Geir Olav Sebjørnsen
Utstillingsarkitekt, Museum Vest

I perioden 25.-27. Oktober hadde eg gleda av å vera til stades på ICAMT 49th International Conference 2023 i Porto.

På kongressen deltok eg på ei rekkje interessante og gode presentasjonar med særleg søkjelys på «Undoing conflict in museums: materiality and meaning of museum architecture and exhibition design».

Her fekk eg også mogleiken til å delta på ei rekkje (utflukter/ case studies) i nærområde til Palacio de Cristal der konferansen fann stad.

Min rapport tek utgangspunkt i den turen som grunna dårleg ver ikkje vart noko av, nemleg den med namnet: «Worst Tour” – From Palácio de Cristal to Praça da República»

Eg hadde store forventningar til den turen, og berre namnet på turen fanga mi interesse. Kva var dette for noko? Etter å ha lese omtala om kva turen gjekk ut på, var spenninga stor og vonbrote endå større, då me fekk meldinga om at turen vart avlyst på grunn av dårleg ver.

Eg var klar over at under den globale finanskrisa gjekk Hellas konkurs, men eg hadde ikkje fått med meg at Portugal også stod i same situasjon, og i 2011 vart Portugal tvunge til å søkja ein redningspakke frå EU på 78 milliardar euro for å unngå konkurs. Dette åleine forklara ikkje årsaka til det store forfallet som på mange måtar prega byen. Det må finnast fleire årsaker, og eg bestemte meg for å finne ut av det ved å gå min eigen «verste tur».

På turen min rundt i Porto sine gater var det første som slo meg alle dei tomme bygningane. Korleis kan det ha seg at så mange hus står tomme, og meir eller mindre rotnar på rot?

Eg visste ikkje så mykje om dei mange tomme husa i Porto før eg kom til byen, og eg vart nysgjerrig på kva som var årsaka. Dei aude bygningsstrukturane var spreitt over heile byen, men særleg mange var det i bykjerna av Porto. Forfallet hadde fleire sider ved seg, for meg som turist var forfallet spennande, taktilt og nærast vakkert, men for bebuarane i Porto må det jo vere tragisk å sjå sin eigen by i forfall. Før eg reiste til Porto hadde eg ikkje trudd at det skulle vere forfallet som skulle oppta meg mest på turen, men også tida etter eg reiste frå byen gjekk tankane mine til dei tomme, vaklevorne bygningane. Forfallet hadde noko vakkert ved seg, det synte ein usminka sanning av strukturer, fargar, material, patina, lukt og kontrastar. Fasadane var dekka av graffiti på alle flater, som om desse flatene vart til lerret for gatekunstnarar. Bygningsflatene kan difor sjåast som eit utrykk for tidsanden i det moderne Porto. Graffitien fekk stå i fred og vart ein del av bybiletet i lag med forfallet.

På mi vandring i byen sine mange gater kom eg i snakk med ein hyggeleg hattemakar som haldt til i same lokalar som Porto sin eldste barberar. Hattemakaren var lett å prata med, og etter ein lang prat om handlaga hattar, og teknikkar, kom praten inn på byen Porto, og hattemakaren var svært interessert i kva eg tykte om heimbyen hans. Eg fekk også snakka med han om det store forfallet blant byen sine mange hus.

Han kunne fortelja at i byrjinga av 1900-tallet innførte den portugisiske regjeringa ei lov som skulle verna menneske i ein vanskeleg økonomisk situasjon ved å gjera det umogleg for utleigarar å heva husleiga for å kunna kasta ut leigetakarane, og tene meir pengar på andre som vil betala meir. Sjølv om dette var bra for leigetakarane og gjorde at fleire kunne bu i sentrum for ein rimeleg pris, fekk det utilsikta konsekvensar. Utleigarane tente som direkte konsekvens av lova ikkje lenger nok til å kunna vedlikehalda husa. Mange av desse eigendommane vart difor ståande til forfall. Leigetakarane som ikkje hadde andre val, vart no buande under svært kummerlege forhald.  På min «verste tur» såg eg mange menneske som fortsett budde i leigegardar som såg ut som om dei kunne kollapsa når som helst. Når dei fleste er i ei så dårleg forfatning, vel mange av lokalbefolkninga å heller flytta ut av sentrum, og huseigarane som då ikkje tener noko som helst på husa sine, let desse husa stå og rotna, med eller utan leigetakarar. Hattemakaren løfta hendene sine i veret og rista på hovudet. Eg takka for praten og rusla vidare.

Rekkja med hus under Ponte de Dom Luis 1, gjorde sterkt inntrykk fordi her så eg med eigne auge menneske som budde i desse ruinane. Nokon av husa har fasade, men eigentleg er det berre tomme skal. Her lever mange under svært dårlege forhald.

Den portugisiske regjeringa legg ned mykje arbeid for å betre bilete av byen, og reiselivsnæringa ynskjer å syna fram Porto som ein vakker, historisk hamneby i stadet for ein stad fylt med tomme hus. Ved første augnekast fram står forfallet som noko estetisk tiltalande og noko som på ein absurd måte, gjev byen både karakter og autentisitet, men slik kan det ikkje halda fram. Sjølv om forfall dominerer mange stader er det nokon hus som er under oppussing og desse blir truleg leigd ut til turistar i åra som kjem. Som i mange andre byar blir denne type bustadar kjøpt opp av investorar eller andre med mykje pengar. Slike prosjekt kjem i liten grad lokalbefolkninga til gode, men er meint som ei pengemaskin for turisme. Myndigheita i Porto stiller strenge krav til utføring av slikt arbeid. Særleg fasaden er viktig og må førast tilbake til opprinneleg utsjåande, prosessen tek tid og arbeidet er kostnadskrevjande.

Tilbake i Norge fortsette eg å tenkja på den guida turen som ikkje vart noko av. Eg googla «The Worst Tour in Porto», og der poppa «The Worst Tour» opp. Eit konsept som starta med tre arkitektar frå Porto i 2012, og som no er organisert i ein organisasjon som inviterer til byvandring for å diskutera feilslåtte, urbane prosessar. Målet er å læra av desse, slik at dei ikkje gjentek seg. Eller som dei sjølv seier på heimesida:

«Utover turisme, kva vil Porto gjera om 30 år? Kvifor reisa dersom det luktar, ser og kjennes likt ut over alt? Kvifor besøkja område som berre har andre turistar? Vil ikkje monokulturen i sentrum av Porto drepa turismen på lang sikt? Me ynskjer å diskutera eigedom, gentrifisering, emigrasjon, arbeid, sentrum, periferi, historie og politikk. Ein vandredebatt og ein invitasjon til fantasi».

Dilemma med at store delar av dei lokale ikkje kan bu i eigen by er ein stor utfordring. Turisme kan vera positivt og bringa friske midlar inn i by-økonomien, men det må vera ein plan bak slik byfornying. Menneska som bur der, naturen og kulturen må koma i høgsetet. Det krevst ein dialog mellom menneske og behova dei har, og korleis bringe fortida inn i ei moderne notid. Det var verkeleg synd at me ikkje fekk mogleik til å diskutera desse problemstillingane med guidar frå «The worst tour».

Det er ein prosess i gong i Porto, og fleire store prosjekt var i full gang når me var på vitjing. For eksempel held dei på å bygge ein ny Metro-stasjon like ved hotellet der eg budde. Det er heilt tydeleg at Porto satsar og forventar auka trong for eit godt kollektivtilbod.

Min eigen «verste tur» i Porto har fått meg til å reflektera kring utfordringar som turisme førar med seg, og eg har opplevd kor viktig det er å gå til den lokale hattemakaren, barberaren på hjørnet, jernvarehandelen i bakgata, og bakaren og slå av ein prat med nokon av dei hyggelege menneska som i sum utgjer ein levande by.

