger og det jobbes med alternative måter å rette opp eller finne fram til forsoning for problematiske, kanskje brutale innsamlingsmetoder. Å kjøpe inn en kvegflokk til kvegnomader og bytte denne med nomadenes kunnskap er et av tiltakene som det jobbes med.I Pitt Rivers er de opptatt av at alle avdelinger og alle ansatt er engasjert i denne endringen i museets filosofi og praksis i prosessen for å bli et sted for care i alle meninger av begrepet.

Framtidas gjenstandsforvaltning

Hva kan museer i Europa lære av praksiser i kulturforvaltningen i land i Afrika? Thomas Laely fra University of Zurich er engasjert i et langvarig samarbeid mellom museer i Uganda og Sveits og han går forbi diskusjonene om den koloniale arven og den ofte svært belærende holdningen som museumsfolk fra Europa utviser i samarbeid med museer i land i Afrika, spesielt sør for Sahara. Thomas stiller spørsmålet om hvordan akademisk arbeid innen museumspraksiser på det afrikanske kontinentet innen kuratering, konservering og utstillinger – og relasjoner til gjenstander kommer til syne og inkorporeres i museumspraksiser utenfor land i Afrika?

Dr. Andrea Scholts fra Ethnological Museum I Berlin ga en rik presentasjon: “From Curated participation to true collaboration – the pitfalls on the way to a new concept of ethnological museums” Scholts er aldri redd for å kritisere egen institusjon og uttrykker skuffelse over at prosessene med å etablere nye utstillinger i Humboldt Forum, på tross av høye idealer i utgangspunktet om å jobbe med nye og inkluderende metoder,  fremdeles var preget av kuratorisk autoritet og tradisjonelle former for representasjon. I dag er et såkalt Global Community Center under etablering, dette skal arbeide med langvarige relasjoner og forsøke å sikre representasjon og bred deltakelse i museets arbeid med samlinger, eierskap til samlinger og kuratering. Scholts avslutter presentasjonen med å vektlegge hvor viktig det er å jobbe prosessuelt med samlinger og mennesker. Når museet setter opp et forutbestemt mål med et prosjekt og strengt styrer mot dette virker det hemmende på sensitiviteten overfor hva som kan dukke opp av interessante diskusjoner og reaksjoner underveis. Dessuten er det ofte mennesker med flere språk involvert og det er viktig å ta den tiden som trengs for å sikre samforståelse i prosessene. To konkrete språklige endringer i begrepsbruk har blitt utarbeidet underveis i prosjektet. De har gått bort fra å omtale innholdet i de aktuelle delene i museets samlinger som objects til å omtale dem som cultural belongings.

Scholtz delte erfaringer fra samarbeid med kildegrupper som har en relasjon til samlinger i Humbolt forum fra Amazonas i Øvre Rio-Negro området mot grensen til Colombia. Humbolt forum har organisert besøk av representanter derfra. Museet lærer enormt mye fra slike besøk. Da representantene fra kildegruppen fikk besøke magasinet hvor gjenstander fra deres forfedre er magasinert, sortert og ivaretatt i ulike kategorier utløste dette sterke reaksjoner fra kildegruppa og dette løftet fram viktig kunnskap. Slik representantene forklarte det var de gjenstanden som var samlet inn å regne som kroppsdeler. Slik de var sortert og organisert i museet magasin var kroppsdelene slitt fra hverandre og lå nærmest slengt rundt i magasinet på en svært lite respektfull måte. Gjennom denne deltakelsen fra kildegruppa ble denne uheldige organiseringen ryddet opp i, slik at gjenstander som hører til samme kropp nå får ligge i samme boks i magasinet. Som tittelen pa Andrea Scholts sitt innlegg viser ville hun dele erfaringer fra både vellykkede og vanskelig grep fra museets side i prosesser for å etablere relasjoner og samarbeid.

Presentasjonen av prosjektet “Speculations in an Uncertain Archive: Explorers, Dreamers and Thieves at the British Museum” av Laura Osirio Sunnucks var et av de mest inspirerende og nytenkende innleggene. Her er feministiske sci-fi forfattere invitert til å finne, gjerne slitne og litt ubestemmelige gjenstander i British museums arkiv som kan være mangelfullt registrert eller uregistrert, for så å spinne litterære tekster rund disse. Forfatterne var helt frie både til å finne gjenstander og til å skrive uavhengig av kontekst og kunnskap knytta til gjenstandene. En fant et medtatt ark fra et herbarium som inneholdt en tørket potetplante fra Mexico, i den imaginære framtida får opplysningene og det genetiske materialet fra potetplanta betydning for menneskers overlevelse. En halv-robot og et menneske samarbeider om dette i en post-apokalyptisk tid.

Avslutningsvis vil jeg nevne eksempler på utfordringer som LGBT befolkningen opplever i mange land. Jan Franjul, Process – Association for the Promotion of Queer Culture and LGBTIQ+ Rights & Mario Buletić, Ethnographic Museum of Istria (Croatia) COME The Coming Out Museum: A transforming Collaborative process for a more accepting future

Innlegg gjorde dypt inntrykk fordi det dessverre er et eksempel på hvor alvorlig situasjonen er for skeive i flere land i Europa, som i andre deler av verden strammes vilkårene for å leve ut sin legning kraftig inn. The Coming Out museum planlegges i Kroatia i samarbeid med det nasjonale LGBT forbundet og Etnologisk museum i Istria. Foreløpig er det en innsamling av personlige historier, en instagram konto og ildsjeler som søker midler til å etablere selve museet.

I Etnografisk museum i Budapest viser de utstillingen Yanomami. Spirits. Survivors. Photo exhibition of Claudia Andujar – som er en fantastisk mønstring av livsverket til den denne brasilianske verdenskjente fotografen med ungarsk, sveitsiske bakgrunn. I alt vises 124 fotografier i en enorm utstillingssal. Men, i det ene hjørnet av salen er det satt opp et sperretau – og fotoene bak der kan bare betraktes av personer over 18 år. Jeg forstod ikke dette umiddelbart, men så viste det seg at et foto av to unge gutter, nakne overkropper – fra 1967 heter «Homosexuality» og dette er årsaken til 18 års grensen. Kuratorene har sikkert ført tunge diskusjoner  for i det hele tatt å kunne vise dette bildet. I de øvrige utstillingene er problemstillingene, tekstene og gjenstandspresentasjoner i Budapest Etnografiske museum imponerende aktuelle, gode og rike, både tankevekkende og kunnskapsmettet. Men den delvise sensureringen av et kunstfoto som tematiserer skeive liv på en forsiktig og dempet måte viser at det er ulike utfordringer og områder museer har å arbeide med i dag og i tida som kommer, og at internasjonale konferanser og nettverk er viktig for å styrke hverandres arbeid for åpenhet og toleranse.

Morien Rees
Project medarbeider Varanger Museum
Interim Chair Sustain. The International Committee on Museums and Sustainable Development

Jeg ble invitert til å delta på CAMOCs årskonferanse 2023 i New York 16.-18. oktober på Museum of the City of New York, som ligger på legendariske 5th Avenue med utsikt mot Central Park. CAMOC, ICOMS internasjonale komite for byer, er relativt ny, men har i løpet av en tiårsperiode samlet over 700 individuelle medlemmer og 130 institusjonelle medlemmer. Temaet for konferansen var “Changing Cities, Changing Museums”, og som det fremgikk av programmet, tok konferansen utgangspunkt i “cities are famously generators and reflectors of social, economic, environmental and political change”, og aldri har dette vært mer aktuelt enn i vår egen tid. Programmet inkluderte paneldiskusjoner, workshops og et idéforum.

Under konferansens keynote, The Zigzag City: Wandering around museums, inviterte Garnette Cadogan, forfatter og foreleser ved MIT deltakerne på konferansen til å vandre rundt  Invisible Cities sammen med Italo Calvino og Charles Baudelaire, og til å anvende sin egen versjon av zigzagging på både museumsbesøk og byer. I sistnevnte ånd ga konferansearrangørene også førstegangsbesøkende i the city that never sleeps muligheten til å bli med på en rekke utflukter til kjente og kjære reisemål, inkludert spaserturer i Central Park og East Harlem og et besøk på Ellis Island, Frihetsgudinnen og Tenement Museum.

Invitasjonen min besto av å bidra med tre presentasjoner: den første i forbindelse med ledelsen av sesjonen “Environmental Transformations in Changing Cities”, den andre for å presentere det norske forskningsprosjektet Flyt, som har sitt utspring i skognettverk i Norge, og til slutt for å rapportere om opprettelsen av SUSTAIN, den nye internasjonale komiteen for museer og bærekraftig utvikling.

Hvert av disse tre innleggene beskriver, på en eller annen måte, hvordan museumsfolk, museer og ICOM selv har arbeidet med essensen i Kyoto-resolusjonen fra 2019: Om bærekraft og implementering av FNs 2030-agendaen. Dette arbeidet har funnet sted innenfor rammen av en rekke viktige organisatoriske funksjoner som ICOMs medlemmer har utviklet og fått på plass i løpet av de siste seks årene. Dette rammeverket, som også omfatter ICOMs tilnærming til bærekraft, består av Kyoto-resolusjonen fra 2019, den nye museumsdefinisjonen 2022, den strategiske planen 2022-2028, handlingsplanen for bærekraft 2022-2030, revisjonen av de etiske retningslinjene og til slutt SUSTAIN. Dette organisatoriske rammeverket etablerer et rom der ICOMs medlemmer, både individuelle og institusjonelle, forhåpentligvis kan bidra til å gjøre publikum i stand til å bedre håndtere de globale utfordringene som planeten og dens innbyggere står overfor.

Den røde tråden i mitt bidrag til CAMOC-konferansen var å informere alle deltakerne om den nye internasjonale komiteen SUSTAIN og invitere medlemmene til å bli med i den. Målet med den nye internasjonale komiteen er først og fremst å forankre ICOMs tilnærming til bærekraft i en egen permanent organisasjonsstruktur og samtidig tilby alle ICOMs medlemmer en arena og en tilgjengelig plattform der de kan påvirke organisasjonens fremtidige retning i alle spørsmål knyttet til bærekraft og klima-sammenbrudd. Invitasjonen til å nominere kandidater til styret og styreleder ble sendt ut i begynnelsen av november, fristen for nominasjoner er 5. januar 2024, og den første generalforsamlingen, med valg, vil bli avholdt 7 mars 2024. (Interesserte, enten individuelt eller institusjonelt, kan kontakte chair.sustain@icom.museum eller ICOMs sekretariat hvis de ønsker å høre mer om den nye internasjonale komiteen).

Sesjonen “Environmental Transformations in Changing Cities”, som jeg ledet på konferansens andre dag, inneholdt tre presentasjoner: Transformations – tales of trash – activism and ethical responsibility fra Roskilde museum; fra Odense Museum, It socks: What does a single sock add up to in the big carbon footprint?? og fra Ghent City Museum, Co-housing and urban agriculture: The challenges regarding feeding and housing in an historical and contemporary context. Alle disse presentasjonene har noe vesentlig å gjøre med museenes håndtering av utfordringene knyttet til samfunnets forbruksmønster og ikke-bærekraftige vekst, og er eksempler på museer som bruker nye formidlingsmetoder for å engasjere samfunnet i disse utfordringene. Etter presentasjonene var det en interessant meningsutveksling om nødvendigheten av de-growth og hvordan dette kan påvirke museene i årene som kommer – arrangørene av konferansen hadde satt av god tid til meningsutvekslingen ved å gi like mye tid til presentasjonene som til diskusjonen etterpå.

Forskningsprosjektet Flyt ble presentert i en to timer lang sesjon under programposten Gallery of Ideas – Food for thought, der konferansedeltakerne fikk anledning til å delta i en samtale med meg på tomannshånd. Flyt har sine røtter i skognettverket og det historiske skogbruket i Norge, da elver var den eneste måten å frakte tømmer fra skogen til kundene. Prosjektet, som er et samarbeid mellom fire universiteter, fem museer, Riksantikvaren og representanter for ICOM og Norges UNESCO-kontor, er et forbilledlig eksempel på bærekraftsmål 17: partnerskap for målene. Flyt har som mål å forske på Norsk skognettverks kjernetemaer, utvikle perspektiver og metoder i forskning basert på FNs bærekraftsmål, og diskutere fagutvikling, forskningsrelevans og forskningsformidling for å konkretisere museenes samfunnsrolle. Spesielt interessant for flere av konferansedeltakerne i New York var prosjektets bruk av en Future scenario building workshop med fokus på hvordan museene kan fremme bærekraft. Samtalene på tomannshånd inkluderte diskusjoner om en rekke temaer som først ble diskutert tidligere i høst 2023 på futures workshop på Museene i Akershus avdeling Fetsund Lenser. Blant disse temaene var: hva skjer hvis museene ikke lenger kan samle inn gjenstander? Eller ikke kan bygge nye lokaler? Er det bedre å være større, eller kan museene i stedet for å ekspandere, trappe ned og omfavne de-growth? Finnes det en vei inn i fremtiden som gjør det mulig for museene å drive slik de gjør i dag? Kan vi fortsette som før, eller må sektoren omstruktureres fullstendig? Forhåpentligvis får vi noen svar når forskningen publiseres i 2024.

CAMOCs årskonferanse på Museum of the City of New York med utsikt til Central Park, bød ikke bare på et omfattende konferanseprogram med bidrag fra fagfolk fra hele verden, men også på mange andre givende øyeblikk, blant annet en fantastisk visuell utstilling om New Yorks historie sett gjennom klipp fra en kavalkade av 100 års Hollywood-filmer. Og ikke minst, muligheten til å møte og utveksle erfaring og synspunkter med kolleger om ulike tilnærminger for å oppnå en bærekraftig fremtid, blant annet gjennom å delta i den nye IC  SUSTAIN.

Christian-Emil Smith Ore
Universitetet i Oslo

Årets CIDOC-konferanse ble avholdt i september i Mexico by og hadde tittelen Frontiers of Knowledge. Museums, documentation and linked data. I «call for papers» ble dette utdypet, og i denne lille artikkelen jeg fokuserer jeg på temaet «[…] better expressing the contextual and heterogeneous richness of heritage documentation […] as well as advancing in the development of a better infrastructure that allows the adequate representation of knowledge».

Gjenstandsbeskrivelsene i museumsdatabaser er som oftest korte og inneholder sjelden en utførlig beskrivelse av gjenstandenes bruk og kulturelle kontekst. Den typen informasjon finner en i publiserte utstillingskataloger, artikler og monografier. Tradisjonelt sett hører samlingsforvaltere og fagkonservatorene til to ulike faggrupper, den ene praktisk og den andre akademisk.  I den grad tekstene nevnt over, er gjort digitalt tilgjengelig er det sjelden noen direkte kopling mellom dem og gjenstandsdatabasene. I beste fall finnes det litteraturreferanser i databasene og gjenstandsnummer i publikasjonene. Både de akademiske tekstene og de korte tekstene i databasene gjenspeiler tiden de ble skrevet i. I 2006 hadde Världskulturmuseet i Göteborg en interessant utstilling av et utvalg av etnografiske katalogkort som illustrasjon på kultursynet denne gamle katalogen gjenspeiler. To av plenumsforedragene på CIDOC 2023, The collection and the tianguis (flea market) (Renato González Mello) og The Social Responsibility of Documentation: Contextualising Data (Dominic Oldman) drøftet med hver sin synsvinkel problemer forbundet med gjenstandsbeskrivelser og deres kulturelle kontekst.