Rebecca Bayram
Nordnorsk Kunstmuseum

Da jeg først så annonsen for den 20. treårskonferansen til ICOM-CC, og la merke til at den var i Valencia, Spania, ble jeg rasende. Jeg bor helt nord i Norge, 350 kilometer over polarsirkelen, i Tromsø. Det tok meg 2 dager med reise å komme til Valencia og en natt på et veldig lite kapselhotell i Zürich. Jeg regnet ut at karbonutslippene mine for hele turen, inkludert maten og elektrisiteten jeg brukte, må ha vært i nærheten av minst 700 kg. Det deltok omtrent 900 delegater fra over 56 forskjellige land: det er mye karbon. Så, tittelen på konferansen, Working Towards a Sustainable Past var litt forvirrende for meg; hvordan kan vi jobbe mot en bærekraftig fortid når hendelsen som snakker om bærekraft i bevaring er en selvmotsigelse?

Men så, da jeg landet i Valencia og været var varmt med en lett bris, og etter at jeg kom til leiligheten min og tittelsangen fra Evita kom svevende gjennom vinduet mitt, sunget av en ukjent operadiva, snudde raseriet mitt. Det er bemerkelsesverdig hvordan et sceneskifte kan provosere frem nytenkning, nye teorier, nye forbindelser og en fornyet kjærlighet til temaet bevaring. Den 20. treårskonferansen var min første ICOM-CC-konferanse, og å si at jeg lærte mye ville være en underdrivelse. Mest verdifullt var imidlertid det faktum at teoriene og ideene som ble presentert på konferansen befestet mine egne meninger om retningen for bevaring for fremtiden.

I løpet av den første dagen, på paneldebatten om bærekraft og bevaring, stilte noen i salen et svært viktig spørsmål: Hvordan rettferdiggjør vi bevaring av fortiden, når fremtiden er truet av miljøkrisen? Ikke overraskende hadde panelet vanskelig for å svare på dette spørsmålet; løsningen er ikke svart-hvitt. Svaret finnes kanskje ikke inne i museet, i lagerrommene, arkivene og hyllene, men utenfor museet, hos folket. Arv tilhører folket; vi beskytter kun disse gjenstandene for folket, så hvordan kan vi engasjere lokalsamfunnene i bevaring og bevaring av disse verkene, samtidig som vi opprettholder de høyeste profesjonelle standardene?

Mange museer har allerede begynt prosessen med å involvere samfunnet i sine bevaringsprosjekter. Et papir fra konferansen gitt av Rosie Cook kalt Ontology and Knowing: A Framework for Conserving a Rare Musical Instrument Within and Beyond the Archive fokuserer på bevaring av et indonesisk instrument kalt en bundengan holdt i samlingen til Monash University i Australia. En anekdote fra foredraget slo meg, og jeg kunne relatere dette til min egen erfaring som en fremvoksende museumsfagmann. Da musikerne fra Indonesia kom til Australia for å spille av objektet og gi råd om bevaring av det som en del av samarbeidet, sa de at instrumentet ikke hørtes riktig ut og at objektet var tørst. Så, i ekte konserveringsstil, dampet de gjenstanden med en dampbåt, men denne behandlingen ble raskt forkastet til fordel for den mer radikale behandlingen med å sette gjenstanden i dusjen. Mot slutten av prosjektet var det å kaste et glass vann på gjenstanden metoden som var akseptabel for alle parter.

Denne handlingen motsier det jeg har lært og blitt opplært som en vestlig utdannet konservator fra et koloniserende land – ingen andre enn en konservator, kunsthåndterer eller kurator kan røre objektet, og noen ganger selv som student fikk jeg ikke engang lov til å røre ved objektet. gjenstand. gjenstand. gjenstand. gjenstand. Vi ble opplært til å behandle kunstverk med en ærbødig, nesten religiøs glød. Jeg ville aldri ha vurdert å kaste et glass vann på et urfolksartefakt fordi den trengte en drink. Men for å overlate forvaltningen av våre samlinger tilbake til fellesskapet, må vi som konservatorer venne oss til å åpne våre samlinger for tradisjoner, historier, myter og eldgammel kunnskap som er videreført av fellesskapets eldste.

Et annet eksempel fra konferansen på denne mer nyanserte tilnærmingen til samlingspleie var foredraget til Marina Kastan om Sustaining Acoma Textile Traditions. Konservatorer ved Denver Art Museum jobbet med kulturelle rådgivere fra Acoma Pueblo om behandlingen av et tekstilplagg, som representerte de gamle veve- og broderitradisjonene til Acoma-folket. Rådgiverne jobbet tett med konservatorene om den tekniske analysen av stykkene og deres behandling, og på et tidspunkt opplyste rådgiverne at en tekstil snakket med dem og sa at den var sliten og ønsket å hvile, og at museet fikk beskjed om å ikke vise eller se kunstverket.

Det som var interessant med dette samarbeidet mellom konservatorer og rådgivere var at rådgiverne var mindre opptatt av behandlingen eller konserveringsmetodikken som ble brukt, men mer av plaggets utseende på slutten av behandlingen og anbefalte at tekstilet ble rullet ut med jevne mellomrom og tillatt. å puste. Når jeg relaterer disse erfaringene til mine egne som konservator, ser jeg mange likheter.

Når museet kjøper inn en nyervervelse, endres objektets status umiddelbart når det krysser terskelen til bygningen og blir et livløst objekt, bestående av materialer; jeg tar på meg hansker for å håndtere objektet, mens kunstneren berører objektet slik de alltid har gjort, med bare hender. Dette må være et anatema for kunstneren, spesielt for urfolkskunstnere. Kunstneren tar farvel med kunstverket sitt, som deretter transporteres inn i mørket, til et sted der ingen vil se det på lang tid, bortsett fra en utstilling kanskje en gang i året, hvis man er heldig.

Kanskje kan vi se for oss en fremtid i museene der disse gjenstandene ikke gjemmes bort, men bevares i samarbeid med kunstnere og lokalsamfunnet, og der de aktiveres i det offentlige rom og får lov til å “puste”. Det er slik konserveringsfaget kan rettferdiggjøre sin eksistens i disse vanskelige kulturelle og økonomiske tider, med stadig flere kriger og konflikter rundt om i verden. Gi samlingene våre tilbake til lokalsamfunnene, få kunsten ut av magasinene, støv av dem og gi dem mening.

Marianne Løken, ph.d.
Forskningsdirektør og leder av Borgarsyssel Museum i Østfoldmuseene

Forventningene til min første internasjonale ICOM-konferanse var store. De første dagene innfridde over all forventing. Siste del av konferansen var en gedigen nedtur, men det hadde ingenting med selve arrangementet eller innholdet å gjøre. Årsaken kommer jeg tilbake til avslutningsvis.