Renato González Mello er en meksikansk kunst- og kulturhistoriker, og han hadde en postkolonial og dermed en viss postmoderne vinkling i sitt foredrag. Mello mener det ikke finnes en allmenngyldig katalogisering. Gjenstander katalogisert som en ting, kan inngå i helt andre kontekster på en ikke-statisk måte og kan ha hatt andre funksjoner opp gjennom historien enn det som kommer frem i katalogene. Et hjemlig eksempel er en bronsealdergryte som nå oppbevares ved Nationalmuseet i København.  Den ble brukt som vedkurv i en privatbolig før en på 1980-tallet oppdaget at det var snakk om en bronsealdergjenstand.  Hva skal den katalogiseres som: en vedkurv eller gryte, og når var den det ene og når var den det andre?  Hva med en kniv lagd etter et tradisjonelt mønster, men med intensjonen om å bli solgt som suvenir og brukt som pyntegjenstand. Er den et verktøy, en suvenir eller en pyntegjenstand?  Mello brukte et eksempel fra San Luis Potosí i Mexico. Da en kirke der skulle restaureres, lot lederen av restaureringsarbeidet sognebarna katalogisere de løse gjenstandene i kirken. De hadde ikke kunnskaper i kunsthistorie og katalogiserte helgenstatuene etter den funksjon og den høytiden de ble brukt i. Mello spurte retorisk om disse katalogiseringer er mindre korrekt enn den en profesjonell kunsthistoriker ville ha gjort.

Mello mener at det ofte er greit å bestemme den fysiske historien til et objekt, men han etterlyser mer bevissthet om funksjonshistorien og mente en bør unngå bare å ramse opp en rekke termer. Det må være en tidsakse der en kan angi hvilke funksjoner gjenstandene har hatt over tid, og når de ulike termene var gyldige for gjenstanden. I tillegg må en få vite hvem som har forfattet beskrivelsene og hvilke kilder de har brukt. Autoritetsregistere er barn av sin tid, og de har ikke sjelden en implisitt ideologisk farging. Spanske autoritetsregister har vært brukt i Mexico, men de projiserer et europeisk tankesett på mellomamerikansk kultur, hevder han. For min del mener jeg at typologier bør være datostemplet. AAT (Getty’s Art and Architecture Thesaurus) og andre mye brukte autoritetsregistrere burde ha datofestede versjoner av termene siden termer brukt for 20 år siden ikke nødvendigvis er gangbare i dag. I det minste bør en kopiere inn teksten fra AAT og liknende systemer og angi datoen for når det ble gjort. Det kan gi en viss grad av informasjonstrygghet som det ikke er vanskelig å se behovet for i vår tid med digital informasjonsmanipulering.

Dette fører oss over til tematikken i Dominic Oldmans foredrag. Oldman er brite, og det er lite postmoderne over hans vinkling. Men konklusjonen er på mange måter lik den til Mello. Oldman viser til det faktum at de fleste eksisterende gjenstandsdatabaser er basert på eldre (kort)kataloger.  De korte tekstene i databasene kan dermed være ganske gamle, og det er en illusjon å tro at det er noe uforanderlig objektivt ved dem. Det er en fornuftig, men ingen oppsiktsvekkende tanke. Gode tanker bør likevel tenkes på nytt for å si det med den tyske dikteren Goethe. Museumskataloger bør på sammen måte som eldre ordbøker sees som tidsvitner som gir oss et innblikk i hva som var gangbart den gangen da de ble skrevet. De bør revideres med jevne mellomrom. Men det kan være en for stor oppgave for mange museer med knappe ressurser. Kulturhistorisk museum i Oslo er et eksempel. Mye av informasjonen i gjenstandsdatabasene er tatt rett fra de gamle trykte tilvekstkatalogene som kan være langt over hundre år gamle. En ting er at slik gammel informasjon kan være faglig utdatert, en annen at den tids beskrivelser ikke er gangbare i dag slik det følgende eksempelet viser. I innførselen for det afrikanske instrumentet marimba står det: «Marimba, saakaldt neger pianoforte» (Etnografisk museums katalog fra 1910, https://www.unimus.no/felles/etnografi/web_etnografi_vistekst.php?mnr=UEM17774). Dette er et relativt mildt eksempel på det Oldman pekte på i sitt foredrag. Om en går til eldre ordbøker slik som Norsk Riksmålsordbok, kan en finne adskille verre eksempler under ord for folkeslag og fremmede kulturer. Foreldede termer blir neppe brukt i utstillinger og kataloger, men gjenstandskatalogene publisert på nettet kan inneholde ord og beskrivelser som i dag kan oppleves som rasistiske eller lite passende.

En total revisjon av gjenstandsbeskrivelsene er som nevnt, en ressurskrevende oppgave, og en skal huske på at også dagens informasjon vil kunne bli utdatert og upassende om 50-100 år siden vi også i dag neppe forvalter den hele og eviggyldige sannheten. Men det er ikke bra å sensurere eller slette tidligere katalogiseringer, i alle fall ikke fra et vitenskapelig synspunkt. Derfor må et dokumentasjonssystem åpne for flere informasjonslag med tydelig proveniens: hvem er forfatteren, hvilke kilder og emneordsregister ble brukt, og når teksten ble skrevet. Da kan få vite den kulturhistoriske konteksten til gjenstandsbeskrivelsene. Det eneste foredraget på konferansen som direkte drøftet oppgaven med å rydde i eldre katalogiseringer var Critical cataloguing and the killing of reindeer) (Y.B. Hansen, G.B. Pedersen, S.E. Sævik, M. Bognerud). Foredraget beskrev moderniseringen av terminologien i den samiske samlingen til Nasjonalmuseet. Det ble understreket at de gamle katalogiseringene ble tatt vare på. Om det vil være mulig for publikum å se dem, var uklart.

Et gjennomgående tema hos Oldman var at standard databaseteknologi alltid har vært lite fleksibel og er dermed lite egnet til å uttrykke konkurrende syn på samme sak, det vil si hvem sa hva på hvilket grunnlag.  Oldmans løsning er å bytte ut dagens databaser med «semantisk teknologi» (grafdatabaser/rdfs) basert på gode begrepsmodeller som CIDOC-CRM. Her er jeg ikke helt enig. En fornuftig designet relasjonsdatabase kan godt brukes. Det viktigste er å tenke klart og sørge for en god datamodell i bunnen.  CIDOC-CRM er en utmerket begrepsmodell som godt kan bruke som en intellektuell ledetråd i arbeidet med slik databasemodellering uten at en må bruke «semantisk teknologi» for det. Men jeg vil understreke at det finnes gode løsninger for «semantisk teknologi» som for eksempel Arches (https://www.archesproject.org) utviklet av Getty Conservation Lab eller det britiske ResearchSpace (https://www.researchspace.com/) opprinnelig utviklet ved British Museum.

Gruppen fra Nasjonalmuseet holdt også et foredrag kalt NERNAM a Nasjonalmuseet language model (Y.B. Hansen, G.B. Pedersen, S.E. Sævik, M. Bognerud) som omhandlet språkteknologiske metoder for å gjenfinne kjerneinformasjon i de mange pdf-tekstene de har liggende. Foredraget innehold dessverre lite om hvordan en kunne utnytte disse tekstene sammen med gjenstandsdatabasen og på den måten gi kontekst til gjenstandene. Men det ble nevnt at det var uavklarte IPR-problemer som hindret full tilgjengeliggjøring. Det er mange museer som har slik kontekstinformasjon i form av rapporter, artikler og utstillingstekster/kataloger, og etter mitt syn burde det legges mer arbeid i å få til en ordning slik at denne kontekstinformasjonen kan inn gå som en integrert del av nettpresentasjonen av samlingene. Dette begynner å bli en gammel problemstilling uten at det egentlig har skjedd så mye i praksis. Allerede i 2008 (CIDOC 2008 i Aten) holdt finske Ari Häyrinen et foredrag kalt A template based, event-centric documentation framework der han reflekterte over en mulig løsning på å integrere utstillingstekstene og gjenstandsdatabasene. Hans forslag var kanskje for teknisk for konservatorene ved universitetsmuseet i Jyväskylä der han senere testet det ut. Men en enkel løsning ville være å kreve av utstillingskonservatorene at de i sine tekster merket opp referanser til gjenstander, personer, hendelser osv. på en slik måte at en senere kunne gå fra tekst til gjenstandsdatabase og gjenstandsdatabase til tekst uten å måtte anvende språkteknologiske løsninger.

Stein Adler Bernhoft
Utstillingsarkitekt

Jeg hadde gleden i å delta på ICAMT sin konferanse i Porto 25.-27. oktober 2023. ICAMT er forkortelsen for International Committee for Architecture and Museum Techniques. (Jeg var tidligere styremedlem i denne komiteen, fra 2007 og frem til 2019, derav sekretær i 6 år).

ICAMT sitt konferansetema denne gangen var «Undoing conflicts in Museums, and materiality and meaning of museum architecture and exhibition design».

Våre tre konferansedager var fullspekket med både se- og hørverdige presentasjoner, som ble avholdt av et 20-talls deltakere fra bl.a. Portugal, Irland, Belgia, Frankrike, Sveits, Hellas, Israel, Georgia, USA, Taiwan, India, Sudan, Tsjekkia og England.

Helhetsinntrykket av konferansen, var at presentasjonene var ganske ulike i sine tilnærminger til temaet «Undoing Conflicts in Museums…». Å unngå «konflikter» innen et museum kan tolkes på mange vis, utfra ulike kulturer, tradisjoner, tankesett, profesjoner, og i forhold til museet og deres respektive samlinger som skal formidles.

I tillegg til dette er ulike lands politiske styresett også en viktig faktor, i forhold til de typer konflikter som kan oppstå. Det siste kom spesielt frem i presentasjoner fra museer i land med et relativt nytt demokratisk styresett. Flere land kan ha en «mørk» forhistorie, og hvordan skal denne formidles?

Skal historie og hendelser av ulike, (politiske), hensyn kommuniseres fullt ut, underkommuniseres eller ikke formidles i det hele tatt…?

Et spennende eksempel på dette var innlegget fra Chun-wei Fang fra Taiwan. Hun presenterte museets formidling av Taiwans dramatiske historie, formidlet i en nyåpnet utstilling på Taiwan National Museum of Prehistory. Taiwan var en del av Kina fra slutten av 1600-tallet, for så å bli okkupert av Japan fra 1895 og frem til sutten av 2. verdenskrig. Fra 1949 har de hatt en slags suverenitet, men formelt blitt styrt av Kina. Altså et ganske «skjørt» styresett, der Kina på sikt muligens vil innlemme Taiwan fullstendig igjen. Med et slikt bakteppe blir det for et nasjonal-museum i Taiwan en ganske delikat sak å formidle historien på et vis uten å tråkke «storebror» Kina på tærne….

Et annet eksempel på en type «museal konflikt» er merkevarebygging med Guggenheim som et hovedeksempel. Denne type museer startet faktisk ved etableringen av MoMa i New York i 1929. Filosofien den gang var at et kunstmuseum skulle fremstå som er «varehus», med hvite vegger, («white cubes»), med generøst store utstillingsrom som helst skal ha en form for naturlig belysning, så langt det lot seg gjøre. Dette er også idag en gjeldende trend når museer som bygges.

Presentasjonen av dette temaet ble holdt av den portugisiske arkitekten Nuno Grande. Innlegget hans ble kalt  «Containers versus Contents», og tok spesielt for seg den kjente «Guggenheim-effekten», der spektakulære museumsbygg realiseres, og til slutt ender opp som en egen merkevare og «hovedattraksjonen» i seg selv, på bekostning av samlingene som skal stilles ut og formidles!

Stadig flere byer rundt om i verden vil gjerne ha slike «signalbygg», for bokstavelig talt å komme på kartet, alà Bilbao, Så er spørsmålet: hvor lenge kan denne såkalte «Bilbao-effekten» ha sin kraft…? Trenden er at kun de «rette», og meget kostbare, arkitektene hyres inn til slike prestisjeoppdrag, og disse får deretter en status og som rene «Rock Stars», og blir gjerne hovedpersonen på åpningsdagen. Samme arkitekter har ofte et tilsvarende stort selvbilde, slik at de selv velger hvilke byer som er «verdige» deres oppdrag. Dette gir en eksklusivitet som gjør at byer som ønsker slike bygg, ofte ikke får det. Et eksempel her er Helsinki som også skulle få sin Guggenheim-«filial», men som underveis ble skrinlagt, trolig pga. kostnader, men også med tanke på at byen allerede har meget veletablerte kunstmuseer som Kiasma og Helsinki Art Museum.

Denne problemstillingen mellom museumsbygg og samlinger, «Museum Container versus Contents» ble også berørt av flere andre foredragsholdere, som f.eks. i presentasjonen av samtidskunstmuseet Museu de Serralves i Porto. Som en del av konferanseprogrammet ble det avholdt en omvisning på nettopp dette museet som jeg deltok på, samt en omvisning på Casa da Arquitectura , (Senteret for arkitektur i Porto),

Casa da Arquitectura :

Arkitektursenteret ligger en halvtimes kjøring fra Porto sentrum, i et tidligere havne- og industri-område ved utløpet av Duoro-floden . Arkitektursenteret er huset i noen staselige bygninger fra 1897-1901, som i sin tid tilhørte et større firma som eksporterte portugisisk vin ut i verden. Arkitektursenteret ble etablert i 2007, og utførende arkitekt var Guilherme Machado Vaz. Bygningen er varsomt restaurert og ombygget til sitt nye formål, der mange opprinnelige bygnings-detaljer ble eksponert på et elegant vis. Byggets form er meget langstrakt, (over 100 m. langt), og har et areal ca. 4.700 kvadratmeter. Her huses et åpent, oversiktlig magasin, og en meget stor utstillingshall, i tillegg til butikk, auditorium mm.

Senterets hovedoppgave er å ta vare på, arkivere, forske og formidle mottatt tegnings- og modell-materiell fra ulike og, ofte nedlagte, arkitektkontorer i hele Portugal. Samlingen var imponerende store, men det var et lite tankekors at så langt tar de kun tar imot «analogt» tegningsmateriell, tegnet for hånd på «gamlemåten». Dette er jo både viktig og prisverdig, men hva så med nyere generasjoners arbeider, som har blitt utført på digitalt vis de siste 20-25 årene…?Her kan det fort bli mange hull i historien om ikke dette også inkluderes, men forklaringen på dette var at det ennå råder en usikkerhet på hvordan digitalt materiell kan lagres trygt, for så å kunne «åpnes» i fremtiden…?

Museu de Serralves; Museu de Arte Contemporanea

Dette museet for samtidskunst er en veletablert institusjon utenfor bykjernen i Porto. Museet ligger i et tidligere privat parkområde, etablert i 1923. Dagens parkområde byr på mange spennende, utendørs skulpturer og installasjoner, slik at parken alene er vel verdt et besøk. I 1925, startet byggingen av Serralves Villa i et hjørne av parkområdet. Byggearbeidene pågikk helt frem til 1944, og flere av Europas dyktigste arkitekter og designere ble deltok i prosjekteringen. Her var kun det beste godt nok, noe som gjenspeiles i alle detaljer både utvendig og innvendig.

Villaen ble bygget for Carlos Alberto Cabral og hans velstående familie, som også hadde en stor interesse for kunstsamling, noe som seinere dannet grunnlaget for selve museet for samtidskunst. Serralves Villa regnes i dag som det fremste eksemplet på Art-Deco arkitektur i Portugal. Det er nå en fredet bygning som eies av den portugisiske staten. og ble grundig restaurert 2004, der også interiøret er langt på vei tilbakeført slik det opprinnelig var. Villaen er idag åpen for publikum, nå med rom avsatt til så vel faste som skiftende utstillinger av samtidskunst.

Dessverre strakk ikke tiden til for et besøk i denne villaen, da hovedfokuset for omvisningen var på den nyere delen av kunstmuseet som stod ferdig i 1999.