Tett program og heseblesende «shopping»

Jeg ankom Praha søndag 21. august for å delta på 26th ICOM General Conference i Praha. Med mange internasjonale konferanser bak meg, både som forsker og byråkrat, har jeg erfart at det lønner seg å legge en «programplan» før avreise, for å unngå å bli overveldet av all kunnskapen som tilbys. Jeg bestemte meg for å lytte til alle plenumsforedrag, bruke pausene til å mingle, delta på diskusjoner om ny museumsdefinisjon og følge sesjoner som i særlig grad tok opp temaer som bærekraft, medvirkning, medborgerskap, folkeforskning og mangfold. Det viste seg å være en god, men hektisk plan. Fra mandag til onsdag shoppet jeg kunnskap, og beveget meg hyppig mellom Chamber Hall, South Hall 2B, South Hall 2A, Small Theatre, Terrace 2 A og B, Meeting Room 1.1., 1.2., 3.3, Room 221, 223, Club A, B, C, D osv. Tror jeg var innom dem alle. Congress Hall ble mitt pusterom og pauserom – et sted jeg kunne trekke meg tilbake, notere og oppsummere inntrykkene underveis, mens folk utvekslet visittkort i de to etasjene med minglerom, ventet på en oppkvikkende kaffe eller trakk frist luft. Apropos luft. Jeg bodde på nærmeste hotell i umiddelbar gangavstand fra konferansesenteret. Beleilig, men litt kjedelig. Mandagens åpningsmarkering på National Technical Museum i sentrum var derfor en kjærkommen «utflukt». Det samme var tirsdagens Museum Night og onsdagens flaggseremoni på Nasjonalmuseet. Full av inntrykk og tannpuss til plingende forespørsler om nye «vennskap» på Facebook, gikk jeg hver kveld til sengs med en opplevelse av at dette var vel anvendt tid.

Motivasjon, inspirasjon og en utløsende demonstrasjon

Til daglig leder jeg Borgarsyssel Museum i tillegg til å være forskningsdirektør i Østfoldmuseene. I vår virksomhet ønsker vi, som så mange andre museer, og løfte frem betydningen av å delta i sivilsamfunnet, være inkluderende – og et sted det er godt å være, både for ansatte, besøkende, frivillige og øvrige samarbeidspartnere. Det var knapt en foredragsholder som ikke tok ord som mangfold eller inkludering i sin munn. Men jeg opplevde at forståelsen av begrepene varierte, selv om alle sa de «rette» tingene. Kanskje var det fordi jeg lyttet ekstra godt (les kritisk) til hvordan ordene ble brukt og operasjonalisert med referanser til museenes praksis og ambisjoner. Jeg forsker selv på og med medvirknings- og mangfoldsperspektiver, Jeg var derfor på jakt etter nye og innovative innganger og referanser. Med noen hederlige unntak uteble de helt store aha-opplevelsene. Men det manglet ikke på inspirerende og velforberedte foredrag både i plenum, i sesjonene og rundborddiskusjonene.

Apropos inspirasjon. En av dem som gjorde stort inntrykk var Hilda Flavia Nakabuye fra Uganda. Hun holdt et flammende innlegg om klimaendringer og betydningen av å involvere ungdom i museenes arbeid med bærekraft. Kunne ikke vært mer enig. Jeg var ei heller den eneste som lot meg begeistre av hennes engasjement og talens innhold. Klimaaktivisten høstet stående applaus fra en full sal med nærmere 2 500 museumsfolk.

Likevel er det et annet menneskemøte under konferansen som har betydd mer for meg personlig. Ikke først og fremst for samtalene vi hadde om mangfold og «co-creation», eller det glitrende innlegget hun holdt om innbyggermedvirkning på den Iranske landsbygda. Men for dialogen vi har hatt i etterkant av konferansen, og som ble utløst av en tragisk hendelse.

I midten av september ble 22 år gamle Jina Mahsa Amini banket opp og arrestert av Irans såkalte moralpoliti for å ha båret hijaben på feil måte. Hendelsen utløste massive demonstrasjoner både i Iran og andre steder i verden – protester som utviklet seg til et nasjonalt opprør. Menneskerettighetsgrupper anslår at cirka 250 personer er drept under demonstrasjonene og at mer enn 12 000 mennesker er blitt arrestert. Kvinnen jeg ble kjent med var fra Iran og bar hijab, uten at jeg reflekterte noe mer over det. Etter at vi kom hjem har vi opprettholdt kontakten og utvekslet tanker om makt, demokrati og museenes samfunnsrolle – konstruktive og inspirerende samtaler som beriker min hverdag som museumsleder og museumsforsker.

Noen avsluttende betraktninger

Konferansen overordnede tema var The Power of Museums. Har museene noe å stille opp med mot regimer som driver systematisk undertrykking av enkelte grupper? Eller sagt på en annen måte; hvordan kan museene bruke sin makt til å synliggjøre undertrykkingen i et samfunn – enten denne foregår åpent eller mer i det skjulte? Den nye museumsdefinisjonen, som ble erklært vedtatt av avtroppende leder Alberto Garlandini til klapp og klem fra salen, understreker betydningen av museene som etiske og profesjonelle kunnskapsorganisasjoner i samfunnet

“A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing.”

Dette tolker jeg som at museene, og alle vi som jobber der, har en etisk og moralsk plikt til å utfordre eksisterende kunnskapsparadigmer.

Vi er alle godt kjent med at det foregår brudd på menneskerettighetene i land som Iran og Qatar m.fl. ICOM General Conference 2025 finner sted i Dubai. De forente arabiske emirater rangerer blant de landene i verden der sivilsamfunnet er mest undertrykket. Dubai er en av de syv emiratene med et styresett som hegner om mange av de samme verdiene som Jina Masha Aminis hjemland. Et lite tankekors.

Jeg skrev innledningsvis at jeg skulle komme tilbake til hvorfor siste del av konferansen ikke innfridde på linje med første del. Svaret kan beskrives med fem bokstaver; COVID. Derfor har jeg lite å berette fra utflukter og museumsbesøk etter konferansedag tre. Men på tross av tre mørklagte dager på hotellrommet var de tre første dagene verdt hele reisen. Ikke minst på grunn av nye bekjentskaper og vennskap, som jeg ikke ville vært foruten.

Tusen takk til ICOM for reisestøtten som muliggjorde en innholdsrik tur med inspirerende menneskemøter i en turbulent tid hvor personlige møter, åpenhet og kommunikasjon er viktigere enn noen gang.

Kristin Nicolaysen
Alta Museum

Jeg reiste med store forventinger både til Praha og ICOM sin generalkonferanse 2022. Første gang for min del, og ifølge med to gode kollegaer, hvorav en av dem var godt kjent med organisasjonen og har vært med på tidligere konferanser i inn- og utland. Takket være henne var vi andre veldig klare for å delta og få denne opplevelsen.

Praha var en flott by å komme til, vennlig og enkel å orientere seg i. Bygninger, mat, klokkespill, opera og utstillinger var nydelig føde for sansene. Det første møtet i kongresshallen var overveldende med den store mengden deltagere og ikke minst de mange spennende forelesningene å velge i. Sosialt sett var jeg ute av trening etter Korona tiden, men ICOM atmosfæren var, til tross størrelsen, varm og preget av åpenhet og nysgjerrighet og lav terskel for å bli kjent. Utrolig berikende å komme hjem med nye kontakter fra Latin Amerika, Italia, Afrika, Slovenia og andre land og kontinenter etter disse dagene. Blant mange interessante inntrykk velger jeg her å skrive om Phaedra Fang fra National Taiwan Museum sitt foredrag: «How does cultural diversity contribute to rasing awarness of sustainability issues?»

Phaedra inspirerte i kraft av sin entusiastiske formidling som helt tydelig bar preg av dypt engasjement i tematikken hun jobber med: Miljø og bærekraft. Særlig var det interessant å høre hvordan utstillinga Sustainable New Year`s Dinner Tables, Dining in the Athropocene, var blitt til og hva hun og kollegaer ønsket å oppnå med denne.