Utførende arkitekt for Museu de Serralves var Àlvaro Siza Vieira, som også regnes som en av de mest betydningsfulle samtidsarkitektene i Portugal. Kunstmuseet har det de siste årene gjort en større utvidelse, med en egen fløy på nærmer 2.000 kvm.  Denne nye utvidelsen, sammen med den opprinnelige delen av kunstmuseet, ble grundig presentert av kurator og en arkitekt-medarbeider for den nye utvidelsen.

Den opprinnelige arkitekten Àlvaro Siza Vieira var spesielt opptatt av lyset i utstillingslokalene. Prinsippet her var så langt som mulig å benytte indirekte, innfallende dagslys. Dette var videreført på en elegant måte også i den nye fløyen, som hadde en enkel, men spennende «labyrintisk» planløsning, fordelt over to etasjer. Utvidelsen fremstod som en samling spennende utstillingsrom i ulike størrelser, med generøse takhøyder og stedvis kontakt med parken utenfor, via store vinduer.

Det litt unike og «fine» med tidspunktet for omvisningen vår, var at alle rom ennå stod fullstendig tomme… uten innslag av noe som helst av kunst. Det å kunne bevege seg i slike «nakne» rom, der kun hvite veggflater og innfallende dagslys møtte øyet var en unik, sanselig opplevelse. Litt ironisk ment, så måtte også arkitekten og hans kollega medgi at de aller helst ville beholdt lokalene slik de var, uten å fylle dem med noe som helst !

Og dermed var vi litt tilbake til innledningsteksten:
«Museums-container eller et museum med innhold…?

Eystein Markusson
Svalbard museum

I 2023 ble ICOMs naturhistoriske konferanse holdt i San José, Costa Rica 13-15.11.23. Som eneste norske deltok undertegnede på en interessant og lærerik konferanse i et for meg svært eksotisk natur- og kulturmiljø. Konferansen ble arrangert av og i lokalene til Costa Ricas nasjonalmuseum, hvor auditoriet lå inne i en vakker og eksotisk sommerfugl-hage med tropisk planter.

Programmet i konferansen var fokusert på temaene bærekraft, klimaendringer og overskriften var «Realize Sustainability! Museums as agents for social and environmental development». Over til sammen 4 sesjoner med innlegg fra store deler av verden ble temaet belyst. Konferansen manglet imidlertid representasjon fra Afrika og Australia.

Klimaendringer og tap av naturmangfold gikk igjen i spørsmålene fra salen og i de mer uformelle samtalene. For meg, som er vant med arktiske og sub-arktiske økosystemer i det utviklede nord er det flere innsikter å hente fra dette.

For det første er økosystemene i nordlige og tropiske strøk nærmest totale motsetninger. De arktiske økosystemene kan beskrives som enkle; det vil si at de er preget av få arter, men mange individer av de artene som finnes. De tropiske økosystemene er derimot svært komplekse, med et høyt antall arter, men få individer av hver art. Der de arktiske landskapene er åpne er de tropiske overgrodde og vanskelige å skaffe seg oversikten over. For å gi et eksempel fra herbariene til Costa Rica’s nasjonalmuseum så oppgir de å ha til sammen over 430 000 planter i sine samlinger. Besøket i magasinene viste millioner av eksemplarer av forskjellige insekter, edderkopper og andre dyr.

Dette gjør at vi i nord har en helt annen mulighet til å ha oversikt over hvilke arter som finnes sammenlignet med i det tropiske landskapet.

For det andre har den systematiske, vitenskapelige utforskinga av de nordlige økosystemene pågått mye lengre enn i sør. Dette skyldes utvikling av institusjoner og kolonialisering av sør. Dette reflekteres i forskjeller i de historiske samlingene til naturhistoriske museer i nord og i sør.

Til sammen gjør dette at man i nord har en relativt bedre oversikt på status i naturmiljøet i nåtid på grunn av lavere kompleksitet og at man over tid har bedre oversikt på grunn av at undersøkelsene har pågått lengre og man har museumssamlinger som danner grunnlag for å kunne si noe om endringer i økosystemene. I de fleste tropiske strøk er det vanskelig å skaffe seg oversikt på grunn av komplekse økosystemer med mange sjeldne arter, i tillegg mangler man referansene i form av tidligere undersøkelser og historiske naturhistoriske samlinger. Til sammen gjør dette at det er vanskelig å gi tydelig svar på hvordan klimaendringer rammer økosystemene i tropene i form av tap av natur.

Dette forteller om viktigheten av at de eksisterende naturhistoriske samlingene som finnes blir ivaretatt på forsvarlig vis, og at man fortsetter å bygge opp samlinger. I tillegg er det viktig at vi som driver naturhistoriske museer gjør hva vi kan for å lære befolkningen å gjenkjenne ulike arter.

Dette er en forutsetning for å kunne si noe om tap av mangfold, dersom man ikke kjenner det forskjellige dyrene fra hverandre blir det vanskelig å si noe om hvilke som eventuelt er i tilbakegang eller er forsvunnet fra et område. I en tid med stadig mer urbanisering, som gjør at færre er i direkte kontakt med natur i det daglige må også naturhistoriske museer gjøre hva vi kan for å lære folk forskjell på spurv og kråke.

Et positivt bidrag i så måte fra konferansen var flere eksempler på såkalt folkeforskning, hvor frivillige gjennom kartlegging av sitt lokale naturmiljø har klart å dokumentere at antatt utdødde arter likevel fantes i et villnis i en bakgård, og slik viser styrken i å involvere befolkningen utenfor akademiske institusjoner inn i arbeidet.

Nasjonalmuseet i Costa Rica har krevende og utdaterte magasinforhold. I det fuktige og varme klimaet gir dette utfordringer fra skadedyr, mugg etc. Museet arbeider derfor med planer for nytt bygg som både skal huse magasiner og nye naturhistoriske samlinger. I den anledning ble det arrangert en workshop i forbindelse med konferansen for et tjuetalls kollegaer fra nasjonalmuseet hvor blant annet undertegnede ga en presentasjon om hvordan vi ved Svalbard museum setter eksisterende samlinger inn i ny kontekst for blant annet belyse konsekvenser for naturmiljø på grunn av klimaendringer.

Som en del av konferansen hører det naturlig nok med museumsbesøk og befaringer. For en gjest fra det europeiske nord var det interessant å legge merke til hvilket utvalg arrangørene hadde gjort av historiske museer og hva disse museene legger vekt på. Ved siden av de historiske utstillingene ved nasjonalmuseet fikk vi omvisinger i de flotte utstillingene til Jade-museet og Costa Ricas gullmuseum, begge i San José. Under alle omvisingene ble den pre-columbianske kulturarven vektlagt og fikk mest positiv plass, og mye av fortellingen var knyttet til de mange urfolkene i Costa Rica. Jeg fant det interessant at et land som er preget både kulturelt og befolkningsmessig av sin spanske kolonialistiske historie og sin seinere historie som banan-republikk (ikke mitt begrep), velger å vektlegge en historisk forbindelse til kulturene som eksisterte før Columbus. Flere av kollegaene fra Costa Rica fortalte i sin omvisinger at det har foregått en større dreining i oppfatningen av urfolk de siste 20-30 årene, og at dette i dag oppfattes som en felles nasjonal kulturarv.

Natalija Ćosić
Preventiv konservator ved Bevaringstenestene, Museumssenteret i Hordaland (MUHO)

I september 2023 arrangerte ICOM-CC sin triennale konferanse med tittelen Arbeid mot en bærekraftig fortid [Working towards a sustainable past]. Årets konferanse var i Valencia. Det sentrale konferanseprogrammet ble holdt på Valencia Polytechnic University, mens andre deler av programmet ble arrangert på ulike steder knyttet til kjente kulturelle landemerker i byen.