Antroposcen er ikke et begrep eller tematikk jeg direkte har benyttet meg av, men jeg arbeider med temaer som er nærliggende, og er inspirert til å utforske dette videre. Jeg velger å inkludere et sitat av Henrik Hovland Svensen (2016) i samtale med Espen Haakstad: Antropocen omfatter mye mer enn bare klimaendringer. Det handler om vårt forhold til naturen og vår egen historie og framtid. Vi er åpenbart en del av naturen, men dominerer sammenlignet med andre arter. Vi er en betydelig naturkraft og dette har konsekvenser langt utover geologien. 

https://titan.uio.no/naturvitenskap-energi-og-miljo/2016/antropocen-det-menneskelige-fotavtrykk

Å belyse vårt forhold til naturen, egen historie i fortid og fremtid og hvordan man kan inspirere til mer bærekraftig levemåte var et mål for både Phaedra og en stor gruppe samarbeidspartnere. Samlet representerte de en bred fagkrets. Gruppen var satt sammen i museets ånd av i dag, der museet kan være en arena med muligheten til å invitere partnere med ulik bakgrunn og mangfoldig kunnskap til å løfte frem tematikk, og bruke denne muligheten til å påvirke og inspirere.

Mat og måltider ble fellesnevneren for utstillinga de bestemte seg for å lage.

Ei stor utstilling som skulle romme kunnskap på mange nivå, from farm to fork. Hva spiser vi, hvordan er livsmiljøet for fisken som ender på fatet vårt, hva og hvordan dyrker bonden, hvem produserer det vi kjøper i frysedisken og hva inneholder faktisk det vi spiser? Jo større fisk jo mer innhold av mikroplast. Videre, hva pakkes maten inn i? Hvor mange engangsprodukter trenger vi, hva spiser vi og hva kaster vi?

Måltidet de tok utgangspunkt i var Lunar New Year Dish, nyttårsmåltidet forbundet med sterke tradisjoner, mange spesielle retter og som alle har et forhold til. Å bruke dette måltidet som dreiepunkt ble et inkluderende grep som involverte mange grupper og lag av befolkningen. Overskriftene i en av PowerPoint sidene hun presenterte var:

The power of cultural diversity. 1) Displays shared features, 2) Displays contrast: Provoke reflections, 3) Expand imaginations on ecosystems.

Utstillinga gav ingen ferdigtygde svar, men stilte mange spørsmål, belyste ulike problemsstillinger omkring det som til sist ligger på tallerkenen vår og tilbudte gjennom dette muligheter og løsninger.

Også hvordan vi lager et måltid bød på refleksjoner. Hva er konteksten rundt tilberedinga av et måltid i dag? Sett i relieff til tidligere mer omstendelige prosesser, som da gjerne inkluderte større deler av familien og gjorde forberedelsene i seg selv til en arena for mange typer samtaler. Uten å formidle dette på moraliserende vis, men veldig inspirerende, løftet Phaedra frem verdier jeg tror mange finner tiltalende og til ettertanke.

Utstillinga presenterer muligheter til veivalg om hvordan leve mere bærekraftig på flere måter. Den kan gi ideer om hvordan den besøkende selv kan ta grep, kan lage sin egen miljøplan, og fremhever at det vi gjør både på individuell og kollektiv basis har betydning. Til trøst der man kan tenke at det monner lite hva den enkelt gjør. Samt, med dette brede og variert sammensatte laget av folk tilknyttet museet og utenfor, synes det som prosjektet har satt i gang en stor og sakte bevegelse med stadig flere som engasjerer seg utover nasjonalmuseet i Taiwans normale tilhengerskare.

For min del satte det fart i tankene om egne prosjekter i en helt annen del av verden, i Alta i Finnmark. Lignende prosjekter kan være utrolig spennende å jobbe med. Oppsummert var ideene og de mange gode og viktige prosjektene som ble presentert særlig fint å ta med seg hjem igjen. Ikke minst hvordan disse er fundamentert i hva museene kan og skal være i 2022. Der man også skjønner at det ikke er gitt at man over hele verden skal kunne arbeide utfra samme verdier. Noe som avslutningsvis bringer meg inn på den nye museumsdefinisjonen. Det var intet mindre enn STORT å få overvære vedtaket om å godkjenne forslaget av den nye museumsdefinisjonen. Var imponert over å høre om det utrolig grundige og demokratiske arbeidet som lå bak. Selv hadde jeg fulgt dette fra ei perifer sidelinje. Alt som ble bragt frem av utfordringer om tilblivelsen av dagens definisjon og den nødvendige analysen av hvert et ord er gjenkjennelig fra eget arbeid i museet. Inkludert forståelsen om at den må inneholde noen kompromisser, men som kjernegruppen i dette arbeidet sa: Hvert museum må finne sin form, sine prosjekter og sin måte innenfor disse rammene. Det å delta på ICOM i seg selv og høre om museumsarbeid over store deler av verden gav lagt større forståelse for at denne romsligheten er nødvendig. Vi utvikles som et verdenskor med mange stemmer, men imponerende samstemt endog.

Hilde Margrethe Nielsen
Marinemuseet, Forsvarets museer

Årets ICOM kongress i Praha med emne The Power of Museum ble preget av dagens politiske situasjon i Europa og et av diskusjonspunktene under sesjonene og i gangene mellom foredrag, var museenes rolle i væpnede konflikter.

Det ble en emosjonell plenumssesjon på mandagen da Kataryna Chuyeva, kulturminister fra Ukraina, viste frem bilder fra tomme utstillings-saler i det nasjonale galleriet i Kiev. All kunst som kunne flyttes hadde blitt fraktet til en hemmelig lokasjon og det som ikke kunne flyttes var blitt pakket inn så godt som mulig for bevaring for fremtiden. Jeg følte at det ble et kollektiv  av publikum i salen etter Chuyevas innlegg som fikk museumsansatte fra forskjellige deler av verden til å reflektere over hvordan man selv ville reagert i en slik krisesituasjon.

Dagen etter, var det parallelle sesjoner etter lunsj. Et tema jeg syntes var spesielt treffende var ICOMAM og DRMC sin sesjon War and heritage: The power of museums in preparing for and representing armed conflinct. Sesjonen handlet om hvordan museum blir ufrivillig innblandet i væpnede konflikter og krig, som blant annet eksempler fra dagens Ukraina som kjemper for å beholde og ta vare på sine kulturskatter for fremtiden.

Det er ikke noe nytt at vår felles historie og kulturhistoriske gjenstander blir brukt som et ledd i krigspropaganda, men etter Haag konvensjonen fra 1954[1], har det blitt mer fokus på vern av kulturarv i væpnede konflikter. Konvensjonen sier at vern av kulturarv i krig er et ansvar for verdenssamfunnet, og ikke bare de statene som er direkte involvert i konflikten. Konvensjonen har igjen fått økt relevans de siste tiårene, hvor konflikter i større grad skjer mellom folkegrupper og på tvers av landegrenser.

Et eksempel er krigen i Syria og Daeshs ødeleggelse av Baal-tempelet og oldtidsbyen Palmyra i 2015. I 2019 klarte kurdiske styrker å ta tilbake området, men da var ødeleggelsene av de fredede kulturskattene enorme. Å angripe kulturminner er et forsøk på å utslette menneskets historie og er et alvorlig brudd på Haag Konvensjonen. Dessverre er det mer vanlig enn man skulle tro, og er også en enkel metode for politiske og religiøse grupper bruker, for å skaffe seg oppmerksomhet og fremme sin ideologi.

Den første taleren i sesjonen til ICOMAM og DRMC var Shirin Melinkova fra ICOM Azerbajan som fortalte om beskadigelser av kulturhistoriske gjenstander, museer, monumenter og bygg under konflikten med Armenia. Blant annet viste Melinkova eksempler der muslimske tekster fra Koranen hadde blitt knust, eller erstattet av kristne kors.