Konferanseprogrammet varte i 5 dager. Den første og den siste dagen var dedikert til paneldiskusjoner, samt hovedforelesninger og paneldiskusjoner. Tirsdag-torsdag var dedikert til parallellsesjoner og planleggingsmøter for ICOM-CC sine arbeidsgrupper. Foruten dette offisielle konferanseprogrammet, var det også konserveringsfaglige besøk på museene, improviserte møter, områder med plakater for faglige tema og foredrag, messer og sosiale arrangementer.

En av hovedgrunnene til at jeg dro på konferansen var for å presentere artikkelen Developing collection center in Vestland – challenges and perspectives [1], i gruppa for preventiv konservering. I teksten drøfter vi hvordan etableringen av et samlingssentrum er knyttet til ulike bærekraftsaspekter som går utover rene klimatiske og miljømessige kriterier for å bygge et magasin som et lavenergibygg. Målet vårt var å vise hvordan et slikt bygg kan brukes til mer helhetlig samlingsforvaltning, og for å dele kompetanse, kunnskap og ressurser.

Deltakelse på slike konferanser er imidlertid ikke bare for presentasjon av egne verk. Konferanser av denne størrelsen er en eksepsjonell mulighet til å få globale og lokale inntrykk av bevaringstradisjoner og problemstillinger. I henhold til det nevnte, er teksten som følger noen av mine inntrykk av temaene, og viktige diskusjoner som jeg hadde anledning til å delta på.

Som preventiv konservator vurderer jeg at jeg i arbeidet mitt er like opptatt av mennesker som av samlinger, og måten de forstår og bruker museumsgjenstander på. Av den grunn var jeg interessert i å høre om og dekke ulike felt innen konservering, slik at jeg kunne følge med på aktuelle hendelser innen ulike områder av yrket. Basert på mine aktiviteter der, stod tre store spørsmål ut som sentrale i forhold til hovedtemaet for konferansen:

• hvordan vi kan tenke bærekraftig i et museum, uten å bare snakke om inneklimaet
• ansvaret for bevaring i moderne sosiale sammenhenger
• språk og kommunikasjonsmåter som muliggjør balansert tilgang til informasjon og utveksling av kunnskap

La oss (ikke) snakke om klimaet i museer

Mesteparten av tiden min brukte jeg selvfølgelig på programmet og innholdet i arbeidsgruppen for preventiv konservering. En stor del av presentasjonene berørte på en eller annen måte spørsmålet om styring av inneklimaet i museer eller hvordan klimaet påvirker en bestemt gruppe gjenstander. Gitt at det investeres store beløp i museumsutstyr for inneklimahåndtering, for å oppbevare og stille ut samlingene på en forsvarlig måte, er det ikke overraskende at dette problemet var representert i så stor grad. Men selv om relevansen av temaet er anerkjent, har det fra et bærekraftperspektiv blitt reist flere viktige diskusjoner angående dette aspektet. I første omgang var det viktig å sette problemstillingen i sammenheng. Nemlig at i de fleste tilfeller er beslutninger om hvordan man skaper og opprettholder klimaet i museer eller for interinstitusjonelle lån bestemt av faglige standarder. Selv om standarder på ethvert felt er relevante for å etablere et fungerende rammeverk, oppsto spørsmålet om hvordan de skulle brukes i bevaring. Imidlertid er konteksten som standardene ble laget i, rett og slett ikke alltid anvendelig og bærekraftig i alle land. Så, med tanke på klimaendringene, oppstår spørsmålet i hvilken grad det er mulig å strebe etter de etablerte tallene, samtidig som man oppnår bærekraft og energieffektivitet. Museer rundt om i verden ligger nemlig i ulike klimasoner, og er bygget av ulike materialer og med ulike formål. Likeledes er gjenstandene som er lagret i dem også forskjellige, akkurat som materialer de er laget av. Så, måten samlinger brukes på, om de er en del av levende arv, og hvordan vi oppfatter skader og endringer varierer også. I denne forstand avsluttet diskusjonen med at verdiene diktert av standardene hovedsakelig representerer synet til den vestlige delen av verden, uten å ta hensyn til klimatiske soner, mangfoldet av bygninger, samlinger og konserveringstradisjoner globalt. Det står klart og tydelig at vi må investere energi i å overvinne «klimakolonialismen» i museumsfeltet, i stedet for å fokusere på regulering av klimaet på de samme gamle måtene. Lærdommen av samtalen er at det må investeres mye mer i å forstå hvordan mennesker, museer og samlinger fungerer, og hvordan man kan oppnå bærekraftig bruk av samlingene under dagens omstendigheter. Vi bør arbeide videre med kunnskapsutvikling og styrking av kompetanse.

Det var en av de viktige diskusjonene på planleggingsmøtet til arbeidsgruppen for preventiv konservering: at klimaforhold er et viktig tema, men det bør ikke lengre bli ansett som det mest sentrale i debatten om bærekraftig samlingsforvaltning.

Sosialt ansvarlig konservering

Bevarer konservatorer bare det materielle eller …? Det andre emnet er knyttet til spørsmålet om sosialt ansvar i konservering. Selv om denne problemstillingen allerede kunne skimtes innenfor klimadiskusjonen, ble den tatt opp mye mer direkte under paneldiskusjonen den første dagen, og deretter under foredragene til arbeidsgruppen om konserveringsteori og etikk. Tema om sosialt ansvarlig konservering er ikke en ny problemstilling for feltet. I en periode nå har debatten om konserveringens samfunssrolle utvidet seg og blitt mer og mer tilstede. Dette er en veldig kompleks problemstilling, og jeg tror at konserveringsfeltet fortsatt utforsker ulike teoretiske og metodiske plattformer for å jobbe meningsfullt med emnet. Fasen der spørsmål stilles og ulike tilnærminger utforskes er imidlertid like viktig for å fremme profesjonen. Fra perspektivet sosial bærekraft er spørsmålet om samfunnsansvar tydeligst artikulert i forhold til bevaringspraksis og inngrep på offentlige monumenter. Enhver faglig intervensjon kan enten forsterke eller slette budskapet som skapes i kulturverdiene i det offentlige rom. Enkelte gjenstander, samlinger eller monumenter kan være en del av en dissonant arv. Derfor er det nødvendig å vurdere hvordan konservering, i forhold til de materielle sidene ved gjenstander, bevarer visse lag av fortiden på en måte som respekterer ulike aspekter av livshistorien til kulturarvobjektet.

I den forbindelse dukket spørsmålet opp om hvordan vi bruker museumsrom når vi håndterer slike situasjoner, samt at alle beslutninger om fremtiden til slike gjenstander skal kommuniseres på en transparent måte. Blir gjenstander fjernet de fra offentlige rom, og hvorfor blir de i så fall det, og hvordan behandles de videre i bevaringsprosessen?

Til slutt leder dette til et annet aspekt ved samfunnsansvar, som dreier seg om gjenbruk av gjenstander og en alternativ forståelse av materialitet innenfor rammene av konservering. Foredraget The power of creativity in nurturing sustainable development, av Triães Ricardo, Ânia Chasqueira, Andreia Nogueira berørte denne problemstillingen. Foredraget presenterte ulike kreative måter å jobbe med det materielle ved kulturverdier for å forsterke eller presentere betydningen av arv på en annen måte.

Forfatterne har formulert et alternativt perspektiv på gjenbruk av gjenstander og museumssamlinger, slik at vi gir dem et nytt liv på en måte som øker deres mening, sosial verdi og tilgjengelighet.   Installasjonen Timecard – A work unit: Evoking the collective memory of the Tomar Spinning Factory er et godt eksempel på dette perspektivet. Den består av 768 timekort med arbeidernes månedlige oppmøte som ble funnet spredt over en gammel fabrikkbygning. Disse ble bevart og det ble laget en installasjon, i tillegg ble utstiingsområdet, kortformatet og fargen brukt til å formidle historien til gjenstandene og arbeidshistorien.

Hierarkier av kunnskap i ulike konserveringstradisjoner

Til slutt, er det tredje temaet knyttet til bruk av språk på konferanser og i arbeidsgrupper. Utgangspunktet var nemlig at språk også er en del av kulturarven, og at det skal være mulig å høre og dele andre språk enn engelsk. I tillegg ble det anerkjent at bruk av kun engelsk som arbeidsspråk kan føre til undertrykkelse av ulike kulturelle aspekter, og hierarkisering av kunnskap og konserveringstradisjoner. For eksempel, under diskusjonen om klima, var en av kommentarene nettopp knyttet til dette problemet. Poenget er at det finnes enkle, billige og effektive løsninger i museer, men de finnes bare beskrevet i artikler publisert på språk som ofte ikke når det enn bredere gruppe. Lignende diskusjoner og merknader ble delt under plenumsmøtet den siste dagen.

En av de foreslåtte løsningene er at internasjonale konferanser som denne skal forsøke å stimulere til utveksling av kunnskap ved å innføre for eksempel tospråklige bidrag og presentasjoner. Det ble også sagt at utveksling av artikler, bidrag og eksempler på prosjekter som kommer fra ulike deler av verden bør oppmuntres i arbeidsgruppene.

Dette er ikke bare for å gjøre konferanser inkluderende, men også for å oppnå en balansert tilnærming til kunnskap og innsikt i ulike bevaringstradisjoner og faglige løsninger.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for støtten jeg fikk fra ICOM Norge og muligheten til å delta på denne konferansen. Jeg anser deltakelse i denne typen fagsamlinger som et privilegium, men også som en svært viktig plattform med tanke på tilgang og utveksling av kunnskap.

Den neste triennale konferansen arrangeres i Oslo i 2026, da er jeg sikker på at noen av disse aspektene og temaene vil kunne utdypes, testes og anvendes ytterligere.

[1] Jeg skrev artikkelen sammen med kollega Ida Areklett Garmann. Vi jobber begge med Samlingssentrum-prosjektet, ved Bevaringstenestene, MUHO

Geir Olav Sebjørnsen
Utstillingsarkitekt, Museum Vest

I perioden 25.-27. Oktober hadde eg gleda av å vera til stades på ICAMT 49th International Conference 2023 i Porto.

På kongressen deltok eg på ei rekkje interessante og gode presentasjonar med særleg søkjelys på «Undoing conflict in museums: materiality and meaning of museum architecture and exhibition design».

Her fekk eg også mogleiken til å delta på ei rekkje (utflukter/ case studies) i nærområde til Palacio de Cristal der konferansen fann stad.

Min rapport tek utgangspunkt i den turen som grunna dårleg ver ikkje vart noko av, nemleg den med namnet: «Worst Tour” – From Palácio de Cristal to Praça da República»

Eg hadde store forventningar til den turen, og berre namnet på turen fanga mi interesse. Kva var dette for noko? Etter å ha lese omtala om kva turen gjekk ut på, var spenninga stor og vonbrote endå større, då me fekk meldinga om at turen vart avlyst på grunn av dårleg ver.

Eg var klar over at under den globale finanskrisa gjekk Hellas konkurs, men eg hadde ikkje fått med meg at Portugal også stod i same situasjon, og i 2011 vart Portugal tvunge til å søkja ein redningspakke frå EU på 78 milliardar euro for å unngå konkurs. Dette åleine forklara ikkje årsaka til det store forfallet som på mange måtar prega byen. Det må finnast fleire årsaker, og eg bestemte meg for å finne ut av det ved å gå min eigen «verste tur».

På turen min rundt i Porto sine gater var det første som slo meg alle dei tomme bygningane. Korleis kan det ha seg at så mange hus står tomme, og meir eller mindre rotnar på rot?

Eg visste ikkje så mykje om dei mange tomme husa i Porto før eg kom til byen, og eg vart nysgjerrig på kva som var årsaka. Dei aude bygningsstrukturane var spreitt over heile byen, men særleg mange var det i bykjerna av Porto. Forfallet hadde fleire sider ved seg, for meg som turist var forfallet spennande, taktilt og nærast vakkert, men for bebuarane i Porto må det jo vere tragisk å sjå sin eigen by i forfall. Før eg reiste til Porto hadde eg ikkje trudd at det skulle vere forfallet som skulle oppta meg mest på turen, men også tida etter eg reiste frå byen gjekk tankane mine til dei tomme, vaklevorne bygningane. Forfallet hadde noko vakkert ved seg, det synte ein usminka sanning av strukturer, fargar, material, patina, lukt og kontrastar. Fasadane var dekka av graffiti på alle flater, som om desse flatene vart til lerret for gatekunstnarar. Bygningsflatene kan difor sjåast som eit utrykk for tidsanden i det moderne Porto. Graffitien fekk stå i fred og vart ein del av bybiletet i lag med forfallet.

På mi vandring i byen sine mange gater kom eg i snakk med ein hyggeleg hattemakar som haldt til i same lokalar som Porto sin eldste barberar. Hattemakaren var lett å prata med, og etter ein lang prat om handlaga hattar, og teknikkar, kom praten inn på byen Porto, og hattemakaren var svært interessert i kva eg tykte om heimbyen hans. Eg fekk også snakka med han om det store forfallet blant byen sine mange hus.

Han kunne fortelja at i byrjinga av 1900-tallet innførte den portugisiske regjeringa ei lov som skulle verna menneske i ein vanskeleg økonomisk situasjon ved å gjera det umogleg for utleigarar å heva husleiga for å kunna kasta ut leigetakarane, og tene meir pengar på andre som vil betala meir. Sjølv om dette var bra for leigetakarane og gjorde at fleire kunne bu i sentrum for ein rimeleg pris, fekk det utilsikta konsekvensar. Utleigarane tente som direkte konsekvens av lova ikkje lenger nok til å kunna vedlikehalda husa. Mange av desse eigendommane vart difor ståande til forfall. Leigetakarane som ikkje hadde andre val, vart no buande under svært kummerlege forhald.  På min «verste tur» såg eg mange menneske som fortsett budde i leigegardar som såg ut som om dei kunne kollapsa når som helst. Når dei fleste er i ei så dårleg forfatning, vel mange av lokalbefolkninga å heller flytta ut av sentrum, og huseigarane som då ikkje tener noko som helst på husa sine, let desse husa stå og rotna, med eller utan leigetakarar. Hattemakaren løfta hendene sine i veret og rista på hovudet. Eg takka for praten og rusla vidare.

Rekkja med hus under Ponte de Dom Luis 1, gjorde sterkt inntrykk fordi her så eg med eigne auge menneske som budde i desse ruinane. Nokon av husa har fasade, men eigentleg er det berre tomme skal. Her lever mange under svært dårlege forhald.

Den portugisiske regjeringa legg ned mykje arbeid for å betre bilete av byen, og reiselivsnæringa ynskjer å syna fram Porto som ein vakker, historisk hamneby i stadet for ein stad fylt med tomme hus. Ved første augnekast fram står forfallet som noko estetisk tiltalande og noko som på ein absurd måte, gjev byen både karakter og autentisitet, men slik kan det ikkje halda fram. Sjølv om forfall dominerer mange stader er det nokon hus som er under oppussing og desse blir truleg leigd ut til turistar i åra som kjem. Som i mange andre byar blir denne type bustadar kjøpt opp av investorar eller andre med mykje pengar. Slike prosjekt kjem i liten grad lokalbefolkninga til gode, men er meint som ei pengemaskin for turisme. Myndigheita i Porto stiller strenge krav til utføring av slikt arbeid. Særleg fasaden er viktig og må førast tilbake til opprinneleg utsjåande, prosessen tek tid og arbeidet er kostnadskrevjande.

Tilbake i Norge fortsette eg å tenkja på den guida turen som ikkje vart noko av. Eg googla «The Worst Tour in Porto», og der poppa «The Worst Tour» opp. Eit konsept som starta med tre arkitektar frå Porto i 2012, og som no er organisert i ein organisasjon som inviterer til byvandring for å diskutera feilslåtte, urbane prosessar. Målet er å læra av desse, slik at dei ikkje gjentek seg. Eller som dei sjølv seier på heimesida:

«Utover turisme, kva vil Porto gjera om 30 år? Kvifor reisa dersom det luktar, ser og kjennes likt ut over alt? Kvifor besøkja område som berre har andre turistar? Vil ikkje monokulturen i sentrum av Porto drepa turismen på lang sikt? Me ynskjer å diskutera eigedom, gentrifisering, emigrasjon, arbeid, sentrum, periferi, historie og politikk. Ein vandredebatt og ein invitasjon til fantasi».