Et annet eksempel er USAs invasjon i Irak, 2003. USA styrtet Saddam Husseins styre og startet en krig, men unnlot å sikre museer, bibliotek, eller kulturhistoriske monumenter. Resultatet var plyndring av museer, bl.a. nasjonalmuseet som hadde datidens største samling fra Mesopotamia, Assyria, Babylon, Persia, Det romerske riket, m.m. Museet hadde også steintabletter med verdens eldste nedskrevne lover som ble plyndret. Det nasjonale biblioteket ble satt i brann og brant i to dager i strekk. Unike historiske kilder ble borte for alltid. Plyndrede arkeologiske gjenstander har blitt funnet igjen på det svarte markedet i Syria, Libanon, Saudi Arabia, Jordan og i USA, og kun halvparten av de arkeologiske gjenstandene har blitt funnet, eller gitt tilbake til museet etter invasjonen i 2003. USA ble sterkt kritisert for brudd på Haag konvensjonen.

Corine Wegener fra The Smithsonian, USA, hadde et svært interessant innlegg, Museums support to 1954 Hague Convention Training: the Smithsonian and the U.S. Army monuments Officer training programme.

Wegener, som selv har arbeidet i hæren, fortalte om programmet som skal utdanne nye «monuments officers». Medlemmer av U.S. Army Civil Affairs Corps er dagens «Monuments Men» og har et ansvar for å gi råd til militæret om kulturarvspørsmål, juridiske forpliktelser og diplomati. Dette mandatet ble institusjonalisert i 2009, da Haagkonvensjonen fra 1954 ble redefinert og krever nå at kulturarvvern skal inkluderes i planlegging og gjennomføring av militære operasjoner.

Smithsonian Cultural Rescue Initiative og U.S. Committee of the Blue Shield samarbeider med andre kulturarveksperter for å gi opplæring til Civil Affairs-personell, som fungerer som militære forbindelser til sivile tjenestemenn, inkludert de som arbeider med kulturarv. Opplæringen omfatter seksjoner om Haagkonvensjonen fra 1954, informasjon om grunnleggende gjenstandsbevaring, gjenstandshåndtering, og forelesninger om arkeologisk viten og historie.

Wegeners innlegg var interessant og arbeidet som blir gjort er svært viktig, men jeg undrer på om det faktisk hjelper når det kommer til stykket. Da Russland invaderte Ukraina tidligere i år brente de et ukrainsk kunstmuseum og bombet et universitetsbibliotek og Putin har vært klar på at han ikke respekterer hverken Ukrainsk kultur, eller historie.

Alle nasjonene nevnt ovenfor er med i Haag konvensjonen. På tross av dette blir kulturelle og historiske gjenstander tilintetgjort for politiske og religiøse grunner. Gang på gang viser verdens nasjoner hvor lite aktelse man har for andres regioners kultur og historie. Verdensledere, religiøse ledere og generaler ignorerer avtalene som har blitt utformet for å lage et bedre grunnlag for menneskeheten. Om det er på grunn av dårlig informasjon, nasjonalisme, eller ren uvitenhet er usikkert, men der som er avgjort er at dessekrering av museer og kulturhistoriske gjenstander og monumenter fortsetter i dag og må motarbeides av oss som føler et ansvar for å formidle, bevare og videreføre kultur og historie for en fremtid med mangfold.

[1] Unescos konvensjon om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt, 1954

Morien Rees
Vardø museum, rådgiver museumsutvikling

The train on Platform 11 at Oslo Central Station departed on time for Gothenburg, the first stage of my journey to ICOM’s General conference in Prague. Continuing onward via Copenhagen, Hamburg and Berlin I arrived late the following evening as the skies opened over Prague in one of the most astonishing rainstorms I have ever experienced. Between leaving the train and reaching the concourse below, rainwater was pouring down the steps from the platform into the ticket hall – a salutary reminder of the challenging times we are now living through, and the most important themes on the agenda for the 2022 triennial – sustainability and climate breakdown.

Already at the hybrid symposium in Prague in September 2021, ICOM’s Working Group on Sustainability (WGS) raised the possibility of encouraging European members to travel by train to the following year’s general conference. The aim to reduce the conference’ carbon footprint. And while ICOM and the Prague organisers are to be commended in taking a series of measures to reduce the conference footprint – including offering the global membership the first ever hybrid conference, nonetheless, the great majority of delegates, reflecting the viewpoint of society at large, chose to travel to Prague by plane.

As a member of the WGS, I travelled to Prague very much looking forward to the conference in the knowledge that sustainability and the climate emergency had become central issues for the global museum sector since the previous conference in Kyoto in 2019 – both within and outside of ICOM. It was at Kyoto that sustainability first appeared on the ICOM agenda, resulting in the resolution “On sustainability and implementing Agenda 2030” being endorsed. At the general conference in Prague the WGS was expecting confirmation of a momentum shift. In addition to a keynote presentation from Hilda Flavia Nakabuye, the inspiring founder of Fridays for Future in Uganda, the programme included a plenum round table on sustainability, while the WGS itself had been given two sessions by the organisers.

At the first, Henry Mcghie and Caitlin Southwick, both important figures in the sustainability debates in the museum sector today through their respective consultancies, Curating Tomorrow and KI Futures, presented the ICOM’s draft sustainability action plan. It can be accessed on the ICOM members space here: https://icom.museum/en/member/working-group-on-sustainability-towards-a-2030-action-plan-for-icom/ where the WGS invites feedback on the plan.

The second session, in the form of a panel debate on climate activism, included presentations from Brazil and Chile, Uganda, the UK, Italy and the USA. It ended in an electric question and answer session notable for the contribution of Stefan Simon, Heritage scientist and Director of the Rathgen Research Laboratory in Berlin. HIs grave concerns about whether German museums will be able to accommodate the energy crises this winter were endorsed by many in the audience. He viewed it as a forewarning of the challenges facing all museums in the near future as the climate emergency and biodiversity loss reach, and pass tipping points. There was no doubting the consensus amongst those present that meeting these challenges must be given the highest priority within ICOM.

Both the WGS sessions were well attended and enthusiastically embraced by ICOm members young and old. Moreover, the level of discussion on sustainability issues and climate breakdown in the corridors and committee meetings was equally encouraging for the future. CAMOC exemplified ICOM members’ awareness of the urgency of addressing sustainability challenges by organising  two joint sessions entitled Museums, Citizens and Urban Sustainability, and devoted its own off site meeting to a programme that shared sustainability experiences and projects from all the regions of the world at the beautiful Cténice Chateau Complex a part of the Prague City Museum.

The fast-growing interest in sustainability within ICOM and the museum sector, was further confirmed at the Prague triennial in discussions with the leaders of the processes of DEFINE, the ICOM Strategic Plan for 2022- 2028, and the revision of the ICOM Code of Ethics. Each reported that during their consultation processes ICOM’s members placed sustainability as one of the core issues that museums must address. The WGS ends its second mandate period in December.  During its meeting in Prague the Executive Board accepted the WGS proposal that it should be replaced by an International Committee on Sustainability. An International Committee will offer ICOM members a much greater opportunity to contribute to sustainability initiatives within the organisation, and through awareness building, to activate our institutions and public. For those who might be interested in contributing to this transition, more information is available in the ICOM members space or by contacting the WGS, either Katharine Turvey at ICOM’s secretariat katharine.turvey@icom.museum or morien.rees@varangermuseum.no.