Dilemma med at store delar av dei lokale ikkje kan bu i eigen by er ein stor utfordring. Turisme kan vera positivt og bringa friske midlar inn i by-økonomien, men det må vera ein plan bak slik byfornying. Menneska som bur der, naturen og kulturen må koma i høgsetet. Det krevst ein dialog mellom menneske og behova dei har, og korleis bringe fortida inn i ei moderne notid. Det var verkeleg synd at me ikkje fekk mogleik til å diskutera desse problemstillingane med guidar frå «The worst tour».

Det er ein prosess i gong i Porto, og fleire store prosjekt var i full gang når me var på vitjing. For eksempel held dei på å bygge ein ny Metro-stasjon like ved hotellet der eg budde. Det er heilt tydeleg at Porto satsar og forventar auka trong for eit godt kollektivtilbod.

Min eigen «verste tur» i Porto har fått meg til å reflektera kring utfordringar som turisme førar med seg, og eg har opplevd kor viktig det er å gå til den lokale hattemakaren, barberaren på hjørnet, jernvarehandelen i bakgata, og bakaren og slå av ein prat med nokon av dei hyggelege menneska som i sum utgjer ein levande by.

Rebecca Bayram
Nordnorsk Kunstmuseum

Da jeg først så annonsen for den 20. treårskonferansen til ICOM-CC, og la merke til at den var i Valencia, Spania, ble jeg rasende. Jeg bor helt nord i Norge, 350 kilometer over polarsirkelen, i Tromsø. Det tok meg 2 dager med reise å komme til Valencia og en natt på et veldig lite kapselhotell i Zürich. Jeg regnet ut at karbonutslippene mine for hele turen, inkludert maten og elektrisiteten jeg brukte, må ha vært i nærheten av minst 700 kg. Det deltok omtrent 900 delegater fra over 56 forskjellige land: det er mye karbon. Så, tittelen på konferansen, Working Towards a Sustainable Past var litt forvirrende for meg; hvordan kan vi jobbe mot en bærekraftig fortid når hendelsen som snakker om bærekraft i bevaring er en selvmotsigelse?

Men så, da jeg landet i Valencia og været var varmt med en lett bris, og etter at jeg kom til leiligheten min og tittelsangen fra Evita kom svevende gjennom vinduet mitt, sunget av en ukjent operadiva, snudde raseriet mitt. Det er bemerkelsesverdig hvordan et sceneskifte kan provosere frem nytenkning, nye teorier, nye forbindelser og en fornyet kjærlighet til temaet bevaring. Den 20. treårskonferansen var min første ICOM-CC-konferanse, og å si at jeg lærte mye ville være en underdrivelse. Mest verdifullt var imidlertid det faktum at teoriene og ideene som ble presentert på konferansen befestet mine egne meninger om retningen for bevaring for fremtiden.

I løpet av den første dagen, på paneldebatten om bærekraft og bevaring, stilte noen i salen et svært viktig spørsmål: Hvordan rettferdiggjør vi bevaring av fortiden, når fremtiden er truet av miljøkrisen? Ikke overraskende hadde panelet vanskelig for å svare på dette spørsmålet; løsningen er ikke svart-hvitt. Svaret finnes kanskje ikke inne i museet, i lagerrommene, arkivene og hyllene, men utenfor museet, hos folket. Arv tilhører folket; vi beskytter kun disse gjenstandene for folket, så hvordan kan vi engasjere lokalsamfunnene i bevaring og bevaring av disse verkene, samtidig som vi opprettholder de høyeste profesjonelle standardene?

Mange museer har allerede begynt prosessen med å involvere samfunnet i sine bevaringsprosjekter. Et papir fra konferansen gitt av Rosie Cook kalt Ontology and Knowing: A Framework for Conserving a Rare Musical Instrument Within and Beyond the Archive fokuserer på bevaring av et indonesisk instrument kalt en bundengan holdt i samlingen til Monash University i Australia. En anekdote fra foredraget slo meg, og jeg kunne relatere dette til min egen erfaring som en fremvoksende museumsfagmann. Da musikerne fra Indonesia kom til Australia for å spille av objektet og gi råd om bevaring av det som en del av samarbeidet, sa de at instrumentet ikke hørtes riktig ut og at objektet var tørst. Så, i ekte konserveringsstil, dampet de gjenstanden med en dampbåt, men denne behandlingen ble raskt forkastet til fordel for den mer radikale behandlingen med å sette gjenstanden i dusjen. Mot slutten av prosjektet var det å kaste et glass vann på gjenstanden metoden som var akseptabel for alle parter.

Denne handlingen motsier det jeg har lært og blitt opplært som en vestlig utdannet konservator fra et koloniserende land – ingen andre enn en konservator, kunsthåndterer eller kurator kan røre objektet, og noen ganger selv som student fikk jeg ikke engang lov til å røre ved objektet. gjenstand. gjenstand. gjenstand. gjenstand. Vi ble opplært til å behandle kunstverk med en ærbødig, nesten religiøs glød. Jeg ville aldri ha vurdert å kaste et glass vann på et urfolksartefakt fordi den trengte en drink. Men for å overlate forvaltningen av våre samlinger tilbake til fellesskapet, må vi som konservatorer venne oss til å åpne våre samlinger for tradisjoner, historier, myter og eldgammel kunnskap som er videreført av fellesskapets eldste.

Et annet eksempel fra konferansen på denne mer nyanserte tilnærmingen til samlingspleie var foredraget til Marina Kastan om Sustaining Acoma Textile Traditions. Konservatorer ved Denver Art Museum jobbet med kulturelle rådgivere fra Acoma Pueblo om behandlingen av et tekstilplagg, som representerte de gamle veve- og broderitradisjonene til Acoma-folket. Rådgiverne jobbet tett med konservatorene om den tekniske analysen av stykkene og deres behandling, og på et tidspunkt opplyste rådgiverne at en tekstil snakket med dem og sa at den var sliten og ønsket å hvile, og at museet fikk beskjed om å ikke vise eller se kunstverket.

Det som var interessant med dette samarbeidet mellom konservatorer og rådgivere var at rådgiverne var mindre opptatt av behandlingen eller konserveringsmetodikken som ble brukt, men mer av plaggets utseende på slutten av behandlingen og anbefalte at tekstilet ble rullet ut med jevne mellomrom og tillatt. å puste. Når jeg relaterer disse erfaringene til mine egne som konservator, ser jeg mange likheter.

Når museet kjøper inn en nyervervelse, endres objektets status umiddelbart når det krysser terskelen til bygningen og blir et livløst objekt, bestående av materialer; jeg tar på meg hansker for å håndtere objektet, mens kunstneren berører objektet slik de alltid har gjort, med bare hender. Dette må være et anatema for kunstneren, spesielt for urfolkskunstnere. Kunstneren tar farvel med kunstverket sitt, som deretter transporteres inn i mørket, til et sted der ingen vil se det på lang tid, bortsett fra en utstilling kanskje en gang i året, hvis man er heldig.

Kanskje kan vi se for oss en fremtid i museene der disse gjenstandene ikke gjemmes bort, men bevares i samarbeid med kunstnere og lokalsamfunnet, og der de aktiveres i det offentlige rom og får lov til å “puste”. Det er slik konserveringsfaget kan rettferdiggjøre sin eksistens i disse vanskelige kulturelle og økonomiske tider, med stadig flere kriger og konflikter rundt om i verden. Gi samlingene våre tilbake til lokalsamfunnene, få kunsten ut av magasinene, støv av dem og gi dem mening.