The presentation of the new museum definition and its endorsement by over 94 percent of the voting members was the highpoint of the conference. The co-chairs of the process, Lauren Bonilla Merchav and Bruno Brulon were given a standing ovation for the work that they have done; and the organisational structure of the process, including four consultation stages, was highly, and rightly, praised. The new definition, with its inclusion of sustainability, diversity and community resonates with the WGS’ draft Action Plan and offers the ICOM global family a blueprint for addressing the challenges that the sector, and our public, is facing. Moreover, as can be seen in the table below, provided by Henry Mcghie, the definition can be directly linked to eleven of Agenda 2030’s sustainability goals and, through their holistic nature, linked to the remaining six.

Two other initiatives presented at Prague exemplify the paradigm shift that ICOM has undergone in recent years regarding Agenda 2030 and climate breakdown: the ICOM Strategic Plan 2022 – 2028 and the ongoing revision of the Ethical Code. The former, although perhaps still needing some polishing to align it with the UN’s Agenda 2030, was given a solid endorsement by the membership; work on embracing Agenda 2030 in the revision of the latter will continue under Sally Yerkovich, the leader of ETHCOM. The next consultation ending in October 2022.

The WGS were also partners in the H.E.L.P. (Heritage Education, New Formats and Free Licences opportunities for Dissemination, Co -Creation and Open Data) project during the pandemic, and contributed a paper to a session hosted by the national committees of the Czech Republic, Portugal and Italy. H.E.L.P. was a response to how the pandemic encouraged museums to create innovative, participatory and inclusive ways to involve visitors online. Its aim, to guide museums through a self-assessment process and to support them in the realization of digital projects for heritage educations, based on open licences and sustainable practices. In the era of global content sharing museums are perhaps not sufficiently aware of the extraordinary opportunities in terms of culturaø, social and economic development that derivie freom the adoption of open licence. H.E.L.P. has created a Massive Open Online Course (MOOC) of 15 video lectures to help improve open access approach and participatory opportunities. More can be found here: https://www.youtube.com/playlist?list=PLflzf3DjodxbTirJ3mmhcpKy0yCtxtjR3

On a more personal note, during the conference delegates were reminded that the 21^st of August was the 54^th anniversary of the Warsaw pact’s invasion of the then Czechoslovakia in 1968. The parallel with Russia’s invasion of Ukraine was manifest. It afforded ICOM delegates the opportunity to express their solidarity with our colleagues, their families, indeed all Ukrainians. For those of us who were young and active in the summer of 1968, Jan Palach is a name never to be forgotten and a visit to the memorial site of his self-immolation in protest against the invasion outside the main entrance to the National Museum was mandatory.

Later I visited the Museum of Decorative Arts opposite nám J.Palacha, the square bearing his name. After viewing of the collections, I came across a book by the great Czech photographer Josef Koudleka, who came to prominence through the photographs captured that day. His account, well worth reading, is here: https://www.magnumphotos.com/newsroom/josef-koudelka-invasion-prague-68/

Prague is a city that has had an important role in European cultural for many hundred years, and the organisers of the General Conference had created a cultural programme that offered the delegates time and opportunity to wander down through these centuries. Whether it was a vist to one of Prague’s many museums; a late evening stroll over the famous 13th century Karlov most, the bridge over the River Vltava connecting Prague’s Old Town and the modern city centre complete with street artists and entertainers, or a walk around the Old Jewish quarter – particularly evocative for those who had read Gustav Meyrink’s novel The Golem, the sense of history was palpable. As a final validation of Prague’s place at the cultural heart of Europe, the organisers had obtained tickets for a performance of Mozart’s Don Giovanni at the Estates Theatre. It opened in 1783 and is acknowledged as one of the most beautiful historic theatre buildings in Europe. In 1787 Mozart himself conducted the world premiere of Don Giovanni. I was one of the lucky ones who was able enjoy this unique experience.

The 2022 general conference will be remembered for the cultural programme, but more hopefully it will be remembered as a watershed for the organisation with regard to addressing  the UN’s Agenda 2030 and the challenges of the climate breakdown. The 2025 conference will take place in Dubai in the United Arab Emirates. It is to be hoped that the momentum for change, begun in Kyoto, ratified in Prague will continue undiminished, and that our colleagues in the UAE, and around the globe, will fully embrace the imperative at the heart of the United Nation’s call to Transform our World.

Fredrikke Hegnar von Ubisch
Asker Museum

Søndag kveld inviterte ICOM Frankrike til mottagelse på Nasjonalgalleriet. Direktøren var opptatt av kampen for den frie tanke og de frie uttrykk, og hun ga sin tydelige støtte til et fritt, selvstendig Ukraina. Et stort ukrainsk flagg hang i det store hvite atrium i museet, og markerte med det tydelig støtte til Ukraina. Museet viste en utstilling som var en øyeåpner for å akseptere samfunn med mennesker som har forskjellige verdier og uttrykk. Virkemidlene var store videoinstallasjoner med store lyspunkt i rispapir i den mørke salen. Nasjonalmuseet viste museets styrke og mulighet til å være en åpen institusjon som både turte å ta stilling og åpne for refleksjon.

Temaet for generalkonferansen «The power of museums» bidro til refleksjon, ideer, eksempler og bevisstgjøring om museenes makt, styrke og muligheter.  Et av åpningsforedragene var ved Margarita Reyes. Hun var opptatt av at vi som arbeider ved museene, måtte være oss bevisste museenes rolle og muligheter. Hun mente at museene skal fungere som steder hvor mennesker har mulighet for å bli hørt og hvor vi har evnen til å lytte. Museene må ta vare på historien, og gjøre historien levende og aktuell for folk i dag. Margarita brukte et prosjekt «Everyday museum» fra Nasjonalmuseet i Colombia som eksempel på hvordan de hadde oppnådd at museet nettopp ble «a place where people are able to be heard and we are able to listen». Prosjektet var med og for flyktninger som kom til Bogata.

Jeg synes Margarita sitt foredrag var lærerikt og bevisstgjørende for det videre museumsarbeidet Hun klarte på en god måte å sette ord på hvilken rolle museer kan og bør ha i samfunnet. Hun hadde noen stikkord som kan brukes som en huske- og sjekk- liste:

-sette befolkningen først,

-må være noe for alle,

-må dele,

-ikke være et elitemuseum,

-vise mangfoldet,

-vise forskjellene,

-bidra til refleksjon,

-gjøre historien relevant for folk i dag,

-ikke kun være faktabasert,

-være ærlige,

– ikke være nøytrale,

-fortell at vi synes ting er vanskelige.

Et annet godt innspill for å være åpne og aktuelle museer baseres seg på forskningsprosjektet Writer`s House Museums and Covid-19. Measuring impact, enhancing resilience, and learning lessons». Studien var ledet av David Rudrum fra Storbritannia. Det er hele 70 forfatterhjem i Storbritannia. 20 av forfatterhjemmene var med i den 12 måneders studien som tok for seg hvordan de respektive museer hadde håndtert pandemien. Noe av det som kom fram av studien var at noen av de litterære museene, i fravær av internasjonale turister, fant nye måter å kommunisere med lokalsamfunnet på. På grunn av nedstengingen ble det en fornyet og større interesse å bruke uterommene. Flere av museene hadde åpnet opp for en bevisst bruk av hagene sine og naturen rundt. Konsekvensen for disse museene var at besøket, til tross for pandemien, til og med økte. Pandemien har lært oss hvordan vi lettere kan lykkes med å være et aktivum for lokalbefolkningen. Den har også bidratt til at vi ser på uterommene/hagene på museene som en viktig ressurs i bruk og formidling. I Kunstnerhjemmene til Garborg og Valstad på Asker museum legger vi nå blant annet til rette for at verandadørene ut mot hagene skal åpnes for gjestene. Dette vil `åpne` opp for en ny opplevelse av hjemmene.

“The most beautiful Czech Books of the Year” er en stor bokdesign konkurranse som det tsjekkiske litteraturmuseet og kulturdepartementet arrangerer hvert år. En internasjonal jury vurderer bøkenes papir- og trykke-kvalitet, illustrasjoner, farger, bilder, innbinding etc.. De bøkene som vinner blir presentert på utstillinger i Tsjekkia og i utlandet. De tsjekkiske bøkene er også med i konkurransen for beste bokdesign for bøker fra hele verden. Prosjektet bidrar til å skape interesse og kunnskap for kulturen rundt bøker så vel som moderne litteratur. Prisen for beste bokdesign prosjektet når et stort publikum og bidrar også til økt interesse og bruk av litteraturmuseet. Bokdesign konkurransen er et eksempel på en begivenhet som får publikum i tale og en anledning for de ansatte til å lytte.

Eksemplene fra museumskollegaer fra Tsjekkia, Columbia og Storbritannia inspirerer til å arbeide for at museet er et sted hvor mennesker har mulighet til å delta og et sted hvor vi som arbeider har evnen til å lytte.

Eva Dagny Johansen
Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum
Prosjektleder, Dutkan Davvin – Forskning i nord

ICOMs 26. Generalkonferansen «THE POWER OF MUSEUMS» i Praha, 20. – 28. august 2022. Den store spenningen under årets konferanse var det internasjonale museumssamfunnets valg av ny museumsdefinisjon.

Definisjonen som rammer inn museenes virksomhet, har de siste femti årene gradvis vendt institusjonenes praksis mot samfunnet, noe som har ført til perspektivendringer i museenes kunnskapsproduksjon.

I løpet av de siste femten år har debatten om museets samfunnsrolle spisset seg til, og i både nasjonale og internasjonale diskusjoner om hva museer er eller kan være har oppmerksomheten i større grad rettet seg mot hva realisering av museets samfunnsrolle innebærer.

Hva er et museum?

ICOMs, det internasjonale museumssamfunnets, definisjoner av hva som skal utgjøre rammeverk for hva museene er og gjør, er en viktig premissleverandør for museumsdriften i Norge.

I 1960 formulerte ICOMs direktør en versjon som kom i forenklet utgave, og med dreining mot samfunnet 1974. Definisjonen sier at museene er ikke-kommersielle, permanente institusjoner i samfunnets tjeneste. De er åpne for allmennheten, og skal gi mulighet for studier, utdanning og fornøyelse. Museenes oppgaver er å samle, bevare, utforske og formidle materielle vitnesbyrd om mennesker og miljø.

Begrepet ‘materielle vitnesbyrd’ falt ut 2007, samlinger betraktes nå som ‘både materiell og immateriell kulturarv’ og impliserte en perspektivendring i museumspraksis.

I 2019 ble et helt nytt forslag til museumdefinisjon fremmet. Museenes sosiale ansvar som aktive samfunnsinstitusjoner og nye etiske krav til institusjonens praksis og rolle ble trukket tydelig frem. Dette var forslag til en radikal endring i forhold til tidligere definisjoner. Kjerneaktiviteten, forvaltning, formidling og forskning, skulle videreføres, men ikke være eksklusivt forbeholdt for museet.

Forslaget ble fremmet på Generalkonferansen i Kyoto i 2019, og skapte sterke reaksjoner og diskusjoner. De som var til stede beskriver stor spenning knyttet til lanseringen, som hadde blitt kjent et par uker tidligere – og viste seg å være omstridt allerede da. Det kom ulike reaksjoner, både polariserte holdninger for eller mot og usikkerhet om hva den nye teksten egentlig betyr, bokstavelig og for museenes praksis.  Komitéen ved leder Jette Sandahl, som hadde fått mandatet og sto bak formuleringene, argumenterte for at denne var en mer relevant definisjon for museenes samfunnsrolle i dag og for fremtida, den tok høyde for ikke-vestlige kosmologier og verdenssyn, og temaer som avkolonisering, klimakrisen og bærekraft. Det ble imidlertid for mye for museumssamfunnet å ta inn på dette møtet og avgjørelsen den gang utsatt til årets konferanse i Praha.

ICOMs forslag til å stemme over onsdag 24. august 2022, er valgt ut av fem tidligere presenterte varianter, med noen endringer helt tilslutt.

«A museum is a not-for-profit, permanent institution in the service of society that researches, collects, conserves, interprets and exhibits tangible and intangible heritage. Open to the public, accessible and inclusive, museums foster diversity and sustainability. They operate and communicate ethically, professionally and with the participation of communities, offering varied experiences for education, enjoyment, reflection and knowledge sharing».

Dette forslaget retter seg tydelig mot samfunnet, men er mindre ambisiøs i forhold til potensiale for endring av ulike maktrelasjoner som museet inngår i, og mot en mer reell demokratisk kunnskapsutvikling. Den nye definisjonen oppfordrer ikke museer til å utforske ukjente landskap og systematiske skjevheter i fordeling av verdier, som sosial ulikhet, marginalisering av urfolk, politisk urett, miljøødeleggelser.  Janes & Sandel mener museer kan bidra til endring, og er særlig godt egnet, fordi mange ser til museet for inspirasjon og veiledning for egne valg. De beskriver en slik ønsket arbeidsform i museene som museums-aktivisme, «… in the sense of museum practice, shaped out of ethically-informed values, that is intended to bring about political, social and environmental change»[1].

Dette innebærer at museet må være villig til å ta innover seg realiteter og utfordringer i dagens samfunn. Museene er ikke adskilt, men viklet inn i politikk, makt og privilegier. Dette krever kritisk refleksjon over egen praksis, og samtidig å kontinuerlig vurdere konfliktflatene som avdekkes når ulike interesser og verdensbilder utfordres av at nye stemmer og perspektiver anerkjennes. Aktive museer som står i et dynamisk forhold, med samhandling og dialog med samfunnet, utvikler kontinuerlig nye forståelser av hva kulturarv er eller kan være – og med det museet som kunnskapsfelt.

Etiske perspektiver

Denne kunnskapsteoretiske diskusjonen, og museenes etiske posisjon og forpliktelse som aktive samfunnsinstitusjoner var tatt høyde for i ICOMs forrige forslag til definisjon, slik den ble fremmet på konferansen i Kyoto, i 2019. Da ble imidlertid avgjørelsen utsatt og 2007-definisjonen stående fram til i år. Den gamle definisjonen og ICOMs etiske regelverk, dekker ikke de etiske utfordringene i museenes sosial og politiske relasjoner til mangfoldige og foranderlige samfunn. Det krever større åpenhet og deling av makt, og står foreløpig i et «etisk vakuum», ifølge Jette Sandahl[2].

Etter den mye omtalte, intense og nokså dramatiske debatten, ble det ny prosess med ny komité og ny President i ICOM. I Praha gjorde nye komitéen rede for arbeidet og prosessen fram mot nytt forslag til definisjon, redelig og overbevisende fremført. Den nye definisjonen er mye tydeligere på museets samfunnsrolle enn tidligere, men mangler ambisjonene om å bidra til endringer i samfunnet gjennom museets funksjon og praksis, slik til forslaget fra 2019 var formulert.

Kampen om formuleringer i et slikt dokument gir et hint om engasjementet, kraften og makta som ligger i museene som institusjoner – og majoritetens motstand mot vesentlige endringer.

I forslaget som ble stemt over var «the expansion of knowledge» blitt endret til «reflection and knowledge sharing», i aller siste runde. Det synes å være en detalj, men jeg deler Jette Sandahls bekymring rundt formuleringer i definisjonen som holder de fire kjerne-aktivitetene i museet eksklusive for musene selv. Og at denne lille dreiningen kan vitne om en slik vilje. Dette gjør verken museene eller verden mindre kompleks, men det er opp til museene å gjøre sine valg og prioriteringer. De kan velge bort å være aktivistiske i betydning, bidra til endring i samfunnet. For noen museer springer imidlertid urett så skarpt i øyet at det kan virke unnfallende å la være – med de ressursene museene har til rådighet.

Små omformuleringer i siste øyeblikk, fra kunnskapsutvikling til kunnskapsdeling, antyder at museet beholder makta over de sentrale funksjonene. Eller i realiteten de store museene. Det er viktig å være bevisst asymmetriske maktrelasjoner mellom museene og lokalsamfunnene, og mellom de store og små museene. I urfolksområder er dette synlig i hverdagslivet, og krever kontinuerlige samarbeid, refleksivitet og kritisk perspektiv på egen praksis. Da kreves også muligheter til forskning i museer, og at små og urfolks museer gis tid og ressurser til forskning.

[1] Jette Sandahl, 2019. “The museum definition as the backbone of ICOM”. Museum International, 71(1-2).

[2] Robert R. Janes & Richard Sandel, 2019. Museum Activism. Routledge.

Knut Markhus
Leder for fagseksjonen, Vest-Agder-museet IKS

Det var svært lærerikt og interessant å få vera med på ICOM sin generalkonferanse i Praha, ein by som verkeleg kledde arrangementet. Konferanselokalet var likt andre bygg i sjangeren – men å gå rundt i veven av historiske gater, det gav museumssamlinga eit ekstra løft. Programmet gav òg høve til å besøka ei rekkje gode museum.

Opplegget mitt var å følgja hovudprogrammet til konferansen, og elles særleg ta del i sesjonar som handla om berekraft, i regi av ICOM Working Group on Sustainability. Nett slik gjorde eg det, i tillegg til at eg deltok på nokre av arrangementa til etikk-komiteen IC Ethics.

La meg starta med hovudprogrammet. Her var eit høgdepunkt vedtaket om ny museumsdefinisjon. Om nokon av dei ansvarlege var urolege for å få ein reprise av Kyoto, kunne dei raskt senka skuldrene. Då det vart opna for debatt, skjedde noko heilt anna. Det kom, på alle dei tre offisielle språka og frå alle verdsdelar, ein lang serie av hyllingstalar til prosessen og dei som stod for denne. Det var knapt nokon som hadde noko substansielt å melda, det var klapp og klem i verbal form – såpass at eg fekk utidige tankar om at dette nærma seg ein komedie. Men eg hadde ikkje vore i Kyoto, og innsåg at det var råd å skjøna at forsamlinga og organisasjonen hadde behov for at den nye definisjonen vart døypt i ei gryte av glede og begeistring.

Det viktigaste var sjølvsagt at den nye definisjonen er eit steg i rett retning, mellom anna med si vektlegging av museum som aktive deltakarar i samfunnet. Musea skal vera opne for publikum, tilgjengelege og inkluderande, og dei skal fremja mangfald og berekraft.

Omgrepet berekraft har altså kome inn i museumsdefinisjonen, og var meir til stade i konferanseprogrammet i Praha enn i tidlegare konferansar. Den ugandiske aktivisten Hilda Flavia Nakabuye heldt ein glimrande hovudtale med tittelen «Sustainability: Museums and Resilience», der ho ganske instendig bad om at ungdom må bli tatt sterkare med i arbeidet til kulturinstitusjonar, og også med i styringa av ICOM. Om me ynskjer å oppnå berekraft, må me inkludera ungdomen, sa ho svært klokt.   

ICOM Working Group on Sustainability har Morien Rees frå Varanger museum som styreleiar, og skal vera eit knutepunkt innanfor ICOM som engasjerer seg i saker som handlar om berekraft og klimaendringar. Arbeidsgruppa sine arrangement i Praha handla mellom anna om Sustainability Action Plan 2030, som gruppa har jobba fram. På den eine godt planlagde workshopen fekk deltakarane koma med innspel til planen, og ikkje minst korleis denne skal implementerast både i ICOM-systemet og vidare i museum verda over. Målet med det heile er viktig, det handlar streng tatt om å redda kloden. Likevel, i slike stunder, i eit møtelokale med nokre få titals personar av dei fleire tusen konferansedeltakarane, kan ein få kjensla av at ein er i eit tungt og tregt system. At her er det krefter og strukturar som gjer vegen fram til handling svært lang.

Dette vil eg belysa med ei anna oppleving. Den vesle komiteen IC Ethics laga til eit ad hoc-møte, som ein respons på eit brev frå nestleiar i styret i ICOM Ukraina Anastasiia Cherednychenko. Brevet legg fram korleis ICOM-medlemer i Russland, både personar og institusjonar, i krigssituasjonen skal ha gjort grove brot på ICOM sine retningslinjer. I norske ord seier brevet blant anna: «Russland øydelegg og ranar bevisst ukrainske museum og flyttar samlingane deira til russisk territorium mens russiske ICOM-medlemer deltek i Russland sine manipulerande prosjekt som strir mot grunnprinsippa til internasjonale ICOM.» Brevet sluttar med ei oppmoding om at russiske museum sine medlemsskap i ICOM blir avslutta, og at ICOM-medlemer suspenderer samarbeider med russiske museum.

Cherednychenko og ein ukrainsk kollega tok del i IC Ethics-møtet, og utdjupa innhaldet. Dei hadde samla så mykje bevis for sine påstandar som er råd å samla i ein krigssituasjon, og dei kravde hjelp frå moderorganisasjonen ICOM for å statuera eit eksempel for kva konsekvensar omfattande brot på regelverket ville ha for nasjonale komitear og individuelle medlemer som deltok i regelbrot. Ei rekkje engasjerte ICOM-medlemer tok deretter ordet, og det var stor konsensus om at ICOM som organisasjon måtte ta ei aktiv handling i saka. Her kunne den verkelege krafta i ICOM koma i spel. Blant deltakarane på dette spontane møtet var den nyvalde styreleiaren i ICOM sitt Advisory Board, og en kandidat for ein posisjon i ICOM sitt høgaste organ, Executive Board. Begge tok affære nokså raskt, og det ryktast at eit møte med ICOM sin nye president Emma Nardi fann stad alt dagen etter, rett etter at ho hadde blitt valt, eit møte eine og åleine om denne saka.

Det er uvisst kva som har skjedd sidan. Om noko har kome ut av møtet, vil dette, slik eg skjønar det, vera ein positiv rekord.

Summa summarum opplevde eg det slik at den energiske konferansetittelen The Power of Museums gav meining. Programmet var fullt av vitnemål om akkurat dette, at museum på mange ulike vis spelar ei viktig rolle i sine samfunn – og har potensial til å ta endå sterkare posisjonar. Det var mykje inspirasjon å henta, frå talarar med stor kompetanse. Som konferanseorganisator synst eg altså ICOM gjorde det godt denne gongen, og Praha var ein fulltreffar som arena. Neste stad er eit meir tvilsamt val: 2025-konferansen blir i Dubai. Arrangørane frå Emiratane fekk presentera sitt konsept, som var glitrande, sjølv om nok mange i salen tenkte det same som eg: Dei som finn vegen til Dubai får oppleva kulturvasking av eit regime som er av det svært undertrykkande slaget. Kvinner har lite dei skulle ha sagt, homofile risikerer fleire år i fengsel for å leva ut sitt naturlege liv.

Sluttordet frå meg er difor ei bøn til Norsk ICOM om å ta ein runde på om ein skal oppmuntra medlemer til å reisa dit. Er det etisk rett å dela ut reisestøtte til ein generalkonferanse i Dubai